Beholde i graviditet nr 3?

[AnonymBruker]

Hei dere. 
 

Har kommet i en situasjon jeg ikke ante ville være så vond og vanskelig. 
 

Jeg og mannen har vært sammen i 12 år og har to fine barn sammen, yngste er 6. Den eldste er 9. Eldstemann fikk en heavy start på livet, og jeg fikk en heavy start på mammalivet. Han endte opp med to kroniske sykdommer, jeg endte opp med hønemorstatus og klarer fortsatt ikke klippe navlestrengen. 
 

Nå har vi blitt uplanlagt gravid, for første gang. Med nr 3. Og ingen av oss vet hva vi ønsker og gjøre. Jeg har alltid sett for meg tre, men på grunn de to vi har har vi sagt at vi ikke har kapasitet til nr 3. Psykisk sett. Jeg har alltid følt det er en sorg ved det, at vi har sagt stopp. 
 

Men så skjer det. I tillegg blir jeg gravid bare fem uker etter min søster (hun har også to stk på nesten samme alder som mine to første). 
 

Å fortsette vil innebære at de eldste må begynne å dele rom. At jeg kommer kanskje til å miste meg selv igjen og bli psykisk dårlig. Forholdet til mannen vil mest sannsynlig få seg en knekk. Kanskje må vi ha ny bil også. Å fortsette vil også utløse en angst for å få et sykt barn igjen.

Å avbryte svangerskapet vil kanskje gjøre at jeg angrer? Jeg blir jo vitne til hva vi kunne hatt, gjennom min søsters svangerskap hele veien. Det kan bli ekstra vondt og vanskelig, om jeg angrer?

Har noen erfaringer? Hva gjorde dere?

Anonymkode: acb99...e69

[AnonymBruker]

Jeg ville anbefalt deg å snakke med amathea, jordmor, eller fastlegen deres som antakeligvis kjenner dere og deres historie. Når det er så mange faktorer, og på et så (stort sett) hissig forum som Kvinneguiden - så tror jeg at det for din psyke vil være best å snakke med noen som forstår deres situasjon litt bedre enn oss utenforstående..❤️ jeg håper dere finner ut av hva som er best for dere!

jeg selv har tre barn «alene», men de er riktig nok friske. Jeg mistet meg selv første året etter minste ble født, men jeg kom meg tilbake litt etter litt, og føler meg nå bedre enn noen gang. Minste er nå 18 mnd. Jeg ville aldri vært for uten, og til de som vurderer en nr tre ville jeg sagt at alle gode ting er tre. Men nå er deres case litt annerledes, både med sykehistorie og at du er redd for forholdet og egen psyke. Så snakk med fagfolk og vær gode med hverandre i dette❤️

Anonymkode: c4846...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg ville anbefalt deg å snakke med amathea, jordmor, eller fastlegen deres som antakeligvis kjenner dere og deres historie. Når det er så mange faktorer, og på et så (stort sett) hissig forum som Kvinneguiden - så tror jeg at det for din psyke vil være best å snakke med noen som forstår deres situasjon litt bedre enn oss utenforstående..❤️ jeg håper dere finner ut av hva som er best for dere!

jeg selv har tre barn «alene», men de er riktig nok friske. Jeg mistet meg selv første året etter minste ble født, men jeg kom meg tilbake litt etter litt, og føler meg nå bedre enn noen gang. Minste er nå 18 mnd. Jeg ville aldri vært for uten, og til de som vurderer en nr tre ville jeg sagt at alle gode ting er tre. Men nå er deres case litt annerledes, både med sykehistorie og at du er redd for forholdet og egen psyke. Så snakk med fagfolk og vær gode med hverandre i dette❤️

Anonymkode: c4846...ea7

Tusen takk for et nydelig svar ❤️ skal absolutt ta kontakt med noen på mandag!

Anonymkode: acb99...e69

[HeleneHS]

Støtter forslaget om å snakke med Amathea, eller helsepersonell/psykolog om dette. Du vil få mange meninger her på KG, men det er ikke sikkert at det hjelper deg. Tvert imot kan folk ibland være veldig hissige, som kan være veldig vanskelig å ta imot i en allerede sårbar situasjon. Lykke til med å finne den rette veien for din familie 🤗

[AnonymBruker]

Enig med de andre her, kontakt Amathea. Nå høres det ut som du egentlig vil ha nr 3 og har flere gode grunner til det. Så om du spør meg på et personlig plan så ville jeg beholdt selv, men jeg vet jo ikke hvilke utfordringer du har med eldste barnet og hvor mye "jobb" det er. Er kanskje enklere med to eldre barn og en liten, men ja ingen vet om barnet blir 100% frisk. Håper du finner ut av det❤️

Anonymkode: 0b535...584

[AnonymBruker]

Du kan også spørre inne på babyverden. Mange som har vært i lignende situasjoner tidligere. Kan stille spørsmålet inne på "Vi som prøver/ før svangerskapet". Der er det mest aktivitet 

Anonymkode: d0e8c...d3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei dere. 
 

Har kommet i en situasjon jeg ikke ante ville være så vond og vanskelig. 
 

Jeg og mannen har vært sammen i 12 år og har to fine barn sammen, yngste er 6. Den eldste er 9. Eldstemann fikk en heavy start på livet, og jeg fikk en heavy start på mammalivet. Han endte opp med to kroniske sykdommer, jeg endte opp med hønemorstatus og klarer fortsatt ikke klippe navlestrengen. 
 

Nå har vi blitt uplanlagt gravid, for første gang. Med nr 3. Og ingen av oss vet hva vi ønsker og gjøre. Jeg har alltid sett for meg tre, men på grunn de to vi har har vi sagt at vi ikke har kapasitet til nr 3. Psykisk sett. Jeg har alltid følt det er en sorg ved det, at vi har sagt stopp. 
 

Men så skjer det. I tillegg blir jeg gravid bare fem uker etter min søster (hun har også to stk på nesten samme alder som mine to første). 
 

Å fortsette vil innebære at de eldste må begynne å dele rom. At jeg kommer kanskje til å miste meg selv igjen og bli psykisk dårlig. Forholdet til mannen vil mest sannsynlig få seg en knekk. Kanskje må vi ha ny bil også. Å fortsette vil også utløse en angst for å få et sykt barn igjen.

Å avbryte svangerskapet vil kanskje gjøre at jeg angrer? Jeg blir jo vitne til hva vi kunne hatt, gjennom min søsters svangerskap hele veien. Det kan bli ekstra vondt og vanskelig, om jeg angrer?

Har noen erfaringer? Hva gjorde dere?

Anonymkode: acb99...e69

Ut fra det du skriver, høres det mest fornuftig ut å konsentrere seg om de to dere allerede har. Ja, man kan angre på mange ting her i livet, ingen av oss går uten anger, sorg og tunge dager. Men konsekvenser av at du går i kjelleren av angst for et sykt barn, «mister deg selv» som du skriver, påvirker de barna du alt har. 
Nå er dere også over småbarnsfasen og har mer selvstendige barn. Men eldste trenger kanskje mer oppfølging, hvordan blir det med en baby i tillegg? Så virker det som økonomi er et tema mht bil og bosted. Du sier de eldste må dele rom, hvordan blir det når de er 15 og 12? 

Jeg tror du skal slå deg til ro med at dette var et uhell, at dere må ivareta de to barna dere har nå og bygge dere opp. Du må lære å gi mer slipp og ikke være så engstelig for dem, som du skrev i innledningen. Dere har mye viktig å jobbe med for familiens beste.

 

Anonymkode: e6489...e50

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at du bør prøve å tenke mest mulig fornuftig og legge følelsene litt til side.

Du nevner at eldste barnet har fått kroniske sykdommer – hvordan fungerer oppfølgingen rundt dette, og hvordan ser prognosene ut fremover?

Du skriver også at du har slitt litt psykisk. Det er jo slik at risikoen for å få tilbake psykiske utfordringer kan være større dersom man har hatt det før. Det betyr ikke at du nødvendigvis blir syk igjen, men det er noe det er verdt å ta med i vurderingen.

Om du skulle oppleve å miste deg selv litt og “gå i kjelleren” – har du da kapasitet til å ta deg av tre barn som alle vil trenge deg fullt og helt? Hva om det tredje barnet skulle få en diagnose – har du overskudd til det også?

Og så er det andre faktorer å tenke på: Hva hvis forholdet skulle få problemer, eller en av dere skulle bli syke eller uføre? Da mister dere både overskudd og inntekt, noe som vil påvirke hele familien.

Du har allerede to barn, og kanskje en god og stabil dynamikk i familien. Er du villig til å risikere at det skal rakne?

 

Det er klart du kanskje vil angre hvis du velger abort – men husk, du vet hva du har nå, ikke hva du får. Tenk nøye gjennom dette. Du har allerede to barn som trenger deg her og nå.

Anonymkode: b5e49...2cd

[AnonymBruker]

Jeg har fire barn, siste er litt attpåklatt. 

For å svare på de praktiske bekymringene: Det gjør jo ingen verdens ting om barna må dele rom noen år. Babyen sover vel inne hos dere i starten, så får dere ta stilling til hvem som skal dele rom etterhvert. Eventuelt kan man bygge om eller flytte. Slike ting løser seg. 

Min erfaring er at forholdet med mannen var lettere i graviditet 3 og 4. Jeg ble ikke så overveldet av å være gravid og han var mer vant til å dele med alt. Jeg synes også alt det psykiske med graviditet og barsel var enklere når jeg hadde vært gjennom det flere ganger. Det som også gjør alt enklere er jo at de eldre barna syntes det er ordentlig stas med baby og hjelper mye til. 

Det høres ut som din største utfordring med barn nr 3 er at din eldste har helseproblemer. Er det noe som vil bli enklere med årene eller vil barnet alltid trenge mye hjelp? Går det barnets behov på bekostning av det andre søskenet? Vil et søsken til gjøre livssituasjonen deres mye mer vanskelig? Dette er spørsmål du vet svaret på best selv. Men kan varmt anbefale Amathea for rådgivning. Lykke til. ❤️

Anonymkode: b127f...0fe

[AprilLudgate]

Veldig relevant her er jo:

Hvilke kroniske sykdommer er det snakk om? Krever det mye oppfølging?

Og hva legger du i psykisk knekk?

[AnonymBruker]

Mannen din er åpenbart klar for å få flere barn siden han ikke har giddet å bruke 30 minutter på sterilisere seg 🤷‍♀️

Anonymkode: 23ff1...184