Empty nest..?

[AnonymBruker]

Er det flere som har opplevd dette? Hvordan føles det for dere? 

Mine to barn har nå flyttet ut, og jeg er overrasket over mine rare følelser. Jeg var alene med dem først endel år, før møtte ny som ble deres stefar. Vi har hatt det rimelig greit, men jeg har i perioder også vært veldig sliten, så jeg må innrømme at mange ganger satt jeg å drømte meg bort om store barn og å få igjen fritid og overskudd. Og det ble det jo mer og mer, etterhvert som de ble større. Men når de nå har flyttet ut sitter jeg ofte og gremmes over tiden som er borte, og som aldri vil komme igjen. 

Er det flere som har kjent seg likedan trist etter barna fløy ut? Eller er det bare litt savn, men mest positivt og glede over huset for seg selv? 

 

 

Anonymkode: 3f30e...85f

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e3f97...d77

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle det sånn. Mine barn er små og jeg klarer ikke å nyte... jeg vet og at jeg kommer til å angre når tiden er forbi.. men da må jeg bare prøve å huske at jeg gjorde så godt jeg kunne 

Anonymkode: 26c0b...022

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg snakket med min mor på telefonen da alle ungdommene bodde hjemme. Jeg sa; Jeg er SÅ lei av å lage den middagen til hver dag. haha... og hun sa; Snart vil du savne det. Det hadde aldri slått meg før at hun savnet å lage middag til meg?? Men ja, nå har alle flyttet ut, og jeg savner kanskje ikke å lage middag til dem hver dag, men ja jeg savnet det også, og det å ha dem her.  Det ble litt tomt, og meningsløst. Jeg gikk litt rundt meg selv en stund og kjente en tomhet og en sorg. Men det varte ikke så lenge.... 

For så kom den ene hjem nesten hver helg, og den andre kom hjem i perioder, og hun skal flytte hjem igjen neste år en periode, Nå er de her i jula, og den varer jo lenge i år. Jeg kjenner litt på at det kommer til å være greit å få huset for seg selv igjen når de drar  ...men ja, det er koselig å ha dem hjemme, men jeg synes det er greit å ha det for bare meg og  mannen også, til tider.

 

Anonymkode: 5761d...6b8

[Ulrikke]

Min (vår) flyttet i høst. Er nå hjemme på lang juleferie. Ikke noe galt med "barnet", hun er blid, hyggelig, hjelpsom og snill, men jeg må innrømme at jeg synes det har vært utrolig deilig at hun har flyttet ut for å studere  Kall meg gjerne en dårlig mor, altså! Men det er en tid for alt, og jeg synes det er deilig å være bare meg og mannen til tider. Selvfølgelig er det hyggelig at hun kommer hjem på ferie, setter pris på at vi har en nær relasjon og at vi snakkes daglig ellers også, men ja.... Jeg var nok klar for at hun flyttet ut, selv om det aldri har vært noen vanskelige ting mellom oss. Sånn hadde jeg det selv også, hadde et godt forhold til mine foreldre selv da jeg var tenåring, men da jeg selv flyttet ut i egen leilighet ville jeg omtrent bare være der, trivdes så godt med det. 

Så nei, jeg har ikke hatt "empty nest"-syndrom det første semesteret uten barn i hus ihvertfall