Sende mail til han for å bli ferdig? Mann jeg likte (langt)

[AnonymBruker]

På er tidspunkt av livet hvor jeg hadde det vondt å tøft og ikke hadde noen planer om å være med en mann, ble det likevel sånn. Jeg forklarte han at jeg ikke hadde kapasitet nå, men han ble likevel værende. Satte seg inn i det jeg slet med og ville hjelpe til. 

Sa det aldri til han men sakte men sikkert oppsto varme følelser for han. Jeg vet ikke om han følte det samme, men fikk inntrykk av det. Han begynte etterhvert å skjelve på hendene når vi klemte og så hverandre inn i øynene for eksempel. Det ble en del kyssing på oss. Aldri sex, men mye kyssing og han fortalte meg at jeg var noe helt spesielt for ham.

Jeg var i ventesorg og når dødsfallet inntraff var han der for meg. Veldig også. Ordnet og styret for meg. Snakket. Hadde veldig respekt for at jeg var langt nede og behandlet meg deretter. 

Så, dagen før begravelsen hørte jeg ikke fra han. Utpå kvelden sendte jeg han en melding om at jeg håpet det hadde gått bra på jobb i dag og at jeg tenkte på ham. Fikk da melding om at han skulle ringe om en times tid. Det gjorde han aldri. 

Begravelsen ble tung og dagen føltes som et helt vondt år. Jeg var samtidig veldig frustrert over at han som hadde vært så kjærlig og tett på meg i så lang tid, ikke engang gadd å sende meg en ussel melding dagen han visste kom til å bli veldig tung for meg. Jeg var kommet dit at jeg kjente jeg virkelig trengte han, han hadde forsikret meg om at jeg trygt kunne tillate meg å være skjør og lene meg på ham. Så jeg ble veldig lei meg for å ikke høre noe.

Hørte ikke fra han på over en uke. Da fikk jeg plutselig melding. Han spurte hva jeg drev med. Da hadde jeg nettopp spist middag med barna mine og satt egentlig bare for meg selv og tenkte og var i sorg selvsagt. Svarte at vi hadde spist middag og at jeg ikke følte meg bra. Ingen svar fra han. Jeg ble forferdet over at han bare kunne sende en slik melding uten å spørre om hvordan jeg har det, hvordan begravelsen var, eller noen ting som helst. Igjen ble han som sunket i jorden. 

Brukte lang tid på å komme over dette sviket. Jeg hadde nok med ventesorgen og sa at jeg ikke hadde ork til å gå inn i noe romantisk med noen, likevel brøytet han seg fram og skulle kysse og gi meg falske forhåpninger 😪

Mens jeg fremdeles var i prosessen med å komme meg iver han, og litt over en mnd etter begravelsen ser jeg på Facebook at han plutselig har satt seg som "i et forhold". Flere bilder hvor de holder rundt hverandre og kysser. Lange tekster om at klippen i livet endelig var funnet, så nyforelsket atte, masse kliss. Og der blokkerte jeg han fort og har kjent på mye bitterhet og sinne. Selvfølgelig ikke hørt noe mer fra han. 

Jeg har det bedre i dag, men sitter på utrolig mange spørsmål. Og jeg har så lyst til å sende han en mail for å prøve å forstå. Gjør egentlig ingenting for meg om han ikke svarer, jeg vil bare han skal lese det og vite hvordan dette gikk inn på meg og hvor sviktet jeg føker meg pga hans handlinger.

Hvordan kan et menneske gå fra i det ene øyeblikket sitte å gråte sammen med meg fordi jeg snart mister noen, uttrykke bekymring for hvordan det skal gå med meg under og etter, legge planer om hvordan vi skal gjøre det, at han er beredt på å være borte fra jobb for å være der for meg,  til at han ikke bryr seg i det hele tatt når han vet begravelsen er? Og bare sende en casual omtrent  "hva skjer a?" melding like etter? 

Er folk virkelig så kyniske og kan snu så brått om? Greit nok at han tydeligvis fant seg en annen, men er det ikke vanlig å si fra og rydde opp? Jeg føler meg spyttet på og null verdt. Og jeg har skrevet mailen (uten å sende det til han selvfølgelig) sikkert 20 ganger. For jeg er så full av raseri. Jeg har nå så lyst å sende han den mailen bare for å bli ferdig, jeg vil bare han skal forstå at det han gjorde ikke var greit. Jeg er redd han sitter å tror at siden jeg ikke lar høre fra meg så har det ikke påvirket meg noe og det er ingenting å snakke om. Men det han gjorde har påvirket meg fryktelig mye. Er det greit å holde på sånn?? 

Har lest flere ganger her inne at man ikke bør sende noe slikt og at man bare taper på det selv. Men er det virkelig sånn i mitt tilfelle? Jeg blir så sint og frustrert hver gang jeg tenker på det og jeg vil ikke han skal tro det er greit å gjøre sånt mot mennesker som har det vondt!

Anonymkode: 4defd...bfb

[BobTheNoob]

Jeg er redd for at å sende det brevet eller mailen bare vil fortsette å trigge deg. For det første vil du gå og vente på svar, og kanskje det ikke engang kommer noen gang. Da blir du gående lenge i spenning og vente på det. For det andre holder det en konflikt åpen og potensielt gående ganske lenge. Dette kommer til å oppsluke deg, når det du egentlig trenger er å ta vare på deg selv, få litt avstand til fyren og finne tryggheten i deg selv igjen. 

Derfor er det mange som får det rådet i terapi at de skriver det brevet, men de sender det aldri. Det er litt terapi i å se det "på trykk" foran seg.  Men å sende det vil bare forlenge triggingen og smerten. 

Jeg har gjort det (skrevet, men ikke sendt) , i forbindelse med et forhold hvor jeg følte meg enormt sveket. Det er ingen quick fix på noe sånt som dette. Svik er svik og det er traumatiserende. Nå er ikke jeg psykolog. Men ikke uvanlig å oppsøke en form for terapi når man har lidd store tap, opplevd svik osv. Det er ikke lett å bære. 

Når det gjelder han fyren, så er det sjokkerende at han valgte å svikte deg nettopp i forbindelse med begravelsen. Hvis han mente forholdet ikke var riktig for ham, kunne han vært voksen nok til å ha bedre timing og kommunisere det på en mer moden måte. Men dette er hans karakter og hans svik. Det har ingenting med deg og din verdi å gjøre. Bare hans.  Det høres ut som en klisje. Men over tid vil denne openbaringen lande hos deg også.  

Kondolerer med tapet, og ønsker deg alt vel! 

Endret 27. august 2025 av BobTheNoob
Liten presisring

[AnonymBruker]

Min tanke er om han kanskje ikke har hatt et realistisk syn på deres relasjon. At han har likt oppmerksomheten og falt for deg, uten å ta innover seg hvordan det blir når døden inntreffer - at da flyttes (naturligvis!) all oppmerksomhet mot den avdøde, og den kjærligheten som nok tross alt fantes der. Kanskje denne mannen ikke taklet det, og på en umoden måte så på det som konkurranse? 

Jeg er åpen for at jeg kan ta helt feil. Det er mulig jeg er farget av erfaringer med umodne menn. 

Anonymkode: e8943...6b8

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På er tidspunkt av livet hvor jeg hadde det vondt å tøft og ikke hadde noen planer om å være med en mann, ble det likevel sånn. Jeg forklarte han at jeg ikke hadde kapasitet nå, men han ble likevel værende. Satte seg inn i det jeg slet med og ville hjelpe til. 

Sa det aldri til han men sakte men sikkert oppsto varme følelser for han. Jeg vet ikke om han følte det samme, men fikk inntrykk av det. Han begynte etterhvert å skjelve på hendene når vi klemte og så hverandre inn i øynene for eksempel. Det ble en del kyssing på oss. Aldri sex, men mye kyssing og han fortalte meg at jeg var noe helt spesielt for ham.

Jeg var i ventesorg og når dødsfallet inntraff var han der for meg. Veldig også. Ordnet og styret for meg. Snakket. Hadde veldig respekt for at jeg var langt nede og behandlet meg deretter. 

Så, dagen før begravelsen hørte jeg ikke fra han. Utpå kvelden sendte jeg han en melding om at jeg håpet det hadde gått bra på jobb i dag og at jeg tenkte på ham. Fikk da melding om at han skulle ringe om en times tid. Det gjorde han aldri. 

Begravelsen ble tung og dagen føltes som et helt vondt år. Jeg var samtidig veldig frustrert over at han som hadde vært så kjærlig og tett på meg i så lang tid, ikke engang gadd å sende meg en ussel melding dagen han visste kom til å bli veldig tung for meg. Jeg var kommet dit at jeg kjente jeg virkelig trengte han, han hadde forsikret meg om at jeg trygt kunne tillate meg å være skjør og lene meg på ham. Så jeg ble veldig lei meg for å ikke høre noe.

Hørte ikke fra han på over en uke. Da fikk jeg plutselig melding. Han spurte hva jeg drev med. Da hadde jeg nettopp spist middag med barna mine og satt egentlig bare for meg selv og tenkte og var i sorg selvsagt. Svarte at vi hadde spist middag og at jeg ikke følte meg bra. Ingen svar fra han. Jeg ble forferdet over at han bare kunne sende en slik melding uten å spørre om hvordan jeg har det, hvordan begravelsen var, eller noen ting som helst. Igjen ble han som sunket i jorden. 

Brukte lang tid på å komme over dette sviket. Jeg hadde nok med ventesorgen og sa at jeg ikke hadde ork til å gå inn i noe romantisk med noen, likevel brøytet han seg fram og skulle kysse og gi meg falske forhåpninger 😪

Mens jeg fremdeles var i prosessen med å komme meg iver han, og litt over en mnd etter begravelsen ser jeg på Facebook at han plutselig har satt seg som "i et forhold". Flere bilder hvor de holder rundt hverandre og kysser. Lange tekster om at klippen i livet endelig var funnet, så nyforelsket atte, masse kliss. Og der blokkerte jeg han fort og har kjent på mye bitterhet og sinne. Selvfølgelig ikke hørt noe mer fra han. 

Jeg har det bedre i dag, men sitter på utrolig mange spørsmål. Og jeg har så lyst til å sende han en mail for å prøve å forstå. Gjør egentlig ingenting for meg om han ikke svarer, jeg vil bare han skal lese det og vite hvordan dette gikk inn på meg og hvor sviktet jeg føker meg pga hans handlinger.

Hvordan kan et menneske gå fra i det ene øyeblikket sitte å gråte sammen med meg fordi jeg snart mister noen, uttrykke bekymring for hvordan det skal gå med meg under og etter, legge planer om hvordan vi skal gjøre det, at han er beredt på å være borte fra jobb for å være der for meg,  til at han ikke bryr seg i det hele tatt når han vet begravelsen er? Og bare sende en casual omtrent  "hva skjer a?" melding like etter? 

Er folk virkelig så kyniske og kan snu så brått om? Greit nok at han tydeligvis fant seg en annen, men er det ikke vanlig å si fra og rydde opp? Jeg føler meg spyttet på og null verdt. Og jeg har skrevet mailen (uten å sende det til han selvfølgelig) sikkert 20 ganger. For jeg er så full av raseri. Jeg har nå så lyst å sende han den mailen bare for å bli ferdig, jeg vil bare han skal forstå at det han gjorde ikke var greit. Jeg er redd han sitter å tror at siden jeg ikke lar høre fra meg så har det ikke påvirket meg noe og det er ingenting å snakke om. Men det han gjorde har påvirket meg fryktelig mye. Er det greit å holde på sånn?? 

Har lest flere ganger her inne at man ikke bør sende noe slikt og at man bare taper på det selv. Men er det virkelig sånn i mitt tilfelle? Jeg blir så sint og frustrert hver gang jeg tenker på det og jeg vil ikke han skal tro det er greit å gjøre sånt mot mennesker som har det vondt!

Anonymkode: 4defd...bfb

Han ville ha sex. Noen menn er eksperter på å være det du trenger for å få det de vil ha.

Det er utspekulert og ondsinnet...

Han hektet deg og du falt for det. Det er brutalt, og det er nok grunnen til at du har så mange spørsmål. Ikke send han noe. Bare glem han. Han er ikke verdt din tid. Fokuser på deg selv istedet og din kjærlighet til deg selv. Du fortjener så utrolig mye mer. 

Hadde han vært en ordentlig mann så hadde han avsluttet på en verdig og skånsom måte.

[AnonymBruker]

Du har fått de svarene du trenger gjennom atferden han har vist deg. Stol på at det er nok! 

Anonymkode: aa7c5...b07

[AnonymBruker]

Ikke kast bort mer tid og energi på han. 

Anonymkode: ed4c3...05e

[AnonymBruker]

Vil du egentlig ha svarene på hvorfor han ikke ville ha deg og valgte noen andre? 

Careful what you wish for.

 

Anonymkode: b237e...c0f

[AnonymBruker]

Fordi du var sårbar og lett bytte.

Så ble det litt vel mye tragedie, og drt er turn off.

Ikke verre enn det.

Ikke send mail. Han har jo datet hun andre samtidig. Glem hele fyren.

 

Anonymkode: ed0e3...59a

[Frida]

Ikke send mail, men skriv det du skrev i mailen på papir. Så brenner du papiret, se gjerne på det som en prosess for deg selv for å sette strek. Han har tydeligvis satt strek, uten å underrette deg. 

Som en sa over her, du vil bare dra det i langdrag ved å sende noe til ham og så vente på svar som mest sannsynlig aldri kommer. . 

[exictence]

Jeg hadde ikke sendt brev/mail. Hva vil du egentlig oppnå med det. Det at han skal vite hvor sviktet du følte deg? Hva hjelper det deg? Nei, det beste er å gå videre

[AnonymBruker]

Dette bør du nok bare legge bak deg, glem han. Litt vanskelig å si om han, slik noen påpeker bare var ute etter sex. Eller om han faktisk var deg for deg, det er også fullt mulig, av han genuint ønsket å stille opp for deg, men så dukket det en potensiell kjæreste opp i livet hans og så flyttet han fokuset sitt dit, kanskje ikke så unaturlig hvis han letet etter ekte kjærlighet. Men uansett, viktig å legge dette bak deg. Å sende brev/mail, vil nok gjøre vondt for dere begge. Kom deg videre i livet.

Anonymkode: 748cf...c45

[AnonymBruker]

Du kan også se på denne tråden her at det er ditt punktum. For nå har du skrevet her om sviket du opplevde. Og svarene du får bærer preg av at ja, denne mannen har faktisk en side ved seg som gjør at han ikke er passende for deg. Og egentlig de færreste andre. Sett strek nå. Tenk at du er ferdig. Hjernen vår må noen ganger programmeres mot det vi vil at den skal gjøre. Tving deg selv til ikke å tenke på denne mannen og tilbring tid med familie og venner. For helt ærlig er ikke dette noen du vil være med, som syns det er ok å behandle folk sånn.

Anonymkode: 4c08f...2e1