Å gråte foran barna under samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Mannen og jeg bestemte oss for å skille lag for noen uker siden. Vi har valgt at barna mine, 10 og 13 år, ikke skulle få vite noe før det nærmet seg utflytting for ham for å skåne dem lengst mulig. Vi har ikke felles barn og hans barn er voksne og vet. Det har vært dager og kvelder jeg har måttet holde igjen tårene fordi jeg ikke ville at barna skulle ane noe. Så når jeg har vært alene så har jeg grått i strie strømmer. Jeg måtte fortelle det til barna mine nå i helgen. Jeg prøvde å holde tilbake tårene nok en gang, men da jeg så skuffelsen i ansiktene til barna mine så klarte jeg ikke å holde igjen… Tårene rant sakte nedover kinnene mine. Jeg pleier ikke gråte foran noen egentlig, men dette klarte jeg bare ikke å holde tilbake. Burde jeg ta meg sammen og være sterk? Jeg føler meg som en liten unge når jeg egentlig bør være den voksne som kanskje heller er der om barna mine gråter og ikke omvendt. Dere som har gått gjennom brudd, gråt dere foran barna eller holdt dere igjen og «ventet» dere til dere var alene? Vet nesten ikke om jeg er i stand til å holde tilbake mer heller. Føler meg som en idiot.

Anonymkode: f9390...d9a

[AnonymBruker]

Dette er vel ikke første bruddet barna dine opplever heller? 

Anonymkode: 8f10e...3b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette er vel ikke første bruddet barna dine opplever heller? 

Anonymkode: 8f10e...3b8

Jo, som de husker. De var så små første gangen at det husker de ingenting av.

Anonymkode: f9390...d9a

[AnonymBruker]

Barn tåler å se voksne gråte. Men da må de også få beskjed om at det ikke er deres feil, og at du har kontroll og vil håndtere dine følelser. Barn skal ikke føle at de må passe på voksne. 

Anonymkode: e334b...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Mannen og jeg bestemte oss for å skille lag for noen uker siden. Vi har valgt at barna mine, 10 og 13 år, ikke skulle få vite noe før det nærmet seg utflytting for ham for å skåne dem lengst mulig. Vi har ikke felles barn og hans barn er voksne og vet. Det har vært dager og kvelder jeg har måttet holde igjen tårene fordi jeg ikke ville at barna skulle ane noe. Så når jeg har vært alene så har jeg grått i strie strømmer. Jeg måtte fortelle det til barna mine nå i helgen. Jeg prøvde å holde tilbake tårene nok en gang, men da jeg så skuffelsen i ansiktene til barna mine så klarte jeg ikke å holde igjen… Tårene rant sakte nedover kinnene mine. Jeg pleier ikke gråte foran noen egentlig, men dette klarte jeg bare ikke å holde tilbake. Burde jeg ta meg sammen og være sterk? Jeg føler meg som en liten unge når jeg egentlig bør være den voksne som kanskje heller er der om barna mine gråter og ikke omvendt. Dere som har gått gjennom brudd, gråt dere foran barna eller holdt dere igjen og «ventet» dere til dere var alene? Vet nesten ikke om jeg er i stand til å holde tilbake mer heller. Føler meg som en idiot.

Anonymkode: f9390...d9a

Det uthevede: Høres ut som du likevel forholdt deg rolig. Følelser er ikke farlige, og det er ok å se at mamma er lei seg, tenker jeg. Så lenge man ikke blir overdramatisk eller hylgriner liksom. Får ikke inntrykk av at du gjorde det. Det går nok helt fint. Nå vet de jo at de også kan være lei seg. Det er bare sunt.

Anonymkode: 29be4...4fb

[AnonymBruker]

Synes det er bra at barn ser at voksne også gråter, og at det er normalt å vise følelser. Men viktig at de vet at de ikke har skyld i dette. 

Anonymkode: 08721...571

[AnonymBruker]

Å gråte foran barna, er ett tegn på svakhet.

Anonymkode: 04dd1...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å gråte foran barna, er ett tegn på svakhet.

Anonymkode: 04dd1...c97

Absolutt ikke.

Anonymkode: 29be4...4fb

[AnonymBruker]

Det er bedre for barna å få en forklaring på stemningen de uansett merker. Noe har endret seg, det merkes. Det er bedre for psyken å få svar, enn å gå rundt redd. Vonde følelser er ikke farlig, det er verre å skåne barna for alle mulige vanskelige følelser.

Anonymkode: 25609...ec2

[Rødvinsfilosofen]

Det er lov til å vise at man er lei seg. 
 

Ville festet meg til noen nøkkelfraser å holde fast ved. 
 

At du og bonuspappaen er enige.

At de fortsatt har en stor plass i hjertet hans.

At de fortsatt får lov til å kontakte ham.

At han fortsatt skal få komme på middag / spillekveld. ( Hvis det er tilfellet )

 

Synes du skal samkjøre deg med mannen om hvilke grunner dere skal oppgi om årsakene til bruddet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å gråte foran barna, er ett tegn på svakhet.

Anonymkode: 04dd1...c97

Håper ikke du har barn. Hvis du har det, eller har planer om å få barn, må du for all del lese deg opp på barn og følelser. Det er viktig for personlighetsutviklingen at følelser ikke legges lokk på.

Anonymkode: 25609...ec2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Å gråte foran barna, er ett tegn på svakhet.

Anonymkode: 04dd1...c97

Er det sunt for barna å tro at foreldrene ikke har noen svakheter- noe som gjør dem menneskelige? Litt av noen forbilder barn skal ha isåfall som lærer barna at å vise følelser er feil! Alvorlig talt, skjerp deg!

Anonymkode: d0b9a...c4c

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Mannen og jeg bestemte oss for å skille lag for noen uker siden. Vi har valgt at barna mine, 10 og 13 år, ikke skulle få vite noe før det nærmet seg utflytting for ham for å skåne dem lengst mulig. Vi har ikke felles barn og hans barn er voksne og vet. Det har vært dager og kvelder jeg har måttet holde igjen tårene fordi jeg ikke ville at barna skulle ane noe. Så når jeg har vært alene så har jeg grått i strie strømmer. Jeg måtte fortelle det til barna mine nå i helgen. Jeg prøvde å holde tilbake tårene nok en gang, men da jeg så skuffelsen i ansiktene til barna mine så klarte jeg ikke å holde igjen… Tårene rant sakte nedover kinnene mine. Jeg pleier ikke gråte foran noen egentlig, men dette klarte jeg bare ikke å holde tilbake. Burde jeg ta meg sammen og være sterk? Jeg føler meg som en liten unge når jeg egentlig bør være den voksne som kanskje heller er der om barna mine gråter og ikke omvendt. Dere som har gått gjennom brudd, gråt dere foran barna eller holdt dere igjen og «ventet» dere til dere var alene? Vet nesten ikke om jeg er i stand til å holde tilbake mer heller. Føler meg som en idiot.

Anonymkode: f9390...d9a

Å gråte litt foran dem er ikke skadelig for de. Forklar hvorfor du gråter og at det er vondt nå men at dette går over. Med tider så blir det bra igjen. Har jo vært mye bra i et forhold også tipper jeg. Viktigste er at de får se at det går bra med deg igjen. 

[AnonymBruker]

2 samlivsbrudd på 10 år med barn? Du bør hvertfall prioritere riktig fremover… 

Anonymkode: 7d938...791

[AnonymBruker]

Vise følelser er det ikke galt å gjøre. Men som nevnt over. Fint om de får vite litt av årsak. Å at de ikke sitter med noe tanker om skyld. 

Anonymkode: bbd1a...9fe

[AnonymBruker]

Jeg hylgrein foran barna mine på 2 og 3 år når jeg fikk en telefon fra min mann om at svigerfar brått hadde gått bort. Det har gått kjempebra med dem og de kom opp i fanget mitt og prøvde å trøste og ble lei seg de også. Å tørre å vise følelser foran barna gir barna en sterkere empati for folk de er glad i, bare sunt det 😊 men alt i riktig balanse, selvsagt...

Anonymkode: d0b9a...c4c

[AnonymBruker]

Jeg prøver i det lengste å ikke gråte foran barna. Dvs tror ikke det har skjedd, har klart å gå i et annet rom om behovet har vært der. Men mannen min gråt foran barna da moren hans døde. Det taklet barna helt fint, da de så at han var lei seg, noe som var helt naturlig. Selv opplevde jeg å se min mor gråte flere ganger da jeg var barn, men jeg fikk ikke noen forklaring på det. Hun var psykisk syk, og hun gråt også noen ganger i det offentlige rom. Det føltes veldig utrygt, husker jeg. Ingen snakket med meg om det, og jeg skjønte ingenting. Men i en setting hvor barna skjønner hva det handler om, og man får forsikret barna om at det går bra, at man ikke forventer at de skal være de voksne osv, tenker jeg det går helt fint.

Anonymkode: a6d87...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Å gråte foran barna, er ett tegn på svakhet.

Anonymkode: 04dd1...c97

Men i alle dager da, hva er dette for dustete uttalelse?

Hvordan skal en kunne oppdra mennesker med empatiske følelser om en ikke kan tillate seg å vise følelser framfor barna ?
Som noen over sier, så handler det om hvordan en viser at en er lei seg. At barn ser at voksne kan "tåre" innimellom er ikke skadelig, men om en gråter ukontrollert, og gjerne gjentagende,  da er det noe helt annet.

Hva om noen nærme dør da ? Er gråt da også tegn på svakhet ?

Anonymkode: ab2ee...8eb

[AnonymBruker]

Det gjør ingen ting å vise at du er lei deg. Det lærer barn at alle følelser er like naturlige. Det virker som om du fortsatt viser at du har kontrollen. Anerkjenn følelsene deres også. At du forstår at det er leit og at du skulle ønske det ikke var sånn, men noen ganger så går det ikke, selv om man så gjerne vil. Ikke lov noe du ikke kan holde Mange steforeldre har gode intensjoner ved brudd, men det går ofte ikke lang tid, før det meste av kontakt er borte. 

Anonymkode: 8c735...56d

[AnonymBruker]

Jeg tenker du er en omsorgsfull mor som tenker på barna dine så mye oppi dette. Det er jo tross alt DU og mannen din som går igjennom noe.

Det er ikke negativt at barna får se at mor har følelser. Det er menneskelig og jeg tror du gjør godt for dem i at du viser og uttrykker at relasjonen var av betydning for deg. Du er et menneske før du er mor. ❤️

Anonymkode: de6d8...5bb