Du som hadde "strenge" foreldre

[AnonymBruker]

Måtte stå opp selv som barn, lage min egen mat og gå til skolen hverdag. Forsov meg ofte siden ingen voksne passet på meg. Ellers så fikk jeg innimellom juling. 

Det har gått fint, men er ikke så nær min mor. Hun har alltid likt å bestemme og å være autoritær og har aldri ønsket å være venn. Så akkurat dette savnet jeg i oppveksten. 

Har aldri ønsket meg barn, ønsker bare å leve mitt voksne liv som jeg vil uten at noen skal bestemme over meg. Så det beste var å faktisk bli voksen og flytte ut.

Anonymkode: 4b633...b93

[Uanonym bruker]

Jeg synes ikke eksemplene i hovedinnlegget ("Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks.") høres spesielt strenge ut. Det er vel bare at man lærer dem om konsekvenser. Jeg praktiserer det med mine barn. "Streng" ville jeg kalt foreldre som satte urimelige grenser for barna.

Mine foreldre var strenge på noen områder (som innetider og leggetid), men lite strenge på andre (hadde f.eks. ingen faste plikter i huset utover å rydde eget rom).

Jeg tror, som på de fleste andre områder her i livet, at en mellomting er det beste. Ikke for streng, men ikke for ettergivende. Og så må man velge hvilke områder det er viktig for en å ha klare grenser på.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som deg, Ts, på 80- og 90-tallet. Faren min (enkemann) var definitivt ikke som foreldrene dine. Han var streng men ikke "slem", om det gir mening?

Så jeg ble selvstendig tidlig, og tok mye ansvar. En ting jeg er veldig glad for, er at han ikke var opptatt av at jeg skulle være best mulig. Enkelte foreldre vil jo helst at barna skal ta de fineste utdannelsene, at barna liksom skal lykkes mer i livet enn det de selv har gjort. Sånn var ikke faren min, han la seg ikke opp i utdannelsen min i det hele tatt. 

Han døde da jeg var i 30-årene. Jeg opplevde både som barn og voksen at vi var veldig glade i hverandre. og jeg var helt knust da han døde. 

Anonymkode: d4c4a...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kan si jeg har hatt begge deler. Før skilsmissen så var det mer flytende og min bror som er mye eldr har nok tatt litt skade av det.

Mistet han ting fikk han bare nytt og som gutt hadde han mye friere tøyler. Jeg brøyt de reglene som kunnes, tenne på ting, stikke av fra barnehagen og seksuelle ting(ble utsatt for sa)

Når det ble skilsmisse så gikk jeg på barneskolen og han på ungdomsskolen. Han fortsatte med frie tøyler og jeg hadde ganske strenge regler om innetid, leggetid, hjelpe hjemme, ikke være alene osv. Følte at mamma hadde høye krav til meg faglig, men det tror jeg at jeg gjorde på meg selv. En klassisk flink pike. (Men mamma var veldig opptatt av at vi skulle ha mulighetene hun ikke fikk, så vi fikk gå på mange aktiviteter til tross for dårlig økonomi) Jeg måtte kjempe for å få lov til å få friere tøyler hjemme. Men i gjengjeld fikk jeg jobb tidlig, lærte verdien av penger, ikke gi opp. Bror følte lite på dette siden han var ungdom, sløste vekk konf pengene, fikk seg ikke jobb før mamma tvang han til å betale husleie. 

I ettertid har jeg tenkt at jeg Er så glad for skilsmissen og flyttinga, ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde endt med slik jeg holdt på! 

Den dag i dag så er bror uten utdanning, ræva jobb, eier ingenting med har fortsatt dårlig råa, spiller uhorvelig mye og tar litt for lite ansvar for sine egne unger. Jeg er lærer og har et a4liv. Tre barn som jeg kanskje føler meg som strengeste moren i bygda med både innetid og leggetid, husarbeid, aldersgrense osv. Men de er i gjengjeld utrolig flotte gutter som til tross for vanskelige klasser gjør det godt faglig og er snill og omtenksom med de rundt seg. Selv om jeg har vært streng så er jeg nøye på å si jeg er glad i dem, tilbringe alenetid, snakke med dem, og sagt uansett hvem du blir glad i eller hva du gjør så er vi glad i dem. Viktigst for oss er at du er snill med de rundt deg.

Som lærer så må jeg bare si at de ungene som har det værst, er de som har foreldre som unnskylder de, gjør alt for de og synst så synd i ungene sine for alt. De får enten så lav selvtillit at de ikke får til noe/gir opp eller lærer fort å være manipulerende og gjerne mobber og utestenger.

Grenser er hvordan voksne viser at vi bryr oss!

Anonymkode: 61a59...019

Hvilke fag underviser du i?

Anonymkode: b17cc...489

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig strenge foreldre. Jeg måtte hjelpe til med mindre søsken hele tiden, og at det ikke passer var rett og slett ikke akseptabelt. De hadde høye krav til karakterer. Men stilte aldri opp og så på eller kjørte til idretten jeg drev med. 
 

Jeg ble tidlig selvstendig, har ekstremt høye krav til meg selv. Mitt store problem er at jeg ikke evner å sette grenser. Blir overarbeidet i alle jobber jeg har, fordi jeg ikke tør å si nei til noe. Siden jeg er flink, blir jeg derfor utnyttet av ledere som synes det er behagelig at jeg bare løser alt. 
 

Jeg stiller opp på alle måter for barna mine. Men sier også ifra hva jeg forventer av dem. Jeg har snille, pliktoppfyllende barn, men de tør å stå opp for seg selv. Jeg ser helt ærlig ikke at det er noen god ting ved å ikke hjelpe barnet ditt om det forsover seg en sjelden gang. Ungdommer vokser som regel av seg at de ikke klarer å våkne om morgenen. 

Anonymkode: 622dc...6f9

[AnonymBruker]

Her er det flere tilfeller som ikke burde regnes som «strenge foreldre», men som ren og skjær mishandling ♥️🫂

Anonymkode: a891d...3a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg synes man skal hjelpe barna sine om man har muligheten til det. Man kan likevel gjøre de oppmerksom på at de har et ansvar. Tålmodighet er en dyd sies det, og det er nettopp det det er. 

Da hadde jeg heller valgt en annen konsekvens tror jeg....

Er mange måter og ansvarliggjøre barna sine på. Det er lov å være kreativ.

Anonymkode: 1beeb...a77

Ja, man helper ungene sine. Men man gjør ikke jobben for de. 

Feks ville ungen min bytte valgfag da det nye skoleåret begynte. Hun søkte før sommeren som man skulle, men en lærer sa da skolen begynte at det ikke var blitt byttet og da hun kom hjem var hun fortvilet og ville at jeg skulle ringe kontaktlærer. Da sa jeg at hun måtte snakke selv med kontaktlærer når hun kom tilbake på skolen noen dager senere også tok vi det deretter alt etter hva svaret ble. Nå er ungen min blitt så stor at hun må begynne å fikse opp i ting selv. Jeg kan fortelle henne gangen i ting, det er hjelpen hun får fra meg. 

Og hva ble enden på visa: joda, den læreren som sa at det ikke ble bytte tok faktisk feil. Kontaktlærer sa at det var i orden og valgfaget er endret. 

Anonymkode: 16698...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2025 den 10.50):

Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Hvis jeg var din kollega, og du plutselig bare forlot arbeidsstedet med den begrunnelsen, ville jeg enten trodd du var spinna gæren, eller at det var noe både mentalt og fysisk galt med sønnen din siden han ikke klarte dette selv

Anonymkode: dd037...cd5

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2025 den 11.47):

Jeg hadde strenge foreldre. Jeg er veldig glad i dem da. Min far var militær, og det var litt militært hjemme og. Vi måtte delta, han hadde nærmest en slags overlevelseuke i ny og ne, med telttur, fisking og vi måtte gå til vi stupte  hahah.... det regnet, og vi fikk ikke lov til å syte. Jeg ler nå, men jeg lo kanskje litt mindre på disse turene. Jeg kom hjem med G i matte, og da var det en time matte med han hver dag ( og han var ikke den mest pedagogiske) men ok; jeg fikk S i matte (6-er-) Så vi led litt, men vi falt, og reiste oss, fikk ros for det, men lite sympati for å falle. "Opp igjen" Man må reise seg her i livet!! Alle disse utsagnene til min far sitter jo som spikret og har hjulpet meg mye i min karriere og mitt liv. Jeg setter meg aldri ned og synes synd på meg selv, klager og syter og gråter. Jeg kan jo gjøre det litt, kjenne litt på følelsen, men så tenker jeg vel at dette ble litt patetisk, og karrer meg på bena. 

...så det har vært veldig nyttig. Det har kanskje føltes litt brutalt haha...tidvis. Men jeg har jo fått et godt humør, og er ikke svært lite sensitiv av meg. Jeg har en god galgenhumor når det gjelder å møte på utfordringer, som jeg tar med meg. 

Som ungdom ble jeg veldig rebelsk, og det var harde motsetninger. Men det var jo også nødvendig for meg å bli sint og løsrive seg. Jeg har tenkt på det i ettertid da, hvordan ungdommen nå hater seg selv, mens vi hatet foreldrene våre. Jeg var sint på mine foreldre, og jeg var aldri sint på meg selv. Hatet meg selv, skar i meg selv osv... Så jeg undrer meg hva som  har skjedd? 

Jeg er jo ikke slik som mine foreldre, men jeg har vel kjent på, og kanskje tidvis uttrykt- uten å si det rett ut- jammen- ta deg sammen da!! Det er jo ikke lov å si. Men jeg har jo alltid satt pris på når jeg har det som verst, og få et par gode ord fra min far. Det er han jeg ringer når det er vanskelig, eller min mor- og da får jeg gode ord, og gjerne et lite spark bak. Opp igjen! Ja, nå må du bare ta fatt! ..og det hjelper! Men det er klart, jeg er bare oppdratt slik. 

Anonymkode: b4e4c...560

For en fantastisk far! Er du godt gift med en solid mann som faren din liker? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Her er det flere tilfeller som ikke burde regnes som «strenge foreldre», men som ren og skjær mishandling ♥️🫂

Anonymkode: a891d...3a2

Enig!

Selv dette med å ikke kjøre barna hvis de har forsovet seg og ikke rekker bussen, selv om de skal samme vei selv? Det høres mer ut som et psykologisk maktspill enn oppdragelse og "å lære barna ansvar". Hadde de nektet å kjøre ektefellen eller andre voksne i samme tilfelle? Og er det ikke foreldrenes ansvar å vekke barna (som jo er barn) i tide? Får meg til å tenke på Ruby Franke-saken, det var sånt hun begynte med.

Anonymkode: 03057...495

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2025 den 10.50):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

Hadde ekstremt strenge foreldre som barn selv. Strenge regler og krav, høye forventninger, alltid konsekvenser for ting, aldri fysisk straff. Har et meget godt forhold til dem i dag, alltid hatt det selv om jeg syns de var kjip som barn/ungdom. 

Har nok lagt meg på en mellomting med mine egne barn. Mer forståelse, men absolutt ansvarliggjøring, regler og konsekvenser for dem. De er omsorgsfulle, selvstendige, høflige,  omsorgsfulle barn i dag med trygge rammer, og et hjem de vet de kan fortelle alt uten straff, men at ting vil ha konsekvenser. 

Aldri kjørt barna til skolen, har de glemt noe hjemme, drar jeg ikke fra jobb for å levere det. Mister de bussen, må de vente på neste eller gå hjem etc. 

Anonymkode: 69f12...5bc

[Gaia]

Jeg er født tidlig på 70-tallet. Mine foreldre var fra arbeiderklassen, og det ble en del av oppdragelsen. Jeg kunne ikke få alt jeg ville, men jeg hadde alt jeg trengte. 

Jeg hadde klare regler for oppførsel, og fikk ukepenger. Jeg kunne få ekstra ukepenger hvis jeg gjorde ekstra ting som vi ble enige om. Hadde faste oppgaver hjemme hver uke, og vi hadde to hunder som måtte luftes. 

Lekser skulle gjøres før jeg dro ut med venner, og jeg måtte sykle, sparke eller gå for å komme meg på treninger og øvelser i korpset. Hvis jeg ville være med på noe, så måtte jeg komme meg dit selv. 

Var jeg ute på kveldene som ungdom, så måtte jeg komme hjem til avtalt tid, ellers ble det husarrest. Skulle jeg hentes, måtte jeg også være på plass til riktig tid, eller ringe hjem fra en telefonkiosk for å bli hentet. 

Sånn har jeg også oppdratt mitt barn. Avtaler skulle holdes, ukelønn var fast, men ekstra ting kunne gi mer ukelønn. Det ble syklet og gått, men henting var mulig. Heldigvis fikk poden mopedlappen da hen var 16, så da slapp jeg en del kjøring.

Nå er hen voksen og takknemlig for den oppdragelsen hen har fått. 

[AnonymBruker]

Husk at vi foreldre er forbilder for barna våre. Er vi strenge bare for å være strenge, hvordan blir man som voksen ds? Jeg tenker barna lærer mye av at vi foreldre hjelper til med ting, da lærer de seg også å bli gode og snille mennesker. 

Anonymkode: 7cd62...9e2

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en alenemamma som ikke brydde seg. Vi fikk gjøre som vi ville. Alle er i dag superselvstendige. Vi passet på hverandre og lagde matpakke selv, ja gjorde alt selv. Noen av dere nevner at dere ble selvstendige og gjorde alt selv fordi det var krav som ble satt til dere. Hos oss var det ingen krav, men vi skjønte fort at vi måtte sørge oss selv fordi mamma hadde nok med seg selv og ikke evnet å bry seg. Alle i voksen alder har enten bachelor eller yrkesfaglig utdanninger. Tidlig ut i arbeidslivet, spart og kjøpt egen bolig osv. Lever helt vanlig liv. Rart det ikke gikk mer galt med oss egentlig… 

Anonymkode: b1477...92a

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (På 6.9.2025 den 11.23):

Jeg synes ikke eksemplene i hovedinnlegget ("Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks.") høres spesielt strenge ut. Det er vel bare at man lærer dem om konsekvenser. Jeg praktiserer det med mine barn. "Streng" ville jeg kalt foreldre som satte urimelige grenser for barna.

Mine foreldre var strenge på noen områder (som innetider og leggetid), men lite strenge på andre (hadde f.eks. ingen faste plikter i huset utover å rydde eget rom).

Jeg tror, som på de fleste andre områder her i livet, at en mellomting er det beste. Ikke for streng, men ikke for ettergivende. Og så må man velge hvilke områder det er viktig for en å ha klare grenser på.

Det var derfor jeg skrev "strenge" for å vise til at jeg ikke nødvendigvis mener at det er veldig strengt. Samtidig er det mange her i tråden som synes det er urimelig og veldig strengt å ikke kjøre barna til skolen så folk er forskjellige. Hadde foreldrene til noen av mine venner nektet å kjøre dem hadde jeg syntes de var ganske kjipe da jeg var barn/ungdom.

Personlig hadde jeg nok ikke valgt å legge meg på den linja, men kommer til å ansvarliggjøre dem mer enn mine foreldre ansvarliggjorde meg.

AnonymBruker skrev (På 6.9.2025 den 15.46):

Her er det flere tilfeller som ikke burde regnes som «strenge foreldre», men som ren og skjær mishandling ♥️🫂

Anonymkode: a891d...3a2

Enig. Det er virkelig ikke sånn streng jeg mente. Trist lesning 💔

Anonymkode: 061a5...c11

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar!

Stor forskjell på hvordan folk har vokst opp ser jeg også mange har hatt det ganske tøft. Store klemmer til dere, håper ting går bedre nå. Ingen barn skal blir utsatt for vold eller omsorgssvikt.

 

Anonymkode: 061a5...c11

[AnonymBruker]

Min mor var rusmisbruker og fraværende. Vokste opp med far. 

Han mener en far skal være streng og en mor skal gi kjærlighet. Jeg har opplevd ham som vekslende mellom for streng, og for tilbakelent. Han kunne kjefte en del over ting som jeg tenker er unødvendig, og jeg følte jeg ble lite satt pris på fordi han la ikke merke til mine positive sider. Så det var mye mer kritikk en ros. Jeg er i dag blitt en kald fisk som tenker mest på meg selv, fordi min far også var slik. Prøver å bli litt bedre da

M27

Anonymkode: 21f10...89e

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en det mange vil kalle for «streng mor», og det er jeg sjeleglad for. Hun var aldri fysisk eller urimelig, men hun stilte krav til oss, var mamma og ikke venn og lærte oss forskjellen på rett og galt. Det tror jeg har vært med å gjøre meg til en robust person med moralkompasset riktig innstilt 😊

Anonymkode: fca9a...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2025 den 9.50):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

Strenghet og det å virke som totalt følelsesmessig frakoblet barna kan være det samme. 

Barn kan lett oppfatte at strengheten er for at de er dritt og foreldre ikke bryr seg (som det noen ganger hos noen er tilfelle og ikke grenser for å lære seg noe. 

Selv ble jeg kjørt masse rundt, hentet på natta, MEN jeg var alltid alene på morgenen og ettermiddagen så frokost og mat etter skolen, oppvaskmaskin osv var alltid mitt ansvar. 

Min ene fikser jeg ofte matboks til, den andre drar på skolen en time senere og er eldre og har masse tid til å fikse selv. Yngste drar avgårde kl 6.40 og trener på skolen så mer kritisk med mat og har ofte sen trening kvelden før så vanskelig å bruke de 20 min på å lage salaten til lunsj.  Fint prinsipp å måtte gjøre ting selv også, men ikke på bekostning av søvn. 

Vi er strenge med skolearbeid, det har de ikke fått sløve med. Vi har også vært strenge med å få ungene på trening, ikke bsre å droppe for hadde lyst til å spille og ville de slutte måtte de vente til terminens slutt.  Yngste trener mye og vi har dermed ikke lagt like mye huslige oppgaver på henne, dagene er lange og ikke uvanlig at det er mørkt før 22. Der trenger vi ikke noe skjermtid eller avskrudd nett. Eldste som trener lite har mer krav og nettet går av kl 23. Han trenger strengere grenser fordi hin ikke gjør ting naturlig. 

 

Anonymkode: e08e8...c72