Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Det fins god hjelp, særlig for de unge under 30 som bor i Oslo. Ullevål har en egen personlighets klinikk i tillegg er DPS på Mortensrud svært kompetente på dette feltet. 

Flott hun allerede får hjelp. Det er i 20 årene symptomene kan være mest vanskelig å takle. Mange roer seg en del av seg selv også i 40- årene. 

Anonymkode: 329f1...b3a

[AnonymBruker]

Det ligger mange gode infovideoer på nett om EUPF. Sjekk også ut behandlingen stepps and stairways. 

Det viktigste akkurat nå er å beskytte yngre søsken.

Anonymkode: e5376...224

[AnonymBruker]

anonym482 skrev (8 minutter siden):

En normal psykolog setter ikke denne diagnosen på ei 17 årig jente. Hun er i utvikling og mye kan skje på få år. Hun bør få hjelp, men ikke kategoriseres alt for mye så tidlig.

En i familien fikk diagnosen som 18 etter få måneder, og det var katastrofalt med tanke på selvskading og googling (ant selvmord og forventet levealder). Minus da var at pga alder fikk foreldrene ingen informasjon! 

Anonymkode: 2955f...c1c

[AnonymBruker]

Jeg vil anta at det er bedre dess tidligere en får hjelp? Hun er ikke diagnostisert, men hun har mange trekk og målet er å få henne utredet så hun kan få riktig behandling. Men regner med at hun må samtykke og være villig til å delta i en slik utredning og behandling? Så det er den største utfordringen nå, å få henne til å se seg selv utenfra.

 

ts

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da jeg var 18 ble jeg utredet for personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, samt trekk av avhengende personlighetsforstyrrelse. Frem til slutten av 20-årene slet jeg veldig med egen psyke. Jeg gikk 5 år i individuell terapi men ble til slutt "avsluttet" da de hadde gitt meg alle verktøyene de kunne, og nå måtte jeg selv lære meg å benytte de. Jeg kommer alltid til å ha trekk av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, selvom jeg ikke nødvendigvis ville slått ut for å få diagnosen i dag. Fordi jeg har levd med det såpass lenge og det har blitt en del av mitt personlighetsmønster.

Men! I dag er jeg 31 år gammel, jeg venter mitt første barn. Jeg har gjennomført bachelor i sykepleie og landet drømmejobben. Jeg har en fantastisk samboer og helt utrolige støttespillere rundt meg. Jeg er stabil, og psykisk på et mye mye bedre sted. Jeg har fremdeles dager preget av vansker med å regulere følelser, men det er ikke lenger like vanskelig for meg å klare å ta kontrollen. Så man kan fint leve godt, selv med en alvorlig personlighetsforstyrrelse som BPD. Eksponeringstrening og å jobbe med seg selv kan gjøre underverker! Og ikke minst å føle på mestring!

Anonymkode: 1acf0...5c3

Hva gjorde at du valgte å gå i terapi da? Jeg tror det blir vanskelig å få min søster til å innse at hun trenger hjelp, i hennes øyne er det alle andre som er problemet, ikke henne. 
 

Ser noen her skriver at denne lidelsen kan utarte seg på flere måter, f.eks. ved at noen tar det mest utover seg selv, mens noen lar det gå utover andre. Min søster sliter sikkert med mye «inni seg», men hun tar det også veldig ut på sine nærmeste. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva gjorde at du valgte å gå i terapi da? Jeg tror det blir vanskelig å få min søster til å innse at hun trenger hjelp, i hennes øyne er det alle andre som er problemet, ikke henne. 
 

Ser noen her skriver at denne lidelsen kan utarte seg på flere måter, f.eks. ved at noen tar det mest utover seg selv, mens noen lar det gå utover andre. Min søster sliter sikkert med mye «inni seg», men hun tar det også veldig ut på sine nærmeste. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

Jeg hadde nok allerede slitt med depresjon siden slutten av barneskole alder/tidlig ungdomskole alder. Også kom det til et punkt der jeg endelig innså at det var ikke normalt å ha det så vondt som jeg hadde det. Jeg mistenkte selv ar jeg var bipolar, og valgte å kontakte fastlege for å fortelle hvordan jeg hadde det. Før dette hadde jeg vært i kontakt med BUP (før jeg fylte 18 år), men de mente jeg ikke var "syk nok" til å ha krav på noe hjelp. Når jeg endelig kontaktet fastlege ble jeg henvist på dagen og fikk plass i behandling etter 3 måneder.

Jeg var som din søster og slet "alene". Jeg fortalte ingen hvordan jeg hadde det. Til slutt bare nådde jeg et punkt hvor jeg endelig innså at det ikke skulle være sånn. 

Anonymkode: 1acf0...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva gjorde at du valgte å gå i terapi da? Jeg tror det blir vanskelig å få min søster til å innse at hun trenger hjelp, i hennes øyne er det alle andre som er problemet, ikke henne. 
 

Ser noen her skriver at denne lidelsen kan utarte seg på flere måter, f.eks. ved at noen tar det mest utover seg selv, mens noen lar det gå utover andre. Min søster sliter sikkert med mye «inni seg», men hun tar det også veldig ut på sine nærmeste. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

Tror dere må benytte et øyeblikk hvor hun synes ting er vanskelige, og vinkle terapi inn mot hjelp til henne selv. Borderline låser seg fort om de senser at noen mener det er noe galt med dem, men hjelp til dem for dem, kan de av og til gå med på. 

Anonymkode: e5376...224