Kompleks PTSD: Så utrolig redd for menn

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er i behandling for kompleks PTSD etter mange år med overgrep i barndommen. Har alltid vært redd for å være alene i et rom med menn. Er aldri med venner ut på byen fordi meg er redd menn skal snakke til meg. I disse situasjonene går jeg rett i freeze og blir helt fjern. Andre som opplever det sammen? Og hvordan håndterer dere det? 

Anonymkode: 95420...c21

[AnonymBruker]

Hei! Jeg var skikkelig redd for menn før, taklet ikke å være alene i et rom med en mann. Jeg var innlagt og vi begynte eksponeringen med at jeg skulle ha en homofil mann som jobbet der som dagskontakt. Det var tryggere for meg, da det fjernet mye av angsten for overgrep, men frykten satt fortsatt i kroppen. Etter å ha vært mye eksponert med han begynte jeg å skulle være alene i rom med han osv. Når jeg så ble helt trygg på han begynte vi eksponering med andre menn som jobbet der. Det hjalp meg veldig! Nå er nok dette litt kontroversielt (og absolutt ikke mulig alle steder), men jeg fikk vite i etterkant at det var et forslag fra han første mannen selv. 

Anonymkode: b2e74...dd4

[AnonymBruker]

Følger denne. 

Du er ikke alene. Er ikke i form i kveld, kptsd er helvete. Men jeg vil forsøke å dele litt når jeg føler meg bedre, for jeg kjenner det litt på samme måte. 

Anonymkode: a7f50...3f7

[AnonymBruker]

Jeg har også kptsd og er livredd menn. Jeg har foreløpig ikke en løsning på det, jeg dissosierer. Dessverre har jeg en mannlig sjef, og medarbeidersamtaler alene på kontoret hans er helt meningsløse. Jeg aner ikke hva vi har snakket om. 

Jeg sliter med å ta buss (tenk om en mann satte seg inntil meg), unngår butikker der det kun jobber menn/menn i kassa.  
Hvis jeg MÅ være med en mann på noe vis blir jeg veldig «pleasing»/ fawn. Folk tror sikkert jeg flørter, men jeg er bare livredd. 

Jeg har også en barndom av vold og overgrep, men jeg ble sånn først etter et voldelig forhold og en episode med blind vold. Da ble det ikke bare «mannen hjemme» som var problemet, men alle menn/ jeg vet ikke hvilke menn. 

Jeg har aldri hatt en mann i livet mitt/en relasjon til en mann som ikke har behandlet meg stygt på en eller annen måte, inkludert lærere på skolen, naboer osv. 

Anonymkode: d65bd...362

[AnonymBruker]

Må legge til at noe av det verste er menn som skal ta på meg. De har heldigvis stort sett sluttet med det etter at jeg ble tjukk, men hvis noen gjør det forsvinner jeg ut av kroppen umiddelbart. 

En mann på jobb skulle feks alltid ha en klem eller ta på kne eller skulder. 

Anonymkode: d65bd...362

[AnonymBruker]

Det finnes mange gode og varme menn der ute. 

Du har opplevd vonde ting forårsaket av menn. Jeg forstår at du er redd "menn" i allmenhet.

 

Men ikke glem; det finnes mange gode menn i verden. Det hadde kanskje hjulpet om du fikk deg mannlige venner. Kanskje start i en selvhjelpssirkel

Anonymkode: b43ad...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har også kptsd og er livredd menn. Jeg har foreløpig ikke en løsning på det, jeg dissosierer. Dessverre har jeg en mannlig sjef, og medarbeidersamtaler alene på kontoret hans er helt meningsløse. Jeg aner ikke hva vi har snakket om. 

Jeg sliter med å ta buss (tenk om en mann satte seg inntil meg), unngår butikker der det kun jobber menn/menn i kassa.  
Hvis jeg MÅ være med en mann på noe vis blir jeg veldig «pleasing»/ fawn. Folk tror sikkert jeg flørter, men jeg er bare livredd. 

Jeg har også en barndom av vold og overgrep, men jeg ble sånn først etter et voldelig forhold og en episode med blind vold. Da ble det ikke bare «mannen hjemme» som var problemet, men alle menn/ jeg vet ikke hvilke menn. 

Jeg har aldri hatt en mann i livet mitt/en relasjon til en mann som ikke har behandlet meg stygt på en eller annen måte, inkludert lærere på skolen, naboer osv. 

Anonymkode: d65bd...362

Kan kjenne meg veldig igjen i det du skriver. Min erfaring er også at menn behandler meg stygt/forsøker å ta på meg/behandler meg annerledes når jeg er alene med de. Føler det står stemplet i panna min at «hun her, hun kan gjøre hva du vil med». Kan også kjenne meg igjen i å bli veldig pleasing når jeg havner i disse situasjonene, selv om jeg egentlig er livredd. Husker ingenting etterpå. Klarer ikke sette grenser eller si nei til menn. Som igjen tidligere har satt meg i idiotiske situasjoner som gjør meg enda reddere menn. Nå unngår jeg alle situasjoner der det er sannsynlig å havne alene med en mann. Får vondt av deg som må forholde deg til en mannlig sjef. 
 

TS

Anonymkode: 95420...c21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det finnes mange gode og varme menn der ute. 

Du har opplevd vonde ting forårsaket av menn. Jeg forstår at du er redd "menn" i allmenhet.

 

Men ikke glem; det finnes mange gode menn i verden. Det hadde kanskje hjulpet om du fikk deg mannlige venner. Kanskje start i en selvhjelpssirkel

Anonymkode: b43ad...be6

Problemet er at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan kontrollere kroppens reaksjoner i møte med menn. Jeg husker heller ingenting etterpå. Bare tanken på en mannlig venn får meg til å føle meg fysisk dårlig. Tankene dine er dog gode. Og jeg skulle ønske jeg klarte å se det sånn,

TS

Anonymkode: 95420...c21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men ikke glem; det finnes mange gode menn i verden.

Det har du sannsynligvis rett i. Men hvordan kan man vite hvem de er? Jeg stoler overhode ikke på eget instinkt og jeg har sett den snilleste, mest tålmodige gjøre de grusomste ting når han trodde ingen så. 

 

Anonymkode: d65bd...362

[AnonymBruker]

I dag er formen bedre, så jeg vil forsøke å svare litt hvordan det er for meg. 

Jeg fikk først diagnosen ktpsd for 4 år siden. Siden den gang har ting falt på plass og jeg har forstått meg selv bedre og bedre. frykten for menn (og mennesker) gir fullstendig mening. Jeg hadde en kjæreste der alt ble kaos og drama, jeg dissosierte hver gang det ble initiativ til sex, og jeg underbevisst kjente på et hat og avsky mot ham (stakkars fyr). Nå er jeg heldigvis singel. For meg var det viktig å forstå disse mønstrene fullt ut, selv om jeg kunne tenke tanken at "menn er gode, flesteparten" så var den emosjonelle sannheten avsky og hat. Jeg sluttet helt å forsøke å snu det, eller "stritte mot det", jeg aksepterte at dette er en naturlig reaksjon, den gir mening i den sammenhengen det oppstod.

Gjennom delarbeid, som fokuserer på nettopp at alt gir mening, og EMDR har jeg fått det så mye bedre. 

Jeg har ikke forsøkt å ha en kjæreste igjen i nyere tid, men jeg merker at jeg trigges mindre i det offentlige rom. Og tanken på menn er ikke "ÆSJ" og forakt og frykt. Det er forbløffende for meg, å tenke på menn som bare vanlige mennesker, noen er skadelige og farlige, og andre er vanlige. Jeg er fremdeles redd for sinte menn og "nice guys", men jeg har valgt å stole på dømmekraften min, det er en stor endring etter det siste året med behandling. Jeg velger å si at "jeg kan stole på min dømmekraft om hvem som ikke er trygg" og jeg gir meg lov å ta avstand til situasjoner og mennesker som ikke føles helt trygge. 

Sannheten er at jeg kan ikke beskytte meg fra overfallsvoldtekt og blind vold, det kan ingen av oss, men jeg ser at veldig mye av det andre har jeg makt over. Jeg begynner også å tenke at selv om en del ting kan være ubehagelig, så trenger det ikke være FARLIG, og at jeg kan tåle ting som er ubehagelig. Nå begynner det også å lande i meg slike tanker om at folk flest mener ikke vondt. Jeg ser fremdeles på det sånn at enormt mange menn ser ikke hvor redd det er naturlig for kvinner å være rundt menn, og det er trist, men det er ikke en direkte trussel mot livet mitt i hverdagen. 

Jeg har en vei igjen å gå, men jeg kjenner meg fullstendig trygg på at jeg en dag kan føle meg trygg med en mannlig kjæreste. Selv om det nå når jeg skrev det vekker litt avsky, så har jeg troa på denne prosessen, for endringen fra tidligere er enorm. 

Anonymkode: a7f50...3f7