Utslitt av ansvarsfølelse og angst

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten av at jeg aldri klarer å koble av, nyte øyeblikket og bare tenke litt på meg selv innimellom. Mannen og jeg har tre ungdommer, og har det egentlig bra. Men de siste årene har tæret på. 
 

Vi har opplevd at ene barnet mistet en venn til selvmord. Et barn er under utredning for alvorlig sykdom, sannsynligvis er det ingenting, men bare tanken gjør meg syk av redsel. Siste barnet er mye ute og fester, og vi henter ungdommen i «grøftefylla»- tilstand gang på gang. 
 

I tillegg har jeg en krevende jobb, som det siste året har vært uutholdelig pga elendig ledelse. Har tankekjør om jobben hele tiden, og jobber mye ekstra. Dette kommer oppå kjøring hit og dit og oppfølging og hjelp med lekser osv. 

Jeg vet det høres barnslig ut, men jeg orker ikke mer ansvar. Jeg er utslitt av å krisemaksimere inni hodet mitt hele tiden. Jeg er livende redd for at noe skal skje med barna mine. Føler det skjer halv ille ting hele tiden, så løser det seg, men før jeg rekker å puste ut, så er det noe nytt ille som skjer. Og med dødsfallet så nært innpå, får man virkelig kjenne på hvor sårbart livet er. 
 

Noen som har teknikker for å la hodet hvile? Dette tærer på forholdet også. Er redd mannen skal gå lei av at jeg aldri er avslappet lengre. 

Anonymkode: 2ac2d...6e9

[CAPS LOCK]

Det kan godt hende du alt har snakket med barna dine om dine bekymringer for dem, men jeg ville likevel ha snakket mer med dem. Barnet som fester altfor mye, må innse at det ikke kan holde på sånn. Da kommer endringen. Barnet som har en venn som tok livet av seg, har kanskje tanker og følelser som det trenger å få snakket om. Det samme gjelder barnet som er under utredning for alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

Men hvordan støtter du og mannen hverandre oppi dette? Det tenker jeg er det aller viktigste, sånn at den ene ikke føler at det kun er en selv som sitter med all bekymringen. Klart man er mer bekymret i perioder, men da er det alfa å ha god støtte i partner. Ting som dere til en viss grad kan påvirke, som den som holder på med grøftefyll, hva gjør dere der? Og den som har mistet vennen til selvmord, hvordan takler h*n det? Får h*n hjelp, er det rom for å snakke om det hjemme? Den som utredes, er hvert fall i gang med prosessen med å finne ut av hva som feiler. Ventetiden på sånt er jo jævlig, så skjønner godt at det tærer på. Og så er det jo uansett lettere på et vis når man vet hva man har å forholde seg til, kanskje? 

Anonymkode: 527f6...533

[AnonymBruker]

Sykdom får du ikke gjort noe med. Det er legens jobb.  
Vær bestemt på at du ikke skal bruke krefter på å gruble over ting du ikke kan gjøre noe med.  
 
Henting av tenåringer på fest er en kort periode av livet. Er det bedre om tenåringene holder fest hjemme hos dere?  
 
Tenker du må øve på å si strengt til deg selv at dette nytter det ikke å tenke på. Og øve på å hvile. Skriv dagbok og tøm hjernen, eller dra på trening. Det som funker for deg for å få tømt hodet. Sett av tid til grubling, og vær streng med deg selv om å ikke gruble utenom fastsatt tid. 

Anonymkode: 26391...c7c

[AnonymBruker]

Sykemelding. Se etter mindre krevende jobb. Dette blir jo altfor mye til sammen, og du må jo prioritere barna dine. Føler med deg ♥️

Anonymkode: f02f4...592

[AnonymBruker]

Her er to enkle meditasjoner/avspenningsmetoder som jeg bruker. De hjelper, særlig den nederste. Du kan også ta korte pauser der du bare lener deg tilbake om du har hodestøtte og tenke at du hviler nervene:

https://www.youtube.com/watch?v=c9zoiRMRSSg

https://www.medicalmedium.com/blog/resting-the-nerves-healing-techniques

Anonymkode: 104f5...e99