Tror jeg dater en bipolar mann

[AnonymBruker]

Kjæresten min har bipolar lidelse, tar medisinene sine og er en fin og reflektert mann. Han du beskriver ts, høres ikke stabil ut. Jeg tenker det er viktigere å ta hensyn til det enn til eventuelle diagnoser.

Anonymkode: 09045...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg som skrev lenger opp om å ha bipolar lidelse. Jeg har for øvrig også opplevd episoder med psykose. Men det er kun meg selv det har vært skummelt for. Andre merket lite til det, da jeg trakk meg bort fra folk og gikk veldig inn i meg selv. Det må bli slutt på at «alle» vet hvordan dette er for de som opplever det. Jeg vet heller ikke hvordan andre opplever en psykose eller hvordan det påvirker pårørende til den personen. Men jeg blir oppgitt over at mine diagnoser skal definere hvem jeg er i andres øyne. Hadde du møtt meg, hadde du sannsynligvis ikke visst om det uten at jeg fortalte deg det/du traff meg i en veldig dårlig periode(depresjon). Men uavhengig av dette, mener jeg og at ts burde vurdere om hun ønsker å bli, ikke pga eventuelle diagnoser, men pga oppførsel…

Anonymkode: eb8d3...11a

Men hvis du trekker deg bort, er det jo noe som påvirker andre, og det vil jo også påvirke en kjæreste. 

Diagnosen er det som for meg er utslagsgivende. Det blir for uforutsigbart. En bipolar diagnose er tross alt ikke noe man får uten grunn. 

Jeg kan være venn med en med bipolar lidelse, men ikke noe mer. 

Anonymkode: 67ce8...2e2

[AnonymBruker]

Kan ikke svare for hvordan det er å være i et forhold med en bipolar, men har en kollega med diagnosen så tilbringer 8 timer 5 dager i uka med denne diagnosen, og kan på bakgrunn av det si at et forhold vil kreve EKSTREMT mye tålmodighet og selvoppofrelse fra din side. 
 

Dette er mennesker som i perioder kan være stabile, hyggelige og snille. Andre dager/perioder er de helt på bunn, livet er håpløst, ingenting er verdt å leve for. Andre ganger igjen blir de hypomane/maniske hvor de avhengig av graden på dette føler seg totalt uovervinnelige, veldig grandiose, bruker penger som milliardærer og tenker lite på konsekvenser eller andre mennesker. 

Personlig hadde jeg aldri orket å være i et nært forhold til en bipolar. De er selvfølgelig mennesker som alle andre med følelser, men å ofre hele min egen psykiske helse på den måten det ville krevd hadde jeg ikke risikert, spesielt ikke så tidlig i et forhold. 

Anonymkode: 0f015...e5a

[AnonymBruker]

Bor denne mannen i Rogalandsområdet? 

Anonymkode: 903e8...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men hvis du trekker deg bort, er det jo noe som påvirker andre, og det vil jo også påvirke en kjæreste. 

Diagnosen er det som for meg er utslagsgivende. Det blir for uforutsigbart. En bipolar diagnose er tross alt ikke noe man får uten grunn. 

Jeg kan være venn med en med bipolar lidelse, men ikke noe mer. 

Anonymkode: 67ce8...2e2

En som er kjæreste med deg må være påskrudd hele tiden, kan ikke trekke seg inn på er stille rom en liten time for å få litt fred? 
Min mann er ikke bipolar, trekker likevel seg tilbake engang i blant. 

Anonymkode: f29f7...ec1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har truffet en mann i et par måneder, og det har vært ganske utfordrende. Humøret hans svinger veldig, enten er han høyt oppe eller langt nede. Han har hatt en psykose tidligere, og har også en historikk med både rus og alkohol. Når jeg leser om bipolar lidelse, kjenner jeg igjen mange av tegnene.

Jeg har begynt å bli glad i ham, men flere rundt meg sier jeg burde trekke meg unna. Har noen av dere erfaring med å være i relasjon med noen som er bipolar eller sliter med lignende? Hvordan håndterte dere det?

 

Anonymkode: 5d411...fae

Viktigste er vel om atferden ikke slår over i utagering, spesielt i nærheten av mennesker en ikke kjenner - hvis det bare er sånn mani opp mot vanlig gjøremål (som egentlig er det som kalles bipolar) som av og til slår over i depresjon (pga en ikke får alt til hele tiden), så kan jo det lett løses med medisinering.

Anonymkode: 73f2f...a5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men hvis du trekker deg bort, er det jo noe som påvirker andre, og det vil jo også påvirke en kjæreste. 

Diagnosen er det som for meg er utslagsgivende. Det blir for uforutsigbart. En bipolar diagnose er tross alt ikke noe man får uten grunn. 

Jeg kan være venn med en med bipolar lidelse, men ikke noe mer. 

Anonymkode: 67ce8...2e2

På en måte gjør det nok det, men ikke i den grad at jeg ikke er til å leve med.  Dette var min måte å håndtere en veldig skummel opplevelse. Jeg visste ikke da at jeg var psykotisk. Samboer forsto heller ikke dette, men opplevde meg bare som litt rar i den perioden. Dette var for øvrig før jeg fikk diagnosen min. Men takk for at du minner meg på at jeg er en belastning, det setter jeg stor pris på siden jeg ikke skammer meg nok fra før… 

Anonymkode: eb8d3...11a

[AnonymBruker]

Svarene i denne tråden, viser hvor stigmatisert vi med denne lidelsen er. Les dere opp på bipolar lidelse før dere kommenterer, vær så snill 🙏 

Anonymkode: eb8d3...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Svarene i denne tråden, viser hvor stigmatisert vi med denne lidelsen er. Les dere opp på bipolar lidelse før dere kommenterer, vær så snill 🙏 

Anonymkode: eb8d3...11a

Stigma er stort, ikke rart man skjuler alt istedenfor å være åpne om hvordan man har det. Tenk om mennesker var gode mot hverandre istedenfor dette her. 

Anonymkode: f29f7...ec1

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med en mann med bipolar lidelse. Han hadde ikke det da vi møttes som ung. Det brøt vel ordentlig ut etter 2. barn med kolikk osv. Verken jeg eller han skjønte hva som skjedde med han, og det gikk jo noen år der han var uten diagnose. Det var tøft med små barn. Det er tøft nok uten at noen er syke..

Men han har funnet veldig balanse da han fikk diagnose. Han er en suksessrik mann som har stort firma, samboer i mange år. Vi greide det ikke, men vi var unge, uvitende og i en sårbar situasjon med barn..

Jeg tenker vel at personen må være reflekter og opplyst, søke kunnskap osv. Og det virker jo ikke som denne kjæresten din har kommet så langt angående dette med å takle seg selv. Du vet jo ikke engang om han har det? Du må snakke med han, spørre om disse berg og dalbanene.

Men jeg tenker vel nei her. Og ikke fordi jeg hadde sagt tvert nei til en bipolar. Ikke så lenge det var noe han aktivt håndterte. Men hvis man ikke er der, så er det en lang prosess der ting må modnes. Og han må.

Anonymkode: 71b31...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Svarene i denne tråden, viser hvor stigmatisert vi med denne lidelsen er. Les dere opp på bipolar lidelse før dere kommenterer, vær så snill 🙏 

Anonymkode: eb8d3...11a

Nå har jo flere her lang erfaring med å være i forhold med en bipolar, som jo er tema her. Det blir som regel kjapt snudd til hvor synd det er på alle bipolare siden folk har fordommer mot dem, men det er veldig sjelden jeg ser bipolare vise forståelse for at atferden deres kan være svært skadelig for andre mennesker. "Min" syntes aldri at det kom i veien for et sunt forhold, og for all del - så lenge alt handlet om ham og hans sykdom og man gikk på nåler døgnet rundt var det meste såre vel.

Jeg synes det står mye fornuftig her:

https://spesialistipsykiatri.no/bipolar-lidelse-og-kjaerlighet/

Klart det går an å få et forhold til å vare, men når det er krevende allerede etter så kort tid ville jeg i alle fall ikke gitt det veldig mange sjanser. Og som allerede sagt kommer jeg aldri til å gå inn i et forhold med en bipolar igjen. Sist kostet det meg årevis med terapi i etterkant, så det er rett og slett ikke verdt risikoen for min del. Det betyr ikke at jeg tror at alle er sånn. Det er lov å ha kriterier, preferanser og smak som gjør at man ikke går inn i et parforhold med noen, for eksempel ville jeg heller ikke hatt en mann som er religiøs eller gamer. 

Anonymkode: 93a2b...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Nå har jo flere her lang erfaring med å være i forhold med en bipolar, som jo er tema her. Det blir som regel kjapt snudd til hvor synd det er på alle bipolare siden folk har fordommer mot dem, men det er veldig sjelden jeg ser bipolare vise forståelse for at atferden deres kan være svært skadelig for andre mennesker. "Min" syntes aldri at det kom i veien for et sunt forhold, og for all del - så lenge alt handlet om ham og hans sykdom og man gikk på nåler døgnet rundt var det meste såre vel.

Jeg synes det står mye fornuftig her:

https://spesialistipsykiatri.no/bipolar-lidelse-og-kjaerlighet/

Klart det går an å få et forhold til å vare, men når det er krevende allerede etter så kort tid ville jeg i alle fall ikke gitt det veldig mange sjanser. Og som allerede sagt kommer jeg aldri til å gå inn i et forhold med en bipolar igjen. Sist kostet det meg årevis med terapi i etterkant, så det er rett og slett ikke verdt risikoen for min del. Det betyr ikke at jeg tror at alle er sånn. Det er lov å ha kriterier, preferanser og smak som gjør at man ikke går inn i et parforhold med noen, for eksempel ville jeg heller ikke hatt en mann som er religiøs eller gamer. 

Anonymkode: 93a2b...394

Forhold kan være vanskelig både med og uten diagnoser. Det er utfordrende å ha et forhold med mennesker som er syk. 
Å skrive stygt om den å samle alle under paraplyen med at de er forferdelig mennesker vil aldri ha slike rundt meg er ikke å beskrive at sykdom er vanskelig. Det er å skape et stigma rundt en sykdom. 
Min mann synes min fysiske sykdom er verre å håndtere enn min bipolar. Det er fordi den skaper mye mer trøbbel for oss. 
Det er måten man ordlegger seg på når det gjelder bipolar. Mennesker med bipolar er ikke en type menneske, de er like forskjellige som alle andre. Akkurat som ad/hd også er forskjellig fra menneske til menneske. Men mennesker med ad/hd er mye mer akseptert enn bipolar, det er ingen som skriver så stygge ting som man ser i denne tråden. 
I dag vet vi bedre! 
Jeg er helt enig at er forhold skal ikke starte slik som ts beskriver, derfor har jeg også skrevet ta en prat med han, kanskje det kan løses kanskje ikke. 

Anonymkode: f29f7...ec1

[AnonymBruker]

Mennesker som har slitt med rus utfordringer har ofte en veldig lik oppførsel som en som er Bipolar. De er vant til å regulere følelser med rus. Å de blir veldig vinglete og ustabile i oppførselen. Det er veldig svart/hvitt. Enten eller liksom. Så derfor er det mange likhetstrekk. Det trenger ikke være Bipolar lidelse i det hele tatt. Det kan handle om veldig dårlig mestring av seg selv i møte med verden og menneskene rundt. Ofte trenger de terapi og hjelp til å få innsikt i seg selv og nye måter å løse problemer på. Det er veldig tid krevende og utfordrende. Da må en virkelig ville ha en forandring og rus må være lagt på hylla. 

Anonymkode: 07fca...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2025 den 17.52):

Samme her aldri vært utro, har selvinnsikt (kommer sikkert noen til å skrive at det har jeg ikke, for jeg vet ikke hvordan andre har det rundt meg. Svaret på det er jo det vet jeg.) , vet når mulig en periode kommer, er i full jobb, gift med en god mann gjennom 20 år. 
Når jeg fikk diagnosen så leste jeg så mye dritt på nett at jeg ba mannen min om en skilsmisse slik at han kunne slippe dette grusomme menneske jeg var.  Helst burde han ta barna også, men jeg har funnet ut at denne diagnosen er ikke meg. Jeg har bipolar ja, det går helt fint. Så lenge jeg følger opp det som er best for meg. Mannen min meg også slutte på medisiner for jeg mistet helt meg selv. 
Rører ikke alkohol, aldri prøvd rus. 
Har man møtt en med diagnosen har man kun møtt den. Så folk må slutte å skrive slik. 
 

Ts de første måneden skal være fine gode måneder, de skal ikke være vanskelig der man må jobb for å komme seg videre. Jeg ville tatt dette opp med han, hørt litt hva han tenker. Så ta en avgjørelse ut ifra det. 
 

Anonymkode: f29f7...ec1

Og noen av oss har fått livet og økonomien ødelagt. Det må være lov å si. Jeg har ptsd, og har lært å leve godt med det. Vet likevel at svært mange ikke har lært det, og river andre med med seg..

Noe av greia med selvinnsikt er å innse at ikke alle er som en selv. 

Jeg kjenner ei som er bipolar og har levd et godt liv uten å være til nevneverdig hinder for de rundt seg (utroskap og pengebruk var det), og jeg kjenner til flere tilfeller der bipolare har hatt null selvkontroll eller innsikt i når neste "episode" skjer.

Når han her har visst seg å være vanskelig, allerede noen uker inn i det, er han tydeligvis ikke av sorten som har et veltilpasset liv...

Anonymkode: bf498...06a

[AnonymBruker]

Har du barn, eller ønsker du barn så anbefaler jeg på ingen måte å gå inn i et forhold til noen som er bipolar. 

Skal det kun være dere 2 så kan det gå men det vil sannsynligvis være krevende. Viktig at vedkommende tar medisiner.

Anonymkode: f198b...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2025 den 20.22):

Svarene i denne tråden, viser hvor stigmatisert vi med denne lidelsen er. Les dere opp på bipolar lidelse før dere kommenterer, vær så snill 🙏 

Anonymkode: eb8d3...11a

Jeg har hatt dette i familien og lest meg opp om bipolar og har personlig erfaring. Mange flotte mennesker med bipolar men jeg står fortsatt for svaret mitt i denne tråden.

Selv ville jeg aldri vært i et seriøst forhold med en person som lider av bipolar. Jeg er dette tett nok på slik jeg er nå og kunne aldri levd med den belastningen jeg ser partner gå gjennom. Å siden jeg har barn ville jeg aldri utsatt barn å være såpass nær dette som det blir viss jeg hadde valgt en livspartner med bipolar.

Anonymkode: f198b...ef2

[AnonymBruker]

Vært med en person med slike svingende følelser. Ble i forholdet altfor lenge. Anbefaler deg å trekke deg unna. Det kommer til å slite deg ut 

Anonymkode: 0af7c...5ff

[AnonymBruker]

Jeg må bare spørre, bor denne mannen i Rogaland?

Anonymkode: 903e8...6ba