Komplimenter i oppveksten

[AnonymBruker]

Var det vanlig hos dere å få høre hva som var positivt, enten egenskaper dere hadde som menneske, eller ting dere gjorde? Virker som det er mange som ikke har fått dette, inkludert meg selv

Anonymkode: d10be...26e

[AnonymBruker]

Dette avhenger nok litt av hvilken tid man vokste opp i. I dag er det mye fokus på å rose barna, de skal føle seg sett og hørt, følelser skal valideres osv. Tidligere var dette mindre vanlig. Barna skulle være stille når de voksne pratet f eks. Barna fikk i større grad beskjed om å oppføre seg, ta seg sammen, vente på tur osv. Man ga barna «oppdragelse», et ord som knapt finnes i dag.

Anonymkode: 46cdb...996

[Natttåke]

Jeg fikk ros for sangstemmen min og måtte synge for foreldrens gjester. Det var ikke alltid like moro, og det tok tid før jeg fant gleden i å synge igjen.

[AnonymBruker]

Nei, dette var aldri i det hele tatt. 

Foreldrene mine var mer av den typen at de hele tiden kommenterte hva som var negativt. Men hvis de ikke klarte å finne noe negativt å pirke på, så lot  de heller være å si noe. Hvis jeg for eksempel fikk topp-karakter på en prøve eller hjemmelekser på skolen, så fikk jeg aldri noen som helst kommentarer på disse tingene. Men hvis jeg IKKE fikk beste karakter på noe, så kan du banne på at jeg fikk høre det hjemme.          

Anonymkode: bb3ff...2c2

[AnonymBruker]

Det var nesten aldri ros, men litt kritikk. Er sannsynlig at det er i alle fall noe av grunnen til at jeg har vært veldig streng med meg selv i mitt voksne liv.

Anonymkode: 3706c...24f

[AnonymBruker]

Hørte bare negativt. Er svært streng mot meg selv og sliter med selvhat.

Anonymkode: 7fc26...d5b

[AnonymBruker]

Dette er så trist å høre. Jeg fikk høre hele tiden positive ting med meg selv. Og jeg er veldig obs på å også gjøre det til mine barn. Født i 90.

Anonymkode: fbc12...439

[AnonymBruker]

Født i 87. Eneste rosen jeg fikk var for prestasjoner, at jeg var flink. Aldri noe annet. Så hele livet mitt har jeg prøvd å være flink. Jeg passer på å rose barnet mitt for prosessen også. At måten hun gjorde løste noe på var lurt, fint osv. Ikke bare resultatet. 

Anonymkode: e6183...06f

[AnonymBruker]

Jeg kan huske veldig mye ros. Jeg vokste opp på 80- og 90-tallet.

Fra foreldre, slekt, lærere og venner. Mye handlet om prestasjoner og innsats på skole - særlig karakterer, tilbakemeldinger i sommerjobber jeg hadde, fikk høre ofte at jeg var pen, og hadde så fint hår. Det å hjelpe til hjemme og hos besteforeldre, og å være snill og arbeidssom. 

Jeg var aldri en som utmerket meg i idrett. Men husker også der ros for å være inkluderende og snill. 

Men aldri den falske rosen man ofte hører i dag. Der ros blir gitt bare fordi det forventes i situasjonen. 

Anonymkode: ad716...75c

[AnonymBruker]

Husker jeg fikk kompliment for at jeg hadde tynne bein. Da var jeg 13. Følte meg veldig pen veldig lenge. Eller det var en kommentar, men jeg tok det som et kompliment. En annen gang at jeg hadde glatt hår. 

I voksen alder får jeg høre at jeg er morsom og tøff. Det er hyggelig det og. Men jeg synes det er hyggelig å høre at jeg er fin da. 

Anonymkode: c13e0...770

[Alice123]

Jeg fikk mye ros knyttet til generelle egenskaper ("du er så kreativ og flink med farger"), også når jeg fikk skryt av konkrete prestasjoner ("du er jo så kreativ, ikke rart du vant tegnekonkurransen")

 

 

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for interessante innspill. Jeg fikk lite komplimenter og mye kritikk/korrigeringer, så jeg lurer på om det "bare er sånn det skal være", på en måte. Men jeg kjenner på lav selvtillit og at det ikke er vits å gjøre noe som helst for alt er jo bare feil. Sikkert flere som kjenner seg igjen

Anonymkode: d10be...26e

[AnonymBruker]

Født i 77 og fikk masse komplimenter fra mine foreldre. Egentlig en god del i overkant da jeg aldri har vært god til å håndtere komplimenter. Har tenkt i ettertid at foreldrene mine var 20 år for tidlig ute og at andre må ha syntes de var pussige. 

Anonymkode: 6d8d6...d5a