Når mitt tapte barn betyr så lite for andre..

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg føler du ikke leste det meste av innlegget mitt, eller forsto hva jeg ville frem til. 

Ja noen sørger mer over katten sin enn moren sin, men folk vil naturligvis ikke ha særlig forståelse for det, så ulurt å gi uttrykk for dette. Som det også er ulurt å ta opp tapet av hunden sin når noen har mistet barnet sitt. Som det ikke er særlig lurt å si at man sidestiller en nødvendig abort i uke 12 med en dødfødsel i uke 23.

Man får ikke mer sympati av å trampe på sosial etikette angående å vekte det som vil være allment forstått som mindre alvorlig likt det som er allment forstått som grusomt å oppleve. 

Det sagt kan en sorg som ts sin være like dyp og inderlig for individet, men ingenting blir bedre av å vise at man ikke klarer å se forbi sin sorg i at andre ting er vektet verre. Det er klokere også for deg selv å ikke gå seg vill i sin egen sorg, og stille den høyere enn ting som faktisk er verre å oppleve. Altså man kan ødelegge eget liv på å gå så inn i en sorg som er uforståelig generelt. Å vekte sitt tap korrekt i forhold til annet mennesker må gå gjennom er en hjelp til å ikke bli hengende fast i dette, og vedvarende dyrke det. 

Selv om sorgen er enorm der og da hjelper slikt på sikt. Om man lar det hjelpe. 

Jeg har som nevnt opplevd det samme, og den sorgen var dyp og ganske ensom ja, men jeg klarte å skjønne at en dødfødsel er verre, og dro ikke opp mitt tap da en hyttenabo mistet i dødfødsel. Selv om personlig sorg er stor må man faktisk klare å vekte ting så man ikke blir urimelig. 

Jeg skrev en sang til mitt ufødte barn, og den synger jeg ennå innimellom. På den måten føler jeg at barnet ikke bare forsvant, som det aldri var. Jeg husker det. Det har en egen sang også. Det var. 

Barna som ble til fordi det andre ikke ble til ble den største trøsten. Det ble det også for min venninne som spontanaborterte 8 ganger. Det tar ikke bort at man opplevde noe veldig vondt, men man kan trøste seg med at det kom noe godt ut av det. Så anbefaler ts et annet barn, og håper hun får det. Tvillingene kom et par år etter det som aldri ble, men jeg hadde satt sluttstrek dersom jeg fikk det barnet, så de hadde ikke blitt til. 

Ingen trenger å slå hverandre i hodet med en konkurranse om sorg. Det er jo poenget. Ts bør heller ikke gjøre akkurat det. Hun må også respektere andres sorg, og at flere sørger dypere angående dødfødselen. Hun har rett til sin sorg, de har også rett til sin. Inkludert hva de føler størst sorg over. 

 

Anonymkode: 2c080...039

Jeg kan ha forstått hva du ville frem til og ha et annet perspektiv, eller? Du sier det ikke er likeverdig, jeg ser det annerledes. Ellers tenker jeg likt som deg at det er forskjell på hva en sier til seg selv og hva en sier til andre. Jeg tenker dog at jeg heller vil bryte med sosial kutyme enn å være uærlig og bygge relasjoner på det, om folk hadde blitt støtt av at TS sa "jeg ser ikke meningen med dette, og det sårer meg å høre sånne ting", så får det være den andres problem at de ikke tåler at hun sentrerer sin sorg når det er snakk om hennes sorg. Når det er snakk om andre, har vi helt likt perspektiv at det er da en uting å dra opp sitt eget, uansett om det er større eller mindre eller hva enn. 

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 0.51):

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

Du kan ikke sammenligne to opplevelser siden dere opplever det dere har vært gjennom ulikt.

Synes det er fryktelig trist at det er ingen som har tilbudt deg noe støtte, forståelse eller omsorg på bakgrunn av din store sorg. 

Du har all min medfølelse ❤️ Om du ønsker noen å skrive med så bare ta kontakt ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 7.32):

Kjære Ts. Jeg kan forstå at du føler som du gjør, og at det føles urettferdig at svigerinnen din får all støtten. Jeg føler med deg i sorgen. 

Jeg fikk bare lyst til å fortelle deg en liten ting. Jeg har spontanabortert flere ganger, og vært utrolig lei meg og knust hver gang. Drømmer skapes så fort man blir gravid, særlig når man virkelig ønsker seg det barnet. Jeg vet hvor vondt det er 💔

Men: jeg har også måttet føde et dødfødt barn i uke 23, pga sykdom hos barnet. Jeg fødte barnet, fikk holde et bittelite – men ferdig på alle andre måter – barn i armene mine. Så må man ta stilling til begravelse, for alle fødte mennesker har krav på det. H*n har et eget gravsted. Dette er det vondeste, mest hjerteskjærende, grusomste jeg har vært igjennom i hele mitt liv.

Så selv om det «bare» skiller noen uker mellom 12 og 23, så er det noe helt, helt annet. Jeg sier ikke at noen har mer rett til å sørge enn andre – men det er forskjell på abort og fødsel, foster og barn.

Men som sagt: jeg føler med deg, og du må få lov til å eie din egen sorg. 

Anonymkode: 0a1ed...5f4

Sånn for å være pedantisk, siden det ser ut som om folk ikke klarer tenke lengre enn nesetippen, er det faktisk et bittelite menneske som ser helt ut som et menneske i uke 12 også. 

Babyen var jo også underutviklet, som betyr at det godt kan tenkes at baby har vært død i noen uker, og slettes ikke levde etter indusert fødsel(som forøvrig foregår likt i uke 12/13 og uke 23.)

Hilsen en som har vært gjennom begge deler og som vet at det slett ikke er så store forskjeller som det du forestiller her. Jeg holdt en bitteliten baby i uke 13 ettersom jeg ikke rakk få pillene som skulle stoppe hjertet til babyen(det kan man også få i uke 23.).

Anonymkode: 37eaf...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 7.53):

Så trist å høre om tapet ditt❤️ Det er alltid vondt å miste uansett. Når det er sagt har jeg selv mistet 5 stykk tidlig (uke 8 til 12) og en i uke 28. Og selv om alle var sorgfulle så er det den i uke 28 som virkelig har satt spor, da vet man kjønn, har kjent babyen sparke og hun var levedyktig på utsiden av magen. Og man har gjerne en begravelse og en gravstein. Hun var en helt frisk jente, ingenting galt ifølge obduksjonsrapporten. Så litt forskjell er det på om det er abort eller dødfødsel (grensen er vel uke 22). Men det er utifra min erfaring som har stått i begge. Risikoen for å miste frem til uke 12 er dessverre ganske høy. 

Men igjen så er din sorg like viktig, ingen skal fortelle noen hvordan de skal sørge og hvor mye sorgen deres er verdt.  Sender deg en god klem og håper du får det lettere etterhvert❤️

Anonymkode: 7d660...0f0

Risikoen for abort i uke 12 er faktisk forsvinnende liten. I uke 5-10 er høyresiden. I uke 12 ligger den på 5% eller mindre. 

 

Uke 28, met et frisk foster, er jo også noe helt annet enn å miste i uke 23 med et sykt, underutviklet foster. 

Tssott foster var jo ikke sykt en gang. Så å si at 'det var bare ikke meningen' grenser til ondskapsfullt mens man støtter den andre fullt ut. Jeg hadde nok ikke klart åmøte familien min igjen hadde de sagt noe slikt til meg. Jeg hadde lurt på om de hadde mistet sine sjelsevner, rett og slett. 

Anonymkode: 37eaf...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 0.51):

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

Jeg er veldig lei meg for at du ikke fikk støtten og omsorgen du trengte da du mistet. Det burde du selvfølgelig ha fått.

Man skal heller ikke sammenligne sorg, men både du og jeg vet vel innerst inne at det er forskjell på dødfødsel og spontanabort. Men det betyr ikke at du ikke har lov til å sørge over ditt tap. 

Jeg synes det er helt håpløst at folk forsøkte å trøste deg med at det "var ikke meningen osv". Selvfølgelig var det meningen at du skulle få dette barnet, men så gikk det galt likevel. Håper både du og din svigersøster kommer dere gjennom sorgen helskinnet, og at dere blir gravide igjen så fort dere er klare for det. 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med Amatea. Jeg fikk mye ut av å snakke med dem da jeg mistet. Babyverden er også et fint forum når det gjelder svangerskapstap. Jeg fant mye trøst og støtte der. Så også på en del youtube-videoer om sorg av en som heter David Kessler. 

Klem fra meg. 

Anonymkode: 5b20e...277

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Risikoen for abort i uke 12 er faktisk forsvinnende liten. I uke 5-10 er høyresiden. I uke 12 ligger den på 5% eller mindre. 

 

Uke 28, met et frisk foster, er jo også noe helt annet enn å miste i uke 23 med et sykt, underutviklet foster. 

Tssott foster var jo ikke sykt en gang. Så å si at 'det var bare ikke meningen' grenser til ondskapsfullt mens man støtter den andre fullt ut. Jeg hadde nok ikke klart åmøte familien min igjen hadde de sagt noe slikt til meg. Jeg hadde lurt på om de hadde mistet sine sjelsevner, rett og slett. 

Anonymkode: 37eaf...009

Det vokste på utsiden av livmoren. Det var ikke liv laga

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 0.51):

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

🤍

Anonymkode: 7f0a4...f49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 0.51):

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

Kondolerer ❤️ Det ER en forskjell på et svangerskap utenfor livmoren som tar slutt i 1. trimester og et barn man mister når det nesten er fullt levedyktig. Det betyr likevel ikke at sorgen din skal minimeres, da sorg er personlig.

Anonymkode: 38c44...00f