Hater sosiale tilstelninger.

[AnonymBruker]

Jeg hater sosiale tilstelninger. Bursdager, julefeiringen, ol.

Jeg har i årevis slitt psykisk, med sosial angst, paranoid peronlighetsforstyrrelse, depresjon osv. Men har lært meg til dels og leve med det, på godt og vondt. Psykologer har gitt meg opp. 

Jeg er stort sett god til å skjule det ovenfor ukjente, og oppfattes som blid og god på "small talk". 

Jeg er samboer og han vet om mine problemer, men forstår det ikke, og mener jeg bruker de til min fordel når jeg ikke vil noe. 

Min svigerfamilie elsker sosiale lag, og alt blir feiret med mange mennesker. Jeg har prøvd i årevis å forklare at jeg ikke har det godt med meg selv i slike tilstelninger, men blir bare avblåst med at; 'du som er så blid og lett å prate med'. Jeg prøver å forklare at jeg ikke har det bra, og at jeg kompenserer med å prate mye, og at dette er pga nerver. Men møter ingen forståelse. Så når det blir bedt til bursdag ol, så reagerer jeg med å bli sur og sint, og føler meg presset til å delta på noe som på en måte gjør meg vondt. Det er frustrerende å ikke bli respektert og bli tvunget til å bli med. 

Nå er vi I gang igjen. Svigermor fyller år, og jeg blir kvalm av tanken på nok en feiring med mange fremmede mennesker og mennesker jeg ikke liker å omgås. Jeg prøver å si at jeg kan stikke innom en annen dag, for det er ikke noe rundt tall, men det blir ikke hørt engang, og samboer blir sur og irritert på at jeg 'nok en gang' lager et problem av dette. 

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

 

Anonymkode: bfa03...82d

[AnonymBruker]

Hadde fått akutt magesjau kvelden før. 
 

Eller fått ny samboer som forsto meg. 😕

Anonymkode: 7cb3c...047

[AnonymBruker]

Noe må man stille opp i for andre. Slutt å kjenne så veldig godt etter. 

Anonymkode: e5d65...c95

[AnonymBruker]

Muligens jeg er partisk fordi jeg har det på samme måte, men jeg synes absolutt ikke du er vanskelig. Det eneste som skiller deg og meg, ts, er at min mann har forståelse for min situasjon, men det har tatt mange år. Og i nesten to tiår løy han til svigers om hvorfor jeg ikke dukket opp i selskaper ("hun har vondt i hodet", "hun har vondt i magen", "hun er kvalm" osv). Enda vet de ikke helt hvorfor jeg ikke alltid dukker opp - de tror det er pga sosial angst, men det er egentlig pga unnvikende personlighetsforstyrrelse. For dem henger det ikke på greip at ei så blid og hyggelig dame som er så omgjengelig og god på small talk liksom har sosial angst. Men det er nå det mannen min har fortalt dem, så det får bare være. Ikke at det uansett blir veldig respektert. For da svigermor bestemte seg for å feire bursdagen sin tre ganger i år, i løpet av tre forskjellige sesonger, med tre forskjellige forsamlinger, ble jeg vel ikke egentlig tilgitt for å takke høflig nei. Fikk heller beskjed om delta "for hennes skyld". Hvorfor jeg skal delta på tre feiringer for hennes skyld når jeg selv ikke engang inviterer til en kopp kaffe når jeg selv fyller år...okay, jeg er vel barnslig. Men det er ikke slik at vi som skyr slike sosiale lag fryder oss med å ikke delta. For min del skulle jeg ønske at jeg kunne feste, feire, ha det gøy, skåle og le sammen med venner og bekjente i slike selskaper. Jeg vet jo hvordan fest fungerer. Det er bare det at jeg også vet hvordan jeg fungerer på fest..

Så...stå opp for deg selv, ts. Og forklar mannen din én gang for alle at når du ikke kan delta, så deltar du ikke. Du er ikke den eneste som har det slik, selv om det sikkert føles sånn. Håper samboeren din etterhvert lærer seg å støtte i stedet for å motarbeide. Kommer ingen vei med å motarbeide i hvertfall.

Anonymkode: cda13...218

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe må man stille opp i for andre. Slutt å kjenne så veldig godt etter. 

Anonymkode: e5d65...c95

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe må man stille opp i for andre. Slutt å kjenne så veldig godt etter. 

Anonymkode: e5d65...c95

Dette er ikke noe jeg velger å kjenne på, det kommer automatisk. Hele kroppen og hodet får store problemer. 

Du får det til å høres ut som et valg.  Hadde det bare vært så enkelt. 

Anonymkode: bfa03...82d

[AnonymBruker]

Er likedan selv. Gruer meg til alle slike tilstelninger og det verste er at jeg også har det fryktelig tre dager etter. Altså ingen lettelse over at det er over.

Anonymkode: a3403...f56

[AnonymBruker]

Skjønner deg sååå godt! Min svigerfamilie feirer mer enn min familie gjør, og jeg gruer meg hver gang. Selv om jeg og min samboer har vært sammen i snart 7år. Skulle ønske jeg bare kunne vært hjemme hver gang, men må dessverre "ofre" litt for samboeren min. Har dessverre ingen gode råd. Min samboer er heldigvis ikke kjempeglad i sånt selv. I tillegg har vi litt reisevei og skylder på den så vi kan stikke hjem litt tidlig 😅 Så prøver jeg å glede meg til  å komme hjem, for å tenke litt positivt 😊

Anonymkode: 93c29...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Muligens jeg er partisk fordi jeg har det på samme måte, men jeg synes absolutt ikke du er vanskelig. Det eneste som skiller deg og meg, ts, er at min mann har forståelse for min situasjon, men det har tatt mange år. Og i nesten to tiår løy han til svigers om hvorfor jeg ikke dukket opp i selskaper ("hun har vondt i hodet", "hun har vondt i magen", "hun er kvalm" osv). Enda vet de ikke helt hvorfor jeg ikke alltid dukker opp - de tror det er pga sosial angst, men det er egentlig pga unnvikende personlighetsforstyrrelse. For dem henger det ikke på greip at ei så blid og hyggelig dame som er så omgjengelig og god på small talk liksom har sosial angst. Men det er nå det mannen min har fortalt dem, så det får bare være. Ikke at det uansett blir veldig respektert. For da svigermor bestemte seg for å feire bursdagen sin tre ganger i år, i løpet av tre forskjellige sesonger, med tre forskjellige forsamlinger, ble jeg vel ikke egentlig tilgitt for å takke høflig nei. Fikk heller beskjed om delta "for hennes skyld". Hvorfor jeg skal delta på tre feiringer for hennes skyld når jeg selv ikke engang inviterer til en kopp kaffe når jeg selv fyller år...okay, jeg er vel barnslig. Men det er ikke slik at vi som skyr slike sosiale lag fryder oss med å ikke delta. For min del skulle jeg ønske at jeg kunne feste, feire, ha det gøy, skåle og le sammen med venner og bekjente i slike selskaper. Jeg vet jo hvordan fest fungerer. Det er bare det at jeg også vet hvordan jeg fungerer på fest..

Så...stå opp for deg selv, ts. Og forklar mannen din én gang for alle at når du ikke kan delta, så deltar du ikke. Du er ikke den eneste som har det slik, selv om det sikkert føles sånn. Håper samboeren din etterhvert lærer seg å støtte i stedet for å motarbeide. Kommer ingen vei med å motarbeide i hvertfall.

Anonymkode: cda13...218

Du aner ikke hvor godt der er å høre at noen forstår. Jeg føler bare at samboer og familie ikke VIL forstå meg. Akkurat for det du sier.  Fordi jeg også er blid, pratsom og faktisk til tider morsom har jeg hørt. Men inni meg er det helt kaos og jeg har det vondt. Når jeg kommer hjem, blir jeg overveldet av negative tanker og er bare lei meg og veldig sliten. 

Det eneste jeg ønsker er at de skal forstå at jeg ikke gjør dette for å være vanskelig. Men dessverre blir det heller til at jeg har den følelsen,  i tillegg til det andre vonde jeg føler innvendig.  

Takk for at du tok deg tid til å svare meg, og fortelle om din situasjon. Det hjelper å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn. ❣️

Anonymkode: bfa03...82d

[AnonymBruker]

Jeg unngår alle sånne ting men jeg har ikke noe nettverk så da slipper jeg mest mulig. Har også sosial angst og unnvikende.

Anonymkode: f1168...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hater sosiale tilstelninger. Bursdager, julefeiringen, ol.

Jeg har i årevis slitt psykisk, med sosial angst, paranoid peronlighetsforstyrrelse, depresjon osv. Men har lært meg til dels og leve med det, på godt og vondt. Psykologer har gitt meg opp. 

Jeg er stort sett god til å skjule det ovenfor ukjente, og oppfattes som blid og god på "small talk". 

Jeg er samboer og han vet om mine problemer, men forstår det ikke, og mener jeg bruker de til min fordel når jeg ikke vil noe. 

Min svigerfamilie elsker sosiale lag, og alt blir feiret med mange mennesker. Jeg har prøvd i årevis å forklare at jeg ikke har det godt med meg selv i slike tilstelninger, men blir bare avblåst med at; 'du som er så blid og lett å prate med'. Jeg prøver å forklare at jeg ikke har det bra, og at jeg kompenserer med å prate mye, og at dette er pga nerver. Men møter ingen forståelse. Så når det blir bedt til bursdag ol, så reagerer jeg med å bli sur og sint, og føler meg presset til å delta på noe som på en måte gjør meg vondt. Det er frustrerende å ikke bli respektert og bli tvunget til å bli med. 

Nå er vi I gang igjen. Svigermor fyller år, og jeg blir kvalm av tanken på nok en feiring med mange fremmede mennesker og mennesker jeg ikke liker å omgås. Jeg prøver å si at jeg kan stikke innom en annen dag, for det er ikke noe rundt tall, men det blir ikke hørt engang, og samboer blir sur og irritert på at jeg 'nok en gang' lager et problem av dette. 

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

 

Anonymkode: bfa03...82d

Så du ønsker aldri å være med på noe om du selv skulle ønske? 

Anonymkode: d5f7f...8b1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen diagnose, men kjenner at jeg også unngår sånt forbanna drit. Først etter at jeg giftet meg at jeg fikk høre at "hun er koselig jo" fra egne brødre med familie faktisk fordi jeg nå kommer på sånt forbanna drit, men gjemmer meg bak mannen min. Har planlagt jul på hytta helt siden forrige jul. Og nekter plent å være med og treffe vennene til mannen. Jeg har ikke venner selv (eget valg) så da skal jeg vertfall ikke treffe hans

Anonymkode: 2e4ba...67f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har ikke noen diagnose, men kjenner at jeg også unngår sånt forbanna drit. Først etter at jeg giftet meg at jeg fikk høre at "hun er koselig jo" fra egne brødre med familie faktisk fordi jeg nå kommer på sånt forbanna drit, men gjemmer meg bak mannen min. Har planlagt jul på hytta helt siden forrige jul. Og nekter plent å være med og treffe vennene til mannen. Jeg har ikke venner selv (eget valg) så da skal jeg vertfall ikke treffe hans

Anonymkode: 2e4ba...67f

Uff, det er jo bare trist. 

Anonymkode: d5f7f...8b1

[AnonymBruker]

Men hva gjør dere aktivt for å bli friskere? Jobber dere aktivt for å kunne delta i livet, eller sitter dere passivt og tenker «sånn gikk det»?

For jeg kan jo forstå at deres partnere blir oppgitte når selv det å få dere til å delta i svigerfamiliens bursdagsfeiringer blir en kamp.

Hvis dere får barn må dere jo stille opp på mye sånt uansett, da er det jo foreldremøter, avslutninger, treninger, stevner, vennegrupper og alskens greier. 

Anonymkode: 24ff3...4fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men hva gjør dere aktivt for å bli friskere? Jobber dere aktivt for å kunne delta i livet, eller sitter dere passivt og tenker «sånn gikk det»?

For jeg kan jo forstå at deres partnere blir oppgitte når selv det å få dere til å delta i svigerfamiliens bursdagsfeiringer blir en kamp.

Hvis dere får barn må dere jo stille opp på mye sånt uansett, da er det jo foreldremøter, avslutninger, treninger, stevner, vennegrupper og alskens greier. 

Anonymkode: 24ff3...4fd

Jeg er ikke ts, men svarte i tråden lengre oppe. 

Barna flytter snart hjemmefra, og spør du dem vil de nok si jeg har vært en aktiv og mer enn sosial nok mor opp i gjennom. Begge ungdommene er introverte, da, så de er ikke så sugne på at hjemmet vårt skal fylles med besøk i tide og utide. De stikker ut med venner når de vil være sosiale, og kommer hjem når de trenger fred og ro. Slik var de også da de var mindre. Alt av vennegrupper, bursdager, foreldremøter osv har jeg alltid stått i; akkurat det tåler min unnvikende pf helt greit. Da er det snakk om kortvarige, ganske upersonlige relasjoner som ikke stikker altfor dypt, og det har jeg null problemer med. (Ikke sikkert ts har det likt, men jeg belyser det i hvert fall fra min side).

Og hva tror du man vanligvis gjør for å bli friskere? Jeg har i hvertfall gått i mye terapi. MYE terapi. Men det finnes også grenser for hvor mye penger, energi og fokus man skal sette på en personlighetsforstyrrelse som ser ut til å følge meg for livet. I stedet for å hele tiden se den som en fiende, har jeg begynt å akseptere den og godta at "sånn er jeg". Okay, så kommer jeg kanskje ikke til å gå på flere julebord, sommerfester eller utdrikningslag, og jeg får panikkanfall hver gang jeg skal sitte i en større middag, men jeg skal i hvertfall ikke banke meg selv opp i tillegg. 

Og om min mann blir oppgitt? Nei, det gjør han ikke. Han er raus, og den samme rausheten får han tilbake på andre områder. Om det hadde vært en "kamp" å få meg med i svigermors bursdagsfeiring nummer tre i år, hadde han beveget seg ut på tynn is. Jeg er et voksent menneske som bestemmer over egen tidsbruk, lar meg ikke presse til å delta på noe jeg ikke anser som spesielt viktig.

Anonymkode: cda13...218

[AnonymBruker]

Ble uvel av å lese hvor lite omtenksom samboeren din er. Er han empatisk og omsorgsfull ellers? 

Jeg hadde en periode etter pandemien der dette traff hardt, og veldig overraskende, også for meg. Jeg møtte jo mer forståelse, omsorg og tilrettelegging fra leder (mannlig) enn det din samboer viser deg. Og min mann er fantastisk - fortsatt nå, når det går fint igjen, så forsikrer han seg både i forkant og underveis om at han gjør det han kan for at jeg skal føle meg bedre. 

Når man opplever det du opplever så er støtten fra de nærmeste helt avgjørende, mens manglende støtte vil forverre problemet. 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men hva gjør dere aktivt for å bli friskere? Jobber dere aktivt for å kunne delta i livet, eller sitter dere passivt og tenker «sånn gikk det»?

For jeg kan jo forstå at deres partnere blir oppgitte når selv det å få dere til å delta i svigerfamiliens bursdagsfeiringer blir en kamp.

Hvis dere får barn må dere jo stille opp på mye sånt uansett, da er det jo foreldremøter, avslutninger, treninger, stevner, vennegrupper og alskens greier. 

Anonymkode: 24ff3...4fd

For meg kom dette helt ut av det blå etter et år med pandemi. Og jeg fikk først da fullt forståelse for hvor lammende og vondt det faktisk er. Og da visste jeg jo hvordan jeg egentlig har det i sosiale settinger, noe mange i tråden mulig aldri har erfart. 

Barna var allerede der - hva gjør man med det? Svaret er nok at om jeg hadde hatt det slik jeg følte det da, så ville barn vært uaktuelt i situasjonen. 

Jeg jobbet knallhardt, ja... For hardt. For trodde eksponering var trikset. Men har senere lært at det sementerer det du opplever enda mer. Dette er ikke mengdetrening. Men forståelse for mekanismer, og riktig trening. 

 

Anonymkode: dd29c...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg hater sosiale tilstelninger. Bursdager, julefeiringen, ol.

Jeg har i årevis slitt psykisk, med sosial angst, paranoid peronlighetsforstyrrelse, depresjon osv. Men har lært meg til dels og leve med det, på godt og vondt. Psykologer har gitt meg opp. 

Jeg er stort sett god til å skjule det ovenfor ukjente, og oppfattes som blid og god på "small talk". 

Jeg er samboer og han vet om mine problemer, men forstår det ikke, og mener jeg bruker de til min fordel når jeg ikke vil noe. 

Min svigerfamilie elsker sosiale lag, og alt blir feiret med mange mennesker. Jeg har prøvd i årevis å forklare at jeg ikke har det godt med meg selv i slike tilstelninger, men blir bare avblåst med at; 'du som er så blid og lett å prate med'. Jeg prøver å forklare at jeg ikke har det bra, og at jeg kompenserer med å prate mye, og at dette er pga nerver. Men møter ingen forståelse. Så når det blir bedt til bursdag ol, så reagerer jeg med å bli sur og sint, og føler meg presset til å delta på noe som på en måte gjør meg vondt. Det er frustrerende å ikke bli respektert og bli tvunget til å bli med. 

Nå er vi I gang igjen. Svigermor fyller år, og jeg blir kvalm av tanken på nok en feiring med mange fremmede mennesker og mennesker jeg ikke liker å omgås. Jeg prøver å si at jeg kan stikke innom en annen dag, for det er ikke noe rundt tall, men det blir ikke hørt engang, og samboer blir sur og irritert på at jeg 'nok en gang' lager et problem av dette. 

Er jeg vanskelig? Hva hadde dere gjort i en slik situasjon? Jeg har det helt oppriktig vondt inni meg når jeg må sitte å late som jeg er noe jeg ikke er en hel kveld. Jeg er helt utslitt ,tom og lei meg når vi er vel hjemme igjen.  Hva gjør jeg?  

 

Anonymkode: bfa03...82d

Jeg hadde ikke dratt. Hadde blitt forbannet på samboeren  og forklart  tydelig hvordan situasjonen er og at han har å respektere det . Og enten gjort det samme med svigers/ignorert  de på generell  basis. 

Hvorfor i alle verden skal du plages så mye pga deres ignoranse 🤬 Kanskje du også bør øve deg litt på å være mer deg selv heretter 😊

Anonymkode: 9e2e4...b00

[AnonymBruker]

En bekjent av den sosiale sorten var gift med en mann av motsetningen. Etter to tiår gikk hun lei og fant seg en det faktisk gikk an å få med seg på sammenkomster.

Jeg er ikke så glad i dette selv, men stiller opp der det er forventet. Av og til må vi bare ut av komfortsonen av ren folkeskikk.

 

Anonymkode: 3cc5c...0ee

[AnonymBruker]

Hvorfor forventer du at andre skal ta deg alvorlig, når du ikke selv gjør det? 

Du blir med og spiller blid? Idiotisk. Bli med og vær en frigid festbrems. Eller bli hjemme og la folk bli sure. De kan get over it or die mad, som man sier på godt norsk. Du er voksen, du bestemmer selv. 

Anonymkode: d271c...b75

[AnonymBruker]

Svarte lengre oppe.

Jeg mener man bare må ut av huset i enkelte settinger, ja.. Det er en del av det å være voksen. Ser innlegget mitt mulig kan misforstås dit at det er greit å takke nei. 

Det jeg mente er at mannens støtte i forkant, forståelse, og noe tilpasning underveis, er gull verdt. Og at det å ikke ha denne støtten er noe jeg finner veldig rart fra en som skal være glad i deg. 

Anonymkode: dd29c...d37