Når mitt tapte barn betyr så lite for andre..

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (5 timer siden):

Hvis en skal følge din logikk kunne heller ikke det andre fosteret utviklet seg til et fullt utviklet lite menneske, fordi det var en feil utvikling på det. Situasjonene er ikke like, men hva eller hvem avgjør om de er likeverdige. For TS kan hennes sorg få være størst, og å skulle holde det tilbake og avfeie også seg selv, hvorfor? Hvorfor skal hun ikke se på dem som likeverdige, andre trenger ikke være enig. Det er en uting å bagatellisere andres sorg, eller slå hverandre i hodet om hvem som har størst sorg. 

Noen sørger mer av katten sin enn moren sin. 

Jeg føler du ikke leste det meste av innlegget mitt, eller forsto hva jeg ville frem til. 

Ja noen sørger mer over katten sin enn moren sin, men folk vil naturligvis ikke ha særlig forståelse for det, så ulurt å gi uttrykk for dette. Som det også er ulurt å ta opp tapet av hunden sin når noen har mistet barnet sitt. Som det ikke er særlig lurt å si at man sidestiller en nødvendig abort i uke 12 med en dødfødsel i uke 23.

Man får ikke mer sympati av å trampe på sosial etikette angående å vekte det som vil være allment forstått som mindre alvorlig likt det som er allment forstått som grusomt å oppleve. 

Det sagt kan en sorg som ts sin være like dyp og inderlig for individet, men ingenting blir bedre av å vise at man ikke klarer å se forbi sin sorg i at andre ting er vektet verre. Det er klokere også for deg selv å ikke gå seg vill i sin egen sorg, og stille den høyere enn ting som faktisk er verre å oppleve. Altså man kan ødelegge eget liv på å gå så inn i en sorg som er uforståelig generelt. Å vekte sitt tap korrekt i forhold til annet mennesker må gå gjennom er en hjelp til å ikke bli hengende fast i dette, og vedvarende dyrke det. 

Selv om sorgen er enorm der og da hjelper slikt på sikt. Om man lar det hjelpe. 

Jeg har som nevnt opplevd det samme, og den sorgen var dyp og ganske ensom ja, men jeg klarte å skjønne at en dødfødsel er verre, og dro ikke opp mitt tap da en hyttenabo mistet i dødfødsel. Selv om personlig sorg er stor må man faktisk klare å vekte ting så man ikke blir urimelig. 

Jeg skrev en sang til mitt ufødte barn, og den synger jeg ennå innimellom. På den måten føler jeg at barnet ikke bare forsvant, som det aldri var. Jeg husker det. Det har en egen sang også. Det var. 

Barna som ble til fordi det andre ikke ble til ble den største trøsten. Det ble det også for min venninne som spontanaborterte 8 ganger. Det tar ikke bort at man opplevde noe veldig vondt, men man kan trøste seg med at det kom noe godt ut av det. Så anbefaler ts et annet barn, og håper hun får det. Tvillingene kom et par år etter det som aldri ble, men jeg hadde satt sluttstrek dersom jeg fikk det barnet, så de hadde ikke blitt til. 

Ingen trenger å slå hverandre i hodet med en konkurranse om sorg. Det er jo poenget. Ts bør heller ikke gjøre akkurat det. Hun må også respektere andres sorg, og at flere sørger dypere angående dødfødselen. Hun har rett til sin sorg, de har også rett til sin. Inkludert hva de føler størst sorg over. 

 

Anonymkode: 2c080...039

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

..men mye for meg. Står i en situasjon der jeg mistet mitt(vårt) foster i uke 12. Da fikk jeg av trøstende ord at det ikke var meningen den skulle bli, den ungen var ikke ment for oss osv. Dette er hardt å svelge da det var svangerskap utenfor livmor som stoppet det. Det var ingen indikasjon på at det var noe galt med meg eller foster annet enn at han/ hun satt feil. Trøsten fra andre var uansett at den ungen var ikke ment for oss og at neste blir bedre.

Så mister svigersøster i uke 23 pga feil på utvikling av fosteret og hele familien går under. Jeg er helt enig i at det er forferdelig og unner absolutt ingen påkjenningen. Forferdelig for både foreldre og fosteret. Men nå skal vi alle slippe alt vi har i hendene, kalle verden urettferdig osv. Nå er det ikke lenger snakk om at det ikke var meningen at de ikke skulle ha det barnet?!

Jeg pratet med min magepassajer siden jeg fikk positiv test. Pratet med den om alt. JEG var knyttet til den, men forstår godt at andre ikke var det.

Jeg skriver her fordi jeg har forbudte tanker. Jeg mener de to var likeverdige men opplever at de ikke var det. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Sitter alene med sorgen da min mann må trøste det andre paret. Og det mener jeg oppriktig han gjør rett i å gjøre.

 

Anonymkode: dad3c...82c

Å si ting som at det var ikke meningen er omtrent like smart som å si "du er akkurat der du skal være" til folk som har opplevd et liv av helvete og traumer. Det er noe en sier for å avskjære sorgen på en måte.

Du har rett til din sorg, kondolerer. 

Anonymkode: d0c5c...502

[AnonymBruker]

Enig med deg TS, jeg personlig ser ikke forskjell, men jeg har og mistet i uke 10-16 flere ganger. Folk bryr seg ikke før etter uke 20, da er det plutselig en baby, før det.. ingenting?! Det har vel noe med hvor vanlig det er å miste i de forskjellige fasene, men fy søren hvor vondt det gjør likevel.

 

♥️

Anonymkode: 05e74...17e

[AnonymBruker]

Skriv heller her inne, der får du forståelse og gode ord uansett hvorfor, hvordan og når du mistet.

 

https://forum.babyverden.no/forums/vi-som-har-mistet-før-uke-12.292/

Anonymkode: 76b98...e96

[AnonymBruker]

Og er det ikke helt typisk at man bare skal ta seg sammen når man mister et foster? Som alt annet kvinnerelatert så skal man bare tåle det. Helst ikke sørge, helst ikke være til bry. 
 

Arg! La dama få være trist som faen, hun fortjener det! Slutt å shame kvinner! 

Anonymkode: 05e74...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og er det ikke helt typisk at man bare skal ta seg sammen når man mister et foster? Som alt annet kvinnerelatert så skal man bare tåle det. Helst ikke sørge, helst ikke være til bry. 
 

Arg! La dama få være trist som faen, hun fortjener det! Slutt å shame kvinner! 

Anonymkode: 05e74...17e

Og da mener jeg TS. Så klart. Før noen misforstår. 

Anonymkode: 05e74...17e

[AnonymBruker]

Kjære Ts. Jeg kan forstå at du føler som du gjør, og at det føles urettferdig at svigerinnen din får all støtten. Jeg føler med deg i sorgen. 

Jeg fikk bare lyst til å fortelle deg en liten ting. Jeg har spontanabortert flere ganger, og vært utrolig lei meg og knust hver gang. Drømmer skapes så fort man blir gravid, særlig når man virkelig ønsker seg det barnet. Jeg vet hvor vondt det er 💔

Men: jeg har også måttet føde et dødfødt barn i uke 23, pga sykdom hos barnet. Jeg fødte barnet, fikk holde et bittelite – men ferdig på alle andre måter – barn i armene mine. Så må man ta stilling til begravelse, for alle fødte mennesker har krav på det. H*n har et eget gravsted. Dette er det vondeste, mest hjerteskjærende, grusomste jeg har vært igjennom i hele mitt liv.

Så selv om det «bare» skiller noen uker mellom 12 og 23, så er det noe helt, helt annet. Jeg sier ikke at noen har mer rett til å sørge enn andre – men det er forskjell på abort og fødsel, foster og barn.

Men som sagt: jeg føler med deg, og du må få lov til å eie din egen sorg. 

Anonymkode: 0a1ed...5f4

[veronica<3]

Tråden er ryddet i henhold til rommets retningslinjer, samt svar til innleggene som bryter med disse.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Har ikke noe annet å si enn kondolerer ❤️ 

Anonymkode: 8b08e...8aa

[AnonymBruker]

Jeg har ingen problemer med å forstå deg, ts, særlig fordi jeg selv holdt på å gå under da jeg mistet fem ganger mellom uke seks og ni, og de aller fleste rundt meg omtrent anså dette som "litt forsinket mens". Dette var i forbindelse med IVF-forsøk, derfor visste jeg veldig tidlig om graviditeten. Jeg burde sikkert ikke delt dette med så mange som jeg gjorde, men jeg gjorde det for å sikre meg et sikkerhetsnett, noe som virket helt motsatt av det jeg tenkte.

Anonymkode: 509af...6fd

[AnonymBruker]

Så trist å høre om tapet ditt❤️ Det er alltid vondt å miste uansett. Når det er sagt har jeg selv mistet 5 stykk tidlig (uke 8 til 12) og en i uke 28. Og selv om alle var sorgfulle så er det den i uke 28 som virkelig har satt spor, da vet man kjønn, har kjent babyen sparke og hun var levedyktig på utsiden av magen. Og man har gjerne en begravelse og en gravstein. Hun var en helt frisk jente, ingenting galt ifølge obduksjonsrapporten. Så litt forskjell er det på om det er abort eller dødfødsel (grensen er vel uke 22). Men det er utifra min erfaring som har stått i begge. Risikoen for å miste frem til uke 12 er dessverre ganske høy. 

Men igjen så er din sorg like viktig, ingen skal fortelle noen hvordan de skal sørge og hvor mye sorgen deres er verdt.  Sender deg en god klem og håper du får det lettere etterhvert❤️

Anonymkode: 7d660...0f0

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mye av min tyngde ligger nok i at jeg kjente på eskalerende smerter og formidler ikke det videre. Jeg prøvde å holde graviditeten då lenge som mulig.

Glad det har gått godt for deg❤️ jeg stresser ikke graviditet. Er helt ok med ingen flere også. Jeg vet jeg får til ny graviditet, jeg er bare ikke ferdig med den tapte.

Anonymkode: dad3c...82c

Det kunne gått riktig galt med deg også da ts siden du venta så lenge. godt det gikk bra med deg da, men skjønner at du er trist for at du mista.

[AnonymBruker]

Men uke 23 er jo som en fødsel.

Man har fått mage og tror man er over den usikre perioden. 

Anonymkode: f2ec2...777

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men uke 23 er jo som en fødsel.

Man har fått mage og tror man er over den usikre perioden. 

Anonymkode: f2ec2...777

Men uke 12 er jo og i grenseland der. Og har man f eks en ma i uke 12 må man jo legges inn og man må gå rundt å vente til det kommer ut etter å ha tatt denne kuren. Usikker på ved ektopisk graviditet. Tenker det er mer traumatisk? Da må det vel operasjon til? Usikker 

Endret 29. oktober av Maleficenta

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, TS. Jeg syns egentlig det dummeste her er kommentarene du fikk, det er vel etikette 101 å ikke si sånt til noen som har spontanabortert. 

Anonymkode: b3b88...f30

[AnonymBruker]

som en som selv har stått i dine sko flere ganger TS velger jeg å tro at de som sier slikt ikke gjør det for å såre deg men fordi de ikke vet bedre måter å trøste på.. Jeg sluttet etterhvert å si fra når vi ble gravide fordi redselen for å miste var så stor og jeg orket ikke medlidenheten fra folk som ikke tenkte men mente godt av samme grunn som deg, de skjønner ikke rett og slett. 

Anonymkode: 1ec9a...3eb

[Daria]

For de aller fleste andre enn foreldrene er en tidlig graviditet et nokså vagt konsept, noe de vet om kun fordi de har blitt fortalt det, et potensielt barn og en gledelig kommende hendelse, men det er ikke et konkret individ de har knyttet seg til, og en spontanabort på det tidspunktet er en tapt mulighet, ikke et tapt barn. Et mer enn halvgått svangerskap, hvor fosteret nærmerer seg levedyktig alder, magen er synlig for alle og det i større grad er merkbart og konkret også for omgivelsene, er noe flere er investert også følelsesmessig og derfor også blir mer berørt av. Din sorg blir ikke mindre for deg av den grunn (og å snakke om mening i andres sorg bør man alltid styre unna), men for de rundt er dette to forskjellige ting. 

[AnonymBruker]

Daria skrev (2 timer siden):

For de aller fleste andre enn foreldrene er en tidlig graviditet et nokså vagt konsept, noe de vet om kun fordi de har blitt fortalt det, et potensielt barn og en gledelig kommende hendelse, men det er ikke et konkret individ de har knyttet seg til, og en spontanabort på det tidspunktet er en tapt mulighet, ikke et tapt barn. Et mer enn halvgått svangerskap, hvor fosteret nærmerer seg levedyktig alder, magen er synlig for alle og det i større grad er merkbart og konkret også for omgivelsene, er noe flere er investert også følelsesmessig og derfor også blir mer berørt av. Din sorg blir ikke mindre for deg av den grunn (og å snakke om mening i andres sorg bør man alltid styre unna), men for de rundt er dette to forskjellige ting. 

Jeg forstår det. Tar selvkritikk for å hele tatt ha sutret om det.

Vi legger saken død.

 

Anonymkode: dad3c...82c

[veronica<3]

Tråden er ryddet i henhold til rommets retningslinjer.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det har sammenheng med at i uke 23 så er det en baby som kan overleve når den blir født, om alt er i orden. De rundt har visst om det lenge og forberedt seg på et nytt barnebarn osv. Jeg hadde syntes det var mye tyngre å miste enn baby i uke 23 enn et foster i uke 12.

Selvfølgelig er det vondt å miste da også, men ikke så helt uvanlig.

Anonymkode: 248bd...c1f