Bror som strever

[hjemmekjær1]

Hei, jeg trenger litt råd. 

Jeg har en voksen lillebror som strever veldig med selvbilde og eget liv. Vi har hatt det ganske tøft i oppveksten og jeg er en del eldre enn ham, men vi har hatt et viktig bånd hele tiden. Vi har begge hatt det tøft hjemme, men han har nok hatt det enda tøffere på skolen i tillegg med mobbing osv. Han har ikke hatt fast jobb før for noen år siden og denne jobben brenner ham ut, men han er livredd for å miste den. Han mangler litt sosiale antenner og jeg mistenker at han har en udiagnostisert lett diagnose. 

Nå har vi en konflikt. Den startet med at han bare sluttet å svare meg fordi han var overveldet på jobb. Jeg fortalte ham aat jeg forsto, men at jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til og at jeg behøver at han legger litt i relasjonen vår så den ikke blir helt enveis. Han svarer ganske stygt og sier at sånn er det bare nå. Han har ikke overskudd til å ta kontakt, svare på meldinger eller noe. Samtidig tar han kontakt når han trenger noe og forventer da at jeg stiller opp. 

Jeg kjenner det er vanskelig å vite hvordan jeg forholder meg til det, særlig nå når han er eldre og jeg kunne trenge et 'voksent' søsken som også bryr seg litt tilbake. Jeg har alltid vært storesøster som stiller opp og prøver å hjelpe. Jeg har prøvd å foreslå psykolog flere ganger,også at jeg betaler for det, men han tenker at han ikke trenger det. 

Jeg er så smertelig klar over at han er i kategorien 'ensomme, deprimerte menn over 30', og er så utrolig redd for å miste ham. Samtidig aner jeg ikke hvordan jeg skal fortsette med en relasjon som kun går en vei. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at du er bekymret for han, men samtidig kanskje mer opptatt av deg selv- for du trenger noen. Han gir beskjed om at han ikke har overskudd. Du må kanskje respektere det! Hvor ofte sender du meldinger? Kanskje det blir litt mye? Jeg hadde nok kanskje latt han ta kontakt neste gang, og heller sendt meldinger som man ikke trenger å svare på ett par ganger i måneden.

Du trenger jo ikke si ja hvis han spør om hjelp, hvis han ikke ellers sender noe. Det virker som et litt sånn rart mor-sønn forhold her, der hans "tjeneste" til deg er å svare og snakke med deg, mens du stiller opp. Istede for et søskenforhold, der man har en slags gjensidig glede av kontakt med hverandre. 

Jeg har brødre selv.- De har sitt liv, og er tidvis veldig opptatt. De kan ringe meg og snakke om sitt liv, men det skjer vel hver andre måned. Og da snakker vi lenge, ler litt over livet...og har det veldig hyggelig. Vi forventer ingenting av hverandre.

 

Anonymkode: 619dd...f03

[Rødstrupa]

hjemmekjær1 skrev (1 time siden):

Hei, jeg trenger litt råd. 

Jeg har en voksen lillebror som strever veldig med selvbilde og eget liv. Vi har hatt det ganske tøft i oppveksten og jeg er en del eldre enn ham, men vi har hatt et viktig bånd hele tiden. Vi har begge hatt det tøft hjemme, men han har nok hatt det enda tøffere på skolen i tillegg med mobbing osv. Han har ikke hatt fast jobb før for noen år siden og denne jobben brenner ham ut, men han er livredd for å miste den. Han mangler litt sosiale antenner og jeg mistenker at han har en udiagnostisert lett diagnose. 

Nå har vi en konflikt. Den startet med at han bare sluttet å svare meg fordi han var overveldet på jobb. Jeg fortalte ham aat jeg forsto, men at jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til og at jeg behøver at han legger litt i relasjonen vår så den ikke blir helt enveis. Han svarer ganske stygt og sier at sånn er det bare nå. Han har ikke overskudd til å ta kontakt, svare på meldinger eller noe. Samtidig tar han kontakt når han trenger noe og forventer da at jeg stiller opp. 

Jeg kjenner det er vanskelig å vite hvordan jeg forholder meg til det, særlig nå når han er eldre og jeg kunne trenge et 'voksent' søsken som også bryr seg litt tilbake. Jeg har alltid vært storesøster som stiller opp og prøver å hjelpe. Jeg har prøvd å foreslå psykolog flere ganger,også at jeg betaler for det, men han tenker at han ikke trenger det. 

Jeg er så smertelig klar over at han er i kategorien 'ensomme, deprimerte menn over 30', og er så utrolig redd for å miste ham. Samtidig aner jeg ikke hvordan jeg skal fortsette med en relasjon som kun går en vei. 

Kjenner meg litt igjen i det du skriver og min relasjon til min bror….

I og med at han strever så håper jeg du fortsetter å ta kontakt, hjelper han når det trengs og viser han at du er der for han. Det kan være viktigere for han enn du aner. Ta tiden til hjelp. Forhåpentlig vil han etter hvert være på et ‘’bedre sted’’ og være mer til tilgjengelig og til stede for deg gjennom dialog mm. Det er vanskelig for oss som ikke strever så mye med ’’livet generelt’’, å sette seg inn i hvordan folk som virkelig sliter har det. Håper relasjonen mellom dere blir bedre. Lykke til 🤗

Endret 10. oktober 2025 av Rødstrupa

[hjemmekjær1]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tenker vel at du er bekymret for han, men samtidig kanskje mer opptatt av deg selv- for du trenger noen. Han gir beskjed om at han ikke har overskudd. Du må kanskje respektere det! Hvor ofte sender du meldinger? Kanskje det blir litt mye? Jeg hadde nok kanskje latt han ta kontakt neste gang, og heller sendt meldinger som man ikke trenger å svare på ett par ganger i måneden.

Du trenger jo ikke si ja hvis han spør om hjelp, hvis han ikke ellers sender noe. Det virker som et litt sånn rart mor-sønn forhold her, der hans "tjeneste" til deg er å svare og snakke med deg, mens du stiller opp. Istede for et søskenforhold, der man har en slags gjensidig glede av kontakt med hverandre. 

Jeg har brødre selv.- De har sitt liv, og er tidvis veldig opptatt. De kan ringe meg og snakke om sitt liv, men det skjer vel hver andre måned. Og da snakker vi lenge, ler litt over livet...og har det veldig hyggelig. Vi forventer ingenting av hverandre.

 

Anonymkode: 619dd...f03

Nei, altså det er snakk om over et halvt år uten at han tar kontakt. Jeg mener ikke at han må ta kontakt hele tiden og jeg sender absolutt ikke mye. Vi bor veldig nær hverandre og har alltid hatt et veldig nært forhold, så det er en stor endring - samtidig har nok forholdet vært basert på at jeg er der for ham mer enn omvendt. Jeg mener jo ikke at han skal gi 'tjenester' tilbale, men ønsker jo at vi begge bryr oss og at det ikke bare går en vei. Jeg bare vet ikke om det er for mye å be om.. 

[hjemmekjær1]

Rødstrupa skrev (5 minutter siden):

Kjenner meg litt igjen i det du skriver og min relasjon til min bror….

I og med at han strever så håper jeg du fortsetter å ta kontakt, hjelper han når det trengs og viser han at du er der for han. Det kan være viktigere for han enn du aner. Ta tiden til hjelp. Forhåpentlig vil han være på et ‘’bedre sted’’ og være mer til tilgjengelig og til stede for deg gjennom dialog mm. Det er vanskelig for oss som ikke strever så mye med ’’livet generelt’’, å sette seg inn i hvordan folk som virkelig sliter har det. Håper relasjonen mellom dere blir bedre. Lykke til 🤗

Takk. Ja, jeg ser jo også det - er bare utrolig vanskelig og føles vanskeligere jo lengre tid det går. 

[AnonymBruker]

hjemmekjær1 skrev (2 timer siden):

Nei, altså det er snakk om over et halvt år uten at han tar kontakt. Jeg mener ikke at han må ta kontakt hele tiden og jeg sender absolutt ikke mye. Vi bor veldig nær hverandre og har alltid hatt et veldig nært forhold, så det er en stor endring - samtidig har nok forholdet vært basert på at jeg er der for ham mer enn omvendt. Jeg mener jo ikke at han skal gi 'tjenester' tilbale, men ønsker jo at vi begge bryr oss og at det ikke bare går en vei. Jeg bare vet ikke om det er for mye å be om.. 

Hvis han er deprimert og overarbeidet - eller ikke bare typen - så er det kanskje det. 
Samtidig trenger han ikke ta initiativ til kontakt hvis du gjør det støtt. Eller mener du at dere ikke har hatt kontakt på 6 mnd?

Anonymkode: 611cd...658

[hjemmekjær1]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis han er deprimert og overarbeidet - eller ikke bare typen - så er det kanskje det. 
Samtidig trenger han ikke ta initiativ til kontakt hvis du gjør det støtt. Eller mener du at dere ikke har hatt kontakt på 6 mnd?

Anonymkode: 611cd...658

Nei, vi har ikke hatt kontakt det siste halvåret. Vi har pleid å treffes ca månedlig. Av og til mer, av og til mindre, for å gå tur eller ta en øl i tillegg til småting på msg som morsomme memes eller nyheter vi har ledd av sammen, spurt hverandre om råd osv. Jeg har også barn som savner sin onkel for han tar ikke kontakt i det hele tatt. De er store, så har bare forklart at han har litt mye å tenke på nå. 

Jeg er veldig bekymret for ham for han har ingen andre relasjoner. Han jobber av og til med andre mennesker, men ofte alene på kontor også. 

[AnonymBruker]

Du er veldig bekymret men har ikke tatt kontakt på 6 mnd? Send ham en melding. Glem den konflikten. Bare spør om det går bra. Du trenger ikke stille opp på noe han forventer hvis du ikke vil. 

Anonymkode: 611cd...658

[hjemmekjær1]

Jeg har sendt melding, men han svarer ikke. Vi har truffes fordi vi bor som sagt ikke langt fra hverandre, men da er han ganske ufin og snakker ganske stygt til meg at han har så mye å gjøre og har ikke tid til en gang å svare men har sendt meg melding med å be om tjenester, da spør han ikke en gang om det går bra. Bare ringer og sier 'kan du gjøre det'. Jeg har sagt nei og forklart hvordan jeg oppfatter ham. Han ignorerer meg da, derav konflikten. 

Som jeg skrev så strever han også sosialt og er ikke alltid særlig hyggelig, egentlig ganske stygg av og til. Det er her jeg strever med å kjenne på hvor mye jeg klarer å stå i samtidig som jeg har forståelse for at han har det ganske kjipt nå og (kanskje?) ikke helt evnene til samme sosiale samspill som andre. 

[Tubaluba]

hjemmekjær1 skrev (På 10.10.2025 den 11.44):

Nei, altså det er snakk om over et halvt år uten at han tar kontakt. Jeg mener ikke at han må ta kontakt hele tiden og jeg sender absolutt ikke mye. Vi bor veldig nær hverandre og har alltid hatt et veldig nært forhold, så det er en stor endring - samtidig har nok forholdet vært basert på at jeg er der for ham mer enn omvendt. Jeg mener jo ikke at han skal gi 'tjenester' tilbale, men ønsker jo at vi begge bryr oss og at det ikke bare går en vei. Jeg bare vet ikke om det er for mye å be om.. 

Hvis han sliter veldig, så er det kanskje for mye å be om, dessverre. Ideelt sett så går det selvsagt begge veier, men akkurat nå er det ikke sånn. Du har nok en veldig stor betydning i hans liv uansett. 

[Luckiness]

Enkelt tiltak: vær tilgjengelig og bistå han når han etterspør hjelp og kontakt. Men sett ikke krav til han om å legge noe mer i deres relasjon nå foruten dette. Han har allerede gitt deg en forklaring på at han ikke har kapasitet til å gi relasjonen noe akkurat nå. Da er hjelpen din å være tilstede og tilgjengelig når han tar kontakt. Vise at du står stødig i relasjonen deres selv om det ikke gis likt. En relasjon vil alltid være på den måten. Og spesielt når han strever så blir det skjevfordelt. Men til syvende og sist trolig det som gjør at relasjonen varer og kan hjelpe han i å holde ut i en tyngre tid og kanskje komme ovenpå.

[AnonymBruker]

Ønsker du egentlig vår velsignelse til at du kan slippe å kjenne på ansvaret for ham, og  tillatelse til å være lei deg for at du ikke har en som er der for deg?

Du har herved min velsignelse og tillatelse. Det er ikke din jobb å redde ham. Du har prøvd, men han vil ikke. 

Anonymkode: fcffe...aa9

[AnonymBruker]

Det kan være at det dysfunksjonelle dere har vokst opp i, hans opplevelser og erfaringer, preger ham så mye at det blir for krevende til tider å ta kontakt med deg. Det er ikke rettferdig, vil du kanskje tenke, for det er ikke din feil at det har vært slik og du ønsker bare å hjelpe og støtte, men kanskje du noen ganger må gi ham både tid og luft. 

I min kultur er stillhet et tegn på respekt og annerkjennelse, tid er et gode og man kan fint være gode venner, god familie og ha et godt forhold uten å måtte snakke sammen. 

Anonymkode: 1b0ea...95f