Partner er lite forståelsesfull

[AnonymBruker]

Hvordan stiller partneren din opp for deg, når du har det vondt?

Jeg har lenge slitt med mine følelser. Det har vært hendelser i familie og nær slekt, samt fødsel og hormoner som har gjort at jeg har blitt deprimert. Har hatt angst over lengre tid, som har blitt bedre etter jeg kom tilbake til jobb etter mammapermisjon.

Så sitter jeg igjen med noen spørsmål nå som ting har begynt å lande litt rundt meg...

Jeg kan skjønne at det har vært mye for min samboer å takle, da jeg hadde det som verst. Jeg fikk beskjed om å oppsøke hjelp, noe jeg gjorde, men fikk avslag fordi jeg ikke var "syk nok". Det endte med at han sa "jeg vet ikke om jeg kan fortsette dette forholdet hvis det skal være sånn".

Det var aldri noe støtte. Aldri hans egne ord, trøst. Det var bare "du må komme deg til legen" og "jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse dette her for deg". 

Og det var ikke det jeg ønsket heller, at han skulle "fikse" meg. Jeg trengte HAN, en hånd på skulderen, kos, trøst. Ikke et bekymret uttrykk på andre siden av sofaen mens jeg gråt, som lyste "hvordan i h*** skal jeg komme meg gjennom dette marerittet hennes". Jeg trengte ikke flere beskjeder om å oppsøke hjelp. Jeg trengte han, en trygg havn. En som lyttet til meg.

Da en i nær familie av han døde, var jeg der for han. Ga han tid. Lyttet. Holdt rundt han. Alt skulle gå bra. Betrygget han med at jeg var der for han, uansett. 

Hvordan tror han at det føltes, da jeg stod oppi det, med hyppige angstanfall og lei meg for alt og ingenting, å få høre at "hvis ikke dette bedrer seg så orker jeg ikke mer"?

Kanskje det er egoistisk av meg å tenke slik. Men det har altså endt med at jeg tar på meg et smil og later som. Og kommer meg på en eller annen måte gjennom tunge stunder, alene. Selvom jeg sårt skulle ønske jeg kunne dele tankene mine med noen, når tankene kommer. Med den som egentlig skulle være min trygge havn og støttespiller.

Han orker ikke at jeg "blir sånn" har han sagt, men jeg orker at han "blir sånn". Det ligger i min natur å hjelpe noen som har det vondt. 

En liten, stor og lang utblåsning fra meg, på godt og vondt. Det hjelper å skrive. Del gjerne tankene deres. 

Anonymkode: 3e94d...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han orker ikke at jeg "blir sånn" har han sagt,

Anonymkode: 3e94d...b41

+1 

Anonymkode: 7c646...8f9

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si, for det kan jo bli mye for noen og enhver dersom det blir veldig mye, kanskje gjerne litt mye offerrolle, over tid. Nå vet jeg jo ikke om det var tilfelle hos dere da.

Men alt i alt hørtes det ugreit ut, syns jeg. Altså fra hans side. Det er viktig å støtte hverandre også i livets vanskelige perioder. Skjønner godt at du kjenner deg skuffet/såret. 

Hva med å ta det opp med han nå i ettertid? Ikke anklagende, men gå litt i dybden på hvordan det var for både deg og han den perioden? Og lufte tankene dine om at du kanskje har blitt litt redd for hvordan det eventuelt vil bli neste gang livet skjer? Høres ut som en god prat bør til uansett for å reparere og renske opp litt her. 

Anonymkode: 3d362...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vanskelig å si, for det kan jo bli mye for noen og enhver dersom det blir veldig mye, kanskje gjerne litt mye offerrolle, over tid. Nå vet jeg jo ikke om det var tilfelle hos dere da.

Men alt i alt hørtes det ugreit ut, syns jeg. Altså fra hans side. Det er viktig å støtte hverandre også i livets vanskelige perioder. Skjønner godt at du kjenner deg skuffet/såret. 

Hva med å ta det opp med han nå i ettertid? Ikke anklagende, men gå litt i dybden på hvordan det var for både deg og han den perioden? Og lufte tankene dine om at du kanskje har blitt litt redd for hvordan det eventuelt vil bli neste gang livet skjer? Høres ut som en god prat bør til uansett for å reparere og renske opp litt her. 

Anonymkode: 3d362...c5e

Takk for svar. 

For en stund tilbake så han på meg og sa: hva er det som foregår oppi hodet ditt nå?

Da svarte jeg at jeg ikke vet om jeg har lyst til å fortelle det eller ikke, fordi jeg var redd for hvordan han skulle reagere, eller at han skulle bli så påvirket at han ble nedstemt. Og at det er mange ganger jeg har sagt at jeg har det fint, selvom jeg ikke har det. 

"Hm. Ja, jeg skjønner" var svaret jeg fikk... For han forsvant inn i sin egen boble igjen.

Anonymkode: 3e94d...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ut som en god prat bør til uansett for å reparere og renske opp litt her. 

Jeg lurer på hva det er i HI som gjør at du tenker at han ønsker å ha en god prat med TS og reparere. Jeg har stått i en lignende situasjon, men min var mer akutt enn hos TS, og mannen var overhodet ikke interessert i å snakke om det. Ikke i ettertid heller. Mitt problem var mitt problem. Hans problem var vårt problem.

Anonymkode: c1a50...99e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg lurer på hva det er i HI som gjør at du tenker at han ønsker å ha en god prat med TS og reparere. Jeg har stått i en lignende situasjon, men min var mer akutt enn hos TS, og mannen var overhodet ikke interessert i å snakke om det. Ikke i ettertid heller. Mitt problem var mitt problem. Hans problem var vårt problem.

Anonymkode: c1a50...99e

Det er nettopp dette jeg føler. Hadde jeg reagert på samme måte som han, hvis han trengte hjelp, hadde han blitt sur, lei seg og inneslutta. 

TS

Anonymkode: 3e94d...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg lurer på hva det er i HI som gjør at du tenker at han ønsker å ha en god prat med TS og reparere. Jeg har stått i en lignende situasjon, men min var mer akutt enn hos TS, og mannen var overhodet ikke interessert i å snakke om det. Ikke i ettertid heller. Mitt problem var mitt problem. Hans problem var vårt problem.

Anonymkode: c1a50...99e

Jeg skulle ha utdypet litt mer, for jeg er dessverre enig i at jeg ikke tror at mannen til ts er interessert i en god prat. Så det keg personlig ville gjort var å forsøke å få til den praten, og vært tydelig på at dette var viktig, men om han fortsatt ikke ville snakket med meg ville jeg revurdert hele forholdet. 

Anonymkode: 3d362...c5e

[AnonymBruker]

Skal si Tante Kari har det med å overtenke og gjøre alle små bemerkninger til et gedigent problem. 

Du får gi beskjed til mannen din at han får støtte fra meg.  Det virker på meg som at du fisker etter støtte uten å fortelle halve konteksten av hvordan ting har vært. Å være pårørende fordi kjæresten føler seg litt nedfor og samtidig ha et liv å leve, arbeid å skjøtte, barn å følge opp, venner og øvrig familie som skal pleies er alltid vanskelig å balansere (manøvrere)

Hovedregelen er at du ikke på noe tiidspunkt kan laste din egen mentale uhelse over på andre - og klage på de i ettertid for at de ikke stilte opp. 

Om du hadde vært nedstemt nok så hadde du fått hjelp av det offentlige helsevesenet. Hvorfor oppsøkte du ikek lavterskeltilbudet i kommunen eller andre tilbud? 

Sist men ikke minst, din evne til å kommunisere er total falitt. 

Tips! 1. Slutt å vær så selvsentrert. 2. Kommuniser tydelig uten at du hinter og prater i koder 3. Vi har et helsevesen, ikke bruk partner, familie og venninner som din personlige søppelkasse. 4. I 8 av 10 tilfeller så er du nok ikke så nedstemt som du prøver å få alle andre til å tro.

Ta deg sammen

Lykke til. 

Anonymkode: 26602...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk for svar. 

For en stund tilbake så han på meg og sa: hva er det som foregår oppi hodet ditt nå?

Da svarte jeg at jeg ikke vet om jeg har lyst til å fortelle det eller ikke, fordi jeg var redd for hvordan han skulle reagere, eller at han skulle bli så påvirket at han ble nedstemt. Og at det er mange ganger jeg har sagt at jeg har det fint, selvom jeg ikke har det. 

"Hm. Ja, jeg skjønner" var svaret jeg fikk... For han forsvant inn i sin egen boble igjen.

Anonymkode: 3e94d...b41

Her syns jeg du kunne vært tydeligere. Det kan være fryktelig irriterende og låse hele praten hvis man får svar som at man ikke vet om man vil fortelle når han faktisk spurte hva du tenkte på. 

Anonymkode: 3d362...c5e

[Sinsiew]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Her syns jeg du kunne vært tydeligere. Det kan være fryktelig irriterende og låse hele praten hvis man får svar som at man ikke vet om man vil fortelle når han faktisk spurte hva du tenkte på. 

Anonymkode: 3d362...c5e

Men hva da når man vet at dersom man deler, får man bare sukk og huff? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Skal si Tante Kari har det med å overtenke og gjøre alle små bemerkninger til et gedigent problem. 

Du får gi beskjed til mannen din at han får støtte fra meg.  Det virker på meg som at du fisker etter støtte uten å fortelle halve konteksten av hvordan ting har vært. Å være pårørende fordi kjæresten føler seg litt nedfor og samtidig ha et liv å leve, arbeid å skjøtte, barn å følge opp, venner og øvrig familie som skal pleies er alltid vanskelig å balansere (manøvrere)

Hovedregelen er at du ikke på noe tiidspunkt kan laste din egen mentale uhelse over på andre - og klage på de i ettertid for at de ikke stilte opp. 

Om du hadde vært nedstemt nok så hadde du fått hjelp av det offentlige helsevesenet. Hvorfor oppsøkte du ikek lavterskeltilbudet i kommunen eller andre tilbud? 

Sist men ikke minst, din evne til å kommunisere er total falitt. 

Tips! 1. Slutt å vær så selvsentrert. 2. Kommuniser tydelig uten at du hinter og prater i koder 3. Vi har et helsevesen, ikke bruk partner, familie og venninner som din personlige søppelkasse. 4. I 8 av 10 tilfeller så er du nok ikke så nedstemt som du prøver å få alle andre til å tro.

Ta deg sammen

Lykke til. 

Anonymkode: 26602...11a

Og dette er hvirdan man ikke møter de som sliter. 

Men høres ut som om du går godt i lag med mannen til ts!

Anonymkode: 51242...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Skal si Tante Kari har det med å overtenke og gjøre alle små bemerkninger til et gedigent problem. 

Du får gi beskjed til mannen din at han får støtte fra meg.  Det virker på meg som at du fisker etter støtte uten å fortelle halve konteksten av hvordan ting har vært. Å være pårørende fordi kjæresten føler seg litt nedfor og samtidig ha et liv å leve, arbeid å skjøtte, barn å følge opp, venner og øvrig familie som skal pleies er alltid vanskelig å balansere (manøvrere)

Hovedregelen er at du ikke på noe tiidspunkt kan laste din egen mentale uhelse over på andre - og klage på de i ettertid for at de ikke stilte opp. 

Om du hadde vært nedstemt nok så hadde du fått hjelp av det offentlige helsevesenet. Hvorfor oppsøkte du ikek lavterskeltilbudet i kommunen eller andre tilbud? 

Sist men ikke minst, din evne til å kommunisere er total falitt. 

Tips! 1. Slutt å vær så selvsentrert. 2. Kommuniser tydelig uten at du hinter og prater i koder 3. Vi har et helsevesen, ikke bruk partner, familie og venninner som din personlige søppelkasse. 4. I 8 av 10 tilfeller så er du nok ikke så nedstemt som du prøver å få alle andre til å tro.

Ta deg sammen

Lykke til. 

Anonymkode: 26602...11a

Til TS: jeg håper du overser dette svaret. Støtte fra sine nærmeste er essensielt i tøffe perioder. Nei, man skal ikke bruke samboeren sin som psykolog, men man trenger begge deler. 

Og jeg har førstehåndskunnskap om hvor vanskelig det er å få hjelp i offentlig helsevesen, det handler ikke om at en selv ikke har prøvd hardt nok, det handler om at hjelpen rett og slett ikke er tilgjengelig.

Anonymkode: 64b25...eb3

[AnonymBruker]

Sinsiew skrev (12 minutter siden):

Men hva da når man vet at dersom man deler, får man bare sukk og huff? 

Du kunne sagt akkurat det. At du opplever at han spør, men at han egentlig ikke tåler svaret, og spurt hva han tenker om det. Så kunne det kanskje blitt en faktisk prat ut av det. 

Anonymkode: 3d362...c5e

[AnonymBruker]

Hvor mye bidrar han med med barnet? Jeg tenker det er litt vesentlig her, for det viser om han prøver så godt han kan å støtte på sin måte, eller ikke.

Anonymkode: 8577a...22f

[AnonymBruker]

Jeg tror mange som svarer i sånne tråder syns menn er dritt uansett, kvinner skal støtte hverandre uansett, og ikke minst aner de ikke hvor krevende det er å bo med en som puster og lever offermentalitet/stakkars meg/tørst meg/se meg/se meg/SEMEG/vis omsorg/gjør som JEG vil når JEG vil på MIN måte i månedsvis. Enten skaff deg proffesjonell hjelp eller lær deg å håndtere utfordringene livet bringer. Livet er ikke glansbilder og sommerfugler, det er rett og slett sånn det er.

Anonymkode: 0865f...a33

[AnonymBruker]

Ts, dette høres ut som søsteren min... Forandrer seg nok dessverre ikke 😔 En ser dessverre menneskers "sanne farger", som det heter på engelsk, når en møter motgang i livet.

Anonymkode: d6143...8d8

[Sinsiew]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Du kunne sagt akkurat det. At du opplever at han spør, men at han egentlig ikke tåler svaret, og spurt hva han tenker om det. Så kunne det kanskje blitt en faktisk prat ut av det. 

Anonymkode: 3d362...c5e

Du tror det hadde blitt en prat ut av det når typen ellers ikke et interessert i å høre?

[AnonymBruker]

Du sier du vil ha kos, trøst, at han holder rundt deg, sier du det? Min erfaring er at det er mange av oss kvinner som vil ha en som redder oss, en bauta, og menn tenker de skal fikse problemene våres og det skjønner jeg jo godt at de ikke vet. 

For en del jeg har snakket med har det faktisk fungert å være veldig tydelig. "Nå er jeg lei meg, og har bare lyst at du skal holder rundt meg, kan du holde rundt meg en stund på sofaen, du trenger ikke fikse noe." eller "du, jeg har vært mye trist i det siste, det ville vært veldig støttende hvis vi planla en filmkveld sammen bare jeg og du og noe god mat, kan vi finne et tidspunkts om passer". 

Anonymkode: bf1e7...c40

[AnonymBruker]

Han føler seg kanskje maktesløs fordi han er typen som vil fikse men så er det ingen enkel fiks her. Dypere mer kaotiske følelser er ikke en enkel fiks. Og snakking og lytting om følelser er det ikke alle som er kjent med og fått opplæring i. Ikke jeg heller. Jeg er blitt bedre men har en partner som måtte lære at jeg ikke trengte at han fikset problemene mine, men bare var tilstede for meg med litt kos og forståelse. Det har han klart, men ikke alle menn er interessert i å lære slikt.

Men det kan såklart bli for mye også. Jeg hadde en partner tidligere som forlanget at jeg alltid var beredt for å ta imot hans flodbølger av emosjonell ustabilitet også. Da fikk jeg pigger og hetta og stakk av istedet. 

Anonymkode: cc695...30e

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du hatt det sånn/ dere hatt det sånn? Bidrar du til fellesskapet, hus,hjem og barn, eller ligger alt på far under dette?

Anonymkode: a955b...63b