Livssorg?

[AnonymBruker]

En i nær familie har blitt alvorlig syk, ting er uvisst og uavklart. Personen er så syk at en ikke oppnår normal kontakt, men er stabil. 

Jeg vet ikke hvordan takle dette, enten ligger jeg i fosterstilling og gråter, føler på sorg, redsel, skyld og sinne. Eller så føler jeg meg helt apatisk og uten noe kraft. Vet jeg må ta meg sammen og fortsette livet, men vet ikke hvordan, klarer det liksom ikke. Hva blir livet, hvor mye må jeg tåle, føler meg så alene. Gått ned 5kg på 2 uker, sover dårlig, husker ingenting, blitt mange kalde kopp kaffe eller lunken melk, heller opp, men så glemmer jeg det. 

Hvordan komme igjennom dette, klare å reise meg? 

 

Anonymkode: 37a76...3bb

[AnonymBruker]

Ta tiden til hjelp. 

Anonymkode: 64cc1...e6e

[CAPS LOCK]

Har du noen å snakke med?

[AnonymBruker]

Nei, egentlig ikke. Å skammer meg slik over tankene mine og måten jeg takler det, så hver gang jeg snakker eller møter noen så tar jeg på den sterke masken. Og så brister jeg med en gang jeg snur meg. Grått meg hjem de fleste dager.. 

Anonymkode: 37a76...3bb

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle det sånn. ❤️ Hør om du kan snakke med fastlegen din eller legen til den som er syk. De er gode å snakke med eller kan henvise deg. 

 

Anonymkode: ab7ba...e77

[AnonymBruker]

Har det ganske likt, livet mitt ble ikke som jeg hadde ønsket, barn med utfordringer, bedre halvdel som har fått en alvorlig kronisk sykdom, mistet kontakten med venner, slektninger, blitt økonomisk bedratt av nær familie, intet sosialt nettverk utenom jobben 

Anonymkode: ac062...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har det ganske likt, livet mitt ble ikke som jeg hadde ønsket, barn med utfordringer, bedre halvdel som har fått en alvorlig kronisk sykdom, mistet kontakten med venner, slektninger, blitt økonomisk bedratt av nær familie, intet sosialt nettverk utenom jobben 

Anonymkode: ac062...7e2

Klarer du jobb? Jeg skulle egentlig startet opp i jobb igjen, men snudde i døra. Forstår ikke hvordan klare å gjennomføre når tårene presset og hendene skjelver. Jobber med mennesker som trenger mye oppfølging og omsorg, hvordan skal jeg klare å ta meg nok sammen til å kunne gi det? 

Anonymkode: 37a76...3bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 11.46):

En i nær familie har blitt alvorlig syk, ting er uvisst og uavklart. Personen er så syk at en ikke oppnår normal kontakt, men er stabil. 

Jeg vet ikke hvordan takle dette, enten ligger jeg i fosterstilling og gråter, føler på sorg, redsel, skyld og sinne. Eller så føler jeg meg helt apatisk og uten noe kraft. Vet jeg må ta meg sammen og fortsette livet, men vet ikke hvordan, klarer det liksom ikke. Hva blir livet, hvor mye må jeg tåle, føler meg så alene. Gått ned 5kg på 2 uker, sover dårlig, husker ingenting, blitt mange kalde kopp kaffe eller lunken melk, heller opp, men så glemmer jeg det. 

Hvordan komme igjennom dette, klare å reise meg? 

 

Anonymkode: 37a76...3bb

Jeg forstår deg ❤️ jeg har hatt det sånn. Livet er så brutalt til tider.

Jeg er fortsatt preget av alt, det skjærer i hjertet hver dag fortsatt. 

Ting blir bedre... 

Tror det er best du prøver å få noe hjelp, kanskje du kan starte hos fastlegen? Jeg anbefaler det. Jeg gjorde det aldri, jeg skulle være sterk, samtidig ingen å snakke med, da bærer man alt inni seg, men det er ikke verdt det

Ønsker deg lykke til,du er ikke alene❤️

Anonymkode: fc34c...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Klarer du jobb? Jeg skulle egentlig startet opp i jobb igjen, men snudde i døra. Forstår ikke hvordan klare å gjennomføre når tårene presset og hendene skjelver. Jobber med mennesker som trenger mye oppfølging og omsorg, hvordan skal jeg klare å ta meg nok sammen til å kunne gi det? 

Anonymkode: 37a76...3bb

Klarer jobben ja men kollegaene mine er klar over situasjonen å gå på jobb gjør jeg får ting litt på avstand 

Anonymkode: ac062...7e2

[AnonymBruker]

Strever fortsatt å reise meg. Alt er bare tungt, meningsløst og trist. Delvis på jobb nå, men arbeidet jeg egentlig liker godt oppleves bare meningsløst. Fastlegen ber meg begynne å trene med moderat til høy intensitet, men jeg får meg ikke igang til det heller. 

Ts 

Anonymkode: 37a76...3bb

[Eloise12345]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 11.46):

En i nær familie har blitt alvorlig syk, ting er uvisst og uavklart. Personen er så syk at en ikke oppnår normal kontakt, men er stabil. 

Jeg vet ikke hvordan takle dette, enten ligger jeg i fosterstilling og gråter, føler på sorg, redsel, skyld og sinne. Eller så føler jeg meg helt apatisk og uten noe kraft. Vet jeg må ta meg sammen og fortsette livet, men vet ikke hvordan, klarer det liksom ikke. Hva blir livet, hvor mye må jeg tåle, føler meg så alene. Gått ned 5kg på 2 uker, sover dårlig, husker ingenting, blitt mange kalde kopp kaffe eller lunken melk, heller opp, men så glemmer jeg det. 

Hvordan komme igjennom dette, klare å reise meg? 

 

Anonymkode: 37a76...3bb

Jeg vet hvordan det er. Jeg har opplevd å være nær med å miste et barn. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Slet meg gjennom dagene. Gikk turer, skrev meldinger og snakket med venner og familie om situasjonen.  Det var en mørk tid. Det er veldig vondt. Men forsøk å gjøre daglige rutiner eller ting du ville gjort om alt var bra.  Men du har lov samtidig å kjenne smerten for den bor i deg i denne perioden.  Jeg vet nøyaktig hvor tungt det er. 

[Eloise12345]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2025 den 11.15):

Strever fortsatt å reise meg. Alt er bare tungt, meningsløst og trist. Delvis på jobb nå, men arbeidet jeg egentlig liker godt oppleves bare meningsløst. Fastlegen ber meg begynne å trene med moderat til høy intensitet, men jeg får meg ikke igang til det heller. 

Ts 

Anonymkode: 37a76...3bb

Gå rolige turer istedetfor å trene hardt. 

[AnonymBruker]

Eloise12345 skrev (29 minutter siden):

Jeg vet hvordan det er. Jeg har opplevd å være nær med å miste et barn. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Slet meg gjennom dagene. Gikk turer, skrev meldinger og snakket med venner og familie om situasjonen.  Det var en mørk tid. Det er veldig vondt. Men forsøk å gjøre daglige rutiner eller ting du ville gjort om alt var bra.  Men du har lov samtidig å kjenne smerten for den bor i deg i denne perioden.  Jeg vet nøyaktig hvor tungt det er. 

Takk for svar ❤️ hvor lang tid tok det til ting var lettere/levelig? 

 

Ts

Anonymkode: 37a76...3bb

[AnonymBruker]

Kontakt frisklivsentralen.

Anonymkode: 7969a...35b

[HMK]

Jeg hadde en sånn måned da mormoren min ble skutt syk. Hun var jo gammel, men ble veldig brått syk, og da viste det seg at hun var full av kreft. Det gikk én mnd. Og hele den måneden var GRUSOM. Jeg hadde panikk. Fikk ikke sove, bare gråt så fort det ble stille i huset. Jeg ville bare være i fred. Hadde ikke kapasitet til noe, og allikevel måtte jeg jo bare stå fjellstøtt for barna som også var redde og lei seg. Alt handlet om at mormor var døende. Jeg gikk lange, tunge turer til jeg fikk blodsmak i munnen. Toppturer. Skogsturer. Med høy musikk på øret. Alt for å prøve å slippe unna litt. 

Nå er det over 3 år siden. Jeg sliter fortsatt med å høre et par sanger som jeg hørte på på den tiden. Tårene og det vonde suget i magen kommer umiddelbart. Men jeg sørger ikke lenger. Nå bare savner jeg henne og håper hun finnes der ute et sted. Hun tok stor plass og fraværet hennes er så tydelig fortsatt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 11.46):

En i nær familie har blitt alvorlig syk, ting er uvisst og uavklart. Personen er så syk at en ikke oppnår normal kontakt, men er stabil. 

Jeg vet ikke hvordan takle dette, enten ligger jeg i fosterstilling og gråter, føler på sorg, redsel, skyld og sinne. Eller så føler jeg meg helt apatisk og uten noe kraft. Vet jeg må ta meg sammen og fortsette livet, men vet ikke hvordan, klarer det liksom ikke. Hva blir livet, hvor mye må jeg tåle, føler meg så alene. Gått ned 5kg på 2 uker, sover dårlig, husker ingenting, blitt mange kalde kopp kaffe eller lunken melk, heller opp, men så glemmer jeg det. 

Hvordan komme igjennom dette, klare å reise meg? 

 

Anonymkode: 37a76...3bb

Jeg hadde kun reagert slik om det var barna mine ( hadde nok blitt innlagt). Ikke for noen andre.

Sånn ellers er det bare å akseptere og ta tiden til hjelp. Hva annet er å gjøre....

Anonymkode: 8f67f...4ed