I dag flytter sønnen min ut

[-Missi-]

Min bor hjemme en stund til da han kom inn på skole i nærheten her. Men jeg kan absolutt forstå ❤️har gruet meg en stund til den dagen allerede kommer til å bli rart ❤️så ble absolutt glad da det blir skole med kort reise avstand herfra.  Jeg kan absolutt tro på at man kan bli overveldet av følelser selv om man er godt forberedt på at den dagen kommer. 

Blir en ny fase i livet og en annen måte å være forelder på. 

[AnonymBruker]

Litt tomt rede syndrom får vi vel alle, men det går over 🙂.

Var mest stolt da sønnen dro i Forsvaret først, og så til studier 200 mil unna. Men en annen hverdag i hjemmet blir det selvfølgelig. Litt deilig også 😉

Anonymkode: 16227...cc9

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er overrumplet av en voldsom tristhet.

Men her står vi altså. Kofferten og stor bag er pakket. Turen går straks til flyplassen. Studietiden venter. Nytt sted og helt ukjente mennesker. Alt har føltes riktig frem til nå. Men nå… Vil holde han igjen, vil plutselig virkelig ikke at han skal flytte ut! Jeg husker så godt han ble født, føles ikke så lenge siden heller…

Lille gutten min, er han klar for dette? Han ser litt skremt ut, går litt frem og tilbake her, men sier ikke noe selv, om alle disse tankene og usikkerheten han sikkert også selv kjenner på. Han er så stolt, gutten min…

Er det flere som har noen som forlater redet i disse dagene? Hvordan føles det?

Hilsen vemodig og sentimental mamma til verdens fineste sønn ❤️

Anonymkode: ea5a7...9f8

Forstår deg godt, men min erfaring er å flytte fokus fra deg til han. Hold kontakten med han på tlf, og spør alltid om han har det bra, og si han alltid kan spørre deg om han trenger råd. Dersom han trives og  har det bra, er jo det 100 ganger bedre enn å ha han boende hjemme.

Begge mine flyttet hjemmefra da de var 18, stortrivdes med studier og nye venner, traff kjærestene sine, og har nå gode jobber og egne familier.

Ja, jeg savner dem, men er utrolig stolt og glad for at DE har det bra, og det er egentlig det eneste som betyr noe❤️

Endret 10. august 2025 av Tartufo

[AnonymBruker]

Blir nok litt tomt når sistemann forlater redet, ja. Men det kommer nok til å gå bra, selv med en helt ny hverdag for vi som er igjen hjemme og han som flytter ut.

Anonymkode: 55fbf...fec

[AnonymBruker]

Haha, jeg ser mange reagerer på kommentaren min om at det kanskje er annerledes for guttemødre.

Guttemødre kan ha en tendens til å ikke vil gi slipp på sønnen sin. Bare se på svigermødre som ikke vil gi slipp på sin voksne sønn. 

Anonymkode: cc8ca...161

[AnonymBruker]

Så bra!

Det betyr at du har gjort en god jobb med han. Klart er det litt vemodig. Men først og fremst var jeg stolt. Min mellomste flyttet brått hjemmefra når han var 17 år for å starte i læretid. Jeg så ikke den komme. Jeg hadde strengt tatt trodd at han kom til å bli hjemme lenge. Nå et år etter, ser jeg at det har vært bra for oss begge. Han stortrives og har det veldig fint. Han klarer seg utmerket på egenhånd. 

Anonymkode: 46851...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Haha, jeg ser mange reagerer på kommentaren min om at det kanskje er annerledes for guttemødre.

Guttemødre kan ha en tendens til å ikke vil gi slipp på sønnen sin. Bare se på svigermødre som ikke vil gi slipp på sin voksne sønn. 

Anonymkode: cc8ca...161

Du bekrefter min mistanke.

Anonymkode: ea4b2...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjente kun stolthet og glede når mine døtre flyttet ut fordi det var en naturlig prosess videre i livene deres. Jeg visste de ville greie seg godt og jeg var bare glad på deres vegne.

Mulig det er annerledes for guttemødre?

Anonymkode: cc8ca...161

Hvorfor  skulle det være annerledes for guttemødre? Har begge kjønn og føler det helt likt. Litt trist, da hele livet mitt har dreid seg om.dem i mange år. Litt lei meg for å ikke se de like ofte og kjente på en stor tommhet i huset . I tillegg  må jeg finne på litt annet å gjøre,som feks å fikne igjen  meg selv bla.  Men jeg føler også stor stolthet for dem. 

Og det er helt likt på begge. Hva man føler rundt dette , hat mer med personlighet å gjøre. Og begge deler er ok. Det er ikke noe riktig å feil å føle  her.

Så bare la oss ha de følsene vi har, og anse de alle som ulike og normale

Anonymkode: 2e41e...131

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Haha, jeg ser mange reagerer på kommentaren min om at det kanskje er annerledes for guttemødre.

Guttemødre kan ha en tendens til å ikke vil gi slipp på sønnen sin. Bare se på svigermødre som ikke vil gi slipp på sin voksne sønn. 

Anonymkode: cc8ca...161

Jeg har kun en datter, og jeg syntes også det var kjempetrist å ikke skulle få se henne hver dag og ha henne rundt meg hver dag. 

Anonymkode: c0b7d...498

[AnonymBruker]

I feel you, både har vært der og er der selv. Sønn som reiser på utveksling på andre siden av verden, og datter som flytter 4 timer unna på hybel. Det er helt forferdelig, men samtidig er man så stolt og spent. Av erfaring så går det seg til etterhvert, når man får bilder og meldinger når de har startet opp. ❤️

Hang in there, dette går bra!  

Anonymkode: df48d...9aa

[Tradegy]

Åh,  det er jo som om hele kroppen protesterer når man står der med kofferten klar og plutselig innser at et kapittel er over....  Du har fulgt ham fra første åndedrag, og nå skal han ut i verden på egenhånd. Vemodet betyr bare at du har elsket og investert deg fullt ut i rollen som mamma. Det er et privilegium, selv om det river litt i hjertet akkurat nå

 

Jeg liker sitatet som sier noe sånn som at "det sterkeste båndet mellom foreldre og barn er ikke å holde fast, men å gi dem mot til å fly."(- ish )

Han tar med seg tryggheten, kjærligheten og alt du har lært ham. Og ja; han kommer til å klare seg. Fordi du har gjort en god jobb. Vær stolt, og la vemodet få være der, men ikke la det bli alt. For dere har ikke mistet hverandre, dere bare får et nytt kapittel i relasjonen.

Stor klem til deg og lykke til til sønnen din på nye eventyr ❤️

[AnonymBruker]

Forstår ts veldig godt! Min eldste har også nettopp flyttet på hybel, åtte timer hjemmefra. Jeg er så stolt av at hun, etter hard jobbing, kom inn på det studiet hun ønsket. Trygg på at hun kommer til å takle livet på egenhånd. Hun vet at vi er klare til å hjelpe om det skulle bli behov for det. At hun går videre i livet føles riktig, men også trist eller vemodig. En fase er over. 

Anonymkode: f8585...c6c

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Haha, jeg ser mange reagerer på kommentaren min om at det kanskje er annerledes for guttemødre.

Guttemødre kan ha en tendens til å ikke vil gi slipp på sønnen sin. Bare se på svigermødre som ikke vil gi slipp på sin voksne sønn. 

Anonymkode: cc8ca...161

Nei. Det er tull. Det baserer du på ingenting annet enn egne fordommer. «Svigermødre» er ikke en monoton gruppe mennesker som sliter med å slippe sønnene sine. Du er platt.

[AnonymBruker]

Håper at han vil trives med studier💙 her er det litt annerledes, vi var nesten der……men så har han ikke fått hybel så han måtte dessverre si fra seg studieplassen og heller jobbe det neste året. Det var vondt å se at det som han gledet seg til må utsettes et år, og vi får bare håpe at han kommer inn på studie neste år🤞🏻🤞🏻 Så jeg tenker at det hadde vært bedre å ha litt vondt i mammahjertet fordi kofferten er pakket fremfor å ha vondt i mammahjertet fordi en drøm ble knust….

Anonymkode: 459ea...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er nok annerledes skrudd sammen. Jeg var kjempestolt av sønnen som hadde kommet inn på et prestisjestudium og skulle flytte til det nye studiestedet. Jeg bidro i etableringen, syntes det var en fornøyelse, men passet på at han hadde styringen. 
Synes det er noe slakt med barn som bare «flytter oppover i klassene» tom universitetet, bor på gutterommet, har de samme  barndomsvennene,, samme nabolag, mor og far i samme hus… Men jeg er kanskje mer av den rasjonelle typen og ikke så sentimental av meg. 

Anonymkode: c2be7...f89

Det å kjenne på savn når barna flytter ut, handler ikke om mangel på rasjonalitet – det handler om at man faktisk har hatt glede av å ha dem tett på i hverdagen. Rasjonelle mennesker kan fortsatt ha følelser, og det å være stolt og glad for barnas selvstendighet utelukker ikke at man samtidig synes det er vemodig. Stakkars de barna som vokser opp med foreldre som ser ned på verdien av å ha et sterkt nettverk av familie, venner og nærmiljø som følger en gjennom livet.

Anonymkode: 4fc98...106

[AnonymBruker]

fem år siden datteren flyttet og det var blandet! Stolt over valget hun tok om å studere akkurat dette som hun måtte flytte til andre siden av landet for å studere, redd fordi jeg ikke var helt overbevist om at jeg hadde klart å forberede henne nok, og midt i det hele også spent på hennes vegne - og det gikk overraskende bra, Hun fant seg tilrette og blomstret og vokste, fikk seg venner og fullførte med topp karakterer samtidig som hun jobbet ved siden av - jeg lærte at bekymringer sjelden fører til noe og at de har med seg mer solid bagasje enn man tror hjemmefra. Ting du følte gikk inn det ene øret og ut det andre viser seg plutselig at det hadde feste og fungerte mye bedre enn hjemme.. Samtidig tror jeg ikke det er mange foreldre som IKKE kjenner på disse tingene når de står i det selv.. 

Anonymkode: 294b9...325

[AnonymBruker]

Rotemor skrev (2 timer siden):

Hadde tenkt å like innlegget til jeg leste siste setning. Wtf? Hvorfor skulle det føles annerledes basert på barnas kjønn??? Virkelig: hva tenker du her?

Kanskje hun ymter frempå at ts kan være en såkalt «boy mom». Altså en mor som er svært knyttet til sin sønn, og nekter å gi slipp på han? Ikke at jeg tror ts er slik, det er jo ganske normalt å føle en tristhet når barna flytter ut. Det blir ganske tomt i huset. 

Anonymkode: b9be2...ea7

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje hun ymter frempå at ts kan være en såkalt «boy mom». Altså en mor som er svært knyttet til sin sønn, og nekter å gi slipp på han? Ikke at jeg tror ts er slik, det er jo ganske normalt å føle en tristhet når barna flytter ut. Det blir ganske tomt i huset. 

Anonymkode: b9be2...ea7

Nei, hun generaliserer.

[AnonymBruker]

Ble litt sjokkert over enkelte svar her. 

Har selv en 18 åring som flyttet i dag. Det var veldig rart, enda en selvsagt har vist denne dagen ville komme. Vi har forberedt oss som best vi kan. Handlet møbler, interiør og mat. Hjulpet til med å gjøre hybelen hjemmekoselig og klar til å bo i. Hun hadde absolutt klart det selv, men det har vært en fin ting mellom mor og datter. Et lite felles prosjekt før hun nå skal klare seg på egenhånd på et helt nytt sted. Ingen kjente skal på samme studie eller universitet, og den følelsen bærer en sammen med studenten.

Trygg på at dette kommer til å gå helt fint. Vi er en telefon unna om det er noe, og et par timer i bil.

Stolt over henne som valgt å følge sitt ønske, ikke velge studie utifra hvor vennene skulle studere. Nå skal det sies at hennes studie finnes der enkelte venner også skal studere, men hun ønsket ikke å bo i den byen. 
 

Så selvsagt er en stolt, rørt, spent og glad på studentens vegne. Men ja, det falt noen tårer da meg og pappaen kjørte fra hybelen tidligere i dag. Det er tross alt lille jenta mi, enda hun er voksen og stor nå. 

Anonymkode: 9569a...3c5

[AnonymBruker]

Jeg har døtre, og har kjent en slags sorg rundt det. Kanskje mest vemod med første, men når andre og ikke minst siste unge dro...så kjente jeg det ble veldig stille her og jeg følte vel mer at NÅ endret alt seg. Men så kommer de tilbake, skifter studie, tar et hvileår...og surrer litt hjemme mellom studier...på godt og vondt, og da er det greit å tenke på at de snart skal ut i verden igjen 😅🥰 

Men du er nok ikke unik der nei TS. Det er en epoke som er over, og man kjenner jo selvfølgelig på det. Men det er jo bra! Du har oppdratt en ung man som er klar til å dra ut i verden, prøve det, og som har en mor som er glad i han og vil savne han. Det er som det skal være 🥰

Anonymkode: f9203...878