Havne mellom to stoler

[AnonymBruker]

Er det noen der ute som forstår meg? Jeg har en veldig traumatisk oppvekst, det førte til at jeg i mange år levde på overflaten av ting, møtte ikke fortiden min, følelser eller meg selv, det førte til mye drama og konflikter, dårlige forhold og alt som følger med. Men jeg var også spontan, energisk, gjorde ting, hadde en slags flyt likevel. Jeg vet med meg selv at det var koping mekanismer, og at det var en måte å komme vekk fra ro og tanker på.

Til slutt valgte jeg å møte fortiden min pga ting som skjedde som også traff meg. Kan vel kalle det vellykket for jeg la det mer bak meg og fikk et langt sunnere liv og mental helse.

Men nå føler jeg at jeg havner mellom mitt gamle liv, og hvordan et liv bør være på en måte.

Jeg er mer klønete sosialt nå enn før, jeg tenker mer over ting og stamper litt. Synes det er vanskelig å si det jeg tenker og føler om ting. Jeg passer ikke lenger i de gamle sporene fordi jeg vet bedre, men jeg passer heller ikke med stabilt sunne folk. Jeg er for frisk på en måte og fortsatt for syk, om jeg kan si det.

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg deltar sosialt, jeg har noen venner, jeg prøver alt jeg kan å bygge meg et liv ha det bra, men føles som jeg prøver å presse meg inn i totalt ukjent terreng.

Jeg har null game på dating, jeg er normalt pen og grei kropp, ser helt OK ut, men jeg aner ikke hvordan snakke med menn eller flørte, eller når noen flørter med meg. Er vant til menn som kommer farende inn som en orkan og vi blir kjærester etter 2 timer, har ikke datet eller vært med noen siden jeg ble mer stabil.

Andre som kjenner seg igjen og har funnet ut av dette limbo? 

Anonymkode: 39437...59f