Barns reaksjoner på skilsmisse

[AnonymBruker]

Nå blir jeg skilt, og noe av det jeg er mest stressa for er å si det til barna. De er 12 og 16.  Vi foreldre krangler nesten aldri og vi tenker ha leiligheter i samme borettslag. 

Trenger egentlig litt oppmuntring. Kommer det til å gå bra med barna? Hvordan blir de første reaksjonene? Noen gode tips/erfaringer? Hvor lang tid før livet ble normalt igjen? 

Anonymkode: 4f806...337

[svartkatt]

Det høres ut som dere kan sitte ned alle sammen og snakke om det. Dermed kan dere vise at dere er enige om avgjørelsen og at de ikke trenger velge side, at dere kan snakke åpent om det, og at de kan komme til dere om det er noe ved dette eller andre ting de trenger snakke om.. forhåpentligvis. Det er jo ingen garanti, men jeg vil tro det er en grei start.

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (11 minutter siden):

Det høres ut som dere kan sitte ned alle sammen og snakke om det. Dermed kan dere vise at dere er enige om avgjørelsen og at de ikke trenger velge side, at dere kan snakke åpent om det, og at de kan komme til dere om det er noe ved dette eller andre ting de trenger snakke om.. forhåpentligvis. Det er jo ingen garanti, men jeg vil tro det er en grei start.

Takk! Ja sånn er det. 

Anonymkode: 4f806...337

[AnonymBruker]

Livet  ble normalt over natten, da jeg ble kvitt samboeren. Mine var mye mindre, hadde ikke så mye reaksjoner, var mest spent på det nye huset. 

Anonymkode: 1fd06...5f0

[AnonymBruker]

Min yngste var 6 år da vi gikk fra hverandre. Hun begynte å snakke om skade seg selv♥️ i følge helsesøster på skolen var dette helt vanlig, fordi de håndterer de vanskelige følelsene med å rette de mot seg selv. Det gikk bedre etter en stund.  

Anonymkode: 1c431...d2b

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to over. Jeg vil tro yngre barn kan ta det annerledes enn de eldre. Var det konflikter mellom dere og eksen?

Å ville skade seg selv når man er 6 år er jo trist, glad det går bedre. 🥰
 

 

Anonymkode: 4f806...337

[AnonymBruker]

Mine barn var 8 og 11 år når vi ble separert. Den umiddelbare reaksjonen deres var redsel og panikk. De gråt, klamrer seg til hverandre og løp å gjemte seg. Det var helt forferdelig vondt for alle å fortelle det, og jeg tenker fremdeles ofte på den ettermiddagen💔

Etter hvert vente de seg til tanken, og de neste reaksjonene kom mer gradvis. Eldste fikk det verst, og endret egentlig personlighet fra sprudlende og bekymringsfri, til innesluttet og dyster. Både skole og venner ble vanskelig. Yngste har tilsynelatende takler det bra, men har også blitt mye mindre sosial. Mistet mye uformell sosial kontakt på grunn av delte hjem (annen skolevei og mindre muligheter for samkjøring halvpart av tiden osv). 

Etter et år ble det litt bedre, og etter to er livet blitt ganske bra - men «normalt» blir det jo aldri igjen. Man må finne en ny hverdag rett og slett. For barna er det nå flytting mellom hjem som er det mest belastende, de bruker et par dager på å slå seg til ro hver uke.

Alle takler skilsmisse ulikt, og vår familie har nok tatt det tyngre en gjennomsnittet på tross av av vi har gjort alt «etter boka»

Anonymkode: 8cedc...186

[Snok1]

Jeg fortalte at vi skulle bo i det samme huset og ingenting ville forandre seg og at mor/stemor skulle flytte til en knøttliten skoeske av en leilighet jeg kjøpte til henne på et pottitjorde i nærheten.

[monican94]

ikke vis barna at dere er ensomme når dere har flyttet iallfall.. barn er ekstremt lojale og kam fort bli hjemme for å holde forelder med selskap fremfor å være med venner. Pass på å forklare dere har det fint når barna er "hos den andre" osv. La de ha medvirkning til hvor de skal bo, et fast hjem, 50/50 eller hva.. ikke bli egoistiske om å ha 50/50 om ungene ønsker ET hjem..

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke nødvendigvis det trenger være så ille der og da, det er mer den nye hverdagen og fremtiden som bringer utfordringer. Steforeldre, stesøsken, halvsøsken. Flytting, nye krav til selvstendighet. Selv om dere blir boende i samme borettslag midlertidig, er det jo ikke nødvendigvis slik i det lange løp.

Vi klarte å gjøre det ganske greit det første året etter skilsmissen, men min sønn har vært ærlig på at det ble verre med tiden. Han slet med at vi fikk nye partnere og han ikke fikk ha oss for seg selv.

Anonymkode: 75793...0bc

[AnonymBruker]

Mine var syv og tre, treåringen taklet det ganske bra, men syvåringen slet litt. Hun synes fortsatt det er vanskelig for klart elsker de pappaen sin. 

De synes egentlig det er kjipt, men jeg som mamma og de rundt ser at barna har det bedre nå.

Anonymkode: a3bbc...3bf

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 14,5 år, og det var en lettelse at de endelig tok den beslutningen. De kranglet aldri, men de tilbrakte aldri tid sammen og ingen av dem hadde det noe bra. Så da de endelig bestemte seg for å skilles var jeg glad fordi jeg visste at de begge ville få det bedre.

Konflikt og vonde følelser kom først etter et par år da stemor og stesøsken kom inn i familien, og jeg følte at pappa glemte meg. Stesøsken fikk mitt rom, så jeg kunne ikke lenger overnatte hos pappa, og alt av samvær tok slutt. 

Anonymkode: 180de...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mine foreldre skilte seg da jeg var 14,5 år, og det var en lettelse at de endelig tok den beslutningen. De kranglet aldri, men de tilbrakte aldri tid sammen og ingen av dem hadde det noe bra. Så da de endelig bestemte seg for å skilles var jeg glad fordi jeg visste at de begge ville få det bedre.

Konflikt og vonde følelser kom først etter et par år da stemor og stesøsken kom inn i familien, og jeg følte at pappa glemte meg. Stesøsken fikk mitt rom, så jeg kunne ikke lenger overnatte hos pappa, og alt av samvær tok slutt. 

Anonymkode: 180de...219

Oi, takk for svar! Betryggende i første omgang, men veldig triest å høre at du mistet kontakten med faren din etterpå. 🥰

Anonymkode: 4f806...337

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar. 

Anonymkode: 4f806...337

[AnonymBruker]

La bare være å flytte inn med noen nye. Det er det som VIRKELIG går utover barna.

Anonymkode: ff486...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

La bare være å flytte inn med noen nye. Det er det som VIRKELIG går utover barna.

Anonymkode: ff486...32c

Har ingen planer om det. 

Anonymkode: 4f806...337

[AnonymBruker]

Min var 7 da vi ble skilt, vi snakket med henne om at mamma og pappa ikke er kjærester lengre og at mamma skulle flytte. Hun følte seg mest hjemme hos pappa, da jeg leide en leilighet som rett og slett var uegnet. Så vi hørte på henne og hun fikk bo hos pappa. Etter 7 mnd kjøpte jeg hus og siden har hun vært hos meg. Det er vel egentlig fra de er 12 år de kan være med å bestemme, men jeg syns det var viktig å høre på hva hun ønsket. Vi har god kontakt og feirer jul, bursdager og spiser en og annen søndagsmiddag sammen. Jeg er gift på nytt og har fått to barn til. Eksen min er singel. Det er 6 år siden nå og datter er 13 år. 

Anonymkode: 14273...b66