En… uforglemmelig 17. mai?

[Nysgjerrig95]

Jeg ønsker å dele en historie, både for å få fortalt om det, og for å få andre menneskers spekulasjoner om hva denne merkelige opplevelsen kan ha vært. 
 

 

Opp igjennom årene har jeg opplevd mye merkelig, og spesielt fra nærgående menn. I dag er jeg 30 år, og én spesiell hendelse sitter fremdeles friskt i hukommelsen. Denne historien er både upyntet og uten overdrivelser. Faktisk så føler jeg at gjenfortellingen ikke kommer i nærheten av den merkelige situasjonen jeg ble utsatt for en 17. mai da jeg var 16 år.

 

Det er 17. mai og jeg skal for første gang feire den uten familien. Jeg har dratt til Drøbak, der min beste venninne bor og vi skal feire sammen. Vi har pyntet oss og drar ned til torget i Drøbak. De fleste festlighetene er over, så det var overraskende få mennesker ute, de fleste hadde satt seg ned på restauranter. 

 

Vi går mot torget, med en hånd søkende mot kjolekanten for å passe på at rumpa ikke synes. To biler, med høy musikk og huing og rop kommer kjørende og stopper på en parkering like bak oss. Massevis av menn kommer ut av bilene. Høylytte og i god stemning. Majoriteten av mennene ser ut til å være i sene 20/ tidlig 30 årene. Bortsett fra én - han er tydelig eldre enn de andre, kanskje 50/60 år, og de andre virker å ha respekt for han. Han har en rose i hånden. 

 

Mennene kommer bak oss, og når de tar oss igjen kommer den eldre mannen bort til meg. Han overøser meg med komplimenter, og gir meg denne rosen. En vakker, frodig og høykvalitets rose.Jeg sier nei takk, men han insisterer og jeg tar til slutt i mot den. Jeg stusset over hvorfor denne mannen hadde hatt med seg én rose, det føltes så intensjonelt, hvorfor skulle han da gi den fra seg til en helt vilkårlig jente? 

 

Vi haster litt videre, med mennene hakk i hel og vi går inn på Narvesen der vi møter enda en venninne. Mennene går ikke inn, men de venter litt bortenfor. Jeg fikk plutselig følelsen av at det hadde vært en fryktelig feil og ta i mot denne rosen, noe sa til meg at de ventet på meg der ute. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å gå ut og gi tilbake rosen. Mens mine venninner var opptatte med å velge hvilken is de ville ha går jeg ut til mennene igjen.

 

De fleste mennene er ikke lenger å se, det er bare den eldste og to yngre menn igjen. De står utenfor Peppes der fult av voksne mennesker sitter og nyter dagen med god mat. Jeg forsøker å gi tilbake rosen, men opplever i stedet at mennene tar tak i armenerne mine og begynner å dra meg med seg, mens de forsøker å overtale meg. Jeg blir motvillig med, jeg stritter litt i mot, men tør ikke å gjøre noe nummer ut av det. «Jeg må til vennene mine» og «nei, jeg kan ikke bli med, ikke litt engang». Jeg får blikkontakt med uttalige voksne mennesker som sitter og følger med på det som utspiller seg foran dem. Jeg ser på dem med desperasjon i øynene mens disse mennene bokstavelig talt drar meg med seg. Ingen reaksjoner. Det var helt ufattelig vondt, at ikke et eneste voksent menneske grep inn, det var helt tydelig at jeg ikke kjente disse mennene og at jeg ikke ville bli med dem.

 

Men langt skulle vi ikke, de drar meg med inn på en iskafé. Denne kaféen var ikke ukjent for meg, her hadde jeg vært tidligere, og jeg kjente en ørliten lettelse da vi gikk inn i lokalet. Her er det jo fullt av mennesker. Men uten nøling drar de meg gjennom kaféen og gjennom en dør som alltid har vært stengt. Her kommer jeg til det merkeligste scenarioet jeg noensinne har vært i, der en spent, helt spesiell stemning var i luften. Dørene åpnes altså, og jeg blir ført av disse tre mennene inn i en vakker bakgård. Profesjonell og vakker fiolin blir spilt av to fiolinister og det står et stort langbord fullt av voksne svartkledde menn til bords. Sikkert 50 menn sitter ved dette bordet og har umiddelbart vent oppmerksomheten mot oss i det vi kommer inn. Vi er ventet, for en jublende applaus setter i i det vi kommer inn. Jeg blir ført til å sitte ved siden av den eldste mannen (som ga meg rosen), og det er, om ikke tydeligere enn før, åpenbart han som er «sjefen». Det tar bare sekunder før jeg får en hånd på låret, og grisete ord i øret, biting i øreflippen. Jeg sitter som forsteinet, han var utrolig ekkel mot meg, og alle mennene fulgte med. 

 

Den reddende engelen i denne historien er venninnen vi møtte på Narvesen. Hun hadde fått med seg at jeg forsvant med mennene og har nå funnet ut hvor vi er. Hun kommer brasende inn disse dørene og tar tak i meg. «HUN SKAL BLI MED MEG, ELLERS RINGER JEG POLITIET». Herregud for en sterk 16 åring. På en eller annen måte fikk hun meg med seg og vi gikk og kastet rosen i søpla.