Kutte kontakt med foreldre?

[AnonymBruker]

Det at du går til psykolog, og at du har strevd sånn med skole og samliv, kan jo tyde på at det er «noe» i alle fall. Sånn utover at det er feil diagnose. 

Anonymkode: 28d50...88d

[AnonymBruker]

Men ts, det at du ble feildiagnosisert, er jo ikke foreldrene dine sin feil?
Det høres ut som at de var bekymret for deg, slik at de ønsket å utrede deg, så er det jo helsevesenet som har satt feil diagnose?
 

Anonymkode: 9a8c0...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Fordi hun satte i gang hele prosessen. Dette er det flere av vennene mine som har rynket veldig på nesa av i etterkant. Hun skulle aldri ha gjort det. Hadde jeg hatt barn (noe jeg ikke vil ha) hadde jeg gjort absolutt alt annet enn diagnostisering. Å utrede kan slå feil vei, og da kanskje gjøre at barnet føler at det er problemet.

Anonymkode: e900d...dc8

En mor kan ikke sette i gang en slik prosess alene. Enten barnehage, skole, barnevern, fastlege eller noen andre har henvist, skrevet uttalelser, og ment at at dette var riktig.

Hvorfor rynker vennene dine på nesa av dette? Og hva slags kompetanse har de til å vurdere om det var riktig å sette igang en utredning eller ikke?

Hvorfor ville du ikke latt dine egne barn få helsehjelp dersom de har en diagnose? Gjelder regelen din kun psykiske diagnoser, eller også kreft, epilepsi osv.?

Jeg forstår egentlig ingenting av det du skriver. Virker som det er "noe" selv om den opprinnelige diagnosen var feil ...

Anonymkode: c6dc6...6ec

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har kanskje ett tips til deg. 

Jeg har også en elendig barndom bak meg. Har skjønt først i godt voksen alder hvor alvorlig det har påvirket meg. Min mor synes bare synd i seg selv og mener hun har vært eksemplarisk perfekt forelder, kun at jeg var et slemt, egoistisk og vanskelig barn. På det verste latet hun som hun døde, falt om på gulvet, for å straffe meg som 8-13-åring. Hun eier ingen innsikt for hva hun har gjort. 

Jeg har gått mange runder som deg, tenkt at det er best å kutte kontakt. For meg har det fungert å mentalt kutte kontakt. Dvs at vi prater fortsatt på telefonen, jeg ringer ca to ganger i uken og hører hvordan det går. Kjører langt og besøker henne og er en ellers "perfekt" datter.

Men jeg gir henne ingenting om mitt indre liv. Jeg søker ingen samtale med henne mer. Søker aldri støtte, forståelse, sympati og alt dette som er normalt å få fra en mor. Jeg forteller fint lite om meg og mitt. Jeg hører kun hvordan hun har det og har gjort i det siste, helsa hennes osv. MEN jeg forteller at jeg går til psykolog. At den psykiske volden jeg ble utsatt for i barndommen har gitt meg mange sår. Og at jeg derfor går i behandling for det nå. 

Hun hater å høre det, men det er rene fakta, så hvorfor skulle jeg ikke si det. Når hun forsøker å krangle, diskutere, fremstille seg som et offer, så sier jeg at det er typiske selvmedlidende tanker som egoistiske mennesker har, og at hun vil aldri forstå hva hun har gjort uansett. Jeg sier også at hun har jo blitt slik av en grunn hun også, og at hun antagelig ikke hadde det så bra i sin egen barndom. Det stopper liksom der, og vi går tilbake til å snakke om hverdagslige ting. 

Siden jeg sluttet å prøve å få forståelse fra henne har det blitt mye bedre føler jeg. Til tider kan jeg sanse litt sympati og at hun ønsker meg godt. 

 

Anonymkode: a7bb7...bce

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut foreldrene mine og angrer ikke. Det var så befriende. Mora mi er også sånn. «Det har aldri skjedd», «Det finner du på» eller «Ja ok, men det er så lenge siden, glem det allerede!». 
Hun har også sagt en gang: «Skal JEG si unnskyld? Jeg er din MOR!!». 

Nei, folkens, vi er voksne mennesker. Det er ikke viktig om det er din mor, din kjæreste, din venn…Hvis personen ikke respekterer deg og behandler deg som dritt, hva er det å spare på? 

Anonymkode: c4636...3fc

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerforfølgelse.

veronica<3, mod.

 

Endret 29. juli 2025 av veronica<3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Jeg har kanskje ett tips til deg. 

Jeg har også en elendig barndom bak meg. Har skjønt først i godt voksen alder hvor alvorlig det har påvirket meg. Min mor synes bare synd i seg selv og mener hun har vært eksemplarisk perfekt forelder, kun at jeg var et slemt, egoistisk og vanskelig barn. På det verste latet hun som hun døde, falt om på gulvet, for å straffe meg som 8-13-åring. Hun eier ingen innsikt for hva hun har gjort. 

Jeg har gått mange runder som deg, tenkt at det er best å kutte kontakt. For meg har det fungert å mentalt kutte kontakt. Dvs at vi prater fortsatt på telefonen, jeg ringer ca to ganger i uken og hører hvordan det går. Kjører langt og besøker henne og er en ellers "perfekt" datter.

Men jeg gir henne ingenting om mitt indre liv. Jeg søker ingen samtale med henne mer. Søker aldri støtte, forståelse, sympati og alt dette som er normalt å få fra en mor. Jeg forteller fint lite om meg og mitt. Jeg hører kun hvordan hun har det og har gjort i det siste, helsa hennes osv. MEN jeg forteller at jeg går til psykolog. At den psykiske volden jeg ble utsatt for i barndommen har gitt meg mange sår. Og at jeg derfor går i behandling for det nå. 

Hun hater å høre det, men det er rene fakta, så hvorfor skulle jeg ikke si det. Når hun forsøker å krangle, diskutere, fremstille seg som et offer, så sier jeg at det er typiske selvmedlidende tanker som egoistiske mennesker har, og at hun vil aldri forstå hva hun har gjort uansett. Jeg sier også at hun har jo blitt slik av en grunn hun også, og at hun antagelig ikke hadde det så bra i sin egen barndom. Det stopper liksom der, og vi går tilbake til å snakke om hverdagslige ting. 

Siden jeg sluttet å prøve å få forståelse fra henne har det blitt mye bedre føler jeg. Til tider kan jeg sanse litt sympati og at hun ønsker meg godt. 

 

Anonymkode: a7bb7...bce

Og poenget er? Hvorfor fortsetter du å ringe henne? 

Anonymkode: c4636...3fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og poenget er? Hvorfor fortsetter du å ringe henne? 

Anonymkode: c4636...3fc

For å fortsatt ha en viss familiær kontakt. Føler ikke at jeg taper på det. Og jeg vet hvordan hun ville klaget og svartmalt meg til alle om jeg faktisk kuttet kontakten. Jeg føler at det ville blitt "beviset" hun ønsket på at jeg var et forferdelig og kjipt barn, og hun ville brukt det for alt det var verdt til alle rundt seg. 

Grunnen til at man kutter kontakt med dårlige foreldre er å slippe å bli plaget av dem. Fordi slike foreldre pleier å fortsette å gjøre akkurat det samme som de gjorde under barndommen. F.eks en som alltid rakker ned på barnet, sier det er ubrukelig ol, vil ofte fortsette med det som voksen. Da må man kutte for å slippe å høre det. 

Min mor setter seg i offerposisjon. Men jeg har lært meg å la det prelle av. Jeg sier rett ut at nå gjør du deg til mer offer enn du er. Og avslutter høflig samtalen. 

Og for det andre er jeg snill. Og det vil jeg fortsette å være selv om hun ikke har vært det. For min egen del. 

Anonymkode: a7bb7...bce

[Gaia]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg sitter og er helt fortvilet og aner ikke hvordan jeg skal gå fram for å si at jeg ikke finner meg i at jeg har en sånn forelder.
2025 er året jeg har sagt til meg selv at jeg må kvitte meg med alle giftige mennesker. Selv om det er familie. Hvordan i all verden skal jeg gå fram? Trenger noen tips.

Anonymkode: e900d...dc8

Hvis det er slik at du vil få det bedre ved å kutte ut foreldrene dine, så gjør du det. Så enkelt (og så vanskelig) er det. Du kan evt. si fra til dem om at du må kutte kontakten en stund for å finne ut mer av hvem du er og hvordan livet ditt skal bli fremover. Så ser du etter hvert om du synes det funker, og vil ha det som en permanent ordning?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En mor kan ikke sette i gang en slik prosess alene. Enten barnehage, skole, barnevern, fastlege eller noen andre har henvist, skrevet uttalelser, og ment at at dette var riktig.

Hvorfor rynker vennene dine på nesa av dette? Og hva slags kompetanse har de til å vurdere om det var riktig å sette igang en utredning eller ikke?

Hvorfor ville du ikke latt dine egne barn få helsehjelp dersom de har en diagnose? Gjelder regelen din kun psykiske diagnoser, eller også kreft, epilepsi osv.?

Jeg forstår egentlig ingenting av det du skriver. Virker som det er "noe" selv om den opprinnelige diagnosen var feil ...

Anonymkode: c6dc6...6ec

Kun psykiske diagnoser. De rynker på nesa da de ikke kjenner igjen det diagnosemessige i det hele tatt. Jeg føler fortsatt at jeg fortjener en unnskyldning. Får jeg det ikke kan hun bare glemme å se meg mer. Hvertfall for en stund. 

Anonymkode: e900d...dc8

[Natu]

Mener du at det ikke var noe galt med deg i utgangspunktet? At du var frisk og foreldrene dine fant på ting for å få deg utredet ? Og hvordan ødela diagnosen du fikk livet ditt? Ble du tvangsmedisinert? 

[AnonymBruker]

Det er vel bare å bryte kontakten og så nyte friheten.  Har du vurdert å skaffe deg en katt som du kan ha selskap i?

Hilsen en kattedame som selv har brutt kontakten med foreldrene, og er lykkelig med det!

Anonymkode: 8dfde...5fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kun psykiske diagnoser. De rynker på nesa da de ikke kjenner igjen det diagnosemessige i det hele tatt. Jeg føler fortsatt at jeg fortjener en unnskyldning. Får jeg det ikke kan hun bare glemme å se meg mer. Hvertfall for en stund. 

Anonymkode: e900d...dc8

Var det noe du sleit med i barndommen som fikk foreldrene dine til å søke denne utredningen? F.eks problemer med skolegang, utagerende atferd eller problemer med det sosiale? Eller opplever du at de henviste deg for bagateller? 

Jeg forstår godt at en stigmatiserende diagnose kan ødelegge mye av selvtillit og at ting kan ha vært vanskelig for deg pga dette. 
For meg virker det kanskje ikke som at du har fått den oppfølgingen du har trengt både fra foreldrene dine og det offentlige. De skulle nok vært flinkere til å trygge deg på at du er god nok som du er. 

Jeg merker at jeg blir litt trigget av innlegget ditt i.o.m at jeg selv har et barn med en psykiatrisk diagnose. Jeg som mor var rådvill da han plutselig begynte å isolere seg og fikk skolevegring. Han var sterkt deprimert og uansett hva jeg forøkte å gjøre så hjalp det ikke. Jeg søkte hjelp og ble henvist til BUPA som satt en diagnose. Jeg har tenkt i ettertid at denne diagnosen kan ødelegge for han senere i livet. Både med tanke på forsikringer, skolegang og arbeid. Men, diagnosen har også låst opp mange rettigheter for både oss foreldre og sønnen min. BUPA sier at han vil trenge varig tilrettelegging både i skolesammenheng og jobbsammenheng og dette hadde vi jo ikke fått hvis ikke det hadde blitt satt en diagnose. Etter 3 år borte fra ordinær undervisning fikk han plass på en spesialskole hvor de endelig klarte å tilrettelegge for han slik at han mestret å gå på skole igjen.

Ingen vet jo hva fremtiden vil bringe. Kanskje han kommer til å mestre arbeidslivet utmerket? Kanskje noen senere kommer til å ta fra han diagnosene han besitter? Kanskje han kommer til å være sint på meg som fikk han utredet for en så stigmatiserende diagnose?  Jeg opplever likevel at jeg har gjort absolutt alt i beste mening for gutten min. Jeg ønsker kun at han skal ha det bra og trives i livet. Men så forteller jeg han også hver dag hvor utrolig bra han er! Han beriker livet mitt hver dag og har utrolig mange positive egenskaper. 

Om han en dag kommer og forteller meg at han er bitter på valgene mine om å søke hjelpt for utfordringene hans så skal jeg lytte til han og ta følelsene hans på alvor. Men jeg kommer nok til å oppleve det som urettferdig at jeg må legge meg flat og be om unnskyldning når det eneste jeg har ønsket er hans lykke. Likevel kommer jeg nok til å si unnskyld om det er eneste måten jeg kan beholde han i livet mitt på. Han betyr alt for meg.

Ønsker deg lykke til. Håper det ordner seg for deg.

Anonymkode: a19fb...2b5

[AnonymBruker]

Synes reaksjonen er såpass drastisk at det virker som det er en psykiatrisk diagnose…

Anonymkode: 28d50...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Synes reaksjonen er såpass drastisk at det virker som det er en psykiatrisk diagnose…

Anonymkode: 28d50...88d

Enig, mye som skurrer her. Tror mor hadde rett i mye, jeg ...

Anonymkode: c6dc6...6ec