Samlivsbrudd med barn på 2 og 4 år.

[AnonymBruker]

Samlivsbrudd er et faktum. Vi har barn på 2 år og 4 år.

Kjempet for forholdet i 3 år, med parterapi, samtaler, uendelige forsøk på å få gnisten tilbake, men den er borte.

10 år har vi tilbragt sammen, og to nydelige barn har vi skapt sammen.

Men hva nå? Jeg sørger voldsomt over familien det ikke ble noe av, skammer meg over at jeg ikke kan gi barna en familie.

Det er mange grunner til at det har gått denne vegen, men nå er vi der at det er ingen kjærlighet igjen og det er kort veg til krangel. Denne dårlige og spente stemningen er ikke bra for barna eller oss.

Hvordan har andres 2 og 4 åringer tatt dette? Hvor lenge varte sorgen og skammen?

Tips til å komme igjennom dette? Vi blir boende sammen til han har noe nytt å flytte til, og har ikke tenkt å si noe til barna før nytt bosted er på plass.

Anonymkode: b1ab2...a5b

[AnonymBruker]

Mine barn var 1 og 3 år når jeg flytta fra barnefar. Følte også på en skam, og var skikkelig trist for at ikke vi klarte å være en familie sammen. Tok egentlig ikke lang tid før jeg fant ut at dette var det beste som kunne skjedd meg. Møtte ny kjærlighet like etter, og vi har vært sammen nå i flere år enn jeg og barnefar. Barna har det bra hvis foreldrene har det bra. Hvis foreldrene ikke har det bra sammen, har ikke barna det heller... På en måte er jeg veldig glad for at barna var såpass små at de ikke vet om annet, tror det er værre med samlivsbrudd når barna har begynt på skolen foreksempel. Dere klarer dette godt, det er ingen skam å gå fra hverandre, heller sørg for at dere foreldre har ett godt samarbeid, tenk alltid over kampene imellom (om de er verdt det for samarbeidet) og at barna alltid kommer først♥️

Anonymkode: 5188f...ed8

[AnonymBruker]

Mine var 6 og 2. Seksåringen taklet det greit, men han grubler mer på det nå som tiåring. Toåringen slet en del helt ærlig, men det gikk seg til. Jeg syntes det hele var grusomt, kanskje ekstra siden jeg ikke fikk noe valg i bruddet. Det kom som en bombe. 

Det vil nok alltid være en sorg at familien man så for seg ikke ble slik like vel, men man må lage seg en ny familieform. Skal ikke lyve, jeg synes det tidvis fortsatt er tøft, som i går da jeg hørte min yngste forklare for en venninne at hennes mamma og pappa ikke bodde sammen. 

Godt samarbeid er alfa og omega, vær rause med hverandre, fleksible og prat om pappa hjemme hos deg (binder to verdener sammen). 

Anonymkode: b88ff...e77

[AnonymBruker]

Gutten var 2 da vi flyttet fra hverandre. Jeg som du, slet veldig med sorgen over å bryte opp en familie, men vi fikk det altså så mye bedre! Man skal ikke kimse av å ha en lykkelig mamma med senkede skuldre. Det har vært beintøft økonomisk, men jeg ville gjort det igjen uten å nøle. Jeg og barnets far har brukt veldig mye tid på å bli enig, men vi samarbeider faktisk veldig godt når vi slipper å forholde oss til hverandre i hverdagen. 

Anonymkode: 62abc...f99

[AnonymBruker]

Mine var 2 og 4 år. Følte meg mislykket som ikke klarte å la barna vokse opp med begge foreldrene sine, men det var mannen som hadde et forhold til en kollega. Så det var jo han som ødela familien. Det har gått veldig bra med barna. De husker ikke at vi bodde sammen. Dessverre - om man kan si det slik.

Sorgen min gikk fort over. Jeg fikk det så mye bedre alene med barna. Også økonomisk da han lot være å betale til fellesutgifter. Faren ønsket heller ikke å ha barna noe oftere enn annenhver helg, men det er jo dette de er vant til. 

Anonymkode: d06ab...9c4

[Rødvinsfilosofen]

Min erfaring er at det praktiske er nok tyngst med små barn, mens den emosjonelle biten blir tyngre jo større barna er.

Ta imot all god hjelp dere kan få på Familievernkontoret 

 

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 51db7...990

[AnonymBruker]

Minste var 2 år og eldste var 5. De er nå 6 år og 9 år. De er hos pappaen annenhver torsdag til mandag. For 9åringen er det nok mer sårt. Pappaen fikk dame 1 måned etter bruddet, og de har holdt sammen i 4 år nå. For min del har jeg ikke vært i noe forhold , som er litt sårt det og for eldste da han ønsker en mann i huset 😅  for min del vil jeg vente til de har flytta ut 😊 men du må bare forberede deg på at det kan føles vondt for barn med splittelse. Alle ønsker såklart å ha mamma og pappa sammen. Bare støtt de i det og gi de mye omsorg med forståelse for at det er tungt. Er bedre at man går hver for seg og lager et liv man kan ha det fint på egenhånd enn å bli sittende fast i et forhold man er nedbrutt i. Lykke til 💖

Anonymkode: b2496...bfe

[AnonymBruker]

Han dro da jeg var gravid i 7.mnd. og de 2 andre barna var 4 år. Han flyttet rett inn hos den nye dama, som ikke var så ny likevel. Han hadde vært utro over år.

Ungene slet masse med å være hos far og hans samboer, og hennes 3 barn. Grusom situasjon for ungene. 
Far ville ikke ha samvær med babyen og han har knapt nok møtt henne. Hun er 3 år nå. Da tvillingene var rundt 6 år nektet de å dra mer til far. 
 

Å bli alene med 2 små barn og gravid var grusomt. Jeg fikk sjokk, jeg var trist, det var skam over ikke å være god nok, jeg var sint og det var mye. Ungene skulle ivaretas  og jeg raknet litt. Heldigvis stilte både min og hans familie mye opp for meg og ungene. Har et fantastisk godt forhold til hans foreldre og søsken❤️ 

Har ikke funnet ny mann. Leter heller ikke. 

Anonymkode: c9ebc...b7d

[AnonymBruker]

Det går bra. Slikt er mye enklere for barn å tilpasse seg og takle når de er så små enn senere. 

Å mislykkes føles bestandig tungt, men det går over når det er det faktisk rette å gjøre. 

Anonymkode: 60752...680