Avsky for dyr etter fødsel

[AnonymBruker]

Det er naturlige beskyttelsesinstinkter. Ens eget barn kommer langt foran noe dyr i en nødsituasjon. 

Anonymkode: 11154...df5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er naturlige beskyttelsesinstinkter. Ens eget barn kommer langt foran noe dyr i en nødsituasjon. 

Anonymkode: 11154...df5

Men med den logikken burde man vel føle avsky mot alt annet enn egne barn pga instinktet? F.eks andre sine barn. Andre sine barn er jo ingenting verdt i forhold til sitt eget. Eller fremmede voksne for den slags skyld?

Anonymkode: 4b8d9...ec4

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette! Elsket å kose med kjæledyr før, hadde lyst på katt og sa gjerne ja til å gå tur med og passe hunder for familie og venner. Etter jeg fikk barn har ikke dette kunnet falt meg inn, både pga. tid, men også fordi jeg nå synes det er grisete, uhygienisk og styrete, samt at jeg er livredd for at dyret skal gjøre barnet mitt noe.

Har vokst opp på gård med hunder, katter, hester, sauer, kaniner og andre dyr, og er det en ting jeg har tatt med meg, så er det at man aldri kan stole på dyr og at man må ha konstant øyne i nakken. Spesielt rundt barn - som om det ikke er nok jobb med barn uten at det er dyr omkring 😄

Nå får jeg nok alle selvutnevnte «hundemammaer» på nakken her, men det driter jeg i 😄 til alle dere som roper «stakkars hund, den har følelser, den blir lei seg» og blabla, dere må slutte å disneyfisere dyr. Ja, dyr har følelser i form av at de kjenner sult, smerte, frykt og slikt, men de reflekterer ikke over dette på den måten vi gjør og det er veldig vanskelig for mange å forstå fordi de så gjerne vil leve i troen om at hunden eller katten deres er mye mer menneskelig enn de egentlig er. Klart det er en uvant situasjon for en hund å bli omplassert og det burde ikke skje ofte, men så lenge hunden blir godt ivaretatt så går det veldig bra og den blir fort komfortabel i sitt nye hjem. Faktisk tror jeg det er bedre for en hund å være hos noen som har god tid til den fremfor at den stadig blir nedprioritert pga. barn - så sånn sett vil omplassering være et mindre egoistisk valg enn å beholde dersom man vil ha et barn til.

Og om man dropper barn.. Da kan man fort ende med å angre resten av livet på det barnet man ikke fikk til fordel for en hund som skulle leve noen få år til.

Anonymkode: b3b8a...154

[AnonymBruker]

Nei. 

Jeg har selv vokst opp med hunder, og her ble babyen en del av flokken fra dag en. 

mennesker har flere bakterier i munnen, så ville heller holdt dem unna folk enn hunder. 

Anonymkode: 4837a...029

[AnonymBruker]

Ja. Jeg har PPD, og jeg hater bikkja vår. Jeg koser med han og lufter han, men jeg hater han. Vet at det kommer til å gå over. Håper hvertfall det, dette er ikke meg.

Anonymkode: b68b2...3a2

[Melissa30]

Comfy Pysjamas skrev (På 28.11.2025 den 11.11):

Jeg er en sikkelig dyre elsker. En som støtter dyreorganisasjoner, er dyrefadder, skriver under ting for dyrs rettigheter, og er i tillegg vegetarianer (ikke at man må være det for å elske dyr, men du skjønner)

Vel, etter jeg fødte min baby, så AVSKYDDE jeg dyr en lang periode. Altså de ble skitne og ekle for meg. De to hundene jeg hadde elsket helt siden barneskolen og ungdomskolen ble plutselig skitne og ekle beist som jeg aldri ville ta på igjen. Jeg elsket dem jo, så jeg hilste jo såklart på dem da jeg kom hjem fra sykehuset (jeg bare FØLTE på dette inni meg, men fortalte det ikke høyt) men inni meg tenkte jeg bare "fysj" 💀 De skulle værtfall ikke i nærheten av barnet mitt med basillene sine! 

Slik var det i tja, rundt ett år eller noe før kjærligheten takk og lov blomstret for dyrene igjen og jeg ble meg selv igjen. Nå ler jeg bare av det fordi det er så sinnsykt virkelighetsfjernt. Men jeg leste i en mammagruppe at noen andre hadde opplevd det, og da fuglte flere kommentarer på at de også opplevde det. Så tydeligvis er dette en greie. 

Jeg hadde alvorlig fødsels depersjon. Kanskje det hadde en sammenheng? I don´t know. Men spørsmålet er; følte du noen gang på slike bisarre følelser etter fødselen? 

Aldri! 

[AnonymBruker]

Jeg var mindre opptatt av dyr enn jeg hadde vært. Jeg var redd for kattedoen, for jeg hadde lest at det kunne være farlig for barnet. Og når du sitter der med en liten baby som "bruker opp" kos og nærhet, så har du ikke så mye til overs for en katt som trenger sitt. (heller ikke en mann  )

...så ja, jeg kjenner meg igjen. Det er nok prioriteringer, samt at lukt og ting spiller inn. Jeg fikk super- luktesans. 

Anonymkode: 6d8ce...ec5

[Uanonym bruker]

Jeg har ikke opplevd noen endring i hva jeg føler for dyr når jeg har fått barn. Nå vil jeg riktignok ikke beskrive meg som en dyreelsker, men mislikte ikke dyr noe mer etter at jeg fikk barn, nei.