Fedre duger ikke.. det er helt sant!

[TypiskMann]

Oppdatering: Hvor ble det av TS? Svaret finner du i kommentar #34 på side 2.

La meg bare innrømme det med en gang. Vi fedre duger ikke.

Fedre tar ikke ansvar. Fedre klarer ikke barna. Fedre kommer for sent, eller ikke i det hele tatt. Fedre er rotehoder som må ha damer til å redde dem. Fedre er sistevalget, nødløsningen, plan B og selv da duger vi ikke.

Dette gjentas så ofte at mange faktisk tror det er sant. Noen tror det så sterkt at de ikke engang trenger å se virkeligheten. De bare dømmer.

Så her er virkeligheten (min virkelighet)

Jeg starter ikke dagen med et barn som «er treigt». Jeg starter med et barn som kjemper mot angst, adhd og traumer som setter kroppen hennes i full alarm før jeg rekker å trekke første pust. Hver morgen kan eksplodere. Hver morgen kan knekke henne. Og jeg presser meg selv lenger enn bristepunktet. På utsiden er jeg rolig, på innsiden er det såvidt jeg står oppreist.

Jeg har ingen partner som kan ta over. Ingen som sier «gå og legg deg, jeg tar det denne gangen». Ingen som avlaster. Ingen som holder henne mens jeg prøver å puste. Alt er mitt. Hele tiden. Uten pause. Og det er helt greit. Det er ansvaret jeg har for livet jeg har valgt å skape.

Jeg våkner utslitt. Jeg legger meg utslitt. Midt imellom forsøker jeg å få et barn til å føle seg trygg nok til å stå opp.

Jeg vekker henne, og hun sovner igjen i samme bevegelse fordi hjernen hennes ikke klarer mer. Jeg prøver på nytt, og nytt, og nytt. Jeg må treffe akkurat riktig tone. Ikke for mildt, ikke for hardt, ikke for feil. Én feil lyd i stemmen, og det kan ende i panikk.

Jeg vet hvordan det ser ut når jeg sender meldingen:

"Hun kommer ikke i dag."

"Jeg klarer ikke jobb i dag."

For mange på utsiden ser det ut som beviset på en far som ikke klarer å holde styr på barnet sitt. En far som ikke duger.

Det dere ikke ser, er kampen som begynte lenge før dere sto opp. Kampen jeg kjemper hver eneste dag, alene, uten pauseknapp. Kampen hun kjemper inne i hodet sitt, som dere aldri har sett. En far som presser seg forbi bristepunktet for å gi datteren sin de beste mulighetene.

Det er ikke alltid slik at fedre ikke duger. Det er fordommene som er så inngrodd at folk slutter å være nysgjerrige.

Når folk heller går rett til "dårlig far" enn å spørre hva som faktisk skjer, så sier det mer om dem enn om meg.

Så neste gang du leser at et barn ikke kom på skolen, eller at morgenen kollapset, så er det lov å holde igjen pekefingeren et øyeblikk. For du vet ikke.

- Du vet ikke hva som skjer bak døren.
- Du vet ikke hva som ligger bak avgjørelsen.
- Du vet ikke hva det kostet å sende den meldingen.

Og kanskje, bare kanskje, er ikke problemet at fedre ikke duger. Kanskje er problemet at noen forventer at vi skal feile. Det er ikke årsaken til problemet for min del, men det er et veldig forsterkende element som legger et skadelig forventningspress på toppen av alt.

Hvis du tar deg selv i å tenke en dømmende tanke. Spør deg selv: Vet jeg nok om dette til å dømme, eller ser jeg det bare fra utsiden?

Mest sannsynlig er svaret at du bare ser det fra utsiden. 

Det er ikke farlig å spørre de det gjelder. Faktisk så kan du gjøre en stor forskjell.

Endret i går, 18:06 av TypiskMann
Oppklaring

[AnonymBruker]

Du skriver godt! Og gjør antagelig en kjempejobb ❤️ Men jeg er ikke enig i at alenefedre blir sett ned på. Heller omvendt! De fleste gir fedre mye mer slakk/kred, og tenker stakkar, han gjør så godt han kan. Så dette tøffe du står i har nok ikke noe å gjøre med ditt kjønn. Men selvfølgelig, å være alene med barn med spesielle behov kan være kjempetøft. Og har du VIRKELIG spurt familie og venner om hjelp?  Sånn tydelig? Klem ❤️

Anonymkode: e0636...057

[AnonymBruker]

Jeg tror virkelig ikke alle menn er udugelige fedre. Vet om noen fedre der ute, som virkelig er superhelter.

Men her inne, så er det mest naturlig å klage over ferdene som ikke er gode fedre. 

Anonymkode: 227df...20b

[AnonymBruker]

Okei, du er aleneforelder som ikke strekker til? Kom du hit for å sutre eller høste sympati?

Det er ikke rart man blir utslitt når man bruker så mye tid på å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: 45a60...c9c

[AnonymBruker]

Hvia det er noen trøst, er det utbredt at ufrivillig skolefravær og andre utfordringer hos barn blir tillagt uegnethet hos foreldre - helt uavhengig av kjønn og antall av disse.

Det er uvitenhet. 

Anonymkode: e2eff...ed8

[AnonymBruker]

Jeg har også barn med spesielle behov, og kjenner meg mye igjen i dette selv om jeg er dame. Tipper det er mange som tenker at jeg er en udugelig mor. Men de vet ikke hvordan det er å leve med et barn med tung depresjon og autisme, hvilke kamper vi ikke bør ta, hva vi må prioritere og hvilke prinsipper vi har valgt å fire på, etter årevis med livserfaring i denne situasjonen.

Sender støtte til deg - og tenker at det du skriver ikke bare gjelder fedre. Men alle foreldre med barn med spesielle behov. Men jeg kan godt se for meg at fedre får enda strengere dom fra de som ikke vet...

Anonymkode: 1895f...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Okei, du er aleneforelder som ikke strekker til? Kom du hit for å sutre eller høste sympati?

Det er ikke rart man blir utslitt når man bruker så mye tid på å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: 45a60...c9c

Here we go.

Anonymkode: c03d1...99f

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du skriver godt! Og gjør antagelig en kjempejobb ❤️ Men jeg er ikke enig i at alenefedre blir sett ned på. Heller omvendt! De fleste gir fedre mye mer slakk/kred, og tenker stakkar, han gjør så godt han kan. Så dette tøffe du står i har nok ikke noe å gjøre med ditt kjønn. Men selvfølgelig, å være alene med barn med spesielle behov kan være kjempetøft. Og har du VIRKELIG spurt familie og venner om hjelp?  Sånn tydelig? Klem ❤️

Anonymkode: e0636...057

Takk 🙂 Det er helt klart ikke alle som tenker sånn, men det er ikke til å legge skjul på at mange tenker sånn (og ikke legger skjul på det). Jeg er heldigvis oppegående nok til å se forskjellen, men jeg vil her belyse et tema som faktisk er ganske seriøst og ganske alvorlig realitet for mange. Jeg mener selv at forhåndsdømming ikke bare av fedre, men av mennesker generelt kan være ganske farlig og faktisk legge til rette for at ting blir slik uten at det er utgangspunktet eller hensikten. Jeg ser også at det ikke gjelder bare gjelder menn, men det er mot menn det er mest tydelig.

Aleneforeldre generelt er også en gruppe som opplever mye forhåndsdømming, på samme måte som uføretrygdede o.s.v.. men ett sted måtte jeg starte med innlegget mitt og da tar jeg utgangspunkt i det temaet jeg kjenner til som jeg ikke trenger å synse og gjette meg rundt på for å skrive.

Jeg er absolutt ikke ute etter å hente sympati. Sympati og "Stakkars deg" er faktisk noe som overhodet ikke passer inn i en slik sammenheng og er for meg svært så ubehagelig. Å være forelder er noe man skal klare, selvsagt men forhåndsdømmingen skal man ikke trenge å måtte håndtere på toppen av det hele. Troen på hverandre som mennesker og litt åpen nysgjerrighet kan utgjøre større mirakler enn man tror.

Spørsmålet ditt om familie og venner traff meg faktisk mer enn du aner. Jeg tror ikke jeg nevnte noe om det temaet. For å være brutalt ærlig, ja. Mange ganger. Jeg har forsøkt å forstå hvorfor de trekker seg unna og den nærmeste teorien jeg har kommet frem til (sammen med min datters psykolog) er at det må ligge i at det enten er noe gjenkjennelig her som er skummelt for dem, eller at det rett og slett er lettere å ikke blande seg inn.

Tusen takk for klemmen. Jeg håper du lager deg en skikkelig god dag. Det er iallfall mitt neste mål for dagen. Nå er skammen av å ikke få det til over for denne morgenen og jeg skal nyte en god kaffe frem til neste kamp starter ☺️
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Here we go.

Anonymkode: c03d1...99f

Here we go, hva? 
 

Han skriver det som om verden står og dømmer ham fra verandaene sine med strenge øyne og tynne lepper fordi datteren ikke kom på skolen en dag.

Som om hele nabolaget har møtt opp med fakkel og høygafler:

 

«OI! Hans barn var hjemme i dag! HAN DUGER IKKE!»

 

Altså… hvilken planet bor han på? 😂

 

Folk flest tenker:

– «Barnet er sykt.»

– «Barnet sov dårlig.»

– «Barnet trengte en dag fri.»

– «Forelderen trengte en dag fri.»

– «Helt normalt.»

Ingen sitter der og tenker:

«AHA! Endelig fikk vi bekreftet at fedre er udugelige.»

Han bygger opp et imaginært publikum som står og dømmer ham, og så skriver han et helt manifest til dette publikummet som ikke eksisterer.

Anonymkode: 45a60...c9c

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Okei, du er aleneforelder som ikke strekker til? Kom du hit for å sutre eller høste sympati?

Det er ikke rart man blir utslitt når man bruker så mye tid på å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: 45a60...c9c

Takk for at du er så voksen at du tør spørre. Svaret er nei. Det er helt greit at du leser dette som sutring. Det sier mest om hva du forventer å se, ikke om hva som faktisk står der.

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Here we go.

Anonymkode: c03d1...99f

Det går bra. Slike kommentarer som du siterte belyser bare poenget mitt.

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Here we go, hva? 
 

Han skriver det som om verden står og dømmer ham fra verandaene sine med strenge øyne og tynne lepper fordi datteren ikke kom på skolen en dag.

Som om hele nabolaget har møtt opp med fakkel og høygafler:

 

«OI! Hans barn var hjemme i dag! HAN DUGER IKKE!»

 

Altså… hvilken planet bor han på? 😂

 

Folk flest tenker:

– «Barnet er sykt.»

– «Barnet sov dårlig.»

– «Barnet trengte en dag fri.»

– «Forelderen trengte en dag fri.»

– «Helt normalt.»

Ingen sitter der og tenker:

«AHA! Endelig fikk vi bekreftet at fedre er udugelige.»

Han bygger opp et imaginært publikum som står og dømmer ham, og så skriver han et helt manifest til dette publikummet som ikke eksisterer.

Anonymkode: 45a60...c9c

Det er nettopp dette som er poenget. Hvis du reduserer teksten min til ‘et barn som er hjemme en dag’, så har du ikke sett hva innlegget egentlig handler om før du begynner å anta og dømme. Det handler ikke om naboenes blikk eller hva folk flest tenker. Det handler om alt som skjer før den avgjørelsen tas, og realiteten bak døren. Den ligner ikke det du beskriver her.

Så tenk litt nå. Hvem er det som sier at dette handler om én dag? Jeg eller du? Det du har lest her er bare et lite innblikk i en liten del av hverdagen. Det er fortsatt mye du ikke vet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Here we go, hva? 
 

Han skriver det som om verden står og dømmer ham fra verandaene sine med strenge øyne og tynne lepper fordi datteren ikke kom på skolen en dag.

Som om hele nabolaget har møtt opp med fakkel og høygafler:

 

«OI! Hans barn var hjemme i dag! HAN DUGER IKKE!»

 

Altså… hvilken planet bor han på? 😂

 

Folk flest tenker:

– «Barnet er sykt.»

– «Barnet sov dårlig.»

– «Barnet trengte en dag fri.»

– «Forelderen trengte en dag fri.»

– «Helt normalt.»

Ingen sitter der og tenker:

«AHA! Endelig fikk vi bekreftet at fedre er udugelige.»

Han bygger opp et imaginært publikum som står og dømmer ham, og så skriver han et helt manifest til dette publikummet som ikke eksisterer.

Anonymkode: 45a60...c9c

Vi eskalerer opp.

Anonymkode: c03d1...99f

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvia det er noen trøst, er det utbredt at ufrivillig skolefravær og andre utfordringer hos barn blir tillagt uegnethet hos foreldre - helt uavhengig av kjønn og antall av disse.

Det er uvitenhet. 

Anonymkode: e2eff...ed8

Tja.. det er heldigvis ikke sannheten. Med et godt samarbeid mellom skole og hjelpeinstanser så er ikke selve skolefraværet noe problem i mitt tilfellet. Skolen er eksemplarisk på dette området og strekker seg mye lenger enn jeg hadde forventet. Dette står ikke på bekymringene mine i det hele tatt.

Men, jeg ønsker her å belyse at man kan ikke skal handle ut i fra uvitenhet. Dette kan få alvorlige ekstrabelastninger på mennesker som har mer enn nok fra før. Da tenker jeg det er bedre at man enten holder snakketøyet lukket, eller åpner det og snakker direkte med den det gjelder.

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (4 minutter siden):

Det er nettopp dette som er poenget. Hvis du reduserer teksten min til ‘et barn som er hjemme en dag’, så har du ikke sett hva innlegget egentlig handler om før du begynner å anta og dømme. Det handler ikke om naboenes blikk eller hva folk flest tenker. Det handler om alt som skjer før den avgjørelsen tas, og realiteten bak døren. Den ligner ikke det du beskriver her.

Så tenk litt nå. Hvem er det som sier at dette handler om én dag? Jeg eller du? Det du har lest her er bare et lite innblikk i en liten del av hverdagen. Det er fortsatt mye du ikke vet.

For la oss være real.

Når en mor sier «Barnet mitt kommer ikke i dag.»

Alle: Åh stakkars, ta vare på dere.

 

Når en far sier det:

Alle: «OK.»

 

Folk går videre med livet sitt.

Ingen trenger en TED Talk.

 

Du skriver som om meldingen

«Hun kommer ikke i dag»

er lastet med eksistensielle konsekvenser:

 

– Hva det kostet meg!

– Hva som skjedde bak døren!

– Hva som ligger bak avgjørelsen!

 

Mister… det er fravær, ikke Narnia.

 

Det er ikke en hemmelig portal bak døra di.

Det er bare et barn som trengte ro.

 

Og ja, du blir sett, dømt og analysert… av ingen andre enn seg selv.

Hele teksten er liksom:

«Jeg gjør mitt beste og dere ser meg ikke 😩»

 

Mens alle sitter der og nipper kaffe og tenker:

«Ingen har sagt noe, bro.»

Anonymkode: 45a60...c9c

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har også barn med spesielle behov, og kjenner meg mye igjen i dette selv om jeg er dame. Tipper det er mange som tenker at jeg er en udugelig mor. Men de vet ikke hvordan det er å leve med et barn med tung depresjon og autisme, hvilke kamper vi ikke bør ta, hva vi må prioritere og hvilke prinsipper vi har valgt å fire på, etter årevis med livserfaring i denne situasjonen.

Sender støtte til deg - og tenker at det du skriver ikke bare gjelder fedre. Men alle foreldre med barn med spesielle behov. Men jeg kan godt se for meg at fedre får enda strengere dom fra de som ikke vet...

Anonymkode: 1895f...bb1

Takk for at du deler. Det er nettopp den delen folk ikke ser, alle de vurderingene som ligger bak hver eneste morgen og hvery eneste utfall. Når man står i et hjem med depresjon, autisme, angst eller traumer, så følger man ikke en vanlig oppdragelsesmanual. Man følger barnet sitt gjennom terreng andre aldri har gått i.

Og du har helt rett. Dette gjelder helt sikkert alle foreldre som lever med spesielle behov i huset. Forskjellen er kanskje at fedre ofte blir dømt litt raskere, som om utgangspunktet er at vi ikke kan. Jeg er en far og det er derfor jeg bruker far-perspektivet her, men det er den samme usynlige hverdagen du beskriver.

Støtte tilbake til deg. Det er en tøff jobb, og mange av de som ikke har vært der tror ofte det handler om grenser eller rutiner. De aner ikke hvor mye som ligger bak og det legger et ekstra tungt lokk på det vi allerede står i.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Okei, du er aleneforelder som ikke strekker til? Kom du hit for å sutre eller høste sympati?

Det er ikke rart man blir utslitt når man bruker så mye tid på å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: 45a60...c9c

Gud bedre …

Anonymkode: e1bcf...c7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

For la oss være real.

Når en mor sier «Barnet mitt kommer ikke i dag.»

Alle: Åh stakkars, ta vare på dere.

 

Når en far sier det:

Alle: «OK.»

 

Folk går videre med livet sitt.

Ingen trenger en TED Talk.

 

Du skriver som om meldingen

«Hun kommer ikke i dag»

er lastet med eksistensielle konsekvenser:

 

– Hva det kostet meg!

– Hva som skjedde bak døren!

– Hva som ligger bak avgjørelsen!

 

Mister… det er fravær, ikke Narnia.

 

Det er ikke en hemmelig portal bak døra di.

Det er bare et barn som trengte ro.

 

Og ja, du blir sett, dømt og analysert… av ingen andre enn seg selv.

Hele teksten er liksom:

«Jeg gjør mitt beste og dere ser meg ikke 😩»

 

Mens alle sitter der og nipper kaffe og tenker:

«Ingen har sagt noe, bro.»

Anonymkode: 45a60...c9c

Har du det ikke helt godt med deg selv, eller hva feiler det deg?

Anonymkode: 9a8d7...62d

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (1 time siden):

La meg bare innrømme det med en gang. Vi fedre duger ikke.

Fedre tar ikke ansvar. Fedre klarer ikke barna. Fedre kommer for sent, eller ikke i det hele tatt. Fedre er rotehoder som må ha damer til å redde dem. Fedre er sistevalget, nødløsningen, plan B og selv da duger vi ikke.

Dette gjentas så ofte at mange faktisk tror det er sant. Noen tror det så sterkt at de ikke engang trenger å se virkeligheten. De bare dømmer.

Så her er virkeligheten (min virkelighet)

Jeg starter ikke dagen med et barn som «er treigt». Jeg starter med et barn som kjemper mot angst, adhd og traumer som setter kroppen hennes i full alarm før jeg rekker å trekke første pust. Hver morgen kan eksplodere. Hver morgen kan knekke henne. Og jeg presser meg selv lenger enn bristepunktet. På utsiden er jeg rolig, på innsiden er det såvidt jeg står oppreist.

Jeg har ingen partner som kan ta over. Ingen som sier «gå og legg deg, jeg tar det denne gangen». Ingen som avlaster. Ingen som holder henne mens jeg prøver å puste. Alt er mitt. Hele tiden. Uten pause. Og det er helt greit. Det er ansvaret jeg har for livet jeg har valgt å skape.

Jeg våkner utslitt. Jeg legger meg utslitt. Midt imellom forsøker jeg å få et barn til å føle seg trygg nok til å stå opp.

Jeg vekker henne, og hun sovner igjen i samme bevegelse fordi hjernen hennes ikke klarer mer. Jeg prøver på nytt, og nytt, og nytt. Jeg må treffe akkurat riktig tone. Ikke for mildt, ikke for hardt, ikke for feil. Én feil lyd i stemmen, og det kan ende i panikk.

Jeg vet hvordan det ser ut når jeg sender meldingen:

"Hun kommer ikke i dag."

"Jeg klarer ikke jobb i dag."

For mange på utsiden ser det ut som beviset på en far som ikke klarer å holde styr på barnet sitt. En far som ikke duger.

Det dere ikke ser, er kampen som begynte lenge før dere sto opp. Kampen jeg kjemper hver eneste dag, alene, uten pauseknapp. Kampen hun kjemper inne i hodet sitt, som dere aldri har sett. En far som presser seg forbi bristepunktet for å gi datteren sin de beste mulighetene.

Det er ikke alltid slik at fedre ikke duger. Det er fordommene som er så inngrodd at folk slutter å være nysgjerrige.

Når folk heller går rett til "dårlig far" enn å spørre hva som faktisk skjer, så sier det mer om dem enn om meg.

Så neste gang du leser at et barn ikke kom på skolen, eller at morgenen kollapset, så er det lov å holde igjen pekefingeren et øyeblikk. For du vet ikke.

- Du vet ikke hva som skjer bak døren.
- Du vet ikke hva som ligger bak avgjørelsen.
- Du vet ikke hva det kostet å sende den meldingen.

Og kanskje, bare kanskje, er ikke problemet at fedre ikke duger. Kanskje er problemet at noen forventer at vi skal feile. Det er ikke årsaken til problemet for min del, men det er et veldig forsterkende element som legger et skadelig forventningspress på toppen av alt.

Hvis du tar deg selv i å tenke en dømmende tanke. Spør deg selv: Vet jeg nok om dette til å dømme, eller ser jeg et bare fra utsiden?

Mest sannsynlig er svaret at du bare ser det fra utsiden. 

Det er ikke farlig å spørre de det gjelder. Faktisk så kan du gjøre en stor forskjell.

Dette sier jeg som mann og far selv: Du kan virkelig ikke være så hårsår at du blir dypt fornærmet over at noen mener at menn kan være dårlige foreldre. Hvis noen sier at menn voldtar er du virkelig en som sier "faktisk er ikke alle menn sånn". Eller når det er mediesaker om at menn dreper kvinnelige partnere så sier du "det er faktisk kvinner som dreper menn også".  Du virker utrolig usikker

Anonymkode: 68501...6eb

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette sier jeg som mann og far selv: Du kan virkelig ikke være så hårsår at du blir dypt fornærmet over at noen mener at menn kan være dårlige foreldre. Hvis noen sier at menn voldtar er du virkelig en som sier "faktisk er ikke alle menn sånn". Eller når det er mediesaker om at menn dreper kvinnelige partnere så sier du "det er faktisk kvinner som dreper menn også".  Du virker utrolig usikker

Anonymkode: 68501...6eb

Har du svart i feil tråd?