Ingen ønsker meg her i livet

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av nederlag. Jeg er 25 bor hjemme, søker masse jobber men får bare avslag etter avslag. Har ingen venner, når jeg prøver meg å skape nye relasjoner får jeg bare avslag. Akkurat nå har jeg heller ikke penger så har ikke så mye mulighet til å finne på masse heller. 
Samme med dating. 
Det er som at ingen i samfunnet trenger meg, verken privat/ personlig eller profesjonelt. Det har alltid vært slikt. Når  jeg var yngre og gikk på ulike hobbyer/ sport osv fikk jeg alltid høre jeg var det svakeste leddet i laget. De som har vært bestevenner opp igjennom årene har alltid sagt til ansiktet mitt at det er noen som er høyere på lista dems enn meg. De er alltid min nr 1. jeg gir og gir og gir men ingen ting kommer tilbake. 
I arbeidslivet så har jeg igjen ikke klart meg, har hatt litt av de typiske jobbene unge ofte har men får beskjed om at jeg ikke klarer arbeidsoppgavene. 

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

Ok

Anonymkode: cf7a5...fc9

[AnonymBruker]

Men lurte du på noe? 
-det finnes også et dagbok-forum her hvis du bare ønsker å fortelle.. 

Anonymkode: cf7a5...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men lurte du på noe? 
-det finnes også et dagbok-forum her hvis du bare ønsker å fortelle.. 

Anonymkode: cf7a5...fc9

TS her. Ja eventuelt om noen relaterer da, eller om noen har vært i samme situasjon fått det bedre/ verre fortsatt helt likt?

Anonymkode: 97c21...f45

[AnonymBruker]

Så leit at du føler det slik og så leit at du får så dumme svar som over her - jeg tenker at du ikke har funnet din hylle i livet enda, noe er du også god til, prøv å Finn ut av livet ditt, hva kunne du tenke deg å gjøre og gjør noe med det, og  jeg er helt sikker på at det er noen som er glad i deg ❤️ vennskap kan være vanskelig

Anonymkode: 73ae6...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS her. Ja eventuelt om noen relaterer da, eller om noen har vært i samme situasjon fått det bedre/ verre fortsatt helt likt?

Anonymkode: 97c21...f45

Greit om det kommer fram i HI

Anonymkode: cf7a5...fc9

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS her. Ja eventuelt om noen relaterer da, eller om noen har vært i samme situasjon fått det bedre/ verre fortsatt helt likt?

Anonymkode: 97c21...f45

Hei TS.

Dessverre er ikke alltid KG rette stedet å søke støtte når man trenger det, du risikerer dessverre å få svar som kan være særdeles avvisende og krenkende når du allerede er åpen om en sårbar situasjon.

Du er ung, og det er viktig at du vet at det vil endre seg. Det er definitivt plasser i samfunnet hvor du vil være viktig og det er behov for deg. For det er hva jeg opplever at innlegget ditt handler om: det grunnleggende behov for å føle seg ønsket og viktig.

Jeg vet at du ikke har spurt om råd, men jeg gir deg det likevel. Det finnes plasser du mest sannsynlig vil få jobb på dagen (ta vakter på ett sykehjem eller lignende) og plasser hvor du er sårt tiltrengt; være besøksvenn, bidra med noe i form av frivillighet.
 

Du har hatt venner som har såret deg dypt (det er veldig ugreie kommenterer du gjengir) og disse kan ha definert hvordan du ser deg selv (dessverre)

Måten du beskriver din opplevelse av lagsport er en av årsakene til at jeg som mor ikke er sosialt glad i den type idrett, av frykt for at man «settes på benken» og kjenner på en utilstrekkelighet. Det finnes derfor heldigvis mange aktiviteter som ikke er konkurransepreget: være seg korps, annen type musikk, eller fysiske aktiviteter.

Det er også en veldig viktig ting her som sikkert vil høres ut som en floskel men den er en klisjé fordi den er sann:

Det viktigste er hvordan du har det med deg selv.

Det vil si at hvis du klarer å finne aktiviteter du trives med, enten være seg at du drar på biblioteket og leser bøker, går en spasertur, ser film du finner givende - så er det til syvende og sist hva som er viktig i livet. Hvis du ikke klarer å «trives i ditt eget selskap» vil det uansett være vanskelig eller meningsløst hvor populær eller mange/gode relasjoner du har.

Alle mennesker vil i perioder av livet føle seg avvist og potensielt ensom. Så det i seg selv er naturlig. Det er også viktig å vite. Og det å slutte å sammenligne seg med andre. Begrepet «FOMO» eksisterte ikke da jeg var ung. Og jeg slapp å se andre sine tilsynelatende perfekte liv gjennom sosiale media, som kunne forsterke ensomhetsfølelsen.

Å være bevisst på dette er også en måte å beskytte seg selv.

Hvordan man opplever livet kan derfor handle mye om innstilling, uansett hvor banalt det høres ut. 
 

Jeg har selv vært der du var, da hadde jeg til og med en samboer, men forholdet var dødt og føltes meningsløst og tomt. Nå er jeg 20 år ned i rekka og godt gift med flotte barn.

Men jeg måtte også endre på ting for å komme hit, og finne mening i livet som ikke bare bygget på sosiale relasjoner. Da falt en god del av de andre brikkene på plass av seg selv. Det betyr ikke at det er slik for alle, selvfølgelig.

Ta vare på deg selv og vær glad i deg selv, du er din. Husk det. 

[AnonymBruker]

Relaterer veldig til deg. Hadde det også slik til jeg ble ca 30. 

Mine beste tips er:

1. ta en utdannelse. Samme hva, men noe. Teoretisk eller praktisk, togfører, sosiologi, samfunnsfag, sykepleie, barnevern, salg og service, teater, hva som helst. Det fyller dagene, fyller CV, potensielt fyller lommeboken, gir mulighet for bekjentskap og gir på ekte flere perspektiver på verden. 

2. Bli vant til, og glad i, følelsen av å være din egen beste venn. Klarer du det trenger man ikke å være andre sin nr 1. Gå på kino alene, gå pp restaurant alene, gå på hobbyer/trening alene osv. Når/om du finner noen du vil tilbringe livet ditt med er det på dine premisser, ikke fordi du er desperat etter å bli sett og verdsatt. Det er nemlig hurtigruten for å bli fanget i dårlige forhold. 

3. Du var svakeste leddet på ditt lag. Ikke det svakeste leddet i hele verden. Kanskje du ikke er best i noe, men samma det vel. Jeg har aldri valgt venner fordi de skåret flest mål, løp fortest, fikk best karakterer eller har flatet mage. 

 

Det blir bedre når du og de rundt deg bikker 30. Er noe som skjer mentalt og måten man blir sett på av verden som gjør alt lettere. Du kunne ikke betalt meg for å være 25 igjen. 

Anonymkode: 2a485...993

[AnonymBruker]

Har du ingen utdannelse? Da kan det være veien å gå. ALLE er god i NOE. Tenk etter, hva er du god i, og tror du kan bli bedre i? Finn en yrkesvei som inneholder det temaet du er god i. Er du god i matte, for eksempel? Er du tålmodig og flink til å lære bort ting? Bli lærer. 

Jeg tror du skal tenke etter og finne en utdannelse du kan bli god i. Det er aldri for sent. 25 år er ungt og du har mange år igjen.

Studier er forresten et ypperlig sted å finne nye venner. Mange finner venner der de beholder resten av livet.

Anonymkode: d79bb...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du ingen utdannelse? Da kan det være veien å gå. ALLE er god i NOE. Tenk etter, hva er du god i, og tror du kan bli bedre i? Finn en yrkesvei som inneholder det temaet du er god i. Er du god i matte, for eksempel? Er du tålmodig og flink til å lære bort ting? Bli lærer. 

Jeg tror du skal tenke etter og finne en utdannelse du kan bli god i. Det er aldri for sent. 25 år er ungt og du har mange år igjen.

Studier er forresten et ypperlig sted å finne nye venner. Mange finner venner der de beholder resten av livet.

Anonymkode: d79bb...4ea

TS her. Jo jeg har utdannelse, men ingen jobber vil ha meg for det. Og da søker man jo selvfølgelig på alt i mellomtiden å til man får noe relevant, men da får jeg jo beskjed om at jeg ikke får til arbeidsoppgavene. Ble ferdig utdannet i fjor. 

Anonymkode: 97c21...f45

[Skogstrolle]

Meld deg inn i Røde Kors eller liknende og bli aktiv der 😊

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (16 minutter siden):

Hei TS.

Dessverre er ikke alltid KG rette stedet å søke støtte når man trenger det, du risikerer dessverre å få svar som kan være særdeles avvisende og krenkende når du allerede er åpen om en sårbar situasjon.

Du er ung, og det er viktig at du vet at det vil endre seg. Det er definitivt plasser i samfunnet hvor du vil være viktig og det er behov for deg. For det er hva jeg opplever at innlegget ditt handler om: det grunnleggende behov for å føle seg ønsket og viktig.

Jeg vet at du ikke har spurt om råd, men jeg gir deg det likevel. Det finnes plasser du mest sannsynlig vil få jobb på dagen (ta vakter på ett sykehjem eller lignende) og plasser hvor du er sårt tiltrengt; være besøksvenn, bidra med noe i form av frivillighet.
 

Du har hatt venner som har såret deg dypt (det er veldig ugreie kommenterer du gjengir) og disse kan ha definert hvordan du ser deg selv (dessverre)

Måten du beskriver din opplevelse av lagsport er en av årsakene til at jeg som mor ikke er sosialt glad i den type idrett, av frykt for at man «settes på benken» og kjenner på en utilstrekkelighet. Det finnes derfor heldigvis mange aktiviteter som ikke er konkurransepreget: være seg korps, annen type musikk, eller fysiske aktiviteter.

Det er også en veldig viktig ting her som sikkert vil høres ut som en floskel men den er en klisjé fordi den er sann:

Det viktigste er hvordan du har det med deg selv.

Det vil si at hvis du klarer å finne aktiviteter du trives med, enten være seg at du drar på biblioteket og leser bøker, går en spasertur, ser film du finner givende - så er det til syvende og sist hva som er viktig i livet. Hvis du ikke klarer å «trives i ditt eget selskap» vil det uansett være vanskelig eller meningsløst hvor populær eller mange/gode relasjoner du har.

Alle mennesker vil i perioder av livet føle seg avvist og potensielt ensom. Så det i seg selv er naturlig. Det er også viktig å vite. Og det å slutte å sammenligne seg med andre. Begrepet «FOMO» eksisterte ikke da jeg var ung. Og jeg slapp å se andre sine tilsynelatende perfekte liv gjennom sosiale media, som kunne forsterke ensomhetsfølelsen.

Å være bevisst på dette er også en måte å beskytte seg selv.

Hvordan man opplever livet kan derfor handle mye om innstilling, uansett hvor banalt det høres ut. 
 

Jeg har selv vært der du var, da hadde jeg til og med en samboer, men forholdet var dødt og føltes meningsløst og tomt. Nå er jeg 20 år ned i rekka og godt gift med flotte barn.

Men jeg måtte også endre på ting for å komme hit, og finne mening i livet som ikke bare bygget på sosiale relasjoner. Da falt en god del av de andre brikkene på plass av seg selv. Det betyr ikke at det er slik for alle, selvfølgelig.

Ta vare på deg selv og vær glad i deg selv, du er din. Husk det. 

For ett flott svar til TS ❤️

Anonymkode: 2a485...993

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Relaterer veldig til deg. Hadde det også slik til jeg ble ca 30. 

Mine beste tips er:

1. ta en utdannelse. Samme hva, men noe. Teoretisk eller praktisk, togfører, sosiologi, samfunnsfag, sykepleie, barnevern, salg og service, teater, hva som helst. Det fyller dagene, fyller CV, potensielt fyller lommeboken, gir mulighet for bekjentskap og gir på ekte flere perspektiver på verden. 

2. Bli vant til, og glad i, følelsen av å være din egen beste venn. Klarer du det trenger man ikke å være andre sin nr 1. Gå på kino alene, gå pp restaurant alene, gå på hobbyer/trening alene osv. Når/om du finner noen du vil tilbringe livet ditt med er det på dine premisser, ikke fordi du er desperat etter å bli sett og verdsatt. Det er nemlig hurtigruten for å bli fanget i dårlige forhold. 

3. Du var svakeste leddet på ditt lag. Ikke det svakeste leddet i hele verden. Kanskje du ikke er best i noe, men samma det vel. Jeg har aldri valgt venner fordi de skåret flest mål, løp fortest, fikk best karakterer eller har flatet mage. 

 

Det blir bedre når du og de rundt deg bikker 30. Er noe som skjer mentalt og måten man blir sett på av verden som gjør alt lettere. Du kunne ikke betalt meg for å være 25 igjen. 

Anonymkode: 2a485...993

TS her. Takk. Har alltid følt meg litt eldre enn det jeg er, så jeg gjelder meg til å komme i 30 årene. De typiske 20 åringene liker jo å feste, drikke osv. Dette har jeg aldri hatt en interesse for. Så gleder meg absolutt til jeg blir 30 og skjønner hvorfor du sier det. 

Jeg har en utdannelse ble ferdig utdannet i fjor. 

Og ja jeg gjør alt alene her i livet fra før. Jeg lar ikke det at jeg ikke har noen holde meg tilbake. Jeg går på teater, sports kamper, reiser, museum, kino, shopping, konserter osv helt alene. Så jeg føler jeg er god på å ikke la det stoppe meg, vet jo om mange som bare ikke gidder å dra på ting fordi vennene avlyser blant annet, er jo glad jeg ikke er slik. Men det er alltid den at man skulle ønske at man kunne oppleve dette sammen med noen. Du ser alle rundt deg være med folk og da får man litt den desperasjonen du snakker om at man vil bare ha noen. Jeg har så mye kjærlighet og så mye å gi, men ingen å gi det til. 

Anonymkode: 97c21...f45

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For ett flott svar til TS ❤️

Anonymkode: 2a485...993

I lige måde, likte ditt svar veldig godt også ♥️

[AnonymBruker]

Jeg ser at du er reflektert og klok, så dette kommer til å gå bra. Alle har litt av de tankene "jeg er ikke bra nok". Du kommer til å finne det du er god på, du er bare veldig ung enda. Men så lenge du er søkende og prøver å finne ut løsninger, så kommer du til å lykkes også. Både med venner (finne de gode menneskene) og jobb. 

Masse lykke til ❤️

 

Anonymkode: fdc91...383

[AnonymBruker]

Jeg er midt i livet og jeg ser at det er blitt mye verre å få seg jobber enn da jeg var ung. Da kunne man bare ringe en evt arbeidgiver og komme på et intervju. Nå må du ha et nettverk i ryggen for å få lavinntektsjobber i en butikk. Du bør satse på mer utdanning dessverre for det blir bare verre med det styresettet vi har nå

Anonymkode: 74342...770

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er midt i livet og jeg ser at det er blitt mye verre å få seg jobber enn da jeg var ung. Da kunne man bare ringe en evt arbeidgiver og komme på et intervju. Nå må du ha et nettverk i ryggen for å få lavinntektsjobber i en butikk. Du bør satse på mer utdanning dessverre for det blir bare verre med det styresettet vi har nå

Anonymkode: 74342...770

TS her. Ble utdannet i fjor med bachelor fra et av de beste universitetene i verden. Det stemmer det du sier at nettverk er det som skal til. Butikker stiller like krav som kontor jobber nå om dagen ofte. 

Anonymkode: 97c21...f45

[AprilLudgate]

❤️

Kan det være årsaker bak dette?

I retning for eksempel nevroatypisk? 

[AnonymBruker]

Start med frivillig arbeid. Finnes mange organisasjoner og brukere der som har behov for deg. Kanskje det kan hjelpe på selvbildet og selvtilliten din. I tillegg positivt for cv’en din og din psykiske helse. 

Anonymkode: 42184...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men lurte du på noe? 
-det finnes også et dagbok-forum her hvis du bare ønsker å fortelle.. 

Anonymkode: cf7a5...fc9

For en kjip person du er. Logg av!

Anonymkode: 4c2be...4a1