AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #1 Skrevet 8 timer siden Helt fra jeg var liten har jeg vært veldig inneslutta og innadvendt, noe som ikke ble bedre gjennom ungdomskolen, hvor jeg ble utsatt for mobbing. Men jeg er nå godt over 30 og jeg sliter veldig i sosiale settinger og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg føler meg teit og ser heller ikke at dette er et problem jeg bør ta opp med lege, dessuten hadde det vært alt for pinlig. Å måtte prate med fremmede blir jeg helt stressa av og utilpass. Jeg unngår det i så stor grad jeg kan. Når jeg starter i ny jobb så trenger jeg meget lang tid på å bli kjent å finne min plass. Jeg kan ikke smalltalk og på pausen drar jeg fort frem mobilen som er "tilfluktssted". Hva andre tenker om meg surrer ofte rundt i hjernen. Redd for å si eller gjøre noe galt. Jeg er mamma til 2 tenåringer. Det innebærer sommeravslutninger, Juletrefester, konfirmant møter osv., men dette har jeg store vansker med å håndtere. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig å være på slike ting. Jeg er den som da ikke prater med noen av de andre utenom mine egne barn, og sitter aleine. I alle disse situasjonene blir jeg stressa, ukomfortabel og ofte går det utover neglene mine. Jeg trives best i mitt eget selskap på grunn av dette. Men kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke synes folk var så ubehagelig å være rundt. Jeg unngår så godt jeg kan alt av frivillige sosiale tilstelninger. Hva kan jeg gjøre? Er det andre som har hatt det slik? Anonymkode: c8d62...e11 1
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #2 Skrevet 8 timer siden AnonymBruker skrev (9 minutter siden): Helt fra jeg var liten har jeg vært veldig inneslutta og innadvendt, noe som ikke ble bedre gjennom ungdomskolen, hvor jeg ble utsatt for mobbing. Men jeg er nå godt over 30 og jeg sliter veldig i sosiale settinger og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg føler meg teit og ser heller ikke at dette er et problem jeg bør ta opp med lege, dessuten hadde det vært alt for pinlig. Å måtte prate med fremmede blir jeg helt stressa av og utilpass. Jeg unngår det i så stor grad jeg kan. Når jeg starter i ny jobb så trenger jeg meget lang tid på å bli kjent å finne min plass. Jeg kan ikke smalltalk og på pausen drar jeg fort frem mobilen som er "tilfluktssted". Hva andre tenker om meg surrer ofte rundt i hjernen. Redd for å si eller gjøre noe galt. Jeg er mamma til 2 tenåringer. Det innebærer sommeravslutninger, Juletrefester, konfirmant møter osv., men dette har jeg store vansker med å håndtere. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig å være på slike ting. Jeg er den som da ikke prater med noen av de andre utenom mine egne barn, og sitter aleine. I alle disse situasjonene blir jeg stressa, ukomfortabel og ofte går det utover neglene mine. Jeg trives best i mitt eget selskap på grunn av dette. Men kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke synes folk var så ubehagelig å være rundt. Jeg unngår så godt jeg kan alt av frivillige sosiale tilstelninger. Hva kan jeg gjøre? Er det andre som har hatt det slik? Anonymkode: c8d62...e11 Det høres for meg ut som du har autisme. Søk opp ulike grupper for dette på fb så kan du se om du synes det stemmer for deg,samt sikkert få tips av de andre. Anonymkode: 1df57...f9d 1
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #3 Skrevet 8 timer siden Det du kjenner på er helt normalt for veldig mange. Riktignok i ulik grad. De som kjenner svært sterkt på dette, KAN være på autismespekteret. Jeg sier ikke at du er det, men jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Omfavn styrken i det introverte, og slå deg til ro med at noen (faktisk veldig mange) er som deg. Anonymkode: b984c...59f 2
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #4 Skrevet 8 timer siden AnonymBruker skrev (13 minutter siden): Hva kan jeg gjøre? Ta kurs? Det finnes mange kurs, også 1-1, hvor du kan lære om sosiale ting og kan øve så mye du vil og trenger. Her f.eks. Anonymkode: a05f1...a82
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #5 Skrevet 8 timer siden AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Det høres for meg ut som du har autisme. Søk opp ulike grupper for dette på fb så kan du se om du synes det stemmer for deg,samt sikkert få tips av de andre. Anonymkode: 1df57...f9d Nei, det høres det absolutt ikke ut som. Anonymkode: 994d0...ae2 3 4
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #6 Skrevet 8 timer siden Det at du har vært sjenert og hatt dårlig selvtillit sosialt helt fra du var liten, betyr ikke at du ikke kan komme over det i voksen alder. Men du trenger litt hjelp! Ta det opp med legen - skriv et brev og ta med om det er vanskelig. Om du kan få hjelp av psykolog eller om det er andre bedre tilbud vet jeg ikke, men det er helt klart noe som en terapeut kan jobbe med og hjelpe deg med. I mellomtiden ville jeg startet smått med selvhjelp. Google, og du vil helt sikkert finne tips til selvhjelpsbøker, podcaster, videoer osv. Anonymkode: 994d0...ae2 1 1
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #7 Skrevet 7 timer siden Jeg er lik som deg Ts. Selv tror jeg ikke det er autisme/Asperger, men dårlig sosial trening. Alt må ikke sette merkelapp på og så bare godtas. Man må gjøre en innsats. Anonymkode: 59756...7e8 2
den_lille Skrevet 7 timer siden #8 Skrevet 7 timer siden (endret) Sosial angst? Endret 7 timer siden av den_lille 1
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #9 Skrevet 7 timer siden TS her. Jeg glemte kanskje å presisere at når jeg faktisk har fått tid til å bli kjent med noen så er pipa ganske annerledes. Da verdsettes humor høyt. Men det tar tid og er krevende å komme dit. Jeg har god kunnskap om autismespekteret og kjenner ikke meg selv igjen i dette nei. Det er bare at fremmede folk og store folkemengder samt smalltalk er virkelig ubehagelig. Anonymkode: c8d62...e11 2
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #10 Skrevet 7 timer siden Er du i tillegg typen som analyserer hvert ord du sa når du kommer hjem fra noe sosialt, så tyder vel dette på att du pirker borti sosial angst. Og det er egentlig en ganske vanlig lidelse. Du får for lite sosial trening, du overtenker og får dårlig selvtillit rundt det sosiale og dermed unngår du alt rundt dette, og dermed er du inne i en spiral. Dette kan du få hjelp til. Anonymkode: 9004e...e7f 1 1
Apis Skrevet 7 timer siden #11 Skrevet 7 timer siden AnonymBruker skrev (29 minutter siden): Helt fra jeg var liten har jeg vært veldig inneslutta og innadvendt, noe som ikke ble bedre gjennom ungdomskolen, hvor jeg ble utsatt for mobbing. Men jeg er nå godt over 30 og jeg sliter veldig i sosiale settinger og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg føler meg teit og ser heller ikke at dette er et problem jeg bør ta opp med lege, dessuten hadde det vært alt for pinlig. Å måtte prate med fremmede blir jeg helt stressa av og utilpass. Jeg unngår det i så stor grad jeg kan. Når jeg starter i ny jobb så trenger jeg meget lang tid på å bli kjent å finne min plass. Jeg kan ikke smalltalk og på pausen drar jeg fort frem mobilen som er "tilfluktssted". Hva andre tenker om meg surrer ofte rundt i hjernen. Redd for å si eller gjøre noe galt. Jeg er mamma til 2 tenåringer. Det innebærer sommeravslutninger, Juletrefester, konfirmant møter osv., men dette har jeg store vansker med å håndtere. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig å være på slike ting. Jeg er den som da ikke prater med noen av de andre utenom mine egne barn, og sitter aleine. I alle disse situasjonene blir jeg stressa, ukomfortabel og ofte går det utover neglene mine. Jeg trives best i mitt eget selskap på grunn av dette. Men kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke synes folk var så ubehagelig å være rundt. Jeg unngår så godt jeg kan alt av frivillige sosiale tilstelninger. Hva kan jeg gjøre? Er det andre som har hatt det slik? Anonymkode: c8d62...e11 Jeg tenker det ikke er noe galt, folk er bare forskjellig, med egen livshistorie, og du er på den innadvendte, introverte siden. Jeg personlig ville ikke dratt frem telefonen så tidlig, men heller sittet og observert mens jeg hadde stolt omfavnet den innadvendte siden av meg selv.
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #12 Skrevet 7 timer siden Jeg tenker også sosial angst. Har det litt sånn selv, men det går an å jobbe med. Masse lykke til. Anonymkode: e8f37...e7a
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #13 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): TS her. Jeg glemte kanskje å presisere at når jeg faktisk har fått tid til å bli kjent med noen så er pipa ganske annerledes. Da verdsettes humor høyt. Men det tar tid og er krevende å komme dit. Jeg har god kunnskap om autismespekteret og kjenner ikke meg selv igjen i dette nei. Det er bare at fremmede folk og store folkemengder samt smalltalk er virkelig ubehagelig. Anonymkode: c8d62...e11 Jeg er samme som deg. Jeg liker ikke være på steder hvor man må småprate med folk som jeg ikke kjenner eller kjenner lite. Alle foreldremøter, sosial sammenkomst - mareritt for meg. Det tok tid for jeg fant min plass på jobben, følte meg trygg og ble kjent med kolleger, nå trives jeg på jobben. Og jeg har ingen problemer å prate med familie, folk som jeg kjenner godt. Aldri har tenkt på noen diagnoser. Jeg er som jeg er - introvert og sjenert. Anonymkode: 19835...415 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #14 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): Det høres for meg ut som du har autisme. Søk opp ulike grupper for dette på fb så kan du se om du synes det stemmer for deg,samt sikkert få tips av de andre. Anonymkode: 1df57...f9d Hvorfor alltid autisme? Hva i det ts nevner, får deg til å tenke autisme? Jeg har det sånn som ts, og jeg er ikke på spekteret. Jeg har sosial angst. Anonymkode: 8b5c4...efe
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #15 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Hvorfor alltid autisme? Hva i det ts nevner, får deg til å tenke autisme? Jeg har det sånn som ts, og jeg er ikke på spekteret. Jeg har sosial angst. Anonymkode: 8b5c4...efe Jeg er veldig introvert, men jeg har ikke sosial angst. Jeg bare liker ikke være sosial med mennesker som jeg kjenner lite. Jeg har angst fra andre ting derfor vet jeg veldig godt hva er angst. Anonymkode: 19835...415
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #16 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (2 timer siden): Helt fra jeg var liten har jeg vært veldig inneslutta og innadvendt, noe som ikke ble bedre gjennom ungdomskolen, hvor jeg ble utsatt for mobbing. Men jeg er nå godt over 30 og jeg sliter veldig i sosiale settinger og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg føler meg teit og ser heller ikke at dette er et problem jeg bør ta opp med lege, dessuten hadde det vært alt for pinlig. Å måtte prate med fremmede blir jeg helt stressa av og utilpass. Jeg unngår det i så stor grad jeg kan. Når jeg starter i ny jobb så trenger jeg meget lang tid på å bli kjent å finne min plass. Jeg kan ikke smalltalk og på pausen drar jeg fort frem mobilen som er "tilfluktssted". Hva andre tenker om meg surrer ofte rundt i hjernen. Redd for å si eller gjøre noe galt. Jeg er mamma til 2 tenåringer. Det innebærer sommeravslutninger, Juletrefester, konfirmant møter osv., men dette har jeg store vansker med å håndtere. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig å være på slike ting. Jeg er den som da ikke prater med noen av de andre utenom mine egne barn, og sitter aleine. I alle disse situasjonene blir jeg stressa, ukomfortabel og ofte går det utover neglene mine. Jeg trives best i mitt eget selskap på grunn av dette. Men kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke synes folk var så ubehagelig å være rundt. Jeg unngår så godt jeg kan alt av frivillige sosiale tilstelninger. Hva kan jeg gjøre? Er det andre som har hatt det slik? Anonymkode: c8d62...e11 Jeg har det ikke helt ulikt. Endte opp med å gå på smell med depresjon, henvisning til psykolog og som har satt sosial angst som diagnose. Gått flere år i behandling nå, det går sakte fremover, men har heldigvis en psykolog som er tålmodig og ikke presser for mye. Jeg synes du skal ta det opp med fastlegen. Min erfaring er at de er utrolig mye mer forståelige enn du tror og sammen kan dere få avklart om det er aktuelt med hjelp. Anonymkode: 96646...6c0 2
blåbærpai Skrevet 5 timer siden #17 Skrevet 5 timer siden Samme her. Ekstremt introvert, men elsker å være rundt de "rette folka" - dvs min mann, mitt barn og mine nærmeste venner og familie. Får overhodet ingenting utav å sitte å jatte med kollegaer eller andre foreldre. Jeg får det til ja, folk kan ta meg for å være utadvendt, men jeg unngår det helst og synes det er helt døden.. Mitt beste tips er å stå i introvertheten din og begynne å se på det som en styrke, frykt ikke stillhet, det er helt ok å lytte, man må ikke på død og liv føre samtaler.
AnonymBruker Skrevet 5 timer siden #18 Skrevet 5 timer siden AnonymBruker skrev (2 timer siden): Det høres for meg ut som du har autisme. Søk opp ulike grupper for dette på fb så kan du se om du synes det stemmer for deg,samt sikkert få tips av de andre. Anonymkode: 1df57...f9d Nei, vet du hva. Anonymkode: cc878...446 1
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #19 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (4 timer siden): Jeg er mamma til 2 tenåringer. Det innebærer sommeravslutninger, Juletrefester, konfirmant møter osv., men dette har jeg store vansker med å håndtere. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig å være på slike ting. Jeg er den som da ikke prater med noen av de andre utenom mine egne barn, og sitter aleine. Jeg forstår ikke hvorfor man får barn når man sliter så mye. Du er prikk lik min mor. Og det gikk voldsomt utover oss barna. En ting var at vi fikk høre det fra medelever (hvorfor sier aldri mora di noe, hvorfor sitter hun alltid alene) men hun dyttet også oss foran seg sånn at vi måtte gjøre ting for henne, spørre om ting for henne osv. Så jeg blir litt sur når jeg leser dette Anonymkode: 9d040...516
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #20 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (21 minutter siden): Jeg forstår ikke hvorfor man får barn når man sliter så mye. Du er prikk lik min mor. Og det gikk voldsomt utover oss barna. En ting var at vi fikk høre det fra medelever (hvorfor sier aldri mora di noe, hvorfor sitter hun alltid alene) men hun dyttet også oss foran seg sånn at vi måtte gjøre ting for henne, spørre om ting for henne osv. Så jeg blir litt sur når jeg leser dette Anonymkode: 9d040...516 Da bør du reagere på den måten overfor moren din, ikke overfor en fremmed. Du kjenner ikke denne personen eller situasjonen, det kan være veldig annerledes enn det var for deg. Anonymkode: a05f1...a82 1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå