Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Er det noen her som har et nært familiemedlem som (eller som kanskje selv) er diagnostisert med en eller annen form for personlighetsforstyrrelse? 
 

Jeg er 24 år, og har en lillesøster på snart 17 som har mange trekk på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. At det er akkurat dette fikk jeg nettopp vite, da min mor har vært bekymret for henne lenge og har hatt samtaler med psykolog som fortalte henne at det mest sannsynlig er dette hun «lider av». 
 

Jeg er ikke overrasket, men lei meg på hennes vegne, og bekymret for hvordan livet hennes fremover vil bli. Er samtidig glad for at hun kan få hjelp (om hun selv ønsker det), for hun har det nok ikke så bra med seg selv.
 

Jeg er mye eldre enn henne, så jeg har ikke vært så hardt «rammet» av henne, men småsøsknene mine som har vokst opp med henne har fått gjennomgå. 

Noen som har erfaringer de kan dele?❤️

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

Det er masse hjelp å få og mye foreldrene dine kan gjøre for at hun blir bedre. Man blir ikke emosjonelt ustabil i et vakuum, heller, så noe må ha vært veldig feil i oppdragelsen.

Anonymkode: 7b6d8...72d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er masse hjelp å få og mye foreldrene dine kan gjøre for at hun blir bedre. Man blir ikke emosjonelt ustabil i et vakuum, heller, så noe må ha vært veldig feil i oppdragelsen.

Anonymkode: 7b6d8...72d

Hvordan da mener du? Hun og småsøsknene mine har vokst opp 50/50 med min mor og deres far (jeg har en annen pappa). Vi har en veldig kjærlig og dedikert mamma. Jeg vet lite om hvordan de har og har hatt det hos faren sin.

ts

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

Skilte foreldre er alltid en ulempe i en oppvekst (selv om det i mange tilfeller er bedre enn at foreldrene er sammen). Det mest idelle er foreldre som har det godt og stabilt i et forhold der de er glade i hverandre. 

Det er forskjellig hvordan barn takler dette i oppveksten. Noen går det helt greit med, og andre går det ganske dårlig med. Alle er vi født med forskjellige utgangspunkt når det kommer til håndtering av følelser, opprøskhet, intelligens, emosjonell intelligens og så videre. Du skriver at dere har en kjærlig og dedikert mamma. Det er fint at du opplever moren din slik, men hva legger du i det å være kjærlig og dedikert? Kunne hun stabilisere følelsene til barna? Lyttet hun skikkelig, eller ble alle vonde følelser avfeid med "det ordner seg", distraksjoner og lignende? Det er mye som kan gå galt i en oppvekst, til tross for at det utad ser ut til å gå helt greit. 

Anonymkode: 35383...fc8

[AnonymBruker]

Jeg har i alle fall opplevd henne som en mamma som alltid har vært der for oss. Men jeg har ingen egen far i bildet da. Hun har alltid snakket med meg og prøvd å forstå hvorfor jeg føler som jeg gjør osv. Hjulpet meg gjennom vanskelige perioder i livet, aldri vært oppfarende, men snakket og forklart. 
 

Vet som sagt ikke så mye om hvordan søsknene mine har det hos far, det er ikke mye kommunikasjon mellom vår mor og deres far. Har forstått det slik at det er konfliktfylt. 
 

Men hvordan kan dette utarte seg for søsteren min? Må hun selv være villig til å motta hjelp, og hva slags hjelp finnes? Hun har strevd en del med vennskap, og ikke alltid vært like snill med småsøsknene våre. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

Har du lest deg litt opp, på gode kilder? Les f.eks. på nhi.no, sml.no og liknende kilder.

Tilstanden het før borderline og er krevende for alle parter. Har du flyttet hjemmefra? Jeg tenker at moren din MÅ sette småsøsknene først nå og skjerme dem bedre enn hun har klart til nå. Jeg blir bekymret av at du sier "hun ikke er snill med dem". Hva legger du i det? Ingen barn skal trenge å vokse opp i frykt.

Anonymkode: 1e0e2...193

[AnonymBruker]

Kan også anbefale deg at du leser gjennom hele denne tråden: 

 

Anonymkode: 1e0e2...193

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har du lest deg litt opp, på gode kilder? Les f.eks. på nhi.no, sml.no og liknende kilder.

Tilstanden het før borderline og er krevende for alle parter. Har du flyttet hjemmefra? Jeg tenker at moren din MÅ sette småsøsknene først nå og skjerme dem bedre enn hun har klart til nå. Jeg blir bekymret av at du sier "hun ikke er snill med dem". Hva legger du i det? Ingen barn skal trenge å vokse opp i frykt.

Anonymkode: 1e0e2...193

Er 17 åringen som ikke er snill med småsøsken ikke mor.

Anonymkode: 8102d...abd

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem som har det. Hun har fått hjelp, og er blitt mye bedre. Hun går i en sånn gruppeterapi, der de møtes og snakker sammen. Hun har enda store følelser, men mye mindre enn før. 

Anonymkode: cecd8...56e

[AnonymBruker]

"Årsaken til tilstanden er uklar, men ser ut til å skyldes en kombinasjon av gener og miljø. Noen studier av tvillinger og familier tyder på at personlighetsforstyrrelser kan være arvelige eller sterkt forbundet med andre psykiske lidelser blant familiemedlemmer...(..)

Mange som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, har opplevd en form for traume i barndommen. Dette kan være følelsesmessig, fysisk eller seksuelt misbruk, å være eksponert for langvarig redsel, omsorgssvikt, eller å vokse opp med et familiemedlem som har alvorlig psykisk sykdom eller rusproblem. Men også personer som har vokst opp uten traumer og i familier med støtte og omsorg, kan få denne personlighetsforstyrrelsen. Og motsatt, man kan ha en traumatisk oppvekst uten å utvikle emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse."

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - Mange har opplevd traume - NHI.no

Det er mao ikke slik at borderline nødvendigvis er relatert til traumer og dårlig oppvekst. 

Anonymkode: cecd8...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen her som har et nært familiemedlem som (eller som kanskje selv) er diagnostisert med en eller annen form for personlighetsforstyrrelse? 
 

Jeg er 24 år, og har en lillesøster på snart 17 som har mange trekk på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. At det er akkurat dette fikk jeg nettopp vite, da min mor har vært bekymret for henne lenge og har hatt samtaler med psykolog som fortalte henne at det mest sannsynlig er dette hun «lider av». 
 

Jeg er ikke overrasket, men lei meg på hennes vegne, og bekymret for hvordan livet hennes fremover vil bli. Er samtidig glad for at hun kan få hjelp (om hun selv ønsker det), for hun har det nok ikke så bra med seg selv.
 

Jeg er mye eldre enn henne, så jeg har ikke vært så hardt «rammet» av henne, men småsøsknene mine som har vokst opp med henne har fått gjennomgå. 

Noen som har erfaringer de kan dele?❤️

Anonymkode: 44805...56a

Det den første kommentaren nok refererer til er at svært mange som utvikler EUPF har vært utsatt for traumer, og også har en kompleks PTSD og eventuelt dissosiasjon. I deler av psykiatrien går man mer og mer bort fra å bruke EUPF og engstelig/unnvikende PF dersom det også er traumer inni bildet fordi det ofte er en del av en dissosiativ lidelse i tillegg og da skal behandles som det. Mye ny kunnskap her bare siste 5-10 år. Selv om dere har verdens mest fantastiske mamma så kan man få slike problemer om den andre forelderen svikter, eller man utsettes for overgrep av andre i familie eller utenfor familien, ved omfattende mobbing m.m. Vi er alle født med ulike grader av de ulike personlighetstrekkene, men ved en personlighetsforstyrrelse er man i den ekstreme enden av skalaen, og for emosjonelt ustabil er det sjelden å «bare være født sånn».

Du spurte om råd. Jeg har 2 nære venninner med diagnosen. Det har vært krevende. Selv om jeg vet det er sykdom og de ikke kan noe for det i utgangspunktet så har jeg måttet jobbe mye med grensesetting og å stå i det selv om det kommer krevende reaksjoner. Man skal forstå, men ikke akseptere alt. Det er lurt å tenke gjennom hvor egne grenser går, og stå på det. Være tydelig, men samtidig alltid være klar på at «jeg er glad i deg, og jeg vil være her for deg, og jeg forstår at du har det vanskelig. Samtidig må vi ha noen kjøreregler, av hensyn til begge parter». Personer med diagnosen vil ofte være enten-eller i relasjoner, og det veksler fort. De er ofte livredd for å bli forlatt, men samtidig også derfor fort i «jeg forlater før du svikter», og det kan svinge i samme relasjon og ofte fort. Fra nærmest klatring og «sluke deg» den ene uka til kald skulder neste. Det er utrolig slitsomt. Man vil ofte også kjenne på overvøringsreaksjoner, at følelsene «smitter» (det er normalt mellom mennesker, men her blir det ofte MYE), og det gjør at man kan bli forvirra og «ustabil» selv. Det er viktig å gjenkjenne og så ty til de omtalte grensene. De trenger hjelp, men samtidig må de også få ansvar iht alder. Og terapi er viktig. 

Anonymkode: 8f52d...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det den første kommentaren nok refererer til er at svært mange som utvikler EUPF har vært utsatt for traumer, og også har en kompleks PTSD og eventuelt dissosiasjon. I deler av psykiatrien går man mer og mer bort fra å bruke EUPF og engstelig/unnvikende PF dersom det også er traumer inni bildet fordi det ofte er en del av en dissosiativ lidelse i tillegg og da skal behandles som det. Mye ny kunnskap her bare siste 5-10 år. Selv om dere har verdens mest fantastiske mamma så kan man få slike problemer om den andre forelderen svikter, eller man utsettes for overgrep av andre i familie eller utenfor familien, ved omfattende mobbing m.m. Vi er alle født med ulike grader av de ulike personlighetstrekkene, men ved en personlighetsforstyrrelse er man i den ekstreme enden av skalaen, og for emosjonelt ustabil er det sjelden å «bare være født sånn».

Du spurte om råd. Jeg har 2 nære venninner med diagnosen. Det har vært krevende. Selv om jeg vet det er sykdom og de ikke kan noe for det i utgangspunktet så har jeg måttet jobbe mye med grensesetting og å stå i det selv om det kommer krevende reaksjoner. Man skal forstå, men ikke akseptere alt. Det er lurt å tenke gjennom hvor egne grenser går, og stå på det. Være tydelig, men samtidig alltid være klar på at «jeg er glad i deg, og jeg vil være her for deg, og jeg forstår at du har det vanskelig. Samtidig må vi ha noen kjøreregler, av hensyn til begge parter». Personer med diagnosen vil ofte være enten-eller i relasjoner, og det veksler fort. De er ofte livredd for å bli forlatt, men samtidig også derfor fort i «jeg forlater før du svikter», og det kan svinge i samme relasjon og ofte fort. Fra nærmest klatring og «sluke deg» den ene uka til kald skulder neste. Det er utrolig slitsomt. Man vil ofte også kjenne på overvøringsreaksjoner, at følelsene «smitter» (det er normalt mellom mennesker, men her blir det ofte MYE), og det gjør at man kan bli forvirra og «ustabil» selv. Det er viktig å gjenkjenne og så ty til de omtalte grensene. De trenger hjelp, men samtidig må de også få ansvar iht alder. Og terapi er viktig. 

Anonymkode: 8f52d...6c4

Takk for at du deler erfaringen din. Har du noen gang vurdert å kutte kontakt? Hva gjør at du «orker å stå i det»? Ikke at jeg vil kutte kontakt med søsteren min, men tenker at det kan være en lettere utvei med en venninne enn med et familiemedlem😅 

 

Jeg har ikke lest så mye om det, men har fått en del informasjon fra moren min. Hun har som sagt snakket mye med en psykolog om dette. Søsteren min er eldst av småsøsknene mine, og alltid skilt seg litt ut fra oss andre på den måten at hun har bært følelsene utenpå kroppen. Veldig oppfarende, ofte følt at ting har vært urettferdig, vært mye styr med venninner.. 
 

Hun viser også manipulerende atferd og bruker hersketeknikker. Det biter ikke på meg, men hun har nok styrt småsøsknene våre veldig. Så det med grensesetting er nok viktig ja, men vanskelig. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har et familiemedlem som har det. Hun har fått hjelp, og er blitt mye bedre. Hun går i en sånn gruppeterapi, der de møtes og snakker sammen. Hun har enda store følelser, men mye mindre enn før. 

Anonymkode: cecd8...56e

Hva fikk familiemedlemmet ditt til å innse at hun trengte hjelp, tror du? 
 

Har hørt at det ofte er en utfordring, å få personen til å se seg selv utenfra og innrømme at hen har problemer?

 

Anonymkode: 44805...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er 17 åringen som ikke er snill med småsøsken ikke mor.

Anonymkode: 8102d...abd

Jeg skjønte det. Men en 17-åring får ikke anledning til å være slem med småsøsken hvis mor følger med og er på. Så mor er nøkkelen her. 

Anonymkode: 1e0e2...193

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for at du deler erfaringen din. Har du noen gang vurdert å kutte kontakt? Hva gjør at du «orker å stå i det»? Ikke at jeg vil kutte kontakt med søsteren min, men tenker at det kan være en lettere utvei med en venninne enn med et familiemedlem😅 

 

Jeg har ikke lest så mye om det, men har fått en del informasjon fra moren min. Hun har som sagt snakket mye med en psykolog om dette. Søsteren min er eldst av småsøsknene mine, og alltid skilt seg litt ut fra oss andre på den måten at hun har bært følelsene utenpå kroppen. Veldig oppfarende, ofte følt at ting har vært urettferdig, vært mye styr med venninner.. 
 

Hun viser også manipulerende atferd og bruker hersketeknikker. Det biter ikke på meg, men hun har nok styrt småsøsknene våre veldig. Så det med grensesetting er nok viktig ja, men vanskelig. 
 

ts

Anonymkode: 44805...56a

Jeg har dessverre endt med å kutte kontakten med begge to, men det var etter typ 20 år. Det kom til et punkt hvor jeg måtte for å beskytte meg selv. Begge to har tilleggsdiagnoser som også påvirker, bare så det er sagt. Det er ekstra krevende hvis noen ikke vil ha hjelp eller ser behovet, og alt ender opp med å gå en vei i en relasjon uansett. Jeg burde vært flinkere på grensesetting tidligere. Til den ene har jeg sagt at jeg er her fortsatt, men vi må ta pause fram til du har lært deg å ta ansvar for dine følelser i stedet for å legge alt ansvaret på meg, og jeg er glad i deg. 

Anonymkode: 8f52d...6c4

[AnonymBruker]

Jeg ble selv diagnosert med BPD/EUPF tidlig i tjueårene. Jeg gikk i et gruppebehandlingsløp spesifikt for EUPF, og så noen år med individuell terapi (jeg hadde også kronisk depresjon og endel annet å deale med). Det finnes gode behandlingsløp, og jo tidligere hun får startet, jo bedre.

Jeg er i dag 37 og har veldig lite symptomer igjen, og har ikke hatt noe særlig av det de siste ti årene.  Skal sies at min type har alltid vært mer personlig destruktivt, ikke utover. Så det som er igjen nå er om jeg blir ekstremt overbelastet over tid, så får jeg en meltdown hvor blir ganske hysterisk og kan forsøke å skade meg selv. Men dette skjer nå kanskje 1-2 ganger i året, ift 1-2 ganger i uka som det var på det verste... 

En ting jeg vil anbefale deg er å huske at hun er et menneske, ikke bare symptomer. Hun har ikke valgt å få dette, og velger ikke å oppføre seg slik. Hun er syk, og trenger hjelp. Det er selvfølgelig viktig at utagerende oppførsel får konsekvenser! Men det er en tendens til a dehumanisere folk med BPD, som jeg synes er veldig leit. 

Anonymkode: 58b31...4c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det noen her som har et nært familiemedlem som (eller som kanskje selv) er diagnostisert med en eller annen form for personlighetsforstyrrelse? 
 

Jeg er 24 år, og har en lillesøster på snart 17 som har mange trekk på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. At det er akkurat dette fikk jeg nettopp vite, da min mor har vært bekymret for henne lenge og har hatt samtaler med psykolog som fortalte henne at det mest sannsynlig er dette hun «lider av». 
 

Jeg er ikke overrasket, men lei meg på hennes vegne, og bekymret for hvordan livet hennes fremover vil bli. Er samtidig glad for at hun kan få hjelp (om hun selv ønsker det), for hun har det nok ikke så bra med seg selv.
 

Jeg er mye eldre enn henne, så jeg har ikke vært så hardt «rammet» av henne, men småsøsknene mine som har vokst opp med henne har fått gjennomgå. 

Noen som har erfaringer de kan dele?❤️

Anonymkode: 44805...56a

Men herregud. Hun er 17 år og sliter litt. Slutt å sett diagnoser på folk

Anonymkode: b5e0e...3a2

[anonym482]

En normal psykolog setter ikke denne diagnosen på ei 17 årig jente. Hun er i utvikling og mye kan skje på få år. Hun bør få hjelp, men ikke kategoriseres alt for mye så tidlig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har et familiemedlem som har det. Hun har fått hjelp, og er blitt mye bedre. Hun går i en sånn gruppeterapi, der de møtes og snakker sammen. Hun har enda store følelser, men mye mindre enn før. 

Anonymkode: cecd8...56e

Jeg har en i familien som gikk på det, og for henne var det negativt da de oppmuntret hverandre negativt. 

Anonymkode: 2955f...c1c

[AnonymBruker]

Da jeg var 18 ble jeg utredet for personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, samt trekk av avhengende personlighetsforstyrrelse. Frem til slutten av 20-årene slet jeg veldig med egen psyke. Jeg gikk 5 år i individuell terapi men ble til slutt "avsluttet" da de hadde gitt meg alle verktøyene de kunne, og nå måtte jeg selv lære meg å benytte de. Jeg kommer alltid til å ha trekk av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, selvom jeg ikke nødvendigvis ville slått ut for å få diagnosen i dag. Fordi jeg har levd med det såpass lenge og det har blitt en del av mitt personlighetsmønster.

Men! I dag er jeg 31 år gammel, jeg venter mitt første barn. Jeg har gjennomført bachelor i sykepleie og landet drømmejobben. Jeg har en fantastisk samboer og helt utrolige støttespillere rundt meg. Jeg er stabil, og psykisk på et mye mye bedre sted. Jeg har fremdeles dager preget av vansker med å regulere følelser, men det er ikke lenger like vanskelig for meg å klare å ta kontrollen. Så man kan fint leve godt, selv med en alvorlig personlighetsforstyrrelse som BPD. Eksponeringstrening og å jobbe med seg selv kan gjøre underverker! Og ikke minst å føle på mestring!

Anonymkode: 1acf0...5c3