Når mitt tapte barn betyr så lite for andre..

[AnonymBruker]

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

[Gjest Selkie]

Det var jo veldig usympatiske kommentarer. Bare si det rett ut "Dette er en tøff tid for meg og kommentaren din sårer" 

[AnonymBruker]

Selkie skrev (Akkurat nå):

Det var jo veldig usympatiske kommentarer. Bare si det rett ut "Dette er en tøff tid for meg og kommentaren din sårer" 

Det siste bør man naturligvis droppe.

Anonymkode: 41ef2...0b6

[Gjest Selkie]

Just now, AnonymBruker said:

Det siste bør man naturligvis droppe.

Anonymkode: 41ef2...0b6

Hvorfor mener du det? Så klart kan man si det når det faktisk er sant. 

[Rainstorm2.0]

❤️ Så vondt å høre om tapet ditt. 

Hvis de forbudte tankene dine er at du ser dem som likeverdige: de er ikke forbudte. Ta vare på de tankene. For deg var fosteret et ønsket barn, en fremtid som aldri ble. Din sorg er din sorg, og jeg ville tenkt at din mann kunne ivareta deg mer enn han ivaretar sin søster (bror?). Fortell ham hvordan du har det, fortell ham hvilke håp du hadde for akkurat dette barnet, eller skriv det av deg. Jeg synes ikke det er noen grunn til at du skal ha dette alene. 

Ikke slipp alt du har i hendene for hennes sorg, slipp det du har i hendene for din sorg. Du kan ikke gjøre noe med hvordan de trøster deg, men du kan gjøre noe med hva du gjør. Hva ville vært godt for deg i denne situasjonen? 

[AnonymBruker]

Selkie skrev (6 minutter siden):

Det var jo veldig usympatiske kommentarer. Bare si det rett ut "Dette er en tøff tid for meg og kommentaren din sårer" 

Så var det det å være tøff nok til å si det. Det skiller noen mnd(4mnd) på tapene og jeg annerkjenner storfamiliens sorg. De står midt i det nå. Eller vi, blir jo tvunget med i sorgen.

Takk for at du tok deg tid til å svare❤️

Anonymkode: dad3c...82c

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ser den. Jeg får påminnelser døgnet rundt om dette. Var ikke derfor jeg opprettet en sørgetråd. Jeg gjorde det fordi min sorg ikke har plass i mitt virkelige liv.

Anonymkode: dad3c...82c

Jeg er veldig lei meg for at folk møter deg slik. De er en plass for din sorg. Og så er det noen som ikke kjenner sin besøkelsestid, eller vil gjøre alt om til "harde fakta". Min innboks er åpen om det kan være av støtte. 

[AnonymBruker]

TS her. Jeg er ulik. Har et barn fra før.

Jeg frykter aller mest det som skjer mellom uke 15 og 25.

Men poenget i tråden er ikke graviditet, men sorg. Jeg sa aldri i HI at vi skal konkurrere i sorgen. Jeg sa jeg reagerte på at vårt tap hadde en mening og deres var meningsløst. Jeg mener begge er tragedier. Mange kvinner og par opplever slike tragedier hver dag. 

Jeg plasserte dette i sørgeforum, ikke diskusjonsforum.

Anonymkode: dad3c...82c

Endret 29. oktober 2025 av veronica<3
Fjernet sitering

[AnonymBruker]

Noen mennesker har dessverre ikke så mye empati eller støtte til overs for andre. Men dette er din sorgprosess og om du ikke føler du blir møtt slik du hadde trengt, så husk at det er mange der ute som går eller har gått igjennom det samme og de forstår. Ta ekstra godt vare på deg selv nå, gråt ved behov og gjør det du kan for å gi deg selv gode øyeblikk. 

Anonymkode: d2cdf...0c1

Endret 29. oktober 2025 av veronica<3
Fjernet sitering

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (4 minutter siden):

Jeg er veldig lei meg for at folk møter deg slik. De er en plass for din sorg. Og så er det noen som ikke kjenner sin besøkelsestid, eller vil gjøre alt om til "harde fakta". Min innboks er åpen om det kan være av støtte. 

Tusen takk for at du gir rom og forståelse❤️

Du kommenterte ang min mann. Han får ikke bearbeidet selv. Hans mor sa at han heller skulle fokusere på gleden over å bli onkel. Min mann sliter på sitt vis.

Han er tynnslitt mellom meg som sørgende partner og en familie som trenger han i tapet av fosteret til broren. 

Jeg tyr til KG så får mannen litt ro, og der finner jeg heldigvis slike som deg❤️

Anonymkode: dad3c...82c

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for at du gir rom og forståelse❤️

Du kommenterte ang min mann. Han får ikke bearbeidet selv. Hans mor sa at han heller skulle fokusere på gleden over å bli onkel. Min mann sliter på sitt vis.

Han er tynnslitt mellom meg som sørgende partner og en familie som trenger han i tapet av fosteret til broren. 

Jeg tyr til KG så får mannen litt ro, og der finner jeg heldigvis slike som deg❤️

Anonymkode: dad3c...82c

Bare hyggelig, skulle bare mangle. ❤️ 

Stakkars mannen din. Det er veldig leit at hans omgivelser forsøker å få ham til å undertrykke sine følelser, med en sånn giftig positivitet. En kan være glad for å bli onkel OG sørge over at svangerskapet ikke gikk som planlagt. Greier han å gi litt plass til seg selv? 

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (4 minutter siden):

Bare hyggelig, skulle bare mangle. ❤️ 

Stakkars mannen din. Det er veldig leit at hans omgivelser forsøker å få ham til å undertrykke sine følelser, med en sånn giftig positivitet. En kan være glad for å bli onkel OG sørge over at svangerskapet ikke gikk som planlagt. Greier han å gi litt plass til seg selv? 

Det er jeg veldig usikker på. Prøvd å spørre han. Velger nå å ta min del på egenhånd for en periode, så slipper han å bli dratt i begge armer.

Har prøvd å oppmuntre han til at vi kan ta oss tid til vår sorg, men det er ikke kapasitet. Ikke minst har jeg prøvd å be han kjenne etter egne følelser, uavhenigig av hva jeg eller andre føler og tenker.

Anonymkode: dad3c...82c

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jeg veldig usikker på. Prøvd å spørre han. Velger nå å ta min del på egenhånd for en periode, så slipper han å bli dratt i begge armer.

Har prøvd å oppmuntre han til at vi kan ta oss tid til vår sorg, men det er ikke kapasitet. Ikke minst har jeg prøvd å be han kjenne etter egne følelser, uavhenigig av hva jeg eller andre føler og tenker.

Anonymkode: dad3c...82c

Jeg skjønner. Kanskje slitsomt for deg også, hvis han da ikke har kapasitet til det, og du føler deg avvist på din sorg? Det høres fornuftig ut at du gir plass til din sorg, og tar deg selv på alvor. 

[Rødvinsfilosofen]

Kondolerer! ♥️🫂

 

Folk reagerer også ulikt på om en person dør etter mange år med kreft, etter å ha vært terminal en stund 

VS 

«Lyn-fra-klar-himmel-tragedier»

 

Svangerskapsavbrudd før uke 12 er vanligere.

Dødfødsel er mindre vanlig. 

Men ingen har monopol på sorg. 
Folk kan ha en sorgreaksjon, uansett hva omstendighetene har vært. 

Det fører ingenting godt med seg å sette folks sorg og tap opp mot hverandre.

[AnonymBruker]

Det er jo din relasjon med barnet som er viktig. Hvorfor er det viktig for deg at andre har en relasjon til barnet ditt?

Det er vel ingen som har forbudt deg å ha en relasjon til ditt ufødte barn. Og om noen skulle ha en formening så er det vel bare å ignorere dem. De har ikke noe med din relasjon med barnet å gjøre.

Anonymkode: b9c8b...828

[AnonymBruker]

Jeg beklager at du måtte gå så lenge som 12 uker før du fikk vite det var ektopisk graviditet. Antar du ikke var på noen ultralyd tidligere? Har selv mistet nr 1 i uke 10 og nr 3 i uke 12. Den i uke 12 var verst fordi jeg hadde ingen symptomer at noe var feil og hadde også vært på ultralyd og sjekket at alt var fint. Dessverre får man ikke så mye forståelse utenfra. Da jeg begynte gråte hos fastlege fikk jeg bare beskjed at slapp av dette er veldig vanlig, det går bra. Jada men det gjør jo like vondt uansett. Kan bare si at det gikk over etter en stund og fokuset ble bare å bli gravid på nytt. Gravidet nr 2 gikk bra og nr 4 ❤️ Håper det blir din tur snart. Og sorgen blir lettere 

Anonymkode: ccbd8...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg beklager at du måtte gå så lenge som 12 uker før du fikk vite det var ektopisk graviditet. Antar du ikke var på noen ultralyd tidligere? Har selv mistet nr 1 i uke 10 og nr 3 i uke 12. Den i uke 12 var verst fordi jeg hadde ingen symptomer at noe var feil og hadde også vært på ultralyd og sjekket at alt var fint. Dessverre får man ikke så mye forståelse utenfra. Da jeg begynte gråte hos fastlege fikk jeg bare beskjed at slapp av dette er veldig vanlig, det går bra. Jada men det gjør jo like vondt uansett. Kan bare si at det gikk over etter en stund og fokuset ble bare å bli gravid på nytt. Gravidet nr 2 gikk bra og nr 4 ❤️ Håper det blir din tur snart. Og sorgen blir lettere 

Anonymkode: ccbd8...68c

Mye av min tyngde ligger nok i at jeg kjente på eskalerende smerter og formidler ikke det videre. Jeg prøvde å holde graviditeten då lenge som mulig.

Glad det har gått godt for deg❤️ jeg stresser ikke graviditet. Er helt ok med ingen flere også. Jeg vet jeg får til ny graviditet, jeg er bare ikke ferdig med den tapte.

Anonymkode: dad3c...82c

[AnonymBruker]

Det å miste en graviditet frem til uke 12-13 er nok en nokså ensom sorg for de fleste. Familie, venner mm. har ikke investert mye i det potensielle barnet på det tidspunktet, og mange forventer at ting kan gå galt frem til det punktet. Jeg har mistet to ganger i uke 11 og en gang i uke 23. Det var totalt ulik reaksjon fra omverden på den som skjedde i uke 23.  

Anonymkode: 36b2c...f8b

[AnonymBruker]

Sjangsen for at det går galt frem til uke12 er jo en av risikoene. Jeg har selv mistet før uke 12 i uke 10. Jeg hadde også en i nær slekt som mistet rundt uke 20. Og jeg føler ikke det er selv sammenlignbart. Det er tøft, og familie og venner bør holde seg for gode til og komme med utalelser som dem kommer med, jeg ville sagt jeg føler dette vanskelig og at du mener dette var meningen og skjedde for en grunn sårer. Desverre er det jo sånt som har blitt sagt i alle år. Har du noen du kan snakke med om sorgen din? 
Forhold til svigerinne så prøv og ikke utvikl et lite hat og misunnelse for at hun får en annen forståelse fordi som sagt for meg er det ikke helt sammenlignbart disse to tingene, men familie og venner bør skjønne at du også er lei deg. Men finn noen og prat med om hva du føler så man ikke ender opp med splid og bitterhet fordi msn føler seg lite møtt

Anonymkode: 66b12...a4a

[AnonymBruker]

For de som gleder seg over barnet de venter, så vil sorgen være stor uansett når de mister barnet sitt. Jeg har gledet meg og planlagt fra jeg visste at jeg var gravid alle gangene, og vet at sorgen hadde vært stor hvis jeg hadde mistet noen av dem.

Selvfølgelig blir det større for de rundt når man har kommet til uke 23, men det gjør ikke sorgen mindre for de som mistet i uke 12. Bare fordi det skjer oftere opp til uke 12, så skal ikke følelsene til de som mister da bagatelliseres.

Anonymkode: bb46d...61d