Stebestemor kalles det samme som meg

[AnonymBruker]

Måtte opprette en konto for å svare på denne: 

1. hvor mye har du stilt opp? Kommet på besøk og bidratt? 
2. er stebestemor altså din datters svigermor? 
3. hvorfor tror du hun tar avstand? 
 

Jeg lever i en norm om at: de som vil ha relasjon til mitt barn tar kontakt og tar initiativ. Gjør dem ikke det- da har de valgt barnet mitt bort (og da naturligvis meg å, for barnet mitt er livet mitt, i småbarnsfasen). I gjengjeld gjør jeg det samme med mine venner som har fått barn etter meg. 

 

svigermor tar initiativ til å hente 2 åringen i bhg- nærmest hver uke. Han elsker henne! Hun tar oppvasken og bretter klær bare fordi hun ser det «koker over» og ser at vi er slitne småbarnsforeldre som gir det vi kan til barnet og annet rundt lar vi vente. Hun stiller opp med kaker til bursdager, avspaserer fra jobb for å hente tidlig i barnehagen, maler med sønnen vår og tar han med når hun skal bake- hun velger oss og har gjort det fra dag en. Hun har aktivt jobbet for at vår sønn skal være trygg hos henne. Hun har aktivt jobbet med at jeg skal bli trygg på henne. Hun har gjort en voldsom innsats! 

Nå er vi heldige og har 2 fantastiske bestemødre til vårt barn. Men hadde ikke min mor tatt kontakt og ønsket å tilbringe tid med OSS hadde jeg heller ikke giddet. Om jeg alltid måtte besøke dem og det var min jobb at hun skulle hatt en relasjon til SITT barnebarn- så anser jeg det som at barnebarnet ikke er viktige nok for henne dessverre. 
- fort at din datter har fått for mange «nei det passer dessverre ikke» til at hun ikke gadd mer. Bare en tanke. 
 

Jeg hadde ikke invitert til jul engang om jeg var henne og det var tilfellet. Men nå synser jeg- bare lei av at folk tror det er mor/far sin jobb at andre skal ha en relasjon til deres barn. 
 

det er jævlig tøft å bli forelder i dagens samfunn der de aller fleste har nok med seg og sitt og samfunnet krever mer enn gjennomsnittsmennesket klarer å gjennomføre. 
 

evig takknemmelig for svigermor som setter oss såpass høyt at hun gidder å gjøre det lille ekstra. Hadde aldri forventet det (og kunne fint hatt et godt forhold uten, så lenge hun stilte opp for barnet vårt- men om det er et pluss i boka- ja, uten tvil). 

Anonymkode: ac7b5...188

[SPOCA]

Hvorfor er dette rart og sårt? Er det ikke bra at barnet har mange gode voksenpersoner rundt seg?

Mine foreldre kalles for "bestemor" og "bestefar" av både oss og mitt (ste/bonus)barn. De elsker mitt bonusbarn like høyt som et biologisk barnebarn, og stiller opp mye for barnet og oss. Selv blir jeg kalt "mor" (barnets mamma blir kalt "mamma"). Vi er alle voksne, og takler dette på en god måte. 

Heldigvis synes min manns foreldre ikke dette er sårt, de synes bare det er flott at det er flere besteforeldre som kan avlaste og bidra til å gi barnet en god oppvekst. 

Endret 8. oktober 2025 av SPOCA

[BareMay]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Verden har gått litt lenger nå, med alle skilsmisser og nye familier. De må de tåle de som enten har forlatt ekteskapet, eller valgt feil make på veien. Sånn er livet

Anonymkode: 21918...5b2

Men de biologiske foreldre/besteforeldre er jo varig. Nye partnere og familier rakner jo ofte på et tidspunkt.

Hilsen en som hadde farmor, farfar, mormor, morfar og bestemor og bestefar. Da jeg var rundt 11-12 år gikk jeg på egen hånd å besøkte bestemor og bestefar. Da jeg kom hjem og fortalte mamma at jeg hadde besøkt bestemor og bestefar så hun olmt på meg og  spurte hvorfor jeg kalte dem det. Det passet henne ikke lenger, men for meg VAR de jo bestefar og bestemor. Husker den følelsen og den var ikke god.

[got2go]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2025 den 21.42):

Kjenner at dette er sårt for meg. Jeg bor noen mil fra barnebarnet, datter og svigersønn har bosatt seg på hans hjemsted. Barnebarnet kaller stebestemor og meg for det samme. Jeg ble litt satt ut da barnebarnet henvendte seg til stebestemor og kalte henne det samme som jeg blir. Alle lo litt flaut, og datteren min sa at det ble sånn da stebestemor også måtte ha en tittel.

Datteren min later til å ha "glemt" familien sin, meg og sine søsken. Vi blir aldri invitert, og alltid vi som må ta initiativ til å besøke de. Det passer aldri for de å komme til oss heller.  Dette har pågått siden barnebarnet ble født, hvor lenge skal jeg prøve å få en god relasjon til de?

Mine andre barn synes situasjonen er merkelig, det er ingenting i deres oppvekst som skulle tilsi at min datter fader ut sin familie. Jeg var alene med de fra de var små, har en god jobb og alltid satt barna først.

I dag handlet jeg en julegave til barnebarnet, det er forventet at vi feirer jul hos de.  Jeg vet ærlig talt ikke om jeg har lyst. Det er tydelig at familien til svigersønnen ser ned på meg, de er veldig religiøse. Julaften har alltid betydd mye for meg, men det har vært ubehagelig å feire jul der. Jeg er normalt en person som har lett for å snakke med folk, men der måtte jeg gi opp. 

Har mest lyst til å feire hjemme med mine andre barn og min far. Yngste barnet er tenåring, og hen koser seg heller ikke hos søsteren, og tenker at hensynet til hen også må veie litt.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: d7cd9...d27

Da ville jeg ha gjort det. Det er lov å ta hensyn til seg selv innimellom.