Du som ble bodyshamet av din mor…

[AnonymBruker]

Jeg er nå voksen, trygg og velfungerende, men dette til tross for en barndom med hyppige kommentarer og bemerkninger om kropp, være tjukk, ikke spise for mye, bli daska over fingrene, åpenbar forakt for overvektige mennesker i offentligheten. I mange år har jeg hatt et forstyrra spisemønster. Ligger mellom normalvektig pluss og overvektig, men er faktisk ok fornøyd med kroppen nå, sterk og sunn og jeg trener og beveger meg mye. 
Jeg sitter igjen med en følelse i kroppen av at det er bedre å være slem enn å være tjukk. Barndommen var fylt med kommentarer som sagt, fikk høre at jeg var drøy, må passe på, brødskive ble tatt ut av hånda mi, som usikker femtenåring fikk jeg beskjed om å kle av meg mer på sommeren fordi det var finere med brunt flesk enn hvitt flesk, som tolvåring ble jeg kløpet i sida etter et grillmåltid med beskjed om at jeg må ta meg noen slankedager. Konfirmasjonsdagen ble ødelagt pga himling med øynene ved synet av meg i bunad. 
Hjemme hadde vi ikke noe særlig bra mat, mye posesuppe, kneippbrød, kjøpt syltetøy, magerost. Husker jeg laga meg noen ostesmørbrød etter skolen en gang, til betydelig misbilligelse. Jeg var sulten. 
Pbjektivt sett ser jeg bilder av ei ok normalvektig jente, med former. 
 

Dere som har opplevd tilsvarende, hvordan er forholdet deres til egen kropp og mat i dag? Og forelder?

Anonymkode: 0b69f...b63

[AnonymBruker]

du høyres ut som meg 🙃

Jeg hatar kroppen min framleis. Sjølv om eg er normalvektig og sportsleg 

Anonymkode: 0f7a9...e40

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme. 

Jeg er glad i kroppen min. Men jeg har kompleks PTSD fra dette m.m. (åpenbart) fra oppveksten. Så jeg har fremdeles en spiseforstyrrelse og et vanskelig forhold til kropp og mat. Jeg er også veldig feit, og det går helt greit fysisk, men det er jo mye vektstigma i samfunnet, som gjør at alt annet blir vanskeligere. Jeg opplever også at mange fremdeles i dag, voksne folk liksom, som ikke kjenner meg, oppfører seg som at det er bedre å være slem enn feit. Og det tenker jeg egentlig sier mest om dem og deres internaliserte vektstigma. 

Kjæresten min elsker meg og kroppen min akkurat som det vi er, så det har hjulpet en del. Jeg har aldri slitt med oppmerksomhet fra menn, så det også er noe som på en måte har hjulpet meg litt. Men jeg har gått mye i meg selv for å hele forholdet til kroppen min. Lest litt om det som heter fat liberation, og skjønt at selv om helse er veldig viktig for meg, så er det faktisk ikke noe jeg skylder verden eller fremmede. Jeg tar vare på meg selv, uten å hate vekten, eller fettet eller kroppen. Og jeg jobber for et bedre forhold til mat hver dag. Og samt å hele traumene. 

Det er vanskelig å ha et normalt forhold til moren min. Er vi sammen kommer det fremdeles slike kommentarer og det trigger innmari spiseforstyrrelsen, så ja ... jeg merker at for helsens del er det best å ikke være så mye rundt henne. 

 

Anonymkode: 4b64e...4bb

[AnonymBruker]

Uff jeg har heldigvis ikke opplevd på nærheten noe så ille men man har dessverre lett for å ta til seg ting når man er yngre. Jeg har hatt problemer med overspising i mange år forsinket var en måte jeg håndterte ting når det var vanskelig og det sitter fortsatt i meg. Jeg har gått opp og ned i vekt mye. 

Jeg har en mor som er slank som alltid har vært veldig negativ til sin egen kropp. Hun har vell sånn sett aldri kommentert andres med mindre det har vært ekstrem tilfeller... men uansett kan jeg huske godt at hun sto mye i speilet og klaget på magen sin som så og si var ikke eksisterende men jeg sto rett bak som et berg...

Min søster har slitt med mye av det samme som meg og er kortere enn meg så vekta utgjør mer. Hun var større enn meg en periode (det skal sies hun også har født to barn, noe jeg ikke har) og jeg husker familien min diskuterte hvor stor hun har blitt og hvor lite selv disiplin hun må ha... Jeg ble skikkelig forbannet... 

 

Alle disse tingene tenker jeg fortsatt på i dag. Jeg tenker at familien min ser på meg som lat og stygg pga at de tingene de har sagt indirekte om andre eller seg selv. Det gjorde også at jeg generelt ikke likte meg selv når jeg var tynnere heller. Man blir ikke nødvendigvis glad av å være tynnere så der har slet slitt mye. Jeg prøver å like meg selv men det kommer til å ta tid.

Anonymkode: cbbd2...02c

[AnonymBruker]

Jeg nedsnakker meg selv, klyper meg stadig vekk i fettet, jeg har spiseforstyrrelser og jeg er obsessed med å komme med enda mer ned i vekt, selv om jeg er normalvektig. Verden min raser sammen når jeg bikker en viss vekt og jeg blir hyperfokusert på å trene det vekk. Jeg klarer aldri å kose meg med mat, og jeg er livredd enkelte matvarer, til og med enkelte næringsgrupper.

Anonymkode: ae4f2...9db

[AnonymBruker]

Huff. Glad jeg alltid har vært slank

Anonymkode: 4c013...cc4

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er nå voksen, trygg og velfungerende, men dette til tross for en barndom med hyppige kommentarer og bemerkninger om kropp, være tjukk, ikke spise for mye, bli daska over fingrene, åpenbar forakt for overvektige mennesker i offentligheten. I mange år har jeg hatt et forstyrra spisemønster. Ligger mellom normalvektig pluss og overvektig, men er faktisk ok fornøyd med kroppen nå, sterk og sunn og jeg trener og beveger meg mye. 
Jeg sitter igjen med en følelse i kroppen av at det er bedre å være slem enn å være tjukk. Barndommen var fylt med kommentarer som sagt, fikk høre at jeg var drøy, må passe på, brødskive ble tatt ut av hånda mi, som usikker femtenåring fikk jeg beskjed om å kle av meg mer på sommeren fordi det var finere med brunt flesk enn hvitt flesk, som tolvåring ble jeg kløpet i sida etter et grillmåltid med beskjed om at jeg må ta meg noen slankedager. Konfirmasjonsdagen ble ødelagt pga himling med øynene ved synet av meg i bunad. 
Hjemme hadde vi ikke noe særlig bra mat, mye posesuppe, kneippbrød, kjøpt syltetøy, magerost. Husker jeg laga meg noen ostesmørbrød etter skolen en gang, til betydelig misbilligelse. Jeg var sulten. 
Pbjektivt sett ser jeg bilder av ei ok normalvektig jente, med former. 
 

Dere som har opplevd tilsvarende, hvordan er forholdet deres til egen kropp og mat i dag? Og forelder?

Anonymkode: 0b69f...b63

Det høres ut som min / mine søskens oppvekst . Har faktisk satt ned foten å sagt jeg ikke kommer hvis mat / fedme er et tema. Min mor er kraftig spiseforstyrret å når hun begynte å kommentere barnebarn, kokte  jeg over . Ingen av oss er spesielt overvektige . Hun har nå moderert seg . Å de gangene hun «forsnakker « seg , bruker jeg å si at hva man putter i munnen er like privat og personlig som s.. . Det som skal inn i kropps- åpninger  er jeg ikke interessert i å diskutere sier jeg . ( vi har et ok , men ikke varmt forhold ) . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Huff. Glad jeg alltid har vært slank

Anonymkode: 4c013...cc4

Hva har dette med noe å gjøre? Tror du det var feite barn som ble bodyshamet? 

Anonymkode: 4b64e...4bb

[AnonymBruker]

Jepp, jeg har det også sånn. Føler man er ett bedre mennesket om man er slank og slem, enn tykk og snill (hvor fucka er ikke det???) Men jeg har også hatt mye selv-terapi og tenker ikke på hvor mye jeg misliker kroppen min. Ble faktisk mer glad i den etter jeg fødte barna mine. Da "overtok" deres kjærlighet strekkmerker og magen på en måte 😊

Anonymkode: 26e3d...aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Huff. Glad jeg alltid har vært slank

Anonymkode: 4c013...cc4

Du, jeg var også slank mens jeg bodde hjemme. Fordi jeg hadde spiseforstyrrelser. Min mor så fett på meg som ikke var der, kalte meg tjukka, likevel, hun.

Anonymkode: ae4f2...9db

[AnonymBruker]

Har alltid hatt et problematisk forhold til mat og til egen kropp som følge av det min mor sa til meg, sliter med overspising og perioder med anoreksi. Fikk høre at jeg var tykk, kroppen min var unormal, håret mitt stygt, ingen klær som passet meg, og hun kunne si ting som «hadde hun bare fått et barn med normal kropp». Under familiemiddager kunne hun f.eks. starte med å avhøre meg om hvor mye mat jeg hadde spist (hvor mange poteter, kjøttkaker osv), foran alle andre. Jeg tror at min mor virkelig mislikte meg og som voksen kan jeg ikke fatte og forstå at noen kan få seg til å si så mye stygt til et barn.

Anonymkode: 40908...477

[AnonymBruker]

Forholdet til min mor er verre enn forholdet til kroppen min, men forholdet til kroppen er på ingen måte godt. Jeg er en jojo-slanker. Jeg har spiseorgier, og jeg skammer meg. 
 

jeg var et normalvektig barn (jeg ser det både på bilder, og jeg har journaler fra sykehus i tillegg til innbringer hos helsesøster). I dag veksler jeg mellom undervektig og overvektig. Jeg trives best som overvektig (er mest lykkelig), men jeg skammer meg, så da bråslankwr jeg meg. 

Anonymkode: a3ea2...8d2

[AnonymBruker]

Er normalvektig, men er misfornøyd så lenge jeg ikke er tynn. Har nylig fått barn nummer to og tok av mesteparten av graviditetskiloene den første måneden, men har et par forfengelighetskilo igjen før jeg er «tilbake». Tenker mye på kroppen og mat, det er et fokus hele dagen, hver dag.

Har et godt forhold til moren min. Vi har ikke snakket noe om dette. Hun mener nok ganske bastant at tynn er best og er svært påpasselig med egen vekt også. Jeg føler hun «liker» meg bedre som slank. Det er en av mange ting vi aldri snakker om.

Anonymkode: 1da51...546

[AnonymBruker]

Med samme erfaring så sliter jeg fortsatt med å trives i egen kropp, men siden jeg har født barn og mannen min liker meg som jeg er (forsåvidt normalvektig men det vises at jeg har vært gravid på strekkmerker osv) så lærer jeg å like kroppen min stadig mer. Og det viktigste er å være frisk og fungere tenker jeg. 

Anonymkode: 4ec48...4b8

[AnonymBruker]

Det er alltid vondt å få bemerkninger om hvordan man ser ut, man kan bli lei seg av å få bemerkninger om at man er for stor, og særlig sårbar for dette når man er barn! Og det er dessverre ikke noe man glemmer. Jeg husker enda at Pappa pleide å si til meg og søsteren min; Det er viktig å passe på kroppen! Han broderte ikke ut det noe mer, men vi skjønte begge to hva han mente, vi har begge to alltid vært store. Også husker jeg ektefellen til Pappa sin bestekamerat, (hun er fra Filippinene ikke det at det har noe med saken å gjøre egentlig ), men hun var jo naturlig slank, og jeg husker at hun sa til Søsteren min og meg; Det er ingen gutter som liker Store jenter.......... DEN kommentaren er kanskje den mest sårende jeg har fått fra en voksenperson mens jeg selv var barn, og det ballet på seg senere på skola; Feita, Tjukkebollafeita, Stygga og Dumma. Så man glemmer ikke nei, og vondt er det, men man lærer å leve med det. 

Dessverre er det ikke alle mennesker som vil deg godt.

Bodyshamet av din mor er overskriften her, men jeg la til en kommentar allikevel, fordi det handler jo om kropp.

Anonymkode: ff92f...dbe

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg da jeg vokste opp, og fikk til stadighet høre hvor mye jeg spiste, at jeg hadde lagt på meg osv. Som et resultat fikk jeg anoreksi da jeg var 13, og når jeg ble tynn/mager var pipa en annen: da gjorde hun narr av meg for at jeg var blitt for tynn. Senere gikk spiseforstyrrelsen over i bulimi, som ødela de neste 15 årene for meg.

Ble frisk fra spiseforstyrrelsene da jeg var rundt 30 (fikk barn). Så kom den noen rolige år hvor trollene fikk hvile litt, men nå som jeg er over 50 har det blusset litt opp igjen. Overgangsalderen har ført med seg noen ekstra kilo som sitter som støpt: og da kommer stemmene fra fortiden frem igjen. Har fått et ugreit forhold til vekta igjen, men forsøker å jobbe med det i hodet.

Har et ok forhold til min mor, men vil aldri tilgi henne for dette. Hun har fått streng beskjed om ikke å kommentere verken matinntak eller kroppene til barna mine! Hun har begynt å si noe flere ganger, men jeg har stoppet henne konsekvent. Tror egentlig at hun selv har slitt med kroppskomplekser hele livet, og at hun har overført dette til meg. Men det stopper her - barna mine har heldigvis et godt og fint forhold til både vekt og kropper ❤️

Anonymkode: 1a4e3...3bc

[ATV-Videre]

Jeg sliter fremdeles. Fikk begynnende anoreksi på ungdomsskolen, og som voksen overspiser jeg.. Har hatt vekt som går opp og ned. Etter jeg fikk barn ble jeg veldig tynn, men så snudde alt. Moren min begynte å kommentere vekten til babyen, og da rablet det for meg. Sa at hvis hun noensinne igjen kommenterte vekten til mitt barn, fikk hun aldri se oss igjen. Nå er jeg litt overvektig, men har det ok med min egen kropp. Kunne gått ned litt, men det plager meg ikke. 

Red; ser at jeg sier i mot meg selv. Og endrer det ikke, fordi tror aldri jeg blir helt "frisk".....

 

Har gått i terapi, forresten 

Endret 19. august av ATV-Videre

[AnonymBruker]

Altså det er jo psykisk mishandling å si noe sånn til barna sine. Blir helt sjokkert jeg, at man som mor kan finne på å si sånne ting. Tenker på mine 2 jenter at jeg skulle fått meg til å si noe sånn til dem  Alt godt til dere ❤️ 

Anonymkode: 093d6...18e

[Sesam]

Vokste opp med å se at mamma gikk på baderomsvekten hver eneste morgen, og at jeg visste hva hun veide. Så på at hun spiste ørsmå brødskiver med en tomatskive eller bare en grapefrukt til frokost, og prøvde diverse dietter. Hun har gått opp og ned i vekt hele livet mitt, men for det meste har hun vært normalvektig eller slank/tynn. Begge foreldrene mine har alltid snakket stygt om overvektige personer på tv, og kommentert kroppen på andre (som ikke er der). Når vi spiser er det veldig mye fokus på AT vi spiser og hvor mye hver enkelt tar. Fikk begynnende anoreksi på ungdomsskolen og mistet mensen i nesten to år. Var sykelig opptatt at vekt og gjemte en vekt i skapet på rommet mitt. Det løsnet heldigvis mer eller mindre av seg selv da jeg begynte på videregående, men jeg fortsatte å slite med en del angst gjennom de tre årene også. Da jeg flytta hjemmefra ble jeg mer eller mindre helt frisk, selv om jeg fortsatt kan bli trigget av foreldrene mine. Blir også trigget av baderomsvekter, og har aldri eid en etter at jeg flyttet ut. Jeg klarer ikke kose meg ordentlig med mat eller snacks/kaker sammen med foreldrene mine, selv om de ofte har det når vi er på besøk. For det kommer alltid med en pris, nemlig at det blir kommentert opp og i mente at det spises. Skjønner ikke hvordan de orker å ha det sånn seg i mellom. I voksen alder synes jeg imidlertid mest synd på moren min, som åpenbart har slitt med spiseforstyrrelser mer eller mindre hele livet, og fortsatt ikke innser det selv. Nå er jeg mest opptatt av å skjerme datteren min for foreldrene mines, og særlig mammas, syke forhold til kropp og mat. De er for øvrig fantastiske besteforeldre, men på akkurat det punktet kommer jeg til å måtte være streng. 

[AnonymBruker]

Veldig ofte når jeg spiste frokost eller kveldsmat, så kom moren min med kommentarer av typen "du burde ikke spise så mange brødskiver, for da blir du feit!" selv om jeg bare hadde spist en enkelt brødskive. Hvis jeg spiste to eller tre knekkebrød, så fikk jeg høre at "så mange knekkebrød er ikke bra for deg, for da blir du feit!" 

Samme under middagen også. Selv om jeg bare hadde tatt en potet, og ett par skjeer med grønnsaker, så fikk jeg selvfølgelig høre at "så mye middag gjør at du blir feit" eller "nå blir du feit nå, fordi du spiser alt for mye" selv om jeg ikke hadde rukket å forsyne meg av kjøttkakene / fiskepinnene. Hun selv kunne selvfølgelig spise så mye hun ville, og var ikke akkurat noen "søt liten tannfe" hun heller. Hun kunne i alle fall forsøkt å gå foran som ett best mulig eksempel til etterfølgelse. Men hun ønsket jo å stappe innpå så mye mat hun ønsker, samtidig som hun valgte å komme med stygge kommentarer ovenfor meg. 

All denne oppførselen førte blant annet til at jeg forsøkte å spise mest mulig i hemmelighet, for å unngå at hun legger merke til at jeg spiser. Hvis hun for eksempel gikk på toalettet, gikk en tur i kjelleren (for å sette på en vaskemaskin, eller hente noe) eller hun stod ute og snakket med en nabo. Så snappet jeg for eksempel ett par brødskiver, og spiste i all hast, for å unngå at hun fikk se meg spise. Vanligvis spiser jeg bare en eller to brødskiver eller knekkebrød, med ett eller annet pålegg, til kveldsmat. Men ppå grunn av alle kommentarene hennes, så forsøkte jeg å snik-spise hver gang jeg fikk muligheten. I stedet for å risikere å bli sulten, men samtidig risikere at hun legger merke til at jeg finner mat.  

Anonymkode: ed9d2...a09