Planlagt gravid og tok abort

[AnonymBruker]

Hei. Ingen barn fra før. Trodde alltid at jeg vil ikke ha barn, men etter at jeg fylte 30 så begynte jeg å tenke på det. Mannen min var ikke helt for pga alderen sin, men jeg har presset ham å prøve. Etter 3 år har jeg blitt gravid. Han ble ikke så glad. Jeg fikk fullstendig panikk av graviditeten, at livet mitt er over, at å ha barn er den siste tingen jeg vil på dette jord osv. Mannen min sa, gjør hva du vil. Så tok jeg abort. Nå sitter jeg og føler meg helt forferdelig.

Anonymkode: dc370...79e

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du har dårlig samvittighet for. Du bestemmer dette selv, mannen var i utgangspunktet ikke særlig hypp og han sa også selv at du gjør som du selv ønsker med dette. Når det kan svinge fra at du etter eget utsagn har presset mannen til å få barn med deg til at det å få barn er det siste du vil på denne jord, da høres det jo veldig fornuftig ut at dere lar det være. 

Anonymkode: 368b1...394

[AnonymBruker]

Du valgte abort, og du må slutte å dvele noe mer med valget ditt. Det føltes garantert helt riktig for deg da du tok det, så husk på det.

Anonymkode: 4013a...4cb

[AnonymBruker]

Steriliser dere begge to.

Anonymkode: 19604...412

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvofor du føler deg så forferedelig? Du tok et valg, du har lov å ombestemme deg, på samme måte som man kan velge å beholde et uplanlagt foster så kan man abortere et planlagt. Lite hensiktsmessig å stille spørsmål ved disse avgjørelsene nå da dette ikke er noe man kan angre på verken den ene eller andre veien. Du tok det valget som var rett for deg der og da.

Anonymkode: a327d...472

[AnonymBruker]

Men nå vet du at barn kanskje ikke er for deg? Og han mannen høres ikke ut til å være så fryktelig gira han heller. Dere gjør lurt i å ikke prøve igjen tenker jeg

Anonymkode: 9a767...9e0

[Biloba]

Kanskje du er en som generelt har litt problemet med å kjenne deg selv og dine behov og ønsker og forutsetninger? Gjorde du aborten nesten i panikk eller ga du deg lengst mulig tid til å overveie hva de to valgene ville bety? Angrer du at du avbrøt svangerskapet, eller føler du mest på at det var feil å prøve og så avbryte? Mannen din høres ikke ut som han er en god støtte og samtalepartner. 

Du skriver jo ikke så mye, men jeg får inntrykk av at dette var uoverveid og ar du kanskje sliter med noe som gjorde at det ble slik. Er det mye som roter seg til for deg i livet ditt, håper jeg du tar kontakt med fastlegen din og får hjelp til å finne ut av det. 

Ikke meningen at du skal svare på dette, bare til ettertanke.