Krevende dager

[AnonymBruker]

 

Min far har Alzheimer og jeg er helt utslitt som datter. Har levd med dette i mange år nå, og kjenner sorgen går i perioder.

etter jeg har vært hos han er jeg helt tappet for energi. Det er så vanvittig krevende å være hos han og se han lider og er fanget i sykdommen. Han var ikke språk og klarer ikke gå lenger.

Jeg jobber 100% og har flere barn. Jeg føler jeg blir dratt i mellom alle og rekker liksom ikke min egen sorg. 
Barnas sorg skal jeg også håndtere. Føler dette går ut over meg og min helse. Er utmattet og sover dårlig. Tenker på pappa når jeg våkner på nettene og kjenner meg urolig og sorgen kommer kastet på meg.

skal tilbake på jobb etter ferien i morgen, men kjenner jeg er helt ferdig og arbeidskapasiteten min er virkelig redusert. 

Det er for lite fokus for oss pårørende. Vi går i ventesorg over mange år og det er vanvittig krevende- til tider altoppslukende. i perioder så ille at jeg blir fysisk dårlig av av alt jeg bærer. 💔

Anonymkode: 49c5b...a1d

[AnonymBruker]

Klem til deg, dette høres krevende ut. Jeg har ikke erfaring med Altzheimer selv, men er nærmeste pårørende til en 92-åring som har hatt slag og har mistet mye av språket (og kanskje forståelsen). Bor hjemme fremdeles, og selv om vi får hjelp av hjemmetjenesten føler jeg jo et stort ansvar for å passe på.

Mitt råd til deg er å øve deg på å sette grenser for hva du skal føle ansvar for pg "ta innover deg". Litt sånn: Nå har jeg besøkt pappa, nå er det ikke mer jeg får gjort med den saken. Nå skal jeg hjem til familien min og gjøre mitt beste der." Det samme angående jobb- når du er på jobb, er du på jobb (lettere sagt enn gjort, jeg vet).

Tror at mye av min egen utmattelse for noen år siden var at alt som lå på meg bøandet seg sammen og lå som en evig sky over hodet mitt, jeg hadde aldri fri fra "skulle ha gjort... burde ha gjort..." Men hvis du trener på å legge fra deg noen av bekymringene når du holder på med andre ting blir det litt lettere å bære. Det hjalp i alle fall meg.

Sorg tar dessverre alltid tid ♥️ Har du spurt om de har noen tilbud til pårørende, eller noe de kan tipse om, der hvor faren din bor?

Anonymkode: 644d5...ee9

[Ulrikke]

Jeg skjønner litt av hvordan du har det. Min far hadde Alzheimer i 3,5 år (og vi stusset jo en stund før han fikk diagnosen også) før han døde nå i påsken. Jeg har meg selv, mann, tenåringsbarn, min mor som har blitt enke, en jobb jeg må gi av meg selv i hele tiden (men som jeg virkelig liker sånn egentlig!) og er enebarn, og begynner å innse nå at jeg nok har gått på rimelig akkord med meg selv i flere år. Sliter nå med kroppslige symptomer jeg ikke har hatt tidligere.

Det kan selvsagt være tilfeldig, men nå har jeg bestilt legetime om et par uker for å sjekke opp i forhold til overgangsalder i tilfelle det er det som slår meg ut i tillegg. Utelukke egne fysiske greier liksom....

Har på ingen måte noe særlig å bidra med annet enn forståelse og en klem! Og man bør tydeligvis finne rom til seg selv midt oppi alt, og gi seg selv tid til å sørge også mens de lever. Mer enn to minutter i bilen fordi det er det man har tid til, liksom....(snakker av erfaring der).

Akkurat nå skulle jeg ønske det gikk an å få resept på tre måneders opphold på en øde øy der ingen forventer noe av meg! Skjønner jo at det ikke går an, men det er den følelsen jeg sitter med.

Det er en jævlig sykdom med bare ett utfall, man aner bare ikke prosessen og veien fram dit. Min far mistet også språket ganske tidlig i forløpet. Da han døde gikk det plutselig raskt (en ukes tid), så selv om man har gått med ventesorg føltes det brått da det først skjedde, noe som også var en "rar" følelse.

Prøv å finne littegrann rom til deg selv. Jeg vet det ikke føles som det går, men det kan være lurt å prøve allikevel istedenfor å ignorere som jeg har gjort!

[AnonymBruker]

Ferie er oppskrytt.

Anonymkode: 9cb95...078