Venner som er uinteressert i familieliv

[AnonymBruker]

Hei! 
jeg ble mamma for litt over et år siden, og er nå i slutten av tjueårene. Det vil si at det er veldig variert hvor folk på min alder er i livet. Jeg var den første blant mine venner til å få barn, og kun noen veldig få i min krets har fått barn etter meg. Barndomsvenninner og dem som sto meg nærest når jeg fant ut jeg skulle ha barn, er fremdeles barnløse og single. 
Jeg forventet aldri mye av dem, jeg har aldri uttrykt at dem på noe måte måtte snu om sitt liv for å være en del av mitt, men jeg regnet med at som venner at de ville vise noe interesse ovenfor oss allikevel. Men, jeg sitter i dag så og si uten venner. Jeg inviterte dem med på ting jeg og barnet skulle gjøre, som å dra på lunsj, handle, gå tur- vanlige ting jeg tidligere ville gjort med venner, men dem velger alltid bort "mitt kjedelige liv" fremfor sitt eget. Og jeg understreker sterkt her, at det aldri har vert en forventning om at dem skulle tilpasse seg å legge bort sitt for mitt, men jeg har alltid tenkt at venner stiller opp for venner, og en gang i blant burde det vell være mulig å legge bort sitt eget for å ta del i en venns liv?
Når barnet var veldig lite uten særlige rutiner kunne jeg fint hjelpe venner med å komme seg til og fra fest, barnet sov veldig godt i bil å jeg var da ofte taxi for venninner i helgene, uten noe betingelser. Men når mandagen kom var dem aldri villig til å bli med på biltur med oss for å prate å høre musikk, noe vi fint kunne gjøre før jeg fikk barn. 
Ungen min har heller aldri vert vanskelig. Lett å ha med over alt og aldri tatt mye plass og oppmerksomhet, så jeg skjønner ikke helt denne avstanden som er komt mellom oss å mine venner. 
Jeg prøver og når vi først ses uten barnet til stede, å ikke bare snakke om barn og hus, men så klart vil barnet bli nevnt i noen sammenhenger fordi det er en så ekstremt stor del av livet mitt. Men selv da viser dem ingen interesse, og føyer bort og ignorerer temaet, men føler og det blir helt idiotisk å "ikke få lov" å nevne barnet mitt?

Jeg er en viss grad konfliktsky, men har tidligere måtte spurt enkelte rett ut om dem vil ha noe med oss å gjøre. Å har ofte fått "tullete og forsøk på morsomme" svar som «kanskje om 18 år» eller «har du tid til det da?». 
Når jeg fikk den siste kommentaren ble jeg helt forstummet for jeg har ikke hatt annet enn tid det siste året, og jeg har invitert å tatt initiativ så mange ganger. 
Ene gangen svarte jeg med «tror ikke jeg kan sende han i retur…» for å matche hennes tone og fikk svar «den er kjip ass». Jeg ble litt paff, å har knapt hatt noe kontakt med vedkommende siden.

Hvis det skjer noe sosialt i helgene kan jeg gjerne få en invitasjon i siste liten, men med en «du får det vell ikke til, men vi skal…». Men så klart får jeg det ikke til om jeg får beskjed noen timer før.
Jeg føler dem ikke har gitt meg en sjans å vise at vennskapet vårt ikke har forandret seg så mye som dem gjerne har innbilt seg. Å ettersom dem kanskje har møtt barnet 3-4 ganger på et år syns jeg ikke jeg har pakka veldig mye av dette her på dem heller. 
 

Jeg forstår at dette ikke er for alle, men jeg er ikke bare en mamma. Jeg er den samme som før, men med noe mer å leve for enn bare meg selv. 
En av disse venninnene dette dreier seg om knakk ryggen for et par år siden, og jeg var der hver dag, på sykehuset, hjemme hos henne og hjalp med alt hun måtte trenge. Det var ikke som om jeg ville sitte timevis på et sykehus, eller gjøre andres husarbeid men jeg gjorde det med glede for det var for en jeg var glad i, å gjorde det uten en eneste tanke om at "dette ikke er for meg".  Men jeg har ikke sett noe av det samme når jeg har trengt en venn. 
 

vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men er dette vanlig? Andre som har opplevd liknende? Forventer jeg for mye? 
 

 

Anonymkode: 2f51e...acf

[AnonymBruker]

Folk er på forskjellige steder i livet er det kjedelige svaret. Når man tar et valg med å få barn, så kan man ikke bli overrasket over at det gamle sosiale livet får en demper. De kommer nok rundt når de evt får barn.

Anonymkode: 52617...962

[AnonymBruker]

Er selv på «andre sida» av problematikken (venninnene nedprioriterer meg som er ufrivillig barnløs), så lett å glemme at det går andre veien og. Veldig trist å lese, skjønner åssen du har det 🩷 

Anonymkode: dbd24...a02

[AnonymBruker]

Finn heller andre småbarnsforeldre å være venner med. Inviter noen fra barnehagen på playdates. De vet hvordan det er å ha barn. 

Anonymkode: 4f2f5...502

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år jente. Og vil ha barn 💜 er veldig glad i barn, er rolig, fester aldri, drikker ikke, gjør ikke det samme som andre på min alder. Er veldig rolig. Så hvis jeg har vært venninna di har jeg gjerne blitt med deg å barnet på cafe osv. Så de vennene du har er ikke ekte venner. 

Anonymkode: 2342b...256

[AnonymBruker]

jeg ville egentlig faset dem helt ut jeg TS og heller beholdt de bekjenskaper som ikke er så spesielle som de du beskriver.. 

Anonymkode: 2ace0...6f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

jeg ville egentlig faset dem helt ut jeg TS og heller beholdt de bekjenskaper som ikke er så spesielle som de du beskriver.. 

Anonymkode: 2ace0...6f8

Dem bekjentskapene er ikke så spesielle kun for dem ikke er relevante for innlegget, dem bor for langt unna til at vi kan ses mer enn noen ganger i året desverre…

Anonymkode: 2f51e...acf

[Daria]

Min erfaring fra den andre siden av bordet, som barnløs med mange venner som etter hvert fikk barn, er at mange forandrer seg mye mer enn de selv tror og ser. Hva de er opptatt av, hva de snakker om (og hvor mye de snakker om det...), hva de prioriterer - og mye av det er fullt forståelig, men det preger og endrer likevel vennskapet. Ditt liv har fått et helt nytt fokus, mens deres er det samme. Jeg kan fint vise interesse for og snakke om barnet og dette nye livet, men det hadde vært hyggelig om det gikk begge veier, og der har jeg litt ymse erfaringer (og forskjellen på venninnesamvær med og uten tilstedeværende barn er faktisk ganske stor).

Ofte går det seg til når barna blir litt større, men noen vennskap har bare rent ut i sanden - og det er ikke så unaturlig når man utvikler seg i ulike retninger og lever ulike liv. Det trenger ikke være noen skyld, det er bare livets gang.

[AnonymBruker]

Uff, jeg får vondt av deg og kjenner meg delvis igjen. Jeg fikk barn som 20-åring, og opplevde (naturligvis?) at ikke alle de nære vennskapene fra vgs var like lett å holde gående. I flere år forsøkte jeg som deg å leve i spagat mellom nytt og gammelt liv, før vi etter hvert fikk nummer 2 og jeg omfavnet mammarollen i større grad. Det var egentlig en lettelse. De vennene jeg beholdt er i dag veldig nære og solide vennskap, mens de som ble oppløst innser jeg at kanskje ikke var så nært som jeg trodde. Jeg har også nylig fått mer kontakt med noen venner som tidligere dabbet av. Så alt er ikke hugget i stein. Mennesker og livssituasjoner forandrer seg.

Jeg anbefaler å etter hvert heller se etter mamma-venner. Det blir enklere når barnet blir eldre og lekeavtaler er aktuelt. De er i samme fase som deg, og forstår prioriteringene dine bedre.

Anonymkode: 22f7e...bd3

[Brunello]

Man kan være sammen med vennene sine uten barn. Vær med på byen eller fest mens barnet er sammen med sin far. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk to kull barn før noen av mine venninner begynte å tenke på barn. Mine yngste var 5 år og eldste 14 da venninner begynte med småbarn. Jeg har likevel ikke mistet noen venninner, men jeg tenkte ikke engang på å be dem med på ting med barna. Det skjønte jeg at de ikke var interessert i. Jeg traff venninner på kvelden når barna sov, når far hadde barna og når vi hadde barnevakt. Jeg snakket heller ikke mye om barna, for de var jo ikke der. Svarte bare kort på det de spurte om. 

Mine venninner sa faktisk at det var så herlig med meg, for jeg var blitt mor, men når jeg var med dem var jeg samme venninne som alltid før. Ikke i mammaboble, og kun opptatt av ungene. 

Slik skulle de også bli, sa de, men det kan jeg love deg at de ikke ble. Da de ble mødre holdt jeg som var ferdig med småbarn på å bli gal av snakk om amming, soving, smokk og bleieutslett. 😆

Anonymkode: 6c56d...a7f

[AnonymBruker]

Brunello skrev (29 minutter siden):

Man kan være sammen med vennene sine uten barn. Vær med på byen eller fest mens barnet er sammen med sin far. 

Handler om at ting skal gå begge veier. Jeg er like uinteressert i å høre om one night stands og black outs på byen som dem tydeligvis er å høre om milepæler og lekeland. Men jeg holder det for meg selv og inkluderer å interesserer meg, gir 10 ganger mer enn jeg noengang har fått… er vell ikke riktig det heller.

Anonymkode: 2f51e...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg fikk to kull barn før noen av mine venninner begynte å tenke på barn. Mine yngste var 5 år og eldste 14 da venninner begynte med småbarn. Jeg har likevel ikke mistet noen venninner, men jeg tenkte ikke engang på å be dem med på ting med barna. Det skjønte jeg at de ikke var interessert i. Jeg traff venninner på kvelden når barna sov, når far hadde barna og når vi hadde barnevakt. Jeg snakket heller ikke mye om barna, for de var jo ikke der. Svarte bare kort på det de spurte om. 

Mine venninner sa faktisk at det var så herlig med meg, for jeg var blitt mor, men når jeg var med dem var jeg samme venninne som alltid før. Ikke i mammaboble, og kun opptatt av ungene. 

Slik skulle de også bli, sa de, men det kan jeg love deg at de ikke ble. Da de ble mødre holdt jeg som var ferdig med småbarn på å bli gal av snakk om amming, soving, smokk og bleieutslett. 😆

Anonymkode: 6c56d...a7f

Jeg er ikke veldig mamma når jeg først ser dem, men det blir til at vi rent prinsipielt kun får lov å snakke om dems liv å ikke mitt, vennskap og interesser for hverandre bør gå begge veier tenker jeg selv om vi står ulike steder.

Anonymkode: 2f51e...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Uff, jeg får vondt av deg og kjenner meg delvis igjen. Jeg fikk barn som 20-åring, og opplevde (naturligvis?) at ikke alle de nære vennskapene fra vgs var like lett å holde gående. I flere år forsøkte jeg som deg å leve i spagat mellom nytt og gammelt liv, før vi etter hvert fikk nummer 2 og jeg omfavnet mammarollen i større grad. Det var egentlig en lettelse. De vennene jeg beholdt er i dag veldig nære og solide vennskap, mens de som ble oppløst innser jeg at kanskje ikke var så nært som jeg trodde. Jeg har også nylig fått mer kontakt med noen venner som tidligere dabbet av. Så alt er ikke hugget i stein. Mennesker og livssituasjoner forandrer seg.

Jeg anbefaler å etter hvert heller se etter mamma-venner. Det blir enklere når barnet blir eldre og lekeavtaler er aktuelt. De er i samme fase som deg, og forstår prioriteringene dine bedre.

Anonymkode: 22f7e...bd3

Finner mamma-venner mer og mer, men merker veldig forskjell på dype vennskap og nye overfladiske vennskap- savner liksom den dype kontakten med dem man har kjent lenge og…

Anonymkode: 2f51e...acf

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Handler om at ting skal gå begge veier. Jeg er like uinteressert i å høre om one night stands og black outs på byen som dem tydeligvis er å høre om milepæler og lekeland. Men jeg holder det for meg selv og inkluderer å interesserer meg, gir 10 ganger mer enn jeg noengang har fått… er vell ikke riktig det heller.

Anonymkode: 2f51e...acf

Var du ikke på byen før du ble gravid? Man gjør det samme med vennene sine som før man fikk barn. 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (5 minutter siden):

Var du ikke på byen før du ble gravid? Man gjør det samme med vennene sine som før man fikk barn. 

Like lite da som nå, men jeg har aldri uttrykt at jeg ikke vil være med nå heller, tvert i mot. 

Anonymkode: 2f51e...acf

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan handle om at de ikke er frivillig single og barnløse. Når du fikk barn, så ble du puttet i en bås. Og det kan være misunnelse eller at de tar avstand fordi de har bestemt seg på forhånd for at alle med barn er så sykt travle. 
Jeg ville vært for stolt til å fortsette å prøve. For de vil ikke. Og det har de signalisert nå. I stedet ville jeg gjøre som flere her foreslår, benyttet denne tiden til å vende oppmerksomheten mot andre i samme situasjon. 
Med tiden kommer venninnene etter. Noen vil kanskje gjenoppta kontakten, når de føler at de er på samme planet som deg igjen. 
De beste vennene mine i dag, de fikk jeg da jeg fikk mitt eldste barn. Vi ble mødre samtidig. Og har støttet hverandre hele veien. 

Livet er for kort for folk som ikke bryr seg!

Anonymkode: af8a1...3ca

[AnonymBruker]

Unger er dritgørr å snakke om for unge mennesker uten barn. Og det er ingenting mer frustrerende enn å henge sammen med en venninne og hennes sønn, med gråt, babysnakk fra mor osv. Seriøst skyt meg..

Unntaket er hvis du har barn på samme alder, er besteforeldre...og ja..

 

Anonymkode: 86f3a...955

[AnonymBruker]

Vennene dine høres ut som noen skikkelige egoister. Jeg har selv en ettåring og skulle gjerne hatt flere venner med barn  Bor i Arendal

Anonymkode: 840f9...8ff

[AnonymBruker]

Brunello skrev (8 timer siden):

Man kan være sammen med vennene sine uten barn. Vær med på byen eller fest mens barnet er sammen med sin far. 

Og venner kan være sammen med venner med barn også  Trenger ikke bare gå en vei... Da er det ikke venner. 

Hadde to venninner som fikk barn før meg. Jeg møtte da dem selv om de av og til hadde barna med.... Hva er problemet, liksom? 

Anonymkode: fac4a...cc7