Du som ble bodyshamet av din mor…

[AnonymBruker]

Moren min var ikke SÅ ille, og kommentarene gikk ikke så ofte på meg og min vekt, men vekt var likevel et tema i så stor grad at jeg har vært litt forstyrret av det. Både hun og bestemoren min holder på litt sånn ennå, og ofte prater de om hvor lite de har spist en dag. Jeg får ikke negative kommentarer om kroppen min, men i det siste har de fokusert veldig på hvor mye jeg har gått ned i vekt (pga. amming). Altså, vektnedgang er jo ønsket for min del, men synes det er så rart hvor mye de bryr seg om det. Synes det er en uting å kommentere andres kropper uansett. Forholdet mitt til mat er ganske normalt nå, men jeg har slitt med alt eller ingenting-tankegangen. Er glad jeg kan være et mye bedre forbilde for mine barn enn jeg selv vokste opp med.

Må også trekke frem miljøet på ungdomsskolen som svært dårlig, som også har bidratt sterkt til et forskrudd forhold til mat i tenårene.

Anonymkode: 42af5...232

[AnonymBruker]

Dere som har opplevd lignende. Har dere fortsatt kontakt med disse personene? Jeg er sjokkert!

Anonymkode: 93660...b02

[AnonymBruker]

Mine foreldre latterliggjorde tykke mennesker og kunne si ting som: "Jeg blir faktisk provosert", som om folk har blitt tjukke bare på faen. Kommenterte at den kvinnelige journalisten på Dagsrevyen hadde valker, roste anorektiske modeller, og var i det hele tatt ekstremt opptatt av vekt og slankhet. 

I dette skjønne oppvekstmiljøet utviklet selvfølgelig både søsteren min og jeg spiseforstyrrelser i varierende alvorsgrad. Vi var begge normalvektige uten å være direkte tynne, men har begge slitt med jojo-vekt og skamfølelse nesten hele livet. 

Da jeg var 13, strøk faren min meg på ryggen (trygt og hyggelig), før han plutselig kløp meg i siden og sa: Her var det litt for mye! Moren min himlet med øynene da jeg ikke passet et par bukser som 12-åring og satte meg straks på en ekstremdiett som ble kalt flyvertinne-dietten (av en eller annen grunn), hvor man kun skulle spise proteiner. 

Jeg slanket meg og slanket meg og slanket meg uten å noensinne bli fornøyd helt til jeg var langt oppe i førtiårene. Men da var det også nok. Jeg har tatt et langt og vondt oppgjør med hele historikken min og har faktisk landet et godt sted i dag. Men kan bli fryktelig frustrert over å kjenne den gamle spiseforstyrrelsen stikke hodet opp innimellom fremdeles - dette er tydeligvis en livslang kamp.

Og det er så frustrerende å se bilder av meg selv fra 10-20-30 år siden, for jeg har jo aldri vært tykk! Bare følt meg tykk, bestandig, takket være moren og faren min. 

Som flere andre skriver, kom den siste dråpen da foreldrene mine begynte å kommentere ungenes kropper. Det skjønte de overhodet ikke, for det var jo "positivt" å kommentere at ungen hadde blitt tynnere! Jeg har nok aldri vært så rasende i mitt liv. Skjelte dem huden full og lot dem veldig tydelig få vite hva deres kommentarer har gjort med meg. Det har ikke kommet flere kommentarer på kroppene til mine barn, for å si det sånn.

Anonymkode: b48cb...480

[AnonymBruker]

Jeg fikk et helt ødelagt forhold til mat og egen kropp. Jeg vil ikke si at jeg var spiseforstyrret, men helt klart enorm påvirkning på psyken. Jeg pleide å få angstanfall bare jeg skulle gå på butikken, fordi jeg hadde så enormt ødelagt syn på eget utseende. Brukt utallige timer på å gråte, skade meg selv, hate meg selv. Alt kom ikke fra mamma, men hun la et veldig solid grunnlag... Vi har ikke kontakt lenger, grunnene er mange, dette med vekt og kropp er del av et større mønster.

Jeg har jobbet knallhardt med eget forhold til kropp. Lest masse bøker om kroppspositivitet, vektstigma, diettkultur osv. Vært kjempebevisst på bruk av sosiale medier. Vært min egen terapeut, fordi jeg hadde ikke råd til å gå til noen for dette. Det har vært drittøft. Men jeg har ikke gitt meg. Og i dag har jeg et kjempegodt forhold til egen kropp. NÅ er jeg tjukk, ordentlig tjukk, det var jeg ikke når jeg var yngre (men hvert forsøk på å slanke meg endte opp med at jeg gikk opp mer i vekt, som er kjempenormalt. Så jeg slanka meg tjukk). Og er godt fornøyd med kroppen min. Jeg er veldig stolt av egen innsats, og hvordan jeg har greid å snu egen mentalitet. 

Anonymkode: e5012...fc7

[AnonymBruker]

Jeg spiste også i smug sånn som deg, TS. Husker hvor utrolig mye jeg skammet meg da det en dag ble oppdaget at jeg hadde spist opp noen middagsrester fra kjøleskapet og foreldrene mine spurte sjokkert: Har du SPIST det?! Jeg var 13 år og hadde kommet sulten hjem fra skolen. Fysj og fy! 

Moren min var på slankekur bestandig. Alle venninnene hennes også; de snakket om det konstant og kommenterte også gjerne i plenum på min pubertetskropp.

Jeg har jobbet så hardt for ikke å videreføre fokus på kropp til barna mine. Jeg har aldri sagt noe negativt om min egen kropp, alltid lekt med dem på stranden i bikini, lagd sunn mat og droppet å bruke snacks som trøst (som moren min paradoksalt nok gjorde). 

Mønsteret kan brytes, men hel****, for en kamp det har vært. All ære til deg, TS, som har et godt og velfungerende forhold til kroppen din i dag - det kan ikke ha kommet gratis.

Anonymkode: b48cb...480

[NurseRatched]

Jeg vokste opp med bodyshaming fra både mor og far. Jeg har alltid vært slank og aktiv, og drev med ballett i over 20 år, men da jeg kom i puberteten og naturlig nok fikk litt mer kvinnelige former, fikk jeg daglige kommentarer på kropp og vekt. Faren min begynte å «måle» fettet mitt ved å klype meg på magen, hoftene og lårene, og etter hvert ble det så ille at de kontrollerte hvor mye og hva jeg skulle spise. 
 
Jeg utviklet anoreksi, og var på et tidspunkt i 20-årene så syk at jeg ble tvangsinnlagt. Nå som jeg er i 30-årene går det veldig i bølger, men jeg sliter enda med tidvis veldig rigid spisemønster. De siste fem årene stabiliserte jeg meg på en vekt som var akkurat på vippepunktet mellom undervekt og normaltvekt.  Jeg fikk mitt første barn for snart ett år siden, og har dessverre slitt med de endringene det gjorde med kroppen min, så pr. i dag er jeg på undervekt grad 2, men jeg følges tett opp av helsevesenet og jobber beinhardt hver eneste dag for å komme meg opp på en normalvekt. Det viktigste for meg er at min datter ALDRI skal se meg ha et så anstrengt forhold til mat og kropp som jeg har hatt og har i dag, og at hun aldri, aldri, aldri skal oppleve å ha en forelder som skal få henne til å føle seg dårlig med egen kropp. Heldigvis har jeg verdens beste mann som støtter meg og elsker meg ubetinget, og som er den beste faren for datteren vår. Motivasjonen for å bli frisk har aldri vært sterkere enn nå 😊

[Mardina]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er nå voksen, trygg og velfungerende, men dette til tross for en barndom med hyppige kommentarer og bemerkninger om kropp, være tjukk, ikke spise for mye, bli daska over fingrene, åpenbar forakt for overvektige mennesker i offentligheten. I mange år har jeg hatt et forstyrra spisemønster. Ligger mellom normalvektig pluss og overvektig, men er faktisk ok fornøyd med kroppen nå, sterk og sunn og jeg trener og beveger meg mye. 
Jeg sitter igjen med en følelse i kroppen av at det er bedre å være slem enn å være tjukk. Barndommen var fylt med kommentarer som sagt, fikk høre at jeg var drøy, må passe på, brødskive ble tatt ut av hånda mi, som usikker femtenåring fikk jeg beskjed om å kle av meg mer på sommeren fordi det var finere med brunt flesk enn hvitt flesk, som tolvåring ble jeg kløpet i sida etter et grillmåltid med beskjed om at jeg må ta meg noen slankedager. Konfirmasjonsdagen ble ødelagt pga himling med øynene ved synet av meg i bunad. 
Hjemme hadde vi ikke noe særlig bra mat, mye posesuppe, kneippbrød, kjøpt syltetøy, magerost. Husker jeg laga meg noen ostesmørbrød etter skolen en gang, til betydelig misbilligelse. Jeg var sulten. 
Pbjektivt sett ser jeg bilder av ei ok normalvektig jente, med former. 
 

Dere som har opplevd tilsvarende, hvordan er forholdet deres til egen kropp og mat i dag? Og forelder?

Anonymkode: 0b69f...b63

Det var først og fremst min mor som sa negative ting om kroppen min. Hun var nærmest besatt på å få meg ned i vekt og var villig til å gjøre omtrent alt for å få det til. Hun var oppgitt hvis hun mente at jeg spiste for mye, oppgitt om hun måtte sy ut og inn klær og rett og slett litt oppgitt av å ha en tjukk datter.....

I tillegg ble hun sur og sint, om det ikke gikk som hun ville. 

Min mor er død nå (av kreft i 2004). I tillegg har jeg et litt anstrengt forhold til min far, som kan bli sur og irritert for småting...

Alt dette har gjort at jeg er veldig var og følsom for kritikk. Jeg takler det ganske dårlig og kan fort bli lei meg av å få kjeft og kritikk. 

Forholdet til min egen kropp er dårlig. Jeg har vært overvektig i mange år og er svært selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Jeg hater f.eks garderobe-situasjoner hvor jeg må være naken foran ukjente mennesker. Jeg er svært bevisst på hvem som får se meg med lite klær. Jeg liker overhodet ikke min egen kropp. 

Jeg har jobbet i mange år med å få bedre selvtillit, men visse ting er umulig å få bort... 

Jeg vil si at forholdet mitt til mat er opp og ned. I perioder tar jeg mange dårlige valg. Og i andre perioder kan jeg være flink. Jeg vil nok alltid ha et ambivalent forhold til mat. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Dere som har opplevd lignende. Har dere fortsatt kontakt med disse personene? Jeg er sjokkert!

Anonymkode: 93660...b02

Jeg har kuttet mye kontakt med henne. Ser henne kanskje to-tre ganger i året. Maks.

Anonymkode: ae4f2...9db

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD, og en liten grunn til det er stadige kommenterer og regelrett mobbing fra foreldrene mine angående vekt og kropp. De snakket åpenlyst stygt om andres kropper; f.eks ble «stygg og feit» brukt ofte til å beskrive andre. Jeg ble kalt for fleskeberg, at venninnene mine var så mye penere og slankere enn meg, at folk som ikke har sett meg på lenge hadde blitt sjokkerte om de såg hvor feit jeg hadde blitt, og at hvis jeg spiste etter 18:00 ble jeg feit. Jeg var en ganske slank ungdom på 160 cm og 45 kg. Jeg fikk ikke lov å spise etter 18:00 faktisk. Husker jeg låg og vrei meg i sult da jeg skulle sove. Fikk stygge blikk om jeg lagde meg to rundstykker med ost og agurk. Da fikk jeg beskjed om at ett rundstykke holdt i massevis, jeg trengte ikke å «stappe i meg». Om jeg hadde vært ute med venner antok foreldrene mine at vi satt et sted og stappa i oss snop, for det kunne de «se på meg siden det gikk gale veien». Jeg var som sagt 160 cm/45 kg. Det var en glede å flytte ut og slippe å høre på dem lengre  nå er kontakten minimal. 

 

Anonymkode: 2b838...ca2

[AnonymBruker]

Har hatt det mye likt som deg. Første gangen jeg tok av mye vekt som voksen, da tok jeg av 16 kg på et år. Var veldig offentlig rundt det. Innsatsen slutter da jubelen kom etter å ha nådd målstreken. Var ikke klar over at det krevdes like mye innsats og motivasjon på veien videre. Nå er jeg i gang med ny runde. Har allerede gått ned et par bukse-størrelser. Sa ikke et kvekk om dette til min mor da hun var her sist da hun er den som gjennom tidene har snakket negativt om tykke barn, lovpriset de som var slanke og gikk i BUNAD , hakket på meg da jeg ikke var slank. Nå vet jeg at det kreves like mye innsats å beholde vekten, jeg begynner også å opparbeide meg verktøy for hva jeg bør gjøre på de tunge dagene psykisk sett. Jeg har et nært forhold til min mor, men når det gjelder min vekt har jeg begynt å sette opp en diger usynlig mur mellom oss.

Anonymkode: 058be...167

[AnonymBruker]

Min far har alltid kommentert utseendet mitt, jeg fikk litt valpefett i 7 års alderen og da sa han "du er ikke så tynn som du var før nei", og "jeg ser du trekker magen innover ja". Som tenåring var jeg nesten underernært, men da sa han ikke noe, men når jeg gikk litt opp i vekt så var det regelmessig kommentarer om at jeg har blitt feitere. Jeg har sagt ifra at dette er sårende men han kommenterer fortsatt på vekt og hva jeg spiser. 

Vi har minimal kontakt i dag. 

Anonymkode: ff0c0...a28

[AnonymBruker]

Langt fra hva du skriver. 

Men fikk bemerkninger på at jeg ikke måtte spise så mye, og måtte trene for å være sunn og ikke bli feit.

Det som virkelig har preget meg: er mor som sa «det er ikke nok»; 20 min, 30 min trening, det er ikke nok. Gikk til en fysio som sa det stikk motsatte, at om man kan klare å få til 15 min om dagen så er det bra. Men å da ha det stemplet i hodet at «15 min ikke er nok». Det er noe jeg sliter med enda. Jeg har da ofte latt være å gjøre noe, har hart 20 min tilgjengelig, men siden 20 min ikke er nok, så blir det ingenting.

Det er noe jeg prøver å endre på. Har den siste uka hatt meg en del 20-30 min økter, men begynner allerede å å høre den stemmen i hodet som hvisker: det er ikke nok 🥲

Er overvektig, tror jeg akkurat har bikket over til fedme på BMI skalaen. Er absolutt ikke fornøyd med kroppen. Men vanskelig å gjøre noe med det. Jeg er fullstendig klar over at det er kalorier inn vs ut som teller. Til sammen over årene har jeg nok gått ned minst 30kg, men problemet er jo at de er kommet på igjen. Dog har jeg aldri tidligere begynt som nå, med fokus på trening, og ikke på mat. Trening er gram og mat er kilo er det som sies. Men tror jeg må snu på hele hodet, for det jeg har gjort før har definitivt ikke funket i lengden. 

Anonymkode: 6c3a7...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.8.2025 den 20.12):

Er normalvektig, men er misfornøyd så lenge jeg ikke er tynn. Har nylig fått barn nummer to og tok av mesteparten av graviditetskiloene den første måneden, men har et par forfengelighetskilo igjen før jeg er «tilbake». Tenker mye på kroppen og mat, det er et fokus hele dagen, hver dag.

Har et godt forhold til moren min. Vi har ikke snakket noe om dette. Hun mener nok ganske bastant at tynn er best og er svært påpasselig med egen vekt også. Jeg føler hun «liker» meg bedre som slank. Det er en av mange ting vi aldri snakker om.

Anonymkode: 1da51...546

Forstår godt at du ikke gidder masse bråk. Men å bli likt bedre av sin egen mor jo slankere du er, det høres bare helt psyko ut.

Anonymkode: c87ea...aa8