Datingkulturen 2025 - hva faen?

[AnonymBruker]

Hva faen, hvor skal jeg begynne her egentlig. Kjærlighet er ikke det det en gang var. Folk er i usunne forhold, toxiske forhold. Utroskap er mer vanlig enn det er å like makrell i tomat, føles det som. Hva feiler dagens generasjoner?

Det er tusen ulike spill folk spiller, og alle har sine egne regler. Datingkulturen er blitt som et skjult brettspill med regler som ikke står på esken. Du må bare gjette deg frem. Og det er jo helt umulig å «gjette riktig», for spillereglene endrer seg fra person til person.

Du skal være care, men ikke for care.
Åpen, men ikke for åpen.
Mystisk, men ikke for mystisk.
Spennende, men ikke intens.
Interressert, men ikke på.
Tilgjengelig, men ikke konstant.
Selvstendig, men ikke så selvstendig at han føler seg overflødig.

Og Gud forby at du sier hva du føler.
Følelser er 2024 sin største dealbreaker.

Du skal gi ham chase, men ikke for mye chase – han skal jo føle seg trygg nok til å komme tilbake, men usikker nok til å ikke miste interessen. Du skal svare, men ikke for raskt, men heller ikke for sent, fordi da er han allerede på veg til en annen jente før du rekker å blunke.

Hvem i helvete klarer å følge denne pasen?
Fordi jeg gjør ikke.

Jeg klarer snart ikke formulere en melding uten å spørre ChatGPT om flørtetips og «hvor mange minutter skal det gå mellom hver snap?» fordi det er så mye om og men. Så mange regler. Så mange «hva hvis».

Hva skjedde med å bare si det man føler?
Hva skjedde med: liker du meg, så liker du meg?
Hva skjedde med enkelhet?

Hopper du i seng på første date, ja da ryker spenningen. Men hvis du ikke hopper i seng tidlig nok, da mister han interessen. Hvis dere venter for lenge – «null gnist, kanskje vi bare burde være venner?». Hvis dere ligger for tidlig – «hun er ikke seriøs-materiale». Det er en evig lose/lose-situasjon uansett hva du gjør.

Hver date søles som om jeg er på et fuckings audition. Når du må selge deg selv inn, virke interessant, ljuge på deg et par interesser for å imponere, skjønne du at du ikke jakter på kjærligheten lenger, men en bekreftelse.

Så mange har digitale bekjentskap hvor man sender «hvor er fu?» klokken 02:03 en søndagsnatt, med null plan, null forventning og null emosjonell investering – men helt merkelig nok blir man likevel knyttet til dem. Fordi i 2025 trenger du ikke en relasjon for å bli avhengig av noen, du trenger bare litt oppmerksomhet.

Og midt i alt dette skal du liksom være en moderne, elegant, spennende og mystisk kvinne med kontroll, selvrespekt og selvtillit. Du skal ha standarder, preferanser, grenser og verdighet. Du skal være voksen, rasjonell og avbalansert. Men samtidig skal du også ha en viss aura og være «low-key crazy in love» uten å vise det.

Det er et mirakel at noen treffer hverandre i det hele tatt.

Og jeg vet ikke om det er oss som er problemet, eller kulturen.
Om det er frykten for avvisning som styrer alt, eller mangel på modenhet.
Om vi egentlig vil bli kjent, eller om vi bare er redde for å bli sett ordentlig.

For innerst inne vil vi jo bare det samme som før:
En som liker oss.
En som velger oss.
En som ikke gjør det til et jævla prosjekt.

Vi sier at vi er redde for å vise for mye – men egentlig er vi redde for å vise akkurat nok til at noen faktisk kan såre oss.
Vi spiller spill fordi vi ikke orker å tape.
Vi holder tilbake fordi vi ikke tåler stillheten som følger hvis vi gir alt og ikke får noe tilbake. Forgud forby å bli avvist. Det er jo det verste som kan skje ikke sant?

Og helt ærlig?
Jeg tror ikke kjærlighet er mer komplisert.
Jeg tror folk er mer redde.

Så kanskje det ikke handler om at kjærlighet har endret seg.
Kanskje det handler om at vi har. Behovene har endret seg. Tempoet har endret seg. Terskelen for å gi opp har endret seg.

Man sitter å swiper dagen lang.

Nei

Ja

Nei

Ja.

Kul stil.

For høy.

For slank.

Virker kjedelig.

For ung.

For nerd.

For basic.

Skriver som en bestefar.

Fuckboy.

WOW.

Neste blir vell å skreddersy kjæresten. Velge hårfarge, høyde, personlighetspakke og om han skal være emosjonelt tilgjengelig eller ikke — som et Sims-karakterark.

For hvorfor jobbe med ekte mennesker, når man kan bygge en i 4K?

Folk har krav, standarder og preferanser, og det er for så vidt greit.

Men HERREGUD, hvem kan måle seg med dagens radar??

Alle sammen jakter på «den beste», men ingen stopper lenge nok til å faktisk bli kjent med noen.

Du kan dra på tidenes date med en knall fyr,, le, snakke, kjenne kjemien, alt går bra.Derehenge haar til og med ikke ligget sammen enda. Du tenker «åi dette går bra»

Men hei!

PLOT TWIST, han kan jo fortsatt miste interessen ut av intet.

Analysen starter, overtenkingen kicker inn.

For deg til lure, hva gjorde du feil da?

Skulle dere lugget?

Skulle du ikke sendt den siste insjen til en date.

Skulle du svart senere?

Skulle du vært åpen?

Uansett hva du gjør, blir det feil for noen.

Ytelsespresse gjelder ikke bare i jobb — det er også datingens nye valuta.

Så ja.

Jeg trekker meg tilbake i mitt hi.

Dette spetakkelet gidder jeg ikke mer.

Jeg får heller være en tragisk optimist om et håp om den rette klarer å finne meg uten at jeg trenger gjennom et olympisk mesterskap i kommunikasjon for å beholde han interessert.

Men helt ærlig.

Om han ikke finnes. Da er det faktisk mer fredelig alene, enn å ta del i dette sirkuset av et spill, regler, forventninger som ingen klarer å leve opp til.

Anonymkode: 378f7...a6e

[AnonymBruker]

Fulgte disse reglene i 6 år med evig dårlig resultater. Etter jeg begynte å gi totalt f og være helt meg selv og si akkurat hva jeg føler og tenker selv om det kanskje ikke er «mystisk» eller «hard to get» så faller menn som fluer. De få som faller av hadde gjort det uansett når de ble kjent med meg på ordentlig. 
Angrer på at jeg kastet bort så mye tid på å være «bra nok». 

Anonymkode: 09ee2...be0

[AnonymBruker]

TS, slapp av. Alle de som driver slike spill har en skrue løs fra før av. 

Normale folk følger følelsene sine og handler ut i fra hvordan hva som er rett og galt for de.

De som driver spill ender aldri opp med en god og trofast partner, og det er også de som er minst å stole på. 

Anonymkode: b5fef...11e

[AnonymBruker]

Enig i alt i HI. Har gitt opp forlengst. Ikke at det gjør noe heller, når det er blitt slik.

Anonymkode: 05170...fa7

[AnonymBruker]

Du skriver noe jeg vil tro mange vil kjenne seg igjen i. Jeg (mann) har selv vært der, inntil tok et valg om å bare være meg selv. Før den tid ble det mye sex, og jeg ble litt fanget av det - det virket som jeg gjorde noe riktig. Men nærmere kjærligheten kom jeg bare ikke. Jeg fikk aldri følelser, og jeg såret nok mange på veien mot der jeg er nå. Det var så gale at jeg ble kontaktet av jenter ut av det blå, på insta, face og snap. Hva de ville? De hadde hørt at jeg bare ville ha sex, og det ville de også… shit, det gjorde meg dårlig. 
 

Hva som har endret seg nå? Jeg har profilen min på både Tinder og Hinge, men jeg har ingen tro på at det er der jeg treffer henne. Jeg har ikke hatt sex på snart året, nettopp fordi jeg avviser slike tilnærminger - det er bare støy. Og jeg avviser så snart jeg skjønner jeg ikke er interessert.

Skal fortelle hva jeg har gjort for kjærligheten. Jeg reiste til et land ved Middelhavet, booket hotell, bare for å treffe og bli bedre kjent med en dame jeg kjenner, som får alle andre og alt annet til å forsvinne. Ikke sex, ikke et kyss… bare for å vise at det føles viktig for meg, og at jeg velger henne om hun velger meg. Jeg vet jeg kunne ligget med henne, jeg vet jeg kunne kysset henne. Men gjør jeg dette før hun velger meg, da får jeg henne før hun har valgt meg. Det vil ikke være rettferdig for henne, og det ville gjort alt vondere for meg når hun skulle finne ut at det hele ble feil. 

Med andre ord. Jeg beskytter meg veldig, men ikke redd for å vise mine følelser. Dette er en helt annen versjon av meg selv enn den som trodde sex var et steg nærmere et forhold. Og vips, så bryr jeg meg ikke lengre hva damer synes om meg - bare det som kjennes viktig og riktig.

Ts, gjør akkurat det som kjennes riktig for deg. For å spille spill er bare noe reddharer driver med. 

Anonymkode: 82258...d47

[GrønnNellik68]

Godt skrevet HI.. kjenner meg veldig godt igjen i dette der. Er bare slitsomt og forvirrende og man vet aldri hvor man har den andre.. her på kg er det.. han er bare interessert i sex, han er ikke interessert, han fikk ligge og oppnådde det han ønsket.. er så iskaldt at det er trist. 

livet har mange flere nyanser enn det der. Men det slippes ikke frem i dagens samfunn.

[AnonymBruker]

Godt skrevet. Kjenner meg også veldig godt igjen. Savner dating før 2010. Da var ting så mye mindre komplisert! Tror datingappene og sosiale medier har ødelagt datingkulturen fullstendig. Og menn er ikke menn lenger, de oppfører seg som utskjemte prinsesser, og mannebabyer!
Selv har jeg gitt fullstendig opp, og innser at jeg har det mye bedre som singel! 
Er en selvstendig kvinne i 40 årene, som overhode ikke har bruk for noen til å hverken forsørge meg eller ta vare på meg. Men en viss maskulin energi hadde jo ikke vært å forakte. 

Anonymkode: 89a5e...434

[AnonymBruker]

Jeg tror både kvinner og menn kjenner seg igjen i det du skrev, Ts. Beskrivelsen din er veldig bra og tar dagens datekultur på kornet.

Men det er jo dette nettdatesider og apper gjør med oss - det er å få oss dit at vi oppfører oss som unger i godtebutikken, som aldri greier å velge, ikke tør å velge en ting fordi det kan jo være det finnes noe bedre et sted, bare man fortsetter å smake på alt. Det er slik disse sidene og appene tjener penger på kvinner og menn. Algoritmene er ikke skapt for at man skal finne kjærlighet, ikke mer enn at noen skal vinne i lotto. Når noen møtes gjennom slike sider/apper er det mer til tross for enn på grunn av. Og influensere og media fyrer opp under alt for å polarisere kjønnene ytterligere, fremmedgjøre dem fra hverandre, og gjøre dating til noe mystisk som bare et fåtall skal få innsyn i og mestre.

I tillegg til å kjenne igjen det du skrev, så opplevde jeg flere ganger å date menn som avsluttet med meg fordi de ble så nervøs av å gå og vente på at jeg skulle avsløre hvem jeg virkelig var. Jeg var bare meg selv, jeg gjorde meg ikke til, jeg spilte ikke et spill. Men det mente flere menn at jeg gjorde, for jeg var visstnok "for god til å være sann". Jeg er på ingen måte perfekt, jeg har som sagt alltid bare valgt å være meg selv uten å spille spill i datingen. Men selv det ble truende for flere av nettdatemennene.

Jeg hoppet av den usunne karusellen. Ikke ofte jeg treffer en mann i det virkelige liv som jeg liker, hvor det er gjensidig og hvor livssituasjonen til mannen også muliggjør et forhold (jeg roter meg ikke bort i opptatte menn). Så langt har det ikke vært klaff. Men jeg er heller singel enn å fortsette den usunne datingen, for den bryter folk ned etterhvert, skaper usikkerhet og mistro og skepsis. Jeg vil ikke være med på det spillet som de kommersielle aktørene forsøker å tvinge oss inn i!

 

Anonymkode: 3ee29...fbc

[AnonymBruker]

Whoa, dere tenker mye!

Anonymkode: 1e141...e6c

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva faen, hvor skal jeg begynne her egentlig. Kjærlighet er ikke det det en gang var. Folk er i usunne forhold, toxiske forhold. Utroskap er mer vanlig enn det er å like makrell i tomat, føles det som. Hva feiler dagens generasjoner?

Det er tusen ulike spill folk spiller, og alle har sine egne regler. Datingkulturen er blitt som et skjult brettspill med regler som ikke står på esken. Du må bare gjette deg frem. Og det er jo helt umulig å «gjette riktig», for spillereglene endrer seg fra person til person.

Du skal være care, men ikke for care.
Åpen, men ikke for åpen.
Mystisk, men ikke for mystisk.
Spennende, men ikke intens.
Interressert, men ikke på.
Tilgjengelig, men ikke konstant.
Selvstendig, men ikke så selvstendig at han føler seg overflødig.

Og Gud forby at du sier hva du føler.
Følelser er 2024 sin største dealbreaker.

Du skal gi ham chase, men ikke for mye chase – han skal jo føle seg trygg nok til å komme tilbake, men usikker nok til å ikke miste interessen. Du skal svare, men ikke for raskt, men heller ikke for sent, fordi da er han allerede på veg til en annen jente før du rekker å blunke.

Hvem i helvete klarer å følge denne pasen?
Fordi jeg gjør ikke.

Jeg klarer snart ikke formulere en melding uten å spørre ChatGPT om flørtetips og «hvor mange minutter skal det gå mellom hver snap?» fordi det er så mye om og men. Så mange regler. Så mange «hva hvis».

Hva skjedde med å bare si det man føler?
Hva skjedde med: liker du meg, så liker du meg?
Hva skjedde med enkelhet?

Hopper du i seng på første date, ja da ryker spenningen. Men hvis du ikke hopper i seng tidlig nok, da mister han interessen. Hvis dere venter for lenge – «null gnist, kanskje vi bare burde være venner?». Hvis dere ligger for tidlig – «hun er ikke seriøs-materiale». Det er en evig lose/lose-situasjon uansett hva du gjør.

Hver date søles som om jeg er på et fuckings audition. Når du må selge deg selv inn, virke interessant, ljuge på deg et par interesser for å imponere, skjønne du at du ikke jakter på kjærligheten lenger, men en bekreftelse.

Så mange har digitale bekjentskap hvor man sender «hvor er fu?» klokken 02:03 en søndagsnatt, med null plan, null forventning og null emosjonell investering – men helt merkelig nok blir man likevel knyttet til dem. Fordi i 2025 trenger du ikke en relasjon for å bli avhengig av noen, du trenger bare litt oppmerksomhet.

Og midt i alt dette skal du liksom være en moderne, elegant, spennende og mystisk kvinne med kontroll, selvrespekt og selvtillit. Du skal ha standarder, preferanser, grenser og verdighet. Du skal være voksen, rasjonell og avbalansert. Men samtidig skal du også ha en viss aura og være «low-key crazy in love» uten å vise det.

Det er et mirakel at noen treffer hverandre i det hele tatt.

Og jeg vet ikke om det er oss som er problemet, eller kulturen.
Om det er frykten for avvisning som styrer alt, eller mangel på modenhet.
Om vi egentlig vil bli kjent, eller om vi bare er redde for å bli sett ordentlig.

For innerst inne vil vi jo bare det samme som før:
En som liker oss.
En som velger oss.
En som ikke gjør det til et jævla prosjekt.

Vi sier at vi er redde for å vise for mye – men egentlig er vi redde for å vise akkurat nok til at noen faktisk kan såre oss.
Vi spiller spill fordi vi ikke orker å tape.
Vi holder tilbake fordi vi ikke tåler stillheten som følger hvis vi gir alt og ikke får noe tilbake. Forgud forby å bli avvist. Det er jo det verste som kan skje ikke sant?

Og helt ærlig?
Jeg tror ikke kjærlighet er mer komplisert.
Jeg tror folk er mer redde.

Så kanskje det ikke handler om at kjærlighet har endret seg.
Kanskje det handler om at vi har. Behovene har endret seg. Tempoet har endret seg. Terskelen for å gi opp har endret seg.

Man sitter å swiper dagen lang.

Nei

Ja

Nei

Ja.

Kul stil.

For høy.

For slank.

Virker kjedelig.

For ung.

For nerd.

For basic.

Skriver som en bestefar.

Fuckboy.

WOW.

Neste blir vell å skreddersy kjæresten. Velge hårfarge, høyde, personlighetspakke og om han skal være emosjonelt tilgjengelig eller ikke — som et Sims-karakterark.

For hvorfor jobbe med ekte mennesker, når man kan bygge en i 4K?

Folk har krav, standarder og preferanser, og det er for så vidt greit.

Men HERREGUD, hvem kan måle seg med dagens radar??

Alle sammen jakter på «den beste», men ingen stopper lenge nok til å faktisk bli kjent med noen.

Du kan dra på tidenes date med en knall fyr,, le, snakke, kjenne kjemien, alt går bra.Derehenge haar til og med ikke ligget sammen enda. Du tenker «åi dette går bra»

Men hei!

PLOT TWIST, han kan jo fortsatt miste interessen ut av intet.

Analysen starter, overtenkingen kicker inn.

For deg til lure, hva gjorde du feil da?

Skulle dere lugget?

Skulle du ikke sendt den siste insjen til en date.

Skulle du svart senere?

Skulle du vært åpen?

Uansett hva du gjør, blir det feil for noen.

Ytelsespresse gjelder ikke bare i jobb — det er også datingens nye valuta.

Så ja.

Jeg trekker meg tilbake i mitt hi.

Dette spetakkelet gidder jeg ikke mer.

Jeg får heller være en tragisk optimist om et håp om den rette klarer å finne meg uten at jeg trenger gjennom et olympisk mesterskap i kommunikasjon for å beholde han interessert.

Men helt ærlig.

Om han ikke finnes. Da er det faktisk mer fredelig alene, enn å ta del i dette sirkuset av et spill, regler, forventninger som ingen klarer å leve opp til.

Anonymkode: 378f7...a6e

Meget bra skrevet.Ett kult innlegg som har mye sant

[AnonymBruker]

Spot on!

Anonymkode: 9779a...57e

[BobTheNoob]

Mange gode syrlige stikk her. Men det virker som du har gått deg litt vill. Ja, det er mange ditt og datt der ute men dette er jo bare å styre unna og prioritere å være deg selv, siden ekthet er viktig for deg. 

Jeg vil forøvrig mene at det meste er vanligere enn å like makrell i tomat. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Datingkulturen er blitt som et skjult brettspill med regler som ikke står på esken.

det var godt sagt. 

Resten kan jeg ikke uttale meg om, fordi jeg oppdaget at innlegget var for langt til at jeg gadd å lese😁

Anonymkode: 59f85...920

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i altfor mye av det du skriver. Jeg har gitt opp dating.

Anonymkode: b461b...100

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Hele greia er som ett spill.Jeg er en ærlig person.Kanskje det er feil. 

Anonymkode: 01b89...3b9

[AnonymBruker]

Eh.. kvinne som klager på datingmarkedet? Det er jo kvinner som regulerer tilgang til absolutt alt. Sliter du som kvinne med dating er det utelukkende pga urealistiske forventninger til hvilke menn du kan få - ingenting annet. 

Anonymkode: e0922...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Eh.. kvinne som klager på datingmarkedet? Det er jo kvinner som regulerer tilgang til absolutt alt. Sliter du som kvinne med dating er det utelukkende pga urealistiske forventninger til hvilke menn du kan få - ingenting annet. 

Anonymkode: e0922...881

Og det var du igjen ja😂😂🤦🏼‍♀️🤦🏼‍♀️🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 89a5e...434

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Hele greia er som ett spill.Jeg er en ærlig person.Kanskje det er feil. 

Anonymkode: 01b89...3b9

Det er aldri feil å være ærlig.

[HMK]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Eh.. kvinne som klager på datingmarkedet? Det er jo kvinner som regulerer tilgang til absolutt alt. Sliter du som kvinne med dating er det utelukkende pga urealistiske forventninger til hvilke menn du kan få - ingenting annet. 

Anonymkode: e0922...881

Elsker at du er så høyt oppe på spekteret at du tror kvinner eller menn generelt kan kategoriseres i grupper basert på grader av attraktivitet. 

 

[knooters]

Å være deg selv er en ting, men du bør jo også prøve å bli en person som den typen du vil ha sannsynligvis ønsker seg.

Dette er så komplisert som du vil ha det selv. Blir som med løping. Noen har 12-ukersplaner med alt mulig rart av detaljstyring, måltider inkludert. Og stiller samme type spørsmål, hvor man later som det står om livet om man har intervallet på tirsdag eller onsdag. Når realiteten er at du trenger et par sko og å komme deg ut døren, resten kan du ta på hælen.

Men er det noen der man liker, så fortjener den personen litt tid. At A liker B med en gang, er en ting - men det kan godt være at B vil like A hvis man bare er bekjente og omgås hverandre noen uker eller måneder. Fremfor denne ideen om at man dumper en god kandidat om det ikke er gjensidig kjemi etter en date eller to. Man merker jo om det er en dårlig match, eller om det bare er "inconclusive".