Langtidssykdom og uempatisk venninnegjeng

[AnonymBruker]

Lillesøsteren min sliter med langtidssykdom. Siden 8. klasse har hun vært del av den indre kjernen av en venninnegjeng på 9–15 stykker. Venninnegjengen er sammen hver helg og ofte også på ukedager. Hun føler at de sklir unna etter at hun ble syk.
 
Hun føler at venninegjengen ikke forstår at hun faktisk sliter med sykdom og en kropp som ikke spiller på lag. Hun føler at de mener at hun kan ta seg sammen og slutte å ha sykdom fordi det er helg og de skal på byen, og hun føler at de blir irritert på henne når hun sier at hun ikke kan bli med ut.
Hun føler at de ikke forstår at sykdommen påvirker henne hver eneste dag. Hun sier hun har forklart hvordan hverdagen hennes er nå, men fem minutter etterpå så er det noen som sier «ta deg sammen» eller «det klarer du bare du bestemmer deg for det» og sånne ting.  
  
 Da hun ble utskrevet fra sykehuset etter en akuttoperasjon i våres, ba hun venninnegjengen om hjelp med å handle matvarer og sette det på plass i kjøkkenskapene. Ingen stilte opp. Da hun tok kontakt og spurte hvorfor ingen hjalp henne svarte de «Du klarer jo å gå i butikken da», selv om hun hadde informert om akuttoperasjonen og at hun ikke skulle gjøre sånne ting.

Søsteren min bor nesten like sentralt som de fleste andre i gjengen, men likevel kommer de ikke når hun inviterer dem. Hun har tidligere invitert på filmkveld og andre lavinnsats ting. Ting vennegjengen pleier å gjøre sammen. For henne er det enklest å være hjemme nå, men når kroppen spiller på lag så drar hun til de andre men hun føler seg ikke velkommen og føler at det er mye negative kommentarer om helsen hennes. 
 
 
Jeg var hos søsteren min i dag, og det gjør vondt å se henne så lei seg. Jeg vet ikke hvilke råd jeg kan gi henne. Jeg tror ikke venninnene kommer til å plutselig gro en empatimuskel over natten. Samtidig skjønner jeg jo at hun ønsker å få dem til å forstå hvordan livet hennes er nå. Dette er egentlig hennes eneste venner, så hvis hun kutter dem ut så blir hun helt alene, og med en kropp som ikke spiller på lag så er det vanskelig for henne å gå ut og få nye venner akkurat nå.  
 
 Er det noen her som har noen råd om hvordan få en uempatisk venninnegjeng til å bli litt mer forståelsesfulle? Er det håp om å få dem til å forstå? 

Anonymkode: 3eedc...d5a

[AnonymBruker]

Hvilken alder?

Anonymkode: 9a895...304

[AnonymBruker]

Hvis hun har vært syk siden hun var 13 år og de nå er voksne, er det kanskje ikke så rart at vennskapet forandrer seg uansett hennes sykdom. Kan ikke forvente at unge voksne må henge sammen resten av livet bare for at man var en gjeng på ungdomsskolen. Sykdom forandrer en som menneske,med mange begrensninger.

Anonymkode: b8230...49c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hvis hun har vært syk siden hun var 13 år og de nå er voksne, er det kanskje ikke så rart at vennskapet forandrer seg uansett hennes sykdom. Kan ikke forvente at unge voksne må henge sammen resten av livet bare for at man var en gjeng på ungdomsskolen. Sykdom forandrer en som menneske,med mange begrensninger.

Anonymkode: b8230...49c

Joda, men bør vi ikke ta litt vare på hverandre? Å fase noen ut p.ga. sykdom er rimelig uempatisk for å si det mildt. Kanskje den syke er den i gjengen som virkelig trenger sosial kontakt?

Anonymkode: 1596a...1f8

[AnonymBruker]

Jeg er nok en slik usympatisk venninne.

Kronisk sykdom er vanskelig å forstå. 
Alle forstår at man kan være i ulik form fra dag til dag, og at ting kan svinge. 

Det er bare ikke alltid like lett å forstå
hva som skyldes manglende evne
og hva som skyldes manglende vilje.

Kjenner ei som ikke kan løfte en støvsuger og ei heller en vaskebøtte, men som fint kan bære tunge pappesker med maleutstyr.

Hun kan ikke vaske et speil, eller tørke over en vask, men hun kan stå i flere timer og male. 

Hun kan gå i timesvvis på shopping 🛍️,
men hun må få mat levert på døren, fordi hun ikke kan gå fem minutter for å hente maten.

Hun kan bære handleposer med klær, duftlys, interiørting og annet, men kan ikke bære en handlepose med mat.

Det er vanskelig å forstå som utenforstående.

Inkonsekvens er krevende for empati-muskelen. 

Det kan hende at vennene dine oppfatter situasjonen litt likt?

Og at «maset» om at hun må bli med ut kan handle om at de ikke vil at hun blir sittende hjemme alene?

Alternativet blir fort at de slutter å invitere henne.

Anonymkode: a0cbd...669

[AnonymBruker]

Vi burde absolutt ta vare på hverandre. Og det er det ikke alle som gjør. 

Disse menneskene liker ikke søsteren din nå når hun er syk. Det er vondt, men av erfaring er det vondere å forsøke å få innpass hos noen som ikke liker deg og rett og slett håner deg. Jeg skulle ønske noen hadde sagt dette til meg før, men som syk, er det faktisk veldig lurt å ha flere venner i lignende situasjon. 

Jeg brukte årevis på å prøve å beholde folk som hadde nok med eget lykkelige liv og endelig forstod jeg at jeg trengte ikke ta til takke med smuler som at jeg var uverdig andre vennskap. 

Om hun kan oppsøke andre med samme problemer/diagnoser, få nettvenner osv. 

Anonymkode: 12280...3f2

[AnonymBruker]

Venner bør selvfølgelig ta vare på hverandre, men dette har tydeligvis pågått over lang tid. Det er naturlig at vennskap endrer seg med tiden, enten i den ene eller andre retningen. Her virker det som at vennskapet nok dessverre er over.

Anonymkode: d30ec...b45

[ada@]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er nok en slik usympatisk venninne.

Kronisk sykdom er vanskelig å forstå. 
Alle forstår at man kan være i ulik form fra dag til dag, og at ting kan svinge. 

Det er bare ikke alltid like lett å forstå
hva som skyldes manglende evne
og hva som skyldes manglende vilje.

Kjenner ei som ikke kan løfte en støvsuger og ei heller en vaskebøtte, men som fint kan bære tunge pappesker med maleutstyr.

Hun kan ikke vaske et speil, eller tørke over en vask, men hun kan stå i flere timer og male. 

Hun kan gå i timesvvis på shopping 🛍️,
men hun må få mat levert på døren, fordi hun ikke kan gå fem minutter for å hente maten.

Hun kan bære handleposer med klær, duftlys, interiørting og annet, men kan ikke bære en handlepose med mat.

Det er vanskelig å forstå som utenforstående.

Inkonsekvens er krevende for empati-muskelen. 

Det kan hende at vennene dine oppfatter situasjonen litt likt?

Og at «maset» om at hun må bli med ut kan handle om at de ikke vil at hun blir sittende hjemme alene?

Alternativet blir fort at de slutter å invitere henne.

Anonymkode: a0cbd...669

Spot on! Dette gjør det krevende å være venninne for en som er kronisk syk og har vært det i mange år. Godt skrevet! 

[Daria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kronisk sykdom er vanskelig å forstå. 
Alle forstår at man kan være i ulik form fra dag til dag, og at ting kan svinge. 

Det er bare ikke alltid like lett å forstå
hva som skyldes manglende evne
og hva som skyldes manglende vilje.

En del handler også om harde prioriteringer... Jeg kan gjøre A og jeg kan gjøre B, men jeg kan ikke gjøre begge deler samme dag (eller samme uke), og da prioriterer jeg det som gir meg best livskvalitet, ikke hva som ser best ut for andre. 

Kronisk sykdom påvirker vennskap, fordi det påvirker hva man kan være med på. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har venner som er villig til å ha samvær på mine vilkår og tar hensyn til mine behov, men at vennskapene mine og det sosiale livet mitt har endret seg etter at jeg ble syk, er et uunngåelig faktum jeg ikke laster vennene mine for. Og vi er voksne og har kjent hverandre i mange år, å forvente at tenåringer skal forstå og ta hensyn i årevis er nok i overkant. At det er sårt for henne er veldig forståelig, men det er begrenset hvor mye vennene skal lastes for det.

[AnonymBruker]

Når man opplever å få sykdom som ung, så blir man ofte langt mer moden på mange områder som de jevnaldrende ikke kan forstå (enda). Samtidig mister man mye av det andre gjør i ungdoms- og tidlig voksenfase av livet. 

Totalt sett gjør dette at man ofte utvikler seg veldig ulikt, og de friske forstår ikke hva det betyr i praksis å være så syk, bli avsondret fra det vanlige livet man ønsker man kunne leve. De friske kan få lett for å finne på ting som skal forsvare at de selv ikke stiller opp for sin syke venn (mistenkeliggjøring, at personen ikke er så syk som den sier den er og reelt er osv.). Og de vegrer seg ofte også for å ha for mye med den syke å gjøre, noe av det tror jeg er frykt og uvilje. De ønsker å være unge og glade og bekymringsløse, de orker ikke forholde seg til at verden er urettferdig og at hvem som helst kan risikere å komme i en lignende situasjon helse- og livsmessig, og det blir for dystert for mange av dem å forsøke å sette seg inn i hvordan livet egentlig er for den som er syk. Løsningen blir da gjerne å unngå den syke. Rått og brutalt for den som er syk.

Jeg tror din søster gjør lurt i å akseptere at dette er slik hennes venner er nå. Når de alle får flere år på baken og mer livserfaring kan det være noen av de andre vil ta opp kontakten igjen, hvis de har forstått (og noen vil kanskje komme til henne for forståelse når de selv kommer i en vanskelig situasjon, fordi de andre ikke vil ha noe med det og den å gjøre heller når alt ikke går på skinner).

Hjelp henne med å undersøke hvilke tilbud kommunen har for unge syke, kanskje hun kan få en besøksvenn gjennom Røde Kors, kanskje hun kan få en ny hobby som gjør at hun i hvert fall innimellom blir mer sosial. Gjerne oppsøk arenaer hvor det er blandet gruppe med tanke på alder, da de som er litt eldre enn din søster har gjerne mer livserfaring og vil trolig derfor også være mer åpne og tolerante for de hensynene som din søster må ta mtp. sin helse.

 

(Det kan også være lurt å huske at det foruten sykdom uansett er naturlig at man ikke lenger er like gode venner med alle sine barne- og ungdomsvenner. Alle forandrer seg mye i de årene, og barne- eller ungdomsfellesskapet blir mindre viktig når livet begynner å fylles av andre ting, som studier, kjærester, jobb osv. Så selv om det er brutalt å være der din søster er nå, så ville nok noen av de som nå har falt fra uansett ha falt fra naturlig bare pga. at de er så forskjellige. Husker man det, så blir det litt mindre dramatisk at flere svikter på den måten hun nå opplever.)

Anonymkode: 00132...d7e

[Runnah]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Joda, men bør vi ikke ta litt vare på hverandre? Å fase noen ut p.ga. sykdom er rimelig uempatisk for å si det mildt. Kanskje den syke er den i gjengen som virkelig trenger sosial kontakt?

Anonymkode: 1596a...1f8

Er ikke nødvendigvis pga sykdom.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis hun har vært syk siden hun var 13 år og de nå er voksne, er det kanskje ikke så rart at vennskapet forandrer seg uansett hennes sykdom. Kan ikke forvente at unge voksne må henge sammen resten av livet bare for at man var en gjeng på ungdomsskolen. Sykdom forandrer en som menneske,med mange begrensninger.

Anonymkode: b8230...49c

Sorry, jeg skrev veldig klønete.  
Hun har vært venner med dem siden de var 12/13 år gamle, og nå er de 26, flere av dem fyller 27 allerede i januar og februar. Helseproblemene har hun hatt i litt over et år, men det har vært verst siden begynnelsen av mai. 

Anonymkode: 3eedc...d5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sorry, jeg skrev veldig klønete.  
Hun har vært venner med dem siden de var 12/13 år gamle, og nå er de 26, flere av dem fyller 27 allerede i januar og februar. Helseproblemene har hun hatt i litt over et år, men det har vært verst siden begynnelsen av mai. 

Anonymkode: 3eedc...d5a

Når de er såpass gamle og hun har vært syk såpass kort tid så tenker jeg det er like greit å oppdage nå at dette ikke lenger er gode venner av henne!

Like tøft uansett, men de viser hvem de er nå når de ikke en gang kan hjelpe når hun blir operert.

Anonymkode: 00132...d7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sorry, jeg skrev veldig klønete.  
Hun har vært venner med dem siden de var 12/13 år gamle, og nå er de 26, flere av dem fyller 27 allerede i januar og februar. Helseproblemene har hun hatt i litt over et år, men det har vært verst siden begynnelsen av mai. 

Anonymkode: 3eedc...d5a

På tide å få seg nye venner? Helt ærlig har jeg aldri hørt om noen som har beholdt en så stor vennegjeng fra så ung alder, som fremdeles møtes så ofte. Virker nesten litt rart. Er det hele deres sosiale liv?

Hun kan ikke gjøre noe for å endre dem. De er nå uansett i en slik alder at de fleste snart vil begynne å poppe ut barn, og da vil hele dynamikken i gjengen endres. Da er det slutt på å feste hver helg og møtes flere ganger i uka.
Anbefaler at hun finner seg andre venner. For de aller fleste er det sånn at de beste vennene i skoletiden ikke er de som vil være deres beste venner 20 år senere. Selv har jeg beholdt to veldig gode venner fra den tiden, men alle andre har jeg ikke et forhold til i det hele tatt, egentlig. Livet har gått videre, inn i nye faser. Og disse to vennene møter jeg sjelden, siden vi bor i ulike byer/land.

Anonymkode: d7d75...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er nok en slik usympatisk venninne.

Kronisk sykdom er vanskelig å forstå. 
Alle forstår at man kan være i ulik form fra dag til dag, og at ting kan svinge. 

Det er bare ikke alltid like lett å forstå
hva som skyldes manglende evne
og hva som skyldes manglende vilje.

Kjenner ei som ikke kan løfte en støvsuger og ei heller en vaskebøtte, men som fint kan bære tunge pappesker med maleutstyr.

Hun kan ikke vaske et speil, eller tørke over en vask, men hun kan stå i flere timer og male. 

Hun kan gå i timesvvis på shopping 🛍️,
men hun må få mat levert på døren, fordi hun ikke kan gå fem minutter for å hente maten.

Hun kan bære handleposer med klær, duftlys, interiørting og annet, men kan ikke bære en handlepose med mat.

Det er vanskelig å forstå som utenforstående.

Inkonsekvens er krevende for empati-muskelen. 

Det kan hende at vennene dine oppfatter situasjonen litt likt?

Og at «maset» om at hun må bli med ut kan handle om at de ikke vil at hun blir sittende hjemme alene?

Alternativet blir fort at de slutter å invitere henne.

Anonymkode: a0cbd...669

 

Daria skrev (46 minutter siden):

En del handler også om harde prioriteringer... Jeg kan gjøre A og jeg kan gjøre B, men jeg kan ikke gjøre begge deler samme dag (eller samme uke), og da prioriterer jeg det som gir meg best livskvalitet, ikke hva som ser best ut for andre. 

Kronisk sykdom påvirker vennskap, fordi det påvirker hva man kan være med på. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har venner som er villig til å ha samvær på mine vilkår og tar hensyn til mine behov, men at vennskapene mine og det sosiale livet mitt har endret seg etter at jeg ble syk, er et uunngåelig faktum jeg ikke laster vennene mine for. Og vi er voksne og har kjent hverandre i mange år, å forvente at tenåringer skal forstå og ta hensyn i årevis er nok i overkant. At det er sårt for henne er veldig forståelig, men det er begrenset hvor mye vennene skal lastes for det.

Godt at du har lært kroppen å kjenne, og prioriterer slik at du får en best mulig livskvalitet! 

Som kroniker kan det også være at ting «koster mer» enn for andre.

Noen kan jobbe en dag, men trenger to dager på å hente seg inn igjen. 

Folk er forskjellige.

 

I det konkrete eksempelet over så er alle «jeg kan ikke-ene» etablert som sannheter.  

At det er for tungt å løfte en støvsuger.
Det gjør for vondt å vaske et speil. 
Osv.

Ikke «I dag har jeg ikke krefter. Jeg prøver i morgen, eller en annen dag»

Anonymkode: a0cbd...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Joda, men bør vi ikke ta litt vare på hverandre? Å fase noen ut p.ga. sykdom er rimelig uempatisk for å si det mildt. Kanskje den syke er den i gjengen som virkelig trenger sosial kontakt?

Anonymkode: 1596a...1f8

Nei, man er ikke uempatisk. Det heter å sette grenser for seg selv. Venner skal ta hensyn, men ikke belastes. Det kan være krevende og frustrerende å være venn med noen som er syk - og aldri kan være med på noe. Der sykdom tar all plassen i et vennskap, og det blir et skjevt forhold når den syke aldri kan gi noe tilbake.

Dette kommer fra noen som er kronisk syk og ufør.

 

Anonymkode: 61ae3...02b

[AnonymBruker]

Jeg mistet en del venner da jeg fikk en langvarig sykdom som gjorde at jeg ikke kunne delta på alt som jeg gjorde før. Samtidig var jeg nok ikke helt åpen om hva sykdommen gjorde med meg.

Nå har jeg igjen blitt syk og denne gangen er det kronisk. Jeg sier ja til mye og kutter treningting i forkant for å kunne delta. Jeg er ikke bare sykdommen min, men trenger lysglimt i hverdagen. Jeg skal på noe i helga og da vet jeg at jeg må ha helt rolige dager i forkant. 

Anonymkode: ec5df...3ca

[AnonymBruker]

Hm... jeg tenker at venner er ikke noen man skal måtte stole på for hjelp i hverdagen. Det er familiens oppgaver (og helsevesenet).

Jeg har venninner som sliter psykisk, for eksempel. Det er veldig krevende for meg å henge med dem, fordi de er veldig fokuserte på seg selv. Jeg vil gjerne snakke om alt mulig, men samtalen dreies snart rundt dem, depressive ting, negativitet. Venner skal booste hverandre, ikke ha alt ansvar for å hjelpe med helsemessige ting. 

Men kanskje det er jeg som er rar - jeg liker ikke å ha ansvar for andres velvære, liker ikke å føle press på meg. 

Anonymkode: d1a15...b88