Ingen ønsker meg her i livet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror NAV vil kunne hjelpe deg. Avtal et møte med din veileder. De har noe som heter ungdomsgaranti for å hjelpe unge ut i jobb . 

Anonymkode: bcd28...a54

TS her. Jeg har allerede fått vedtak på at det kan være vanskelig for meg å komme meg ut i jobb og at jeg får ungdomsgaranti. Akkurat nå er jeg på venteliste på arbeid med støtte hvor man får en jobbspesialist. Men det er jo et halvt år med ventetid, så jeg får ikke det med en gang så da må jeg liksom bare fortsette å søke selv i mellomtiden. Tror ikke det er så mye annet NAV får gjort. 

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva tenker du er årsaken til dette, da? Har du, gjerne sammen med en fagperson, satt deg ned og analysert hvorfor? Har du spurt menneskene i livet ditt rett ut? Har du tatt en titt på dine foreldres adferd (det er tross alt de som har eller burde ha lært deg å sosialisere) og gjort deg opp meninger om hva de feiler på og hvordan de kunne forbedret det?

Du må ta en titt på egen adferd. Og du må legge en (konkret, tidfestet og målbar) plan for endring. Behøver du bistand så begynner du med å bestille en time hos fastlegen. Formidle klart og tydelig hva som er problemet (innlegget over kan med hell brukes) og - viktigst av alt - presis hva du ønsker av endring. Og så begynner dere på veien.

En god start, tenker jeg, er å begynne med utdannelse og utflytting. Og så går dere opp veien derfra, og øker vanskegraden når du er vant til nivået av mental innsats det krever. 

For livet er ikke en film. Det er du som skaper ditt liv. Og lar du det være (selv om det skyldes manglende verktøy på grunn av en dysfunksjonell oppvekst) så kommer livet helt uten garantier for at det skal gå deg bra. Faktisk kommer livet helt uten garantier for at det ikke kan gå deg ordentlig ille. Og det må du (som oss alle) leve med.

Anonymkode: c504a...c92

TS her. Tenker vel at jeg er uheldig da. Har hatt en helt vanlig oppvekst og jeg har jo allerede en plan på en måte det må man ha når man går så lenge arbeidsledig. 

Jeg har allerede utdannelse, jeg er nettopp nyutdannet. Utflytting får jeg ikke til før jeg har fått meg en jobb og en inntekt. Så det stopper på en måte der. 

Prøver å skape endringer men det er en del ting som gjør det vanskelig, jeg er syk så når jeg har gått på skole så har jeg ikke kunnet opprettholde aktiviteter eller relasjoner fordi jeg må bare ligge hjemme å hvile skal jeg klare å komme meg på skole/jobb dagen etter. Som arbeidsledig så har jeg jo all tid i verden, men da har man jo også ingen inntekt og da kan man liksom ikke finne på masse så da blir det å være hjemme da å. Prøver jo absolutt å gjøre litt ting jeg syns er gøy i blant, men det gjøres jo ofte alene og veldig sjeldent. 

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

Blir litt nysgjerrig på tilbakemeldingene du får? Hva er det du ikke mestrer i jobbene du har hatt? Det er jo viktig for deg å få et klart bilde av det sånn at du har noe å jobbe med. Ønsker deg uansett masse lykke til. Jeg tror det aller, aller viktigste for deg er å ikke bli bitter. Det er lett å bli det når alt går mot en. 

Anonymkode: 00a93...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Blir litt nysgjerrig på tilbakemeldingene du får? Hva er det du ikke mestrer i jobbene du har hatt? Det er jo viktig for deg å få et klart bilde av det sånn at du har noe å jobbe med. Ønsker deg uansett masse lykke til. Jeg tror det aller, aller viktigste for deg er å ikke bli bitter. Det er lett å bli det når alt går mot en. 

Anonymkode: 00a93...48f

TS her. I jobbsammenheng så er det arbeidsoppgaver, jeg har bare jobbet i butikk og dette får jeg ikke til. I livet så virker det til å være alt. Alt jeg får til er bare å få flere sykdoms diagnoser. Når jeg prøver å skaffe meg et nettverk med venner, kjærlighetsrelasjoner så går det ikke. Tror nok ikke jeg er bitter, men er mer lei om det gir mening? Når alt fra alle kanter går i mot en hele livet. Jeg har liksom ikke blitt akseptert inn i noe med mindre det står i loven, f.eks jeg hadde rett til å komme inn på en vgs for det er jo det som står i den norske lov. Jeg fikk være med på fritidsaktiviterer fordi foreldrene mine betalte  jo medlemskontigenten som barn. Jeg fikk være med å spille ball eller hoppe tau fordi jeg må jo være med i gymtimen, eller hvis det hadde vært i et frimunutt så må de andre barna ta meg med hvis ikke hadde jo lærerne sagt i fra at det ikke var greit. Du skjønner tegninga? Nå som jeg eldre er det ingen som MÅ noen ting med meg, er ingen lover om at en arbeidsgiver MÅ ta meg inn selv om jeg har søkt 250 jobber. Det er ingen folk som MÅ ha med meg i sitt liv, i sosiale settinger osv, fordi det er ingen lærer som de vet kommer til å kjefte på dem om de ikke er inkluderende. Og når jeg først får litt positivt innspill inn i livet mitt, så blir det tatt bort like fort igjen. Så man blir jo lei når livet alltid har vært slik.

Det blir liksom det å skulle sammenligne seg med de som har minst her i verden for å føle at ja det kunne jo vært verre. "Jeg får bare fler og fler sykdomsproblemer, MEN heldgivis lever jeg her i Norge og har mulighet til å bli satt opp på venteliste til spesialister, mange får jo ikke tilgang på dette andre steder i verden" 

Jeg skjønner at livet ikke er topp på alle kanter hele tiden for noen. Noen ganger kan man ha problemer i familie, andre ganger kan det være på topp men da er det slitsomt på jobb. Det skjønner jeg, men hos meg så går ingen ting på noen kanter om det gir mening? Jeg kan liksom ikke si at akkurat det spesifikke der er skikkelig kjipt akkurat nå for alt er kjipt og det har vært slik så lenge jeg kan huske. 

Man blir veldig lei, men veldig vandt til det. 

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2025 den 11.39):

Jeg er så lei av nederlag. Jeg er 25 bor hjemme, søker masse jobber men får bare avslag etter avslag. Har ingen venner, når jeg prøver meg å skape nye relasjoner får jeg bare avslag. Akkurat nå har jeg heller ikke penger så har ikke så mye mulighet til å finne på masse heller. 
Samme med dating. 
Det er som at ingen i samfunnet trenger meg, verken privat/ personlig eller profesjonelt. Det har alltid vært slikt. Når  jeg var yngre og gikk på ulike hobbyer/ sport osv fikk jeg alltid høre jeg var det svakeste leddet i laget. De som har vært bestevenner opp igjennom årene har alltid sagt til ansiktet mitt at det er noen som er høyere på lista dems enn meg. De er alltid min nr 1. jeg gir og gir og gir men ingen ting kommer tilbake. 
I arbeidslivet så har jeg igjen ikke klart meg, har hatt litt av de typiske jobbene unge ofte har men får beskjed om at jeg ikke klarer arbeidsoppgavene. 

Anonymkode: 97c21...f45

Ikke gi opp kjære deg. Det ER en plass til deg også. Du har bare ikke funnet plassen din ennå. Fortsett å lete!

Anonymkode: 5b4a5...b95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2025 den 11.39):

Jeg er så lei av nederlag. Jeg er 25 bor hjemme, søker masse jobber men får bare avslag etter avslag. Har ingen venner, når jeg prøver meg å skape nye relasjoner får jeg bare avslag. Akkurat nå har jeg heller ikke penger så har ikke så mye mulighet til å finne på masse heller. 
Samme med dating. 
Det er som at ingen i samfunnet trenger meg, verken privat/ personlig eller profesjonelt. Det har alltid vært slikt. Når  jeg var yngre og gikk på ulike hobbyer/ sport osv fikk jeg alltid høre jeg var det svakeste leddet i laget. De som har vært bestevenner opp igjennom årene har alltid sagt til ansiktet mitt at det er noen som er høyere på lista dems enn meg. De er alltid min nr 1. jeg gir og gir og gir men ingen ting kommer tilbake. 
I arbeidslivet så har jeg igjen ikke klart meg, har hatt litt av de typiske jobbene unge ofte har men får beskjed om at jeg ikke klarer arbeidsoppgavene. 

Anonymkode: 97c21...f45

hvilken relasjon har du til foreldrene dine? 

Anonymkode: fab39...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

hvilken relasjon har du til foreldrene dine? 

Anonymkode: fab39...44b

TS her. Helt normal hvordan det

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her. Helt normal hvordan det

Anonymkode: 97c21...f45

Da bør du allerede hatt fått en jobb. Hva du gjør i fritiden kan gi innvirkninger på det du tenker og gjør. Derfor må du trene opp deg til å være en person noen vil lytte til. 

Anonymkode: fab39...44b

[AnonymBruker]

Det hørtes lurt ut å få hjelp av nav. Tror du bare trenger arbeidstrening. Alle må lære og har du klart å ta en bachelor kommer du til å klare å jobbe etterhvert også. Men det er så klart vanskelig uten erfaring. Og sikkert lurt med hjelp fra nav, noe sier meg at du ikke er så høy i hatten på jobbintervju heller.  Har det litt som deg. Trakk ikke vinnerloddet. Har veldig få venner og får ikke de jobbene jeg vil ha. Må ta til takke. Det er tungt. Noen av oss bare strever litt mer enn andre, får dårlig selvfølelse og klarer ikke å sende ut de riktige signalene. Det er skikkelig vanskelig. Livet er urettferdig. Det som har hjulpet meg er å mestre fysiske ting. Har løpt maraton, lært å ri, gått lange turer med sekk og telt osv. Det har gitt mestringsfølelse, når noe er vanskelig sosialt tenker jeg liksom tilbake, tenker at jeg overlevde den stormen i fjellet eller mestret den store hesten, da klarer jeg vel dette også.. Andre får ikke til alting alltid de heller.  Det jeg desverre også har erfart er at utseendet faktisk betyr endel. Ihvertfall for meg som ikke har flust med talenter og sjarm.. Er jeg nøye med klær, hår, hud og sminke går ting faktisk litt lettere. Prøver å smile og se folk i øynene. Rette ryggen og stikke puppene litt frem. Det kan sikkert ha å gjøre med at selvtilliten stiger litt også. Det burde jo ikke være sånn, men når vi nå engang strever litt så er det et tips ihvertfall.. 😉

Anonymkode: c8aa9...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2025 den 12.03):

Ok

Anonymkode: cf7a5...fc9

Skjerp deg!!!! 

Anonymkode: aa3dd...228

[AnonymBruker]

Begynn med en lagsport igjen. Lag med voksne vil aldri kalle det "svakeste leddet" eller noe slikt. Jeg anbefaler å spille volleyball. Startet med det for 3 år siden uten noen gang å ha prøvd det før. Var dårligst på laget, men alle var kjempehyggelige mot meg. Har blitt invitert på fester og sosiale sammenkomster og fått venner via laget. I tillegg føler man på mestring når den fysiske formen blir bedre. Lykke til! 

Anonymkode: b9eb2...d4c