Ensomhet og venner

[Ensom12]

Jeg sliter med at jeg er ensom og det påvirker pyken min svært negativt. Jeg har ikke familie da mine foreldre døde for noen år siden, har heller ikke klart å få min egen familie. Sannsynligvis fordi jeg er autistisk og ikke har de beste sosiale antennene. 

For å bøte på dette har jeg forsøkt å finne meg aktiviter og venner. 

Dette har fungert forholdsvis bra. Har fulltids jobb, trener og møter venner en par ganger i uken nå. Treffer 10-15 forskjellige mennesker i løpet av en måned. I sammenheng med en rekke ulike aktiviter oftes hjemme hos dem eller meg. Men noen ganger går vi på kino konsert eller liknende. 

En klar forbedring fra noen år tilbake da jeg flyttet til en ny plass og kjente ingen. 

Problemet mitt er at jeg føler meg ikke mindre ensom, og pysken min har ikke blitt spesielt mye bedre. 

Jeg er mer opptatt og mer sliten,  noe som gir meg mindre tid til å kjenne på de negative følelsene min de er fremdeles der akkurat like kraftig. 

Hvordan får man venner som kan fylle tomrommet i livet ? 

 

 

[AnonymBruker]

Du møter jo allerede venner flere ganger i uken. Hva mer ønsker du?

Anonymkode: 75713...7bc

[AnonymBruker]

Du må jobbe med psyken og de negative følelsene dine, ikke slite deg ut på å maskere dem med et travelt sosialt liv. Vennene dine kan ikke og skal ikke fikse deg og fylle tomrommet ditt. 

Anonymkode: 70670...819

[AnonymBruker]

Det å omgi seg med mennesker er ikke ensbetydende med at ensomheten går bort. Man kan føle seg ensom uansett hvor mange mennesker som er rundt en. Ensomhet er ikke svart/hvitt. Her er det du som må jobbe med tankegangen din. Du må snu det negative til noe positivt. Har du noen gang snakket med psykolog eller lignende? Det kan være at det hjelper å snakke med noen profesjonelle om det.

Anonymkode: 421da...26f

[AnonymBruker]

Siden denne endringen i hvor sosial du er ikke har påvirket følelsen av å være ensom tenker jeg at det er noe annet som er problemet. For meg var problemet at jeg ikke var i kontakt med meg selv, og ærlig om hvem jeg var til meg selv og andre. Så uansett hvor mye input jeg fikk utenfra så følte jeg ikke det nådde frem. 

Ellers kan det jo være at du savner mer en kjæreste enn venner? Eller å få barn? 

Tror ikke det handler om MER. 

Anonymkode: aca3a...fab

[Ensom12]

Takk for oppmerksomheten, skal prøve å svare dere. 

12 hours ago, AnonymBruker said:

Du møter jo allerede venner flere ganger i uken. Hva mer ønsker du?

Anonymkode: 75713...7bc

Jeg ønsker å føle meg en del av et felleskap. Ikke ålene. altså hvordan utvikler jeg vennskap som er nære slik at de kan erstatte rollen familie har for de fleste av oss. Da jeg ikke har en familie av noe slag. 

Hadde håpet å høre fra andre i en likende sitvasjon for å se hvordan de har løst problemet. Det føles på mange måter som om jeg har deler av et liv men mangler nøkkel rollene. Merker det godt i perioder de fleste ser på som årets høydepunkter ferie jul etc. I disse periodene blir jeg veldig ålene. har prøvd å fylle tom rommet med jobb. Men det har ikke fungert helt.  

Det har nok bidratt til at jeg har gjort det bra på jobben, men jeg mangler innflytelse til at jeg kan bruke jobben til  gi livet mitt mening. 

Samtidig som at jeg føler at vennskapene mine er for overflatiske til at de kan fylle den rollen. Vet ikke om dette er fair i forhold til venne mine siden vi til tider snakker om private tema. Som ekteskaps problemer, bekymringer i forhold til barn og jobb. En av oss har slitt med depresjon jeg har nevnt at jeg føler meg ensom etc. 

Men det gir meg ikke følelsen av å være endel av et felleskap med folk jeg kan stole på vist livet er vanskelig. Påslutten av dagen er det bare meg å det føles meningsløst.  

 

12 hours ago, AnonymBruker said:

Du må jobbe med psyken og de negative følelsene dine, ikke slite deg ut på å maskere dem med et travelt sosialt liv. Vennene dine kan ikke og skal ikke fikse deg og fylle tomrommet ditt. 

Anonymkode: 70670...819

De negative følelsene mine kommer av at jeg mangler noen som står meg nær, tror ikke det kan fikses av at at jeg jobber med psyken jeg trenger en form for ekstern validering og støtte. Det kan hende du tenker at jeg ikke bør ha dette behovet men vist vi er ærlige så vil nok de aller fleste av ha et slik behov. 

Mennesker er grunnleggende sosiale dyr, og har et behov for å være endel av et felleskap der de føler seg respektert og verdsatt. 

Maskering er nok et helt nødvendig verktøy for å kunne klare å eksistere i en verden som ikke er laget for en person som meg. Det er slitsomt, men tror ikke jeg ville hatt jobb eller sosial omgangskrets uten disse tilpasningene, 

11 hours ago, AnonymBruker said:

Det å omgi seg med mennesker er ikke ensbetydende med at ensomheten går bort. Man kan føle seg ensom uansett hvor mange mennesker som er rundt en. Ensomhet er ikke svart/hvitt. Her er det du som må jobbe med tankegangen din. Du må snu det negative til noe positivt. Har du noen gang snakket med psykolog eller lignende? Det kan være at det hjelper å snakke med noen profesjonelle om det.

Anonymkode: 421da...26f

Har vært med psykolog fikk dessverre veldig lite ut av det. På det tidspunktet hadde jeg mer håp om at jeg kunne få meg et mer normalt familie liv så jeg var tydelig på at jeg ønsket hjelp til å utvikle min sosiale ferdigheter generelt, men og spesifikt i forhold til kvinner siden jeg har større vanskeligheter med å bli kjent med de enn menn. 

Fikk beskjed om at det kunne hun ikke hjelpe med meg. Det å skulle jobbe med tankegangen min vil ikke få meg til å føle noe mer tilhørighet jeg mangler det nettverket de fleste har gjennom familie å må finne en måte å erstatte det gjennom vennskap eller liknende. 

Når jeg referer til de fleste så sammenligner jeg meg selv med kolleger og omgangskrets. 

11 hours ago, AnonymBruker said:

Siden denne endringen i hvor sosial du er ikke har påvirket følelsen av å være ensom tenker jeg at det er noe annet som er problemet. For meg var problemet at jeg ikke var i kontakt med meg selv, og ærlig om hvem jeg var til meg selv og andre. Så uansett hvor mye input jeg fikk utenfra så følte jeg ikke det nådde frem. 

Ellers kan det jo være at du savner mer en kjæreste enn venner? Eller å få barn? 

Tror ikke det handler om MER. 

Anonymkode: aca3a...fab

Savner helt klart en kjæreste, men tror ikke dette er realistisk for meg grunnet mine begrensede sosial egenskaper. Har store problemer med å utvikle forhold til andre mennesker da jeg i liten grad klarer å forstå hva de vil med mindre de er veldig tydelig med meg. Har også prøvd meg på digital platformer der mine sosiale begrensninger vil være mindre tydelig men det har heller ikke fungert.

Mine problemer er relatert til å lese folk gjør det vanskelig å utvikle vennskap. Da jeg aldri vet hva folk synes om meg eller om de ønsker mer eller mindre kontakt. De fleste vennene jeg har i dag har historier om hvordan de prøvde å hinte frempå om at de ønsket at jeg skulle delta på ulike aktivitetr med meg uten at jeg fikk det med meg. Før de etter hver veldig direkte spurte om jeg ønsket å bli med de hjem for å grille eller bli med de på konsert e.l. En av de sa ganske enkelt at han ønsket å tilbringe mer tid med meg.

Så hvorfor tar ikke jeg mer inisativ? Fordi jeg er redd for at folk skal føle at jeg presser meg på de. Da jeg er like dårlig på å oppfatte negative signaler som positive. Det har vært en par sitvasjoner der folk har vært ufine mot meg uten at jeg har fått det med meg. Der vennen mine har sagt det til meg etterpå eller reagert for meg mot den aktuelle personen som var frekk. 

Gitt mitt relativt høye aktivitets nivå har jeg hatt et håp om at jeg kunne møte en potensiell partner naturlig gjennom sosial omgang over tid. Men dette virker usannsynlig da min omgangskrets er bort imot utelukkende menn. Usikker på hvorfor det har blitt sånn, tenker at enten kommuniserer kvinner sin interesse på en såpass diskre måte at jeg ikke klarer å registrere det. Eller så har jeg en personlighet som ikke appellerer til kvinner. 

Når det kommer til barn har jeg i utgangspunktet hvert ganske negativ da jeg er usikker på om jeg egner meg som far da jeg er generelt ukomfortabel rundt barn. Men har passet barna til en kamerat av meg slik at han og dama skulle få mulighet til å gjøre ting sammen. Det har gått overaskende bra. Spesielt den yngste virker å like meg. Til den grad at jeg fikk en gave fra han til jul. Så kanskje foreldre rollen passer meg bedre enn jeg har trodd. 

[AnonymBruker]

Du høres hyggelig og omtenksom ut, og du har masse selvinnsikt. Så flink du har vært som har klart å få venner, det høres kjempebra ut, men kanskje du føler deg ensom fordi du ønsker familie også.  Syns du skal fortsette å prøve på noen dating sider. Du vil kanskje feile noen ganger, og er kanskje en sånn som man må bli litt kjent med for å forstå seg på, men plutselig så finner du en som er riktig for deg. Hadde det litt på samme måte, måtte til slutt bare tenke at nå prøver jeg og gjør det for moro skyld, og lar ikke avvisningene og de mislykkede datene ta motet fra meg. Fant en kjempefin mann til slutt, og det var verdt alt strevet. 

Anonymkode: eb88d...4a9

[Ensom12]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Du høres hyggelig og omtenksom ut, og du har masse selvinnsikt. Så flink du har vært som har klart å få venner, det høres kjempebra ut, men kanskje du føler deg ensom fordi du ønsker familie også.  Syns du skal fortsette å prøve på noen dating sider. Du vil kanskje feile noen ganger, og er kanskje en sånn som man må bli litt kjent med for å forstå seg på, men plutselig så finner du en som er riktig for deg. Hadde det litt på samme måte, måtte til slutt bare tenke at nå prøver jeg og gjør det for moro skyld, og lar ikke avvisningene og de mislykkede datene ta motet fra meg. Fant en kjempefin mann til slutt, og det var verdt alt strevet. 

Anonymkode: eb88d...4a9

Takk for oppmuntrende ord. 

Har det bedre nå en når jeg la ut den original posten. Humøret går litt opp og ned. Kjenner jeg sliter de dagene jeg ikke har noen planlagte aktiviteter.