Har jeg møtt min grense i oppdragerrollen?

[AnonymBruker]

Jeg er far til en ungdom som strever mye psykisk. Hverdagen er en kamp for å få til helt grunnleggende ting, og jeg står hele tiden i balansen mellom å støtte og å sette grenser. Jeg må velge kampene med omhu, for å unngå at situasjonen eskalerer og blir verre.

Ungdommen har gode perioder, men nå for tiden opplever jeg at det går galt uansett hva jeg prøver. Når jeg forsøker å stå på mitt, ender det ofte i skrik og kaos. Da blir det umulig å redde situasjonen, og jeg trekker meg tilbake for å unngå eskalering som kan føre til noe mye verre. Fra utsiden kan det sikkert se ut som jeg bare gir etter, men på innsiden er det en kontinuerlig kamp for å få hverdagen til å fungere.

Ofte er det små detaljer som får alt til å stoppe opp. Jeg forstår at de ikke er hovedårsaken, men symptomer på noe dypere. Likevel må jeg håndtere dem i øyeblikket, fordi det kan være eneste sjansen til å redde dagen eller neste dag. Dette kan gi inntrykk av at jeg «skjemmer bort» eller velger minste motstands vei, men for meg handler det om å holde ting flytende. Fagfolkene rundt henne bekrefter at jeg håndterer det riktig, men selv da føles det overveldende og håpløst til tider. 

Den siste tiden har følelsen av å ikke strekke til blitt sterkere og mer vedvarende. For første gang har tanken slått meg at jeg kanskje ikke er rett person til å oppdra barnet mitt videre. Den tanken skremmer meg. Jeg vet den er forbigående, og at jeg tenker annerledes når ting lysner igjen, men akkurat nå er den vanskelig å riste av seg.

Er det noen som kjenner seg igjen i denne følelsen? Hvordan håndterer dere tanken om at dere ikke duger i foreldrerollen?

Anonymkode: ce3b4...16a

[mommyaka]

Får du hjelp fra bup? Skolen? Mor/ far, fra andre distanser?

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (1 time siden):

Får du hjelp fra bup? Skolen? Mor/ far, fra andre distanser?

Ja, og alle rundt gjør virkelig sitt beste. Det har fungert utrolig bra tidligere, men denne gangen står vi ekstra fastlåst fordi tenåringen ikke kommer seg til avtalene og skole. Da står det fast, og jeg kjenner på at jeg står i klemme om hvordan det kan håndteres.

Mor er dessverre en stor del av årsaken og trigger nye nedturer hver gang hun bestemmer seg for å ha kontakt. Det får jeg ikke gjort noe med da ingen beskjeder respekteres uansett om de kommer fra fagfolk, meg eller tenåringen selv (via oss). Det finnes alltid en omvei og den benytter hun seg av.

Jeg ser et tydelig mønster:

Ingen eller lave forventninger = rolige dager, grei stemning (så lenge ikke andre ting skaper press). Det var dette nivået som var utgangspunktet for bedring sist det ble mye skolefravær. Da førte det til at tenåringen selv fikk ta kontrollen og det ble gradvis bedre.

Noen forventninger = Lager stort press på seg selv, ofte sammenbrudd som tar timer å komme seg ut av. Det kan gå bra når hun har styrken i seg, men veldig ofte ikke.

Normale forventninger = fastlåst, svært dårlige dager, null mottakelighet for motivasjon eller løsninger.

Høye forventninger = ekstremt dårlige dager, fare for selvskading, må unngås helt.

Det har faktisk vært nesten et år nå hvor tenåringen fungerte som en «normal tenåring». Så kom sommeren, vanskelige følelser rundt mor sitt plutselige engasjement i noen dager, og skolestart. Nå står hun i dette igjen.

Jeg tror tenåringen fortsatt kan hjelpes ut av det, men det krever deltakelse i tilretteleggingen.

Har noen erfaringer eller forslag til hvordan jeg kan gå frem? Både alene, og i samarbeid med BUP og skole?

Anonymkode: ce3b4...16a

[AnonymBruker]

Har ungdommen en diagnose/er i utredning? 

Anonymkode: fd128...877

[AnonymBruker]

Been there, done that. 14-åring med ADHD og autisme her i gården, alenemor. 

Jeg har grått mine modige tårer langt mer enn én gang.

Redningen har vært min beste venninne som har litt eldre barn med samme diagnoser og tilsvarende utfordringer som jeg har kunnet ringe når som helst og gråte til og sparre med. 

Det viktigste jeg har gjort for å holde motet oppe har vært å starte hver eneste dag med blanke ark. I går var i går. 

Du er rett person. Ingen andre kan elske barnet som du gjør, og den kjærligheten er den absolutt viktigste faktoren for at hun skal kunne komme trygt ut på andre siden. Den kjærligheten gir deg styrke til å tåle og holde ut de dårlige periodene og å hele tiden jobbe for å være den pappa'n hun trenger.

Anonymkode: 776cf...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ungdommen en diagnose/er i utredning? 

Anonymkode: fd128...877

Angst, ADHD og traumer. Alle tre treffer godt. Medisineres for Angst og ADHD. Oppfølging på BUP, men står fast nå pga manglende oppmøte.

Anonymkode: ce3b4...16a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Been there, done that. 14-åring med ADHD og autisme her i gården, alenemor. 

Jeg har grått mine modige tårer langt mer enn én gang.

Redningen har vært min beste venninne som har litt eldre barn med samme diagnoser og tilsvarende utfordringer som jeg har kunnet ringe når som helst og gråte til og sparre med. 

Det viktigste jeg har gjort for å holde motet oppe har vært å starte hver eneste dag med blanke ark. I går var i går. 

Du er rett person. Ingen andre kan elske barnet som du gjør, og den kjærligheten er den absolutt viktigste faktoren for at hun skal kunne komme trygt ut på andre siden. Den kjærligheten gir deg styrke til å tåle og holde ut de dårlige periodene og å hele tiden jobbe for å være den pappa'n hun trenger.

Anonymkode: 776cf...31e

Takk. Dette er det jeg sier til meg selv hele tiden. Har sånne type venner jeg også som er gull.

Håpet og motet har alltid vært til stede selv om ting har virket håpløst. Men akkurat nå har jeg truffet et så fastlåst punkt som gjør at jeg er blitt usikker på om jeg faktisk klarer å finne veien videre for henne. Den tanken skremmer meg veldig.

Det er mulig det går over, det gjør nok det også hvis jeg bare kan finne det lille håpet i at nå går det bedre.

Men for å komme dit trenger jeg faktisk nå ekstern hjelp i overgangene om morgenen, eller hjelp til å få henne til å hente igjen mer av motivasjonen og livskraften. Det er der nøkkelen ligger for å løfte tenåringen opp igjen.

Anonymkode: ce3b4...16a

[AnonymBruker]

Ja. Det var de vanskeligste årene i mitt liv å ha ungdom med psykiske problemer. Jeg skjønner veldig godt tankene du har TS, og usikkerheten.

Stol på instinktene dine. Du har en sårbar og syk unge, og det er klart du må ta helt andre hensyn. Jeg er enig i at det er viktig å ta noen kamper, men de tas bedre i ro og mak, gjennom samtale med ungdommen. Du prater om ting, og du tar det opp når alt er fint. Ikke under en meltdown. Da roer du ned situasjonen. Du gir en klem, du hjelper den å regulere seg selv, og du støtter der du kan. Men selvsagt må dere snakke, finne beste vei. Det er viktig å finne gode løsninger, og en 14 åring kan reflektere mye rundt egen person, har egne meninger, men de ser jo ikke det store bildet. Kanskje er det en god ide å ta slike samtaler med feks BUP, med behandler, deg og barnet. Det hjalp oss. 

Samtidig tenker jeg at ja- du er rett person. Bare det at du lurer, står i det, bekymrer deg- så viser du jo at du er far i sin beste versjon.  Du må ta avveininger, og du må se hele bildet. Hva andre mennesker tenker som ikke har tilstrekkelig forståelse og innsyn, det må du faktisk greie å stå i. Men det er ensomt, vanskelig, og jeg skjønner at du fortviler. Kan jeg få si at du er veldig veldig flink, og gjør noe av det viktigste du noensinne har gjort! Så klapp deg selv på skulderen,..for dette er tøffe greier.

 Det høres ut som du har dialog med BUP, og hvis det er støttegrupper, familegrupper, så meld deg på. Det var viktig for oss. Vi måtte jo være hjemme til slutt med ungdommen, for det var så ille. Så vi ble jo isolert på en måte. Det var veldig viktig for oss å møte andre i samme situasjon. Men nå vet jeg ikke hvor alvorlig dette er..

 

Anonymkode: dcbd2...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Angst, ADHD og traumer. Alle tre treffer godt. Medisineres for Angst og ADHD. Oppfølging på BUP, men står fast nå pga manglende oppmøte.

Anonymkode: ce3b4...16a

Det høres tøft ut for dere begge 💚

Om du ikke allerede har gjort det, vil jeg anbefale å lese seg opp på diagnosene. 
Både ADHD og traumer som oppstår i utviklingssensitive perioder, kan gi reguleringsvansker. 
 

Anonymkode: fd128...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk. Dette er det jeg sier til meg selv hele tiden. Har sånne type venner jeg også som er gull.

Håpet og motet har alltid vært til stede selv om ting har virket håpløst. Men akkurat nå har jeg truffet et så fastlåst punkt som gjør at jeg er blitt usikker på om jeg faktisk klarer å finne veien videre for henne. Den tanken skremmer meg veldig.

Det er mulig det går over, det gjør nok det også hvis jeg bare kan finne det lille håpet i at nå går det bedre.

Men for å komme dit trenger jeg faktisk nå ekstern hjelp i overgangene om morgenen, eller hjelp til å få henne til å hente igjen mer av motivasjonen og livskraften. Det er der nøkkelen ligger for å løfte tenåringen opp igjen.

Anonymkode: ce3b4...16a

Det er ikke sikkert det er du som skal finne veien videre for henne nå. Du skal finne kartet og kompasset kanskje. 

Jeg kom til å tenke på, har hun ansvarsgruppe/kommunal koordinator? Min har akkurat fått så vi er ikke helt i gang ennå, men hensikten er at en kommunalt ansatt (hos oss helsesykepleier) skal avlaste i koordineringen mellom ulike hjelpeinstanser og organisere møter mellom disse slik at man ikke står alene i å orientere deg i hvilke tilbud som finnes. Jeg søkte om dette hos forvaltningskontoret. 

Anonymkode: 776cf...31e