Partner er lite forståelsesfull

[AnonymBruker]

Deres forhold og problematikk minner meg litt om min mann og meg. Han er ikke så god på støtte og omsorg som jeg skulle ønske. Når jeg sliter, føler jeg at jeg må ordne opp alene. Jeg har kjent på frykten for at han skal få fordi jeg sliter. Det har vært mye sykdom både fysisk og litt psykisk. Vi er fremdeles sammen.
 

Jeg prøver å ta ansvaret for meg selv og alene gjøre meg frisk. Jeg har brukt lavterskeltilbud her jeg bor for gruppeterapi og samtaleterapi. Ikke psykolog, jeg tok det jeg fikk. Jeg ber mannen min direkte om en klem når jeg trenger det. 
 

Livet er ikke perfekt. Jeg er ikke en perfekt partner. Han er ikke en perfekt partner. Men i det store og hele har vi det veldig godt sammen.

Anonymkode: 9bb97...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. 

For en stund tilbake så han på meg og sa: hva er det som foregår oppi hodet ditt nå?

Da svarte jeg at jeg ikke vet om jeg har lyst til å fortelle det eller ikke, fordi jeg var redd for hvordan han skulle reagere, eller at han skulle bli så påvirket at han ble nedstemt. Og at det er mange ganger jeg har sagt at jeg har det fint, selvom jeg ikke har det. 

"Hm. Ja, jeg skjønner" var svaret jeg fikk... For han forsvant inn i sin egen boble igjen.

Anonymkode: 3e94d...b41

Hva skulle han svart da? Han tilnærmet seg, og du avviser. Det er så grusomt å være pårørende til slike som deg. Alt man gjør er feil, og man kjenner på en maktesløshet. Man er ikke utdannet psykolog, og håper bare at du og vi skal få hjelp av ekspertise. Man vil få det til og det er en stor sorgprossess når man ser partner ikke fungerer, og man har det fryktelig selv. Du er psyk, og selv om du mener han burde lese tankene dine, så er forventningene dine for store. 

Dette dreper kjærlighet. Du vil ikke være et kasus han må ta seg av. Prøv å få hjelp, og som noen skriver, ut av boble. Du ødelegger også ham. 

Innlegget ditt er reflektert, så det er absolutt håp for deg, men du MÅ prøve å få noen bedre kognitive impulser, ev komme inn i et legestyrt program med antideppresiva og hjelp. Nå høres det mørkt ut for en hel familie om du ikke tar grep. 

Anonymkode: 154e8...66f

[katties]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Skal si Tante Kari har det med å overtenke og gjøre alle små bemerkninger til et gedigent problem. 

Du får gi beskjed til mannen din at han får støtte fra meg.  Det virker på meg som at du fisker etter støtte uten å fortelle halve konteksten av hvordan ting har vært. Å være pårørende fordi kjæresten føler seg litt nedfor og samtidig ha et liv å leve, arbeid å skjøtte, barn å følge opp, venner og øvrig familie som skal pleies er alltid vanskelig å balansere (manøvrere)

Hovedregelen er at du ikke på noe tiidspunkt kan laste din egen mentale uhelse over på andre - og klage på de i ettertid for at de ikke stilte opp. 

Om du hadde vært nedstemt nok så hadde du fått hjelp av det offentlige helsevesenet. Hvorfor oppsøkte du ikek lavterskeltilbudet i kommunen eller andre tilbud? 

Sist men ikke minst, din evne til å kommunisere er total falitt. 

Tips! 1. Slutt å vær så selvsentrert. 2. Kommuniser tydelig uten at du hinter og prater i koder 3. Vi har et helsevesen, ikke bruk partner, familie og venninner som din personlige søppelkasse. 4. I 8 av 10 tilfeller så er du nok ikke så nedstemt som du prøver å få alle andre til å tro.

Ta deg sammen

Lykke til. 

Anonymkode: 26602...11a

Om det er noen som er selvsentrert og egoistisk så er det noen som skriver et slikt svar. Det er bedre å være ensom alene enn ensom når man liksom skal kunne støtte seg på personen man er med. TS sa hun bare ville høre noen trøstende ord - ikke at mannen skulle fikse henne. Fint utgangspunkt å begynne å skylde på TS når man ikke engang gidder å lese ordentlig. 

Endret 7. november 2025 av katties

[katties]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skulle han svart da? Han tilnærmet seg, og du avviser. Det er så grusomt å være pårørende til slike som deg. Alt man gjør er feil, og man kjenner på en maktesløshet. Man er ikke utdannet psykolog, og håper bare at du og vi skal få hjelp av ekspertise. Man vil få det til og det er en stor sorgprossess når man ser partner ikke fungerer, og man har det fryktelig selv. Du er psyk, og selv om du mener han burde lese tankene dine, så er forventningene dine for store. 

Dette dreper kjærlighet. Du vil ikke være et kasus han må ta seg av. Prøv å få hjelp, og som noen skriver, ut av boble. Du ødelegger også ham. 

Innlegget ditt er reflektert, så det er absolutt håp for deg, men du MÅ prøve å få noen bedre kognitive impulser, ev komme inn i et legestyrt program med antideppresiva og hjelp. Nå høres det mørkt ut for en hel familie om du ikke tar grep. 

Anonymkode: 154e8...66f

Hun forventer ikke at han er tankeleser - les innlegget. Hun er vant til at når hun har et problem blir mannen enten avvisende eller negativ. Hun var bare ærlig om at hun ikke trodde hun kunne si det pga måten han reagerer på. 

Endret 6. november 2025 av katties

[AnonymBruker]

Høres ut som at om han blir syk med en livstruende sykdom så hadde du blitt der og støttet... men ikke om det var omvendt. 

Anonymkode: 3f530...8ef

[AnonymBruker]

Det er noe annet med kronisk angst og depresjon enn å støtte noen som går gjennom en konkret enkeltstående hendelse som et dødsfall. 

Han høres jo uempatisk ut, det er jeg enig i. Men så er spørsmålet hvorfor han reagerer slik. Er det fordi han faktisk mangler evnen til empati og støtte, eller er det fordi dine sykdommer og ditt lidelsestrykk blir tusen nummer for stort for han og han er helt fortvilet selv og får panikk? 

Når du blir så syk som det der, men ikke er syk nok i det offentlige, må du rett og slett betale for behandling i det private. Og vurdere medisiner med fastlege. Det er for mye forlangt at han skal ha hele ansvaret for deg når du er så syk, og skal kunne hjelpe deg og gjøre deg frisk helt alene. Vi er mange som står i akkurat samme situasjon, dessverre. 

Og så blir jo spørsmålet hva han hadde gjort dersom du hadde fått god oppfølging fra helse med medisiner og samtaler og annet. Hadde han da slappet bedre av og støttet og trøstet, eller hadde han fortsatt vært en empatiløs drittsekk? Jeg synes særlig dette med at han indirekte sier at han vil gjøre det slutt er dårlig stil, men det kan ha vært uttrykk for hans fortvilelse og panikk, og ikke det at han faktisk mener det. 

 

Anonymkode: 46d92...789

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at det kanskje ikke er så lett for han? 
 

menn er ikke roboter. 

Anonymkode: 5662d...0e4

[AnonymBruker]

Han er nok ikke god på følelser, og vet ikke hva han skal si eller gjøre, som han også har sagt direkte til deg. Du tar det som hans manglende evne til å bry seg, for meg som leser HI, virker det som at det er hans frustrasjon som kommer frem. Menn har et behov for å fikse ting, dette kan han ikke fikse og det blir vanskelig. 

Han HAR bedt deg søke hjelp x-antall ganger, noe du ikke har gjort? Du sier du ikke trenger å høre det, men trøst. Jeg har selv vært sammen med en som slet, og jeg støttet han i to år, før jeg ble lei. Nettopp fordi jeg alltid ga råd om hva han kunne gjøre, ba han oppsøke hjelp, tilbydde meg å bli med osv. det ble tatt i mot der og da, men han gjorde aldri noe med det. Man kommer da inn på tanken om at hele ens liv vil dreie seg om partners psykiske helse, og at man aldri kommer videre. Jeg tipper det er grunnen til at han fortalte at han ikke ville at du skulle bli «en sånn». 

Vil du ha støtte? Hør på mannen din, oppsøk hjelp. Få profesjonell hjelp og jeg tror du vil få det bedre, og få en mann som ikke låser seg hver gang temaet kommer på banen. 

Anonymkode: 10aba...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Og dette er hvirdan man ikke møter de som sliter. 

Men høres ut som om du går godt i lag med mannen til ts!

Anonymkode: 51242...347

Det tror ikke jeg, sånne folk baserer seg ofte på at andre er der for dem selv når de sliter.  De skal bare ikke gi noe tilbake.

Anonymkode: c1a50...99e

[AnonymBruker]

Har du råd til privat psykolog? Evt therapeak å se om det hjelper noe?

Anonymkode: e39ff...3c6

[AnonymBruker]

Hvordan var han før? Når problemer og sykdom kom mer sporadisk, og du ellers var stabil. 

Var han den som ga en klem og lyttet om du hadde en dårlig dag på jobben. Hentet paracett til deg om du hadde vondt. Kjørte på apoteket for å hente noe for deg. 

Anonymkode: 4cb46...22f

[AnonymBruker]

Du må kommunisere til han hva du trenger for å føle deg støttet. At du ønsker han lytter, at du ikke ønsker beskjed om å komme deg til legen. Gi meg en god klem f.eks.

Og selv om du føler du støttet han når han hadde det vondt, er det ikke sikkert han følte seg støttet av deg. Kanskje han har andre tanker om hva støtte er. 

Kommunikasjon er nøkkelen. 

Anonymkode: e0bad...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har du tenkt på at det kanskje ikke er så lett for han? 
 

menn er ikke roboter. 

Anonymkode: 5662d...0e4

Så kvinner er roboter ettersom vi skjønner at folk som sliter trenger sympati.

Anonymkode: c1a50...99e

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen. Mannen strøk på dør med en gang jeg eller barna ble syke. Måtte få hjelp av foreldrene mine mang en gang. Hadde jeg eller barna problemer, så fikk vi rydde opp i det selv. Ikke hans problem. Men kom igjen viss han møtte motgang eller ble syk. Hvis han ikke fikk nok støtte eller omsorg,kunne han si: er jeg ikke verdt mer ? Er dette takken for alt jeg har gjort eller gjør for dere ? Klassisk hersketeknikk. For å holde nede konflikten, så fikk han derfor maks oppmerksomhet (om enn motvillig fra meg, for jeg følte han ikke fortjente mer enn meg eller barna).

Toppet seg da datteren vår ble alvorlig syk og han ble tvunget til å sykemelde seg for å være med på behandlingene til datteren vår, slik at jeg ikke fikk all belastningen. Han ble forbannet og holdt et rabalder hjemme, så jeg sendte han på jobb igjen. Resultatet av dette var at jeg kollapset. Utbrent. Han var helt kald, igjen fikk jeg høre at det var mitt problem, ikke hans. Ble henvist til psykolog. Reflekterte over mye og fant ut at mannen ville aldri stille opp for meg eller barna. Jeg var praktisk talt alene om alt og jeg kunne ikke bli gammel med en mann med slike holdninger. Så jeg ba om skilsmisse. 

De første årene etter skilsmissen var han veldig omtenksom og skulle være den aller beste pappaen. Men nå har han treft ei ny og da er ikke barna så viktig lenger. Han falt fort tilbake til sitt egentlige jeg 

Anonymkode: acb1f...08c

[Kygos]

Det spørs hvor lenge dette har pågått. Livet er tungt nok som det er. Å leve i årevis med noen som er nærmest konstant på minus er ikke bærekraftig. Du mister overskuddet. Det går bare ikke. Du må forvente støtte, men du kan ikke forvente at mannen skal klare å møte deg med empati og forståelse i evigheter når dette tærer på han. Du vil bli møtt mår du viser følelser og er autentisk. Hvis han skal gå å pakke inn sine for å skjerme deg, så vil han til slutt sprekke. 

Han er som han er. Det høres ut som at han må bli skjermet litt mer, og at du må fordele byrden på andre òg. Hvis du er av typen som ble sviktet av din far da du var liten og gjør emosjonelt oppgjør mot mannsfiguren i livet ditt nå, er det er dårlig tegn.

[Kygos]

Det sies av kvinner ofte er gode på følelser og emosjonelt intelligente. Men kvinner har ofte og vanskelig med å regulere følelsene, og logikk forsvinner og kaos råder. Det kan være vanskelig å forholde seg til.