Bursdag etter brudd med familien

[AnonymBruker]

Etter mange, mange, mange år med mishandling, psykologisk krigføring, løgner, forskjellsbehandling og silent treatment har jeg det siste året (spesielt etter jul) tatt avstand fra to familiemedlemmer som lyver mye. 
 

To av mine aller nærmeste er som skrelt ut av livet mitt. Greit nok hadde vi aldri et godt forhold (nettopp pga løgner og det andre jeg har nevnt), men på bursdagen min var jeg… helt knust. Jeg klarer ikke være glad. Jeg sliter ekstremt med følgende fra dette i hverdagen, er i dag ute av jobb og på aap. Jeg går aktivt i terapi og prøver løsrive meg etter over 30 år med psykologisk mishandling. Mange dager går det bra. 
 

Noen dager går det ordentlig, ordentlig ille. 
 

Som i går, da jeg hadde bursdag  stillheten er så overdøvende. Jeg har ikke gått no contact med brask og bram, det har vært en stille tilbaketrekning. Gray rocking, rett og slett. De to som har plaget meg mest (forestill deg mobbing på skolen, but make it kjernefamilie…) glimter med sitt fravær. Jeg er ute. Forkastet. Når jeg tør ha kontakt med øvrig familiemedlemmer vil de alltid snakke om moren og søsteren min, noe som påvirker meg veldig negativt. 
 

Jeg har prøvd å snakke med familiemedelmmer om oppførselen til mamma og søsteren min, men siden de to er snille med andre (utad… de baksnakker alle selvfølgelig bak deres rygg) så er drt ingen som tror på meg. Jeg har bare ett familiemedlem som også har brutt med min mor som har bekreftet hvor slem hun har vært med han. 
 

Jeg er så uendelig lei meg. Det er så stille. Bursdagen min forbigikk i stillhet fra de aller fleste i familien… moren og søsteren min har spredd så mye løgner om meg til andre som de andre tror på, og nå har jeg ingen. Unntatt én. 
 

Njeg har en fantastisk samboer og en herlig sønn som prøvde alt de kunne for å muntre meg opp i går, og jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for de to, men det er som å plastre et brekt bein. Jeg er så uendelig lei meg for hvordan livet ble, at det tok 30 år før jeg forsto hvor dysfunksjonell familien min er, at inngen andre tror på meg når jeg forteller hvordan mamma og søster oppfører seg mot meg, hvor ensom jeg er (ja - jeg jobber AKTIVT for å skaffe nye venner)  

hverdagen min er preget av å hardt arbeid for å få det bedre. Men det er som om jeg løper i vann. Kommer ingen vei og er så sykt, sykt, sykt, sykt lei meg og sliten. 

Anonymkode: 37b81...fc0

[Tubaluba]

Du brøt vel med dem for å få det bedre, ikke verre? Nå må du godta situasjonen slik den er og se fordelene med å slippe dem i ditt liv.

Vi er mange i din båt. Man tenker på hvordan det kunne/burde vært, tankene kan spise deg opp. Er de verdt det? 

Du sier du har ingen, men så står det under at du har samboer og sønn. Fokuser på det du har, ikke det du ikke har. Det kan ta tid å godta situasjonen, men det er dit du må for å få det bra. 

[AnonymBruker]

Enig med den over meg, men det tar tid og den første tiden er vondest, men så blir det lettere, tro meg. Få hjelp til å fokusere på det gode i livet ditt, etter hvert blekner sorgen, selv om det alltid vil være trist. Jeg har det mye bedre med meg selv og min egen familie nå, har søsteren min og mange gode venner og familie på mannens side, det går bra, selvom tristheten alltid vil være der, men jeg lever godt med det nå. Stor klem til deg, og gratulerer på etterskudd. 

Anonymkode: 37dae...6f6

[AnonymBruker]

Trenger du å overbevise alle om at din mor og søster er fæle? Holder det ikke å be de respektere at du ikke ønsker er forhold med de? Jeg tenker du lager unødvendig merarbeid for deg selv.
 

 

Anonymkode: 4f2fa...8d1

[vafle]

Gratulerer så mye med overstått bursdag! 🤩🥳

[AnonymBruker]

Synes det er rart at voksne mennesker blir så nedkjørt av noe så tullete ubetydelig som en bursdag. 

Men Godt du kom deg vekk fra fæle mennesker. Husk at det er ikke opp til deg å få andre til å ta avstand til de. De ser verden igjennom sine egne øyne, ikke igjennom dine, og de har egne meninger om den.

Det er mye enklere for deg om du aksepterer det. Din virkelighet er det bare du som står i.

Anonymkode: 749c5...5a4

[AnonymBruker]

Her må du forsøke å snu hvordan du håndterer dette. «Stillheten» burde være deilig, fredelig, fyllt med sønn og samboer og deg selv, en rolig bursdagsfeiring. Den stillheten er jo høyst ønskelig så vidt jeg kan forstå. Bare aksepter og vær glad for at de er ute av livet ditt, og husk at fra nå lever du det livet helt uavhengig av dem. Hva andre måtte mene om disse menneskene er deg uvesentlig. Konsentrer deg om familien din. Sønnen din. Mannen din. En jobb. Jeg tenker du ikke går videre i livet med et brukket bein, du går videre med et arr, et arr som vil blekne og som ikke er plagsomt etter hvert. Og familien din er ikke et plaster uten virkning, de er selve livet. 

Anonymkode: c08cc...698

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Etter mange, mange, mange år med mishandling, psykologisk krigføring, løgner, forskjellsbehandling og silent treatment har jeg det siste året (spesielt etter jul) tatt avstand fra to familiemedlemmer som lyver mye. 
 

To av mine aller nærmeste er som skrelt ut av livet mitt. Greit nok hadde vi aldri et godt forhold (nettopp pga løgner og det andre jeg har nevnt), men på bursdagen min var jeg… helt knust. Jeg klarer ikke være glad. Jeg sliter ekstremt med følgende fra dette i hverdagen, er i dag ute av jobb og på aap. Jeg går aktivt i terapi og prøver løsrive meg etter over 30 år med psykologisk mishandling. Mange dager går det bra. 
 

Noen dager går det ordentlig, ordentlig ille. 
 

Som i går, da jeg hadde bursdag  stillheten er så overdøvende. Jeg har ikke gått no contact med brask og bram, det har vært en stille tilbaketrekning. Gray rocking, rett og slett. De to som har plaget meg mest (forestill deg mobbing på skolen, but make it kjernefamilie…) glimter med sitt fravær. Jeg er ute. Forkastet. Når jeg tør ha kontakt med øvrig familiemedlemmer vil de alltid snakke om moren og søsteren min, noe som påvirker meg veldig negativt. 
 

Jeg har prøvd å snakke med familiemedelmmer om oppførselen til mamma og søsteren min, men siden de to er snille med andre (utad… de baksnakker alle selvfølgelig bak deres rygg) så er drt ingen som tror på meg. Jeg har bare ett familiemedlem som også har brutt med min mor som har bekreftet hvor slem hun har vært med han. 
 

Jeg er så uendelig lei meg. Det er så stille. Bursdagen min forbigikk i stillhet fra de aller fleste i familien… moren og søsteren min har spredd så mye løgner om meg til andre som de andre tror på, og nå har jeg ingen. Unntatt én. 
 

Njeg har en fantastisk samboer og en herlig sønn som prøvde alt de kunne for å muntre meg opp i går, og jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for de to, men det er som å plastre et brekt bein. Jeg er så uendelig lei meg for hvordan livet ble, at det tok 30 år før jeg forsto hvor dysfunksjonell familien min er, at inngen andre tror på meg når jeg forteller hvordan mamma og søster oppfører seg mot meg, hvor ensom jeg er (ja - jeg jobber AKTIVT for å skaffe nye venner)  

hverdagen min er preget av å hardt arbeid for å få det bedre. Men det er som om jeg løper i vann. Kommer ingen vei og er så sykt, sykt, sykt, sykt lei meg og sliten. 

Anonymkode: 37b81...fc0

Jeg forstår deg godt ts ❤️ har en lignende situasjon selv hvor jeg har brutt med et meget psykisk sykt søsken som manipulerer og lyver og holder på. jeg føler meg også helt helt alene. Jeg blir dramaet fordi de velger å tro på mitt søsken. Som jo er en engel mot de akkurat nå… de skulle bare visst.. 
 

Det er et traumebånd og ikke ekte kjærlighet og nærhet. Jeg går også til psykolog og det hjelper en del. Det hjelper også å ha samtaler med chat gpt utrolig nok. Men sannheten er at ingen som ikke har opplevd dette selv kan forstå hvor dypt det går. Og hvor vondt det gjør. Du er sterk som har klart grey stoning og nå har faset de ut! Les litt om traumebånd i forhold til de vonde følelsene du sitter med nå. Og prøv å tenke på at om du hadde hatt kontakt med de så hadde det jo fortsatt ikke vært bra. De var ikke bra for deg. Man får litt Stockholm syndrom av traumebånd. Det er vel akkurat det Stockholm syndrom er og.. men ja. Heier på deg! Det er tøft å stå imot stormen! 

Anonymkode: bfbe6...c19

[AnonymBruker]

Been there, men det tar tid å komme over. Her tok det over et tiår, men da skjedde det noe som fikk resten av familien til å innså hvor jævlige disse folka faktisk var. Det som var verst var da faktisk hvordan resten av familien plutselig skulle være familien min igjen, når de innså at det faktisk ikke var jeg som var problemet likevel.

Din mor og søster kommer til å bli avslørt på et tidspunkt, spesielt når de finner seg noen nye å hakke på, så anbefaler deg å være god med deg selv og vite at du har gjort det rette. Da blir det lettere å håndtere den dagen de eksponeres, men da kan du ta frem popcornbøtta og fotskammelen.

 

 

Anonymkode: eefcc...462