Sliter med oppførselen til 9-åring

[AnonymBruker]

Hjelp.

9 år gammel gutt, er trolig høytfungerende autist, mistenker også PDA. Ingen offisiell diagnose, og det er heller ikke poenget her. I hodet mitt har han diagnosen og får tilpasninger deretter. 

Men jeg sliter sånn med oppførselen hans. Han er en snill og god gutt sånn egentlig, mye omsorg og empati for andre, ingen fysisk utagering eller lignende. Men han sier altså kronisk NEI til alt som er kjedelig og slitsomt. Stå opp er vanskelig, komme seg ut døren på morgenen er vanskelig, si hadet til søsken på en fin måte er vanskelig, dusje er vanskelig, lekser er vanskelig osv. Dere skjønner tegninga. Ikke hver eneste gang, men altfor ofte. 

Vi har i utgangspunktet en autoritativ foreldrestil, men det "funker ikke" på han. Hvis vi viser stor grad av forståelse for at ting er vanskelig og forsøker å snakke oss gjennom ting, så blir det bare enda verre å få han til å gjennomføre. Det eneste som funker er trusler om inndragelse av goder, og da i hovedsak skjermen. Da gjør han det han må, men er pottesur. Det går fort over, men jeg hater å måtte true for å få ting gjort. Vi har også forsøkt å kjøre konsekvenser direkte uten trusler, men det hjelper ikke ved neste korsvei. 

I dag før skolen var han i godt humør og smilte og fortalte ting, så jeg sa til han at han er så fin når han smiler. Da skulle han aldri mer smile sa han.... Hva gjør man?

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

Du må strekke hva han går med på over tid. Og så har autister ofte vansker med overganger. Det betyr at du må si fra og forklare mer en vanlig, forberede endringen mer. Til sist har ofte litt utfordringer med motivasjon for ting som ikke er innenfor eget interessefelt. Så da må man samtale om at man må bytte på å bestemme, én kan ikke bestemme alt, i en familie får alle det litt som de vil. Og foreldre bestemmer mest. Og i noe grad kutte å gjøre ting ungen ikke liker også, det koster for mye.

Å vise empati og validere følelser betyr ikke at ungen bestemmer alt. Men at man lytter, prøver å forstå, og forklarer hvorfor man beslutter som man gjør. 

Mine erfaringer iallefall.

Anonymkode: 351bc...f24

[AnonymBruker]

Høres mer ut som ADHD....?

Anonymkode: 85a8b...f6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Du må strekke hva han går med på over tid. Og så har autister ofte vansker med overganger. Det betyr at du må si fra og forklare mer en vanlig, forberede endringen mer. Til sist har ofte litt utfordringer med motivasjon for ting som ikke er innenfor eget interessefelt. Så da må man samtale om at man må bytte på å bestemme, én kan ikke bestemme alt, i en familie får alle det litt som de vil. Og foreldre bestemmer mest. Og i noe grad kutte å gjøre ting ungen ikke liker også, det koster for mye.

Å vise empati og validere følelser betyr ikke at ungen bestemmer alt. Men at man lytter, prøver å forstå, og forklarer hvorfor man beslutter som man gjør. 

Mine erfaringer iallefall.

Anonymkode: 351bc...f24

Takk for svaret ditt. Føler vi gjør alt dette nå egentlig. Vi prater mye i fredstid men når vi står i situasjonen så er liksom alt glemt. Jeg vet at overganger er vanskelig, og  vi forbereder så godt det lar seg gjøre. Men mye av dette er daglige gjøremål og rutiner, så han vet hva som skal skje og forventes. Vi tvinger ikke gjennom det vi ser koster for mye, men han får ikke hoppe over verken dusj, tannpuss eller lekser feks. 

Ts

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Høres mer ut som ADHD....?

Anonymkode: 85a8b...f6c

Dert kan godt være ADHD, eller evt en kombinasjon. Det er mange likehetstrekk mellom de diagnosene. 

Ts

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg anbefale utredning mens han fortsatt er barn og dere fremdeles har en viss autoritet. Det har betydning å ha formelle diagnoser senere, særlig om fungeringen blir dårligere. Det blir den som oftest i tenårene dersom han faktisk er autist med PDA.

Mitt PDA-barn kan føle de mest hverdagslige ting som krav, og da instinktivt opponere. Enkle spørsmål, komplimenter osv., lignende det du beskriver med smilet. Vi må rasjonere og prioritere hva som skal kommuniseres og alltid, alltid planlegge fremover og være  forkant. Refleksjon i fredstid har fint lite å si på hva som skjer når det koker. Ekstremt behov for konsekvent og forutsigbar informasjon. Jeg tror likevel hun har profittert på en autoritativ foreldrestil i utgangspunktet, men det er med veldig mange kontraintuitive justeringer sammenlignet med oppdragelsen av søsken. 

Ting ble en million ganger verre med pubertet, vi fikk da voldelige utageringer, hyppige meltdowns, suicidforsøk og fullt skolefravær.

Anonymkode: 8b544...0d9

[AnonymBruker]

Hvorfor har han ikke fått utredning? Det er ingen ting av det du skriver som gjør at jeg tenker autismespektret. 

Det er jo ganske dumt å sette han i bås, om det faktisk ikke er noe, men at han bare responderer annerledes på deres foreldrestil enn deres andre barn?
 

Har dere gått COS-kurs, eller andre foreldreveiledningskurs?

Anonymkode: 56780...644

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hjelp.

9 år gammel gutt, er trolig høytfungerende autist, mistenker også PDA. Ingen offisiell diagnose, og det er heller ikke poenget her. I hodet mitt har han diagnosen og får tilpasninger deretter. 

Men jeg sliter sånn med oppførselen hans. Han er en snill og god gutt sånn egentlig, mye omsorg og empati for andre, ingen fysisk utagering eller lignende. Men han sier altså kronisk NEI til alt som er kjedelig og slitsomt. Stå opp er vanskelig, komme seg ut døren på morgenen er vanskelig, si hadet til søsken på en fin måte er vanskelig, dusje er vanskelig, lekser er vanskelig osv. Dere skjønner tegninga. Ikke hver eneste gang, men altfor ofte. 

Vi har i utgangspunktet en autoritativ foreldrestil, men det "funker ikke" på han. Hvis vi viser stor grad av forståelse for at ting er vanskelig og forsøker å snakke oss gjennom ting, så blir det bare enda verre å få han til å gjennomføre. Det eneste som funker er trusler om inndragelse av goder, og da i hovedsak skjermen. Da gjør han det han må, men er pottesur. Det går fort over, men jeg hater å måtte true for å få ting gjort. Vi har også forsøkt å kjøre konsekvenser direkte uten trusler, men det hjelper ikke ved neste korsvei. 

I dag før skolen var han i godt humør og smilte og fortalte ting, så jeg sa til han at han er så fin når han smiler. Da skulle han aldri mer smile sa han.... Hva gjør man?

Anonymkode: 4aa79...7ba

Han er 9  
Mi jente på 9,5 er HELT LIK. Hun er komplett diagnosefri. Men mye passer med betegnelse viljesterkt barn hos oss da skal sies. Har også begynt å mistenke at hun er skikkelig pre-pubertal. Og i følge Hedvig Montgomery er det da normalt at barna på irriterende late. Og at det faktisk er reelt, at de opplever alt som slitsomt. Kroppen skal visstnok spare energi til det som venter. De kan bli late, lubne osv før det smeller til med skikkelig pubertet. Nå er jo din gutt, men hun skilte ikke på kjønn. Beskrev det samme for gutter, som plutselig kan gå fra fotballbanen hver dag til å bli på sofaen så man tror de er syke... For vår d tok vi blodprøver hos legen da dette virkelig startet, for å sjekke jern. vitaminer osv. Men alt var godt innenfor normalen, så det har ingen åpenbar annen årsak. Humøret svinger, latskapen...jeg tenker virkelig at pubertet nærmer seg. Selv var jeg 11 da jeg fikk mensen, så om hun følger meg så er det jo faktisk rimelig nærme å skulle skje noe nå. Hun blir 10 over jul.

Så... jeg tenker muligens det nærmer seg pubertet også hos dere? Det skjer vel uansett hvem man er eller hvilke diagnoser man ellers har...

Men hva gjør man... iom at jeg sterkt mistenker at jeg vet årsaken, så gir jeg henne endel slack. Jeg hjelper til med å holde henne i aktivitet, bidrar med motivasjon, kjører til treninger enda hun fint kunne syklet, henter henne (med mindre hun VIL gå/sykle selv - det varierer mye), hun får ikke slippe unna å gjøre tingene hun skal selv om. Men jeg pålegger ikke så mye nytt i tillegg nå. Jeg prøver å ha forståelse, for jeg mistenker at hun ikke bare tuller når alt er et ork. Prøver vel alltid å satse på den rette løsningen først, feks å sykle til skolen. Noen dager går det uten problem. Men jeg er heller ikke alt for vanskelig å overtale de dagene hun mener hun ikke orker. Vet ikke om det blir rett eller feil. Men hun er et aktivt barn, så jeg har trua på at det går seg til igjen etterhvert  og at vi kan ha det ok på veien dit  

Men morsomt at alle sier barnet mååååå ha ADHD. Jeg snakker med mange foreldre nå til barna på samme alder, og veldig mange garantert uten ADHD eller annet opplever de samme tingene nå. Ikke alle. Men så kommer jo puberteten ulikt hos alle også, Om det er utvikling i denne alderen eller at de er prepubertale, hvem vet. Men å skulle kaste ut diagnoser til alle barn bare fordi de er helt normale 9-åringer synes jeg er drøyt. Så KAN det jo være at det er mer diagnoser, men vet du, han kan faktisk bare være en helt normal 9-åring. Og hvis ikke ville jeg heller mistenkt lave jernlagere og fått dette sjekket hos fastlegen enn å lete etter en adhd-diagnose fordi en 9-åring ikke orker og vil. 

Jeg tenker også at det er fint at de er sure. Det trengs. De lærer nå hvordan å håndtere det jeg tipper er nye følelser på gang. Jeg lar mi være sur, jeg tenker gjennom om jeg skal holde fast på kravet, og oftest gjør jeg det. Hun får bare være sur for å bli krevd noe av. Føles som en helt normal pre-teen spør du meg. Det virkigste jeg gjør er å ikke bli dratt med i surheten og å huske å være den rasjonelle. Det er det de trenger når livet går dem imot. Å se at vi er sterke, stødige og TRYGGE. Da går det bra igjen etterhvert ❤️ 

Anonymkode: 073e8...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han er 9  
Mi jente på 9,5 er HELT LIK. Hun er komplett diagnosefri. Men mye passer med betegnelse viljesterkt barn hos oss da skal sies. Har også begynt å mistenke at hun er skikkelig pre-pubertal. Og i følge Hedvig Montgomery er det da normalt at barna på irriterende late. Og at det faktisk er reelt, at de opplever alt som slitsomt. Kroppen skal visstnok spare energi til det som venter. De kan bli late, lubne osv før det smeller til med skikkelig pubertet. Nå er jo din gutt, men hun skilte ikke på kjønn. Beskrev det samme for gutter, som plutselig kan gå fra fotballbanen hver dag til å bli på sofaen så man tror de er syke... For vår d tok vi blodprøver hos legen da dette virkelig startet, for å sjekke jern. vitaminer osv. Men alt var godt innenfor normalen, så det har ingen åpenbar annen årsak. Humøret svinger, latskapen...jeg tenker virkelig at pubertet nærmer seg. Selv var jeg 11 da jeg fikk mensen, så om hun følger meg så er det jo faktisk rimelig nærme å skulle skje noe nå. Hun blir 10 over jul.

Så... jeg tenker muligens det nærmer seg pubertet også hos dere? Det skjer vel uansett hvem man er eller hvilke diagnoser man ellers har...

Men hva gjør man... iom at jeg sterkt mistenker at jeg vet årsaken, så gir jeg henne endel slack. Jeg hjelper til med å holde henne i aktivitet, bidrar med motivasjon, kjører til treninger enda hun fint kunne syklet, henter henne (med mindre hun VIL gå/sykle selv - det varierer mye), hun får ikke slippe unna å gjøre tingene hun skal selv om. Men jeg pålegger ikke så mye nytt i tillegg nå. Jeg prøver å ha forståelse, for jeg mistenker at hun ikke bare tuller når alt er et ork. Prøver vel alltid å satse på den rette løsningen først, feks å sykle til skolen. Noen dager går det uten problem. Men jeg er heller ikke alt for vanskelig å overtale de dagene hun mener hun ikke orker. Vet ikke om det blir rett eller feil. Men hun er et aktivt barn, så jeg har trua på at det går seg til igjen etterhvert  og at vi kan ha det ok på veien dit  

Men morsomt at alle sier barnet mååååå ha ADHD. Jeg snakker med mange foreldre nå til barna på samme alder, og veldig mange garantert uten ADHD eller annet opplever de samme tingene nå. Ikke alle. Men så kommer jo puberteten ulikt hos alle også, Om det er utvikling i denne alderen eller at de er prepubertale, hvem vet. Men å skulle kaste ut diagnoser til alle barn bare fordi de er helt normale 9-åringer synes jeg er drøyt. Så KAN det jo være at det er mer diagnoser, men vet du, han kan faktisk bare være en helt normal 9-åring. Og hvis ikke ville jeg heller mistenkt lave jernlagere og fått dette sjekket hos fastlegen enn å lete etter en adhd-diagnose fordi en 9-åring ikke orker og vil. 

Jeg tenker også at det er fint at de er sure. Det trengs. De lærer nå hvordan å håndtere det jeg tipper er nye følelser på gang. Jeg lar mi være sur, jeg tenker gjennom om jeg skal holde fast på kravet, og oftest gjør jeg det. Hun får bare være sur for å bli krevd noe av. Føles som en helt normal pre-teen spør du meg. Det virkigste jeg gjør er å ikke bli dratt med i surheten og å huske å være den rasjonelle. Det er det de trenger når livet går dem imot. Å se at vi er sterke, stødige og TRYGGE. Da går det bra igjen etterhvert ❤️ 

Anonymkode: 073e8...0c2

Takk for verdifullt bidrag. Jeg burde sikkert skrevet mer i HI, men denne oppførselen er altså ikke ny, han har vært lik hele livet, fra han var baby. Misfornøyd type som alltid har vært vanskelig å "please". Mistenkte diagnose allerede i barnehagen, var til utredning, men de ville ikke sette diagnose da fordi han var så ung.

Ts

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hvorfor har han ikke fått utredning? Det er ingen ting av det du skriver som gjør at jeg tenker autismespektret. 

Det er jo ganske dumt å sette han i bås, om det faktisk ikke er noe, men at han bare responderer annerledes på deres foreldrestil enn deres andre barn?
 

Har dere gått COS-kurs, eller andre foreldreveiledningskurs?

Anonymkode: 56780...644

Han fikk utredning i barnehagen, men de ville ikke sette diagnose da siden han var så ung. I ettertid han har fungert for godt til at vi har tenkt det har vært nødvendig. En diagnose forandrer ikke det faktum at vi foreldre må gjøre jobben selv. Ja, har gått på kurs i regi av BUP. 

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Først og fremst vil jeg anbefale utredning mens han fortsatt er barn og dere fremdeles har en viss autoritet. Det har betydning å ha formelle diagnoser senere, særlig om fungeringen blir dårligere. Det blir den som oftest i tenårene dersom han faktisk er autist med PDA.

Mitt PDA-barn kan føle de mest hverdagslige ting som krav, og da instinktivt opponere. Enkle spørsmål, komplimenter osv., lignende det du beskriver med smilet. Vi må rasjonere og prioritere hva som skal kommuniseres og alltid, alltid planlegge fremover og være  forkant. Refleksjon i fredstid har fint lite å si på hva som skjer når det koker. Ekstremt behov for konsekvent og forutsigbar informasjon. Jeg tror likevel hun har profittert på en autoritativ foreldrestil i utgangspunktet, men det er med veldig mange kontraintuitive justeringer sammenlignet med oppdragelsen av søsken. 

Ting ble en million ganger verre med pubertet, vi fikk da voldelige utageringer, hyppige meltdowns, suicidforsøk og fullt skolefravær.

Anonymkode: 8b544...0d9

Takk for innspillet ditt. Jeg er redd fungeringen så smått holder på å bli dårligere. Feks sier han ofte nei til venner også nå, om de forslår noe han ikke er innstilt på fra før eller som er litt utenfor komfortsonen. Så er redd det kan påvirke vennskaper snart. Vi kommer til å be om utredning dersom behov, skjønner at det kan ha betydning senere. Men skulle så gjerne ha noe svar på hvordan angripe situasjonen best mulig her hjemme, det vil ikke en utredning gi svar på. 

Ts

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

Jeg tror vi må forstå at barn er ulike. De har helt ulike personligheter, og ting som motiverer dem. Jeg har en med ADHD, og en annen med en mye mer alvorlig diagnose. Det er ikke slik at de ikke må oppdras likevel. De må ha mer oppdragelse, og de må ha klare forventninger. At du duller for mye, kan slå tilbake. Selvsagt er oppdragelse forskjellig på ulike barn, man må finne ut hva som fungerer; men før du bare "gir opp", og legger det i kategori diagnose, så reflekter litt over at uansett diagnose, så må han faktisk ut i nøyaktig samme verden som alle andre. Han møter samme krav.. spesielt til oppførsel

Det er ikke noe unntak når de er store. Det er bare samme grunnkrav til alle.  Så vær nå forsiktig med å unnskylde alt som en diagnose, - som foreløpig kun eksisterer i ditt hode. 

Jeg har sett en ungdom som ble feildiagnosert som autist utvikle seg til sosiopat. Hun fikk den diagnosen, og der fikk foreldre beskjed om at få konsekvenser og det å la henne oppføre seg som hun ville, førte til diagnosen med sosiopatiske trekk. Det er jo et ekstremt eksempel- som ikke vil gjelde for din sønn , men det viser jo at du faktisk må oppdra. Ha forventninger. 

Noen barn trenger 10 ganger mer oppfølging enn andre. De kommer ut ulik. Jeg har to tvillingbrødre. Den ene sa NEI hele tiden. Det gjaldt alt! Fra pusse tenner, til å gjøre lekser. Det var alltid et styr. Han har ikke noe diagnose. Den andre tvillingen var alltid medgjørelig, men kanskje litt mer utspekulert også. Den som sa NEI, er en flott kar, også som voksen. Han kan enda ha det i seg, men hahah... Så jeg tenker at du bare må takle det. Han er god gutt sier du, så da må du bare krangle med han og alle hans Nei-er. 

Anonymkode: d0923...60e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror vi må forstå at barn er ulike. De har helt ulike personligheter, og ting som motiverer dem. Jeg har en med ADHD, og en annen med en mye mer alvorlig diagnose. Det er ikke slik at de ikke må oppdras likevel. De må ha mer oppdragelse, og de må ha klare forventninger. At du duller for mye, kan slå tilbake. Selvsagt er oppdragelse forskjellig på ulike barn, man må finne ut hva som fungerer; men før du bare "gir opp", og legger det i kategori diagnose, så reflekter litt over at uansett diagnose, så må han faktisk ut i nøyaktig samme verden som alle andre. Han møter samme krav.. spesielt til oppførsel

Det er ikke noe unntak når de er store. Det er bare samme grunnkrav til alle.  Så vær nå forsiktig med å unnskylde alt som en diagnose, - som foreløpig kun eksisterer i ditt hode. 

Jeg har sett en ungdom som ble feildiagnosert som autist utvikle seg til sosiopat. Hun fikk den diagnosen, og der fikk foreldre beskjed om at få konsekvenser og det å la henne oppføre seg som hun ville, førte til diagnosen med sosiopatiske trekk. Det er jo et ekstremt eksempel- som ikke vil gjelde for din sønn , men det viser jo at du faktisk må oppdra. Ha forventninger. 

Noen barn trenger 10 ganger mer oppfølging enn andre. De kommer ut ulik. Jeg har to tvillingbrødre. Den ene sa NEI hele tiden. Det gjaldt alt! Fra pusse tenner, til å gjøre lekser. Det var alltid et styr. Han har ikke noe diagnose. Den andre tvillingen var alltid medgjørelig, men kanskje litt mer utspekulert også. Den som sa NEI, er en flott kar, også som voksen. Han kan enda ha det i seg, men hahah... Så jeg tenker at du bare må takle det. Han er god gutt sier du, så da må du bare krangle med han og alle hans Nei-er. 

Anonymkode: d0923...60e

Takk for innspill! Alle mulig scenarioer må vurderes, og jeg er takknemlig for synspunkter. Gudene skal vite at vi oppdrar ungen! Når han var yngre måtte han fysisk dra hjem til venner og be om unnskyldning for dårlig oppførsel. Han må rydde opp etter seg, om det så gjelder tallerkener eller det å sette sykkel på plass. Når besøk drar hjem må han følge de til gangen og si hadet fint. Vi er så PÅ hele tiden med han, nettopp for at han skal fungere og bli likt her i verden. Men skulle liksom tro at når vi har kranglet om ting i 9!! år at det skulle begynne å skje noe med disse kroniske NEI-ene, men den gang ei! Jeg er bare så redd for å gjøre feil. Er han autist/adhd så må han få litt slack på visse ting. Er han ikke det så må vi bare fortsette hardt mot hardt. Nå føler jeg det blir feil uansett. 

Ts

Anonymkode: 4aa79...7ba

[AnonymBruker]

Jeg svarer kort, fordi jeg har dårlig tid, men her er mine tanker:

Det høres mere ut som ADHD enn autisme - evt begge deler. Jeg har en gutt på 15 med adhd, som også skal utredes for autisme, og det høres ut som ham. Dere gjør allerede mange gode ting, men her er det jeg skulle ønske jeg hadde visst da min var 9. 

Det er vigtig å hele tiden være på forkant og forberede ham grundig. 

Istedet for å tenke i konsekvenser og å inndra ting, kan du vende det om så han får “premier” når ditt og datt? Premie kan f.eks. være skjærmtid.

Ikke tenke at “nå er han gammel nok til at jeg ikke burde blande meg i dette mere”, og overlate for mye ansvar til ham. Hold ham tett på lenge - hvis det er adhd utvikler hjernen seg langsommere. 

Veldig tydelige rammer og avtaler for alt - så dere og han alltid er forberedt. 

Hvis han får en diagnose, få de fagpersonene han har rundt seg til å sette seg inn i passende pedagogikk.

Alltid holde roen som voksen - i det øyeblikket du hisser deg opp kan han ikke lenger tenke rasjonelt. Jeg mener ikke at du skal gi deg eller gi ham rett. Men holde fast i ting på en rolig, kjærlig måte.  
 

♥️

Anonymkode: e629b...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi er så PÅ hele tiden med han, nettopp for at han skal fungere og bli likt her i verden. Men skulle liksom tro at når vi har kranglet om ting i 9!! år at det skulle begynne å skje noe med disse kroniske NEI-ene, men den gang ei! Jeg er bare så redd for å gjøre feil. Er han autist/adhd så må han få litt slack på visse ting. Er han ikke det så må vi bare fortsette hardt mot hardt. Nå føler jeg det blir feil uansett. 

Det skjønner jeg. Jeg tror ikke på at du skal stange hodet i veggen eller mot han for mye. Men kanskje lese deg opp på alternative måter å møte han. Det hjalp faktisk meg. Jeg måtte lese bøker. Hvordan det negative gjorde at det ble så mye kamp. Så er det andre metoder som å gi han to valg. Skal du stå opp nå, eller om 3 minutter? På en måte gi han et valg som er veldig begrenset, slik at han ikke bare kan si nei. 

Så er det noen som er kronisk med å ikke sette ting på plass. Men det nytter jo ikke å bli sint. For da er det jo bare han som er vims, og det er bare å minne på, og time øyeblikket. Hvis han vil se på noe, gjøre noe han har lyst til, si sier dere; "først må du se at du har satt opp sykkelen, og hengt opp klærne". .. jeg hadde en viljesterk unge, og vi var som to værer som møtte hverandre i kamp til tider. Jeg ble så sliten, og jeg var redd for å "ødelegge" henne. For vilje er jo bra! Det er jo egentlig fryktelig nyttig å kunne si fra, kunne ha sterk vilje- som voksen. Det er et styr for foreldrene, men for barnet er det jo egentlig en ganske nyttig egenskap. Men man må jo prøve å jobbe rundt det, og få fram de beste egenskapene. Jeg fant ut at det konfronterende ikke var det beste...men heller å ta den samtalen når ting hadde roet seg. 

Han er 9 år nå, så det er faktisk mulig å snakke sammen. Bli enig. Hvis han i kampens hete roper NEI, så kanskje ikke svar. La stillheten råde...Si at du har sagt det du har å si. Og la han suge på det. Så kall han ned til samtale etter en tid. Det er ikke slik at han er 6 år, og dere forventer faktisk at han tar ansvar over enkelte ting. Så kan man jo rose det som skal roses, og prøve å minimere de små tingene som tar mye plass. For dere skal jo bygge han opp, selvtillit og alt det der....og ikke bare gå rundt og kjefte. Så ros og gode ord skal ta minst 80 % av tiden. Kanskje du kan prøve å forstå han litt med å si; Skjønner at det ikke frister nå, men det må jo gjøres. Det er jo kjapt gjort.. bare for å gi han en utvei. For nå virker det jo som han krangler på alt. Så her ville jeg nok utforsket andre metoder enn det dere gjør nå, for å finne en annen vei som er bedre for begge parter. Og med et bedre resultat. 

Anonymkode: d0923...60e