Mamma med kreft som isolerer seg

[AnonymBruker]

Vi har nylig fått vite at mamma har kreft.

Først så sa hun at hun skulle fortsette å gå på jobb som normalt, hun er jo tross alt ikke syk! eller føler seg ikke slik.

Det gikk et par uker og så har hun ombestemt seg, og vil heller være hjemme. Fordi hun ikke kan bli syk, i tilfelle hun plutselig skal opereres. Og det skjønner jeg. Det som jeg tenker mest på er at hun heller ikke vil ha besøk. Hun er veldig redd for å bli syk. Nå har hun endelig fått dato for operasjonen, så det er veldig bra. Hun ville ikke at noen av oss "barna" skulle kjøre henne dit...

Jeg har så lyst til å være der for henne, men opplever at jeg ikke får lov... Noen med råd? Hva kan jeg gjøre for henne? hvordan stille opp uten å være der?

Anonymkode: 01bd0...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har nylig fått vite at mamma har kreft.

Først så sa hun at hun skulle fortsette å gå på jobb som normalt, hun er jo tross alt ikke syk! eller føler seg ikke slik.

Det gikk et par uker og så har hun ombestemt seg, og vil heller være hjemme. Fordi hun ikke kan bli syk, i tilfelle hun plutselig skal opereres. Og det skjønner jeg. Det som jeg tenker mest på er at hun heller ikke vil ha besøk. Hun er veldig redd for å bli syk. Nå har hun endelig fått dato for operasjonen, så det er veldig bra. Hun ville ikke at noen av oss "barna" skulle kjøre henne dit...

Jeg har så lyst til å være der for henne, men opplever at jeg ikke får lov... Noen med råd? Hva kan jeg gjøre for henne? hvordan stille opp uten å være der?

Anonymkode: 01bd0...e57

Veldig viktig å respektere grenser hun setter nå. Å være i kreftbehandling er allerede ekstremt innvaderende både fysisk og psykisk,det er viktig at familie og venner da hører på hva pasienten selv sier de trenger,å ikke hva man selv tror de trenger.

Lov å være tydelig på ønske om å hjelpe,men da må du også tåle et avslag på nevnte hjelp.

Anonymkode: 8cc2f...f05

[AnonymBruker]

så du tenker på deg og dine behov mens mamman din kjemper for livet sitt? Spesielt, 

Anonymkode: c66dc...464

[AnonymBruker]

Spør om hun vil ta en kopp kaffe over facetime. 

Respekter at hun ikke ønsker besøk. Det kan komme en del angst (dødsangst) når man får en kreftdiagnose. Redselen for spredning og ikke velykket operasjon/behandling. Forstår godt at hun vil holde seg unna denne influensasesongen.

Anonymkode: 7965d...c4f

[Soft mann]

❤️

tror ikke du kan gjøre så mye mer en du har gjort. Å få en slik beskjed er nok helt forferdelig, å en trenger litt tid å fordøye den tenker eg.

eg vil tru at hun tenker de verst, noe som er ganske naturlig. Da vil de og være veldig tøft å møte de hun er med glad i.

hun er kjempeglad ideg å hun vet du er kjempe glad i henne. Det er kanskje nok for henne i den situasjonen 

❤️❤️

[AnonymBruker]

Soft mann skrev (59 minutter siden):

❤️

tror ikke du kan gjøre så mye mer en du har gjort. Å få en slik beskjed er nok helt forferdelig, å en trenger litt tid å fordøye den tenker eg.

eg vil tru at hun tenker de verst, noe som er ganske naturlig. Da vil de og være veldig tøft å møte de hun er med glad i.

hun er kjempeglad ideg å hun vet du er kjempe glad i henne. Det er kanskje nok for henne i den situasjonen 

❤️❤️

Ja, det er så vanskelig... Og må være helt forferdelig ja. Mormor hadde samme type kreft som hun har fått. Mamma var like gammel som jeg er nå som da mormor fikk kreft. Mormor døde 8 måneder senere. Så sitter nok mye frykt fra den opplevelsen... men er mye som har skjedd siden da! Og heldigvis er ikke spredningen like langt ❤️ 

Anonymkode: 01bd0...e57

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er så vanskelig... Og må være helt forferdelig ja. Mormor hadde samme type kreft som hun har fått. Mamma var like gammel som jeg er nå som da mormor fikk kreft. Mormor døde 8 måneder senere. Så sitter nok mye frykt fra den opplevelsen... men er mye som har skjedd siden da! Og heldigvis er ikke spredningen like langt ❤️ 

Anonymkode: 01bd0...e57

Håper dere får en positiv tilbakemelding fort. Slik at dere får en god jul ilag❤️

[MiominMio]

Du kan ikke gjøre annet enn å la henne vite at du er der. Ta noen telefoner hyppig og spør jevnlig. Så må hun selv få ta valget om hun vil utsette seg for smitte og andre. Jeg har vært borti akkurat samme og kjenner meg så godt igjen. Det er fælt, men man må bare stå i det og la den som er syk vite at dere er der.  Men du som er pårørende. Ta gjerne kontakt med Kreftomsorg eller Kreftforeningen  - mulig de har noe veiledning for pårørende. Det er beintøft på være pårørende også. 

[Natttåke]

Husk at hun har sine strategier, man kan ikke smittes gjennom telefonen. Snakk med henne jenvnt der. Vær til stede slik hun ønsker, det er kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Respekter hennes valg og grenser, men vis at du er der med med meldinger, snap, osv. Ikke mas om å få komme, men vis at du stiller opp på flekken om hun skulle ønske det. Sykdom gir mye utrygghet, og isoloering kan gi en form for trygghet (mindre risiko for smitte, man trenger ikke ta hensyn til/ta vare på andre, man trenger ikke at andre skal ta hensyn til seg osv)

Anonymkode: aad7d...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

så du tenker på deg og dine behov mens mamman din kjemper for livet sitt? Spesielt, 

Anonymkode: c66dc...464

Gi deg da! Hun tenker jo på moren og at hun kanskje skulle fått litt mer støtte og ikke være så alene, men vri det du, til noe det ikke er  

Anonymkode: 3d924...b3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har nylig fått vite at mamma har kreft.

Først så sa hun at hun skulle fortsette å gå på jobb som normalt, hun er jo tross alt ikke syk! eller føler seg ikke slik.

Det gikk et par uker og så har hun ombestemt seg, og vil heller være hjemme. Fordi hun ikke kan bli syk, i tilfelle hun plutselig skal opereres. Og det skjønner jeg. Det som jeg tenker mest på er at hun heller ikke vil ha besøk. Hun er veldig redd for å bli syk. Nå har hun endelig fått dato for operasjonen, så det er veldig bra. Hun ville ikke at noen av oss "barna" skulle kjøre henne dit...

Jeg har så lyst til å være der for henne, men opplever at jeg ikke får lov... Noen med råd? Hva kan jeg gjøre for henne? hvordan stille opp uten å være der?

Anonymkode: 01bd0...e57

Hun prøver å beskytte dere. Allier deg heller med hennes venninner, så kan de ta vare på henne/bli med etc. 

Anonymkode: c5cfc...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gi deg da! Hun tenker jo på moren og at hun kanskje skulle fått litt mer støtte og ikke være så alene, men vri det du, til noe det ikke er  

Anonymkode: 3d924...b3c

ja etter at hun har tenkt på hvor ille det er for henne selv.. det er ikke å "vri det til" noe annet enn det er.. 

Anonymkode: c66dc...464

[AnonymBruker]

Moren min var helt lik når hun fikk sin diagnose. Hun forklarte det med at det var  «hennes diagnose» og ingen andre sin. Gikk seg til når hun først fikk roet seg ned litt og fikk hodet på plass igjen. Hun synes det var litt mye å håndtere med engang og ville få orden på egne følelser og tanker før hun slapp andre inn

Anonymkode: 3b936...e4a

[AnonymBruker]

Gi henne rom. Hun har rett til å eie sin prosess. 

Anonymkode: 01ee5...272

[AnonymBruker]

Har selv vært i situasjonen at pga sykdom måtte isolere meg.

Litt sosial omgang fikk vi likevel til - facetime er utrolig nyttig. Jeg har spist middag her hjemme og samtidig vært med på familiemiddag via nettbrett på bordet både her og der. Litt rart i starten, men føltes raskt merkelig naturlig.

Sett film og spilt dataspill sammen med større tantebarn, enten med mobil på høytaler, facetime. Og vi setter på samme film/serie samtidig.

Folk har bestilt kaffebrød og lunsj til meg fra lokalt bakeri med hjemkjøring.

Her vi bor er det ikke Oda og slikt, så familie har handlet for meg og satt på trappa.

Kom utenfor vindu hos henne og vink - det høres teit ut, men det var en av tingene som virkelig varmet hjertet mitt. At mine nære tok seg tid og kom for å glede meg, selv om vi ikke fysisk kunne være sammen  

Og har du ikke oppdatert beskyttelse mot luftveisinfeksjoner kan det være både lurt og en praktisk måte å vise at du tar hennes situasjon og helse på alvor.

Anonymkode: b3541...ffa

[AnonymBruker]

Som andre har nevnt, det kan være hun faktisk trenger å fokusere på seg selv og egen diagnose akkurat nå og ikke tilpasse seg andres behov. Det er fort gjort at man med en alvorlig diagnose havner i den situasjonene at man må trøste egne pårørende....

Og å sette seg selv i karantene i påvente av operasjon hadde jeg glatt gjort selv. På denne tiden av året går det alltid mye luftveisinfeksjoner og influensaen i år er ganske ille har jeg hørt. Jeg hadde ikke risikert å bli syk og ikke blitt operert fordi pårørende synes det er vanskelig...

Anonymkode: 8f2b6...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Som andre har nevnt, det kan være hun faktisk trenger å fokusere på seg selv og egen diagnose akkurat nå og ikke tilpasse seg andres behov. Det er fort gjort at man med en alvorlig diagnose havner i den situasjonene at man må trøste egne pårørende....

Og å sette seg selv i karantene i påvente av operasjon hadde jeg glatt gjort selv. På denne tiden av året går det alltid mye luftveisinfeksjoner og influensaen i år er ganske ille har jeg hørt. Jeg hadde ikke risikert å bli syk og ikke blitt operert fordi pårørende synes det er vanskelig...

Anonymkode: 8f2b6...a63

Dette er et virkelig viktig poeng.

Hadde en pårørende jeg rett og slett måtte si fra til, at den trøsten og støtten de ønsket seg måtte de finne hos hverandre eller en venn eller noe. Jeg hadde ikke noe å gi, og trengte å motta støtte og trøst.

En sosialarbeider på sykehuset forklarte det til mine pårørende slik - tenk på det som en løk. Akkurat da måtte jeg få være i midten, med barn, samboer, annen familie, venner i hvert sitt lag utover i ‘løken’.

Alltid gi omsorg innover i lagene, og henvend deg utover i lagene om en selv trenger trøst.

 

Anonymkode: b3541...ffa

[Daria]

Omsorg og andres bekymringer kan være både vanskelig og slitsomt å forholde seg til - det kan bli en ekstra belastning heller enn den hjelpen og trøsten det er ment å være, i en situasjon hvor man egentlig har mer enn nok med seg og sitt. 

Respekter grensene hennes og øs kontakten skje mest på hennes premisser - uten å mase om alt du gjerne vil bidra med. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår henne litt. Jeg har selv nylig gjennomgått et års kreftbehandling, og jeg har i tillegg et lite snev helseangst. Når hun venter på operasjonsdato vil hun selvsagt skjerme seg så mye som mulig for å unngå smitte som kan føre til utsatt operasjon. Jeg har vært så mye redd for smitte, ikke minst da jeg starta på cellegift og immunforsvaret var redusert. Da var det direkte livsfarlig om jeg fikk høy feber, fikk jeg vite. Men selv om jeg fikk cellegift i verste influensasesongen fikk jeg ikke dekket transport og måtte ta bussen midt i rushtida i oslo med munnbind. Det er ganske psykisk belastende å være så engstelig for å bli smitta av noe..

Nå er jeg imidlertid gjennom alt, og selv om jeg fortsatt har litt redusert immunforsvar pga medisiner, så tør jeg nå å være ute på sosiale ting der det er mange mennesker og ikke være så bekymret lenger. Jeg tror hun er i unntakstilstand og har mye å prosessere selv nå, også mtp moren hennes som hadde samme kreft. Antakelig vil hun heller ikke være en "belastning" eller en som dere skal bekymre dere for, så det kan være lettere å være alene med alle følelsene.. Kan være av omsorg også det.. Selv måtte jeg holde maska lenge pga store barn og mine foreldre som jeg ikke ville uroe. Ønska mange ganger jeg kunne vært helt alene og sluppet ut frykten og gråten.. 

Men synes det er et godt forslag med facetime og telefonsamtaler hyppig, så du likevel får vært litt "med henne"..

Anonymkode: c1bf6...3d8