Kutte kontakt med foreldre?

[AnonymBruker]

Mann her. Jeg har siden jeg var 13 til jeg ble 26 vært feildiagnotisert med noe. Jeg vil ikke gå inn på hva, men det har mer eller mindre ødelagt livet mitt. Omtrent hver gang jeg ønsker å sette i gang med noe, dukker denne opp i hodet. Som en mur som jeg løper rett inn i.
Som en stemme som forteller meg at "Du er sånn og sånn. Du kommer ikke til å klare det.". Det har gjort at prosjekter, jobbsøking, samliv, og mye annet har gått ad undas.

Det som plager meg aller mest er at foreldrene mine nekter å si unnskyld for at utredningen ble gjort.
Eller rettere sagt, faren min har sagt unnskyld. Moren min mer eller mindre nekter. At hun gjorde det for å hjelpe tror jeg ikke på.
Ikke når hun f.eks. prøver å gi meg dårlig samvittighet for å ikke dukke opp i familiære settinger. Jeg ikke ha en så maktsyk person i livet mitt.
For min del må jeg snart stille henne et ultimatum: Enten må hun innrømme at det aldri skulle blitt gjort, eller så blir jeg nødt til å bryte all kontakt. Til og med psykologen min mener jeg kunne hatt det MYE bedre med meg selv dersom utredningen ikke ble satt i gang.

Jeg sitter og er helt fortvilet og aner ikke hvordan jeg skal gå fram for å si at jeg ikke finner meg i at jeg har en sånn forelder.
2025 er året jeg har sagt til meg selv at jeg må kvitte meg med alle giftige mennesker. Selv om det er familie. Hvordan i all verden skal jeg gå fram? Trenger noen tips.

Anonymkode: e900d...dc8

[AnonymBruker]

Hei TS. Dette var vondt å lese. Er enig i at dine foreldre burde beklage. Hvorfor er det så vanskelig for dem? Du har all rett til å kutte kontakten med giftige mennesker. Det beste er å håndtere det på en rolig måte, ikke hisse seg opp (det er ikke lett). Og det er lov å bli sint også. Jeg tror du må kjenne inni deg hva som blir riktig å gjøre her. Ingen andre kan gi deg svaret.

Anonymkode: 39f95...048

[AnonymBruker]

Men det er vel ikke moren din som satte diagnosen? Hvorfor retter du sinnet ditt mot henne? Jeg ville også bedt om utredning for barna mine, dersom jeg så at de strevde med ting. At diagnosen som ble satt viste seg å være feil, må jo være helsevesenet e.l. sin feil?

Anonymkode: c6dc6...6ec

[AnonymBruker]

Kan psykologen hjelpe deg til å sette opp en oversikt over hvordan du kan gå frem dette for din mor?

Anonymkode: cfbcb...2e5

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese og jeg forstår behovet for at sier unnskyld. Men, hvis du får dette, hva tror du vil endre seg? Det høres ikke ut som at moren din kan eller vil se at hun har gjort noe feil. Hvis hun ikke evner dette, er det nok dessverre lite du kan gjøre få henne til å innse dette - du kan ikke tvinge henne til å innse noe. Jeg tenker egentlig at du har to valg; akseptere (hvis du kan) din mor slik hun viser at hun er, eller at du kutter kontakt.

Anonymkode: 030c2...31f

[AnonymBruker]

Det er ikke moren din som har satt diagnose på deg. Det er det spesialisthelsetjenesten som har gjort. Du har helt klart hatt dine utfordringer som gjør at det er startet en utredning som har endt i en diagnose. Noen ganger blir det gjort feil. Mange av diagnosene/utfordringene har så likt symptombilde. 

Har du prøvd å møte henne på en voksen måte, uten å legge skyld over på henne? Det kan jo hende hun har gjort så godt hun kunne ut i fra de forutsetningene hun hadde. 

Være nysgjerrig og undrende på hvorfor ting ble som det ble? Ser du din egen rolle i dette. Ikke minst har du gått til behandling i forhold til alt som har vært vanskelig? Det kan være første steg til å bevege seg videre ut av "offerrollen" Om du har gått i behandling og funnet balanse i deg selv, så kan jeg anbefale å få hjelp av familievernkontoret. De kan være en brobygger til et videre forhold mellom dere, enten du ønsker å bryte kontakten eller bygge en ny relasjon. 

Anonymkode: cacb9...992

[Jadzia]

Jeg kjenner jeg blir sint på deg for det du skriver. Jeg har forståelse for at det har vært dritt å vokse opp med feil diagnose, bli satt i bås og dømt. Jeg har ingen problemer med å forstå at det gjør deg sint. Men det er ikke foreldrene dine sin feil!!!

for det første, så får man ikke utredning uten at det er et grunnlag for det. Det vil si at lege og som regel skole/barnehage har vært enige om at det foreligger vansker som bør utredes. Det vil og si at de som har utredet deg, har sett samme utfordringer som gjorde at du ble henvist. De har tatt en utredning etter retningslinjer hvor du da har oppfylt kravene for diagnose.

feildiagnostisering forekommer dessverre oftere enn man ønsker, spesielt innenfor psykiatrien, da dette er diagnoser man ikke kan se på en blodprøve eller en fysisk undersøkelse. Dette er likevel ikke foreldrene dine sin feil!

som forelder, så ønsker man kun det beste for barna sine! Enten de sliter med det ene eller det andre, så er det ALLTID barnas beste som ligger bak de valgene man tar. At foreldrene dine så utfordringer, fikk en henvisning, var med på utredningen osv, gjør de til ansvarsfulle foreldre. Om dette er snakk om en psykiatrisk diagnose, som det virker som, så kunne de i verste fall blitt meldt til barnevernet og mistet omsorgen for deg hvis de hadde nektet å utrede deg! Du skal være glad du har foreldre som bryr seg nok om deg til å gi deg den oppfølgingen du trengte! 

[AnonymBruker]

Det er drastisk å kutte ut sine egne foreldre. Det du skriver om din mor her, synes jeg ikke forteller noe om at hun er "giftig". 

Du skriver at hun prøver å gi deg dårlig samvittighet for å ikke være med i selskap. Det er vel en litt typisk følelse man kan få fra foreldre. Men hun har tydeligvis veldig lyst til å ha deg med da.

Det er trist for deg at du fikk en feil diagnose, men dette er ikke din mor sin feil. Hun (sikkert sammen med skole), har jo ønsket å utrede deg fordi du strevde med noe. Det skal ikke være farlig å utrede noen, en utredning skal bare bekrefte eller avkrefte, og man utreder fordi man ønsker å hjelpe. Din mor setter ikke diagnosen. Hun føler vel derfor at ikke HUN gjorde noe galt. 

Håper du får det bedre fremover! ❤️ Prøv å legg fra deg bitterheten over at du hadde en feil diagnose, du har den ikke lenger, så nå kan du se fremover  

Anonymkode: fc0d5...e68

[AnonymBruker]

...og her har jeg gått hele livet og vært sint på foreldrene mine fordi de så at jeg sleit og hadde vansker men nektet å utrede meg. 
Jeg ser at man ikke kan vinne som foreldre uansett hvilken feil man gjør. 

Anonymkode: a19fb...2b5

[AnonymBruker]

Feiler det din mor noe mer? 

Er det både bup og ppt som satte diagnosen i samråd med både informasjon fra barnehage, skole, fastlege osv... 

Hva kunne din mor gjort anderledes? 

Har selv barn med diagnose. Men uansett diagnose så skal det mye til at hele livet går rett i vasken. 

Du er ikke en diagnose selv om den er feil eller riktig. Så kanskje flytte fokuset fremover og ikke bakover.

Anonymkode: 2f67c...80a

[Stacy__]

Jeg skjønner og har forståelse for at denne diagnosen (som var feil) har begrenset livet ditt mye og sikkert ødelagt for en del muligheter du har hatt. Men det jeg ikke skjønner er hvorfor du klandrer dine foreldre for dette? Er det noe de har gjort som gjorde at du fikk diagnosen (vold, overgrep, omsorgssvikt) siden du gir dem skylda? For diagnosen i seg selv er nok en lege/psykolog/psykiater som har satt? Hvorfor er skal dine foreldre få skylda for en feildiagnose? Det er som regel skole, lege eller andre instanser som ber om utredning og fagpersoner som setter diagnoser. Som foreldre er man nødt til å høre på råd og veiledning fra disse instansene. Jeg har hørt om foreldre som har blitt meldt til barnevernet av skolen fordi de nektet å utrede barnet sitt for ADHD. 

Endret 29. juli av Stacy__

[AnonymBruker]

Forstår dette er vanskelig og vondt. Men tror din mamma bare ville deg godt . Hadde nok heller tatt et oppgjør med som ga deg feil diagnose . Lykke til. Din mamma har det nok ikke godt hun heller😢

Anonymkode: ca2da...dd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Men det er vel ikke moren din som satte diagnosen? Hvorfor retter du sinnet ditt mot henne? Jeg ville også bedt om utredning for barna mine, dersom jeg så at de strevde med ting. At diagnosen som ble satt viste seg å være feil, må jo være helsevesenet e.l. sin feil?

Anonymkode: c6dc6...6ec

Vi opplevde dette. 
 

Jeg hadde blitt knust om jeg ble kuttet ut pga feil diagnose. Det var forresten legen som henviste til psykolog. Utrolig vondt for foreldrene når barna (også som voksne) har det vondt. 

Anonymkode: e0c59...364

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Mann her. Jeg har siden jeg var 13 til jeg ble 26 vært feildiagnotisert med noe. Jeg vil ikke gå inn på hva, men det har mer eller mindre ødelagt livet mitt. Omtrent hver gang jeg ønsker å sette i gang med noe, dukker denne opp i hodet. Som en mur som jeg løper rett inn i.
Som en stemme som forteller meg at "Du er sånn og sånn. Du kommer ikke til å klare det.". Det har gjort at prosjekter, jobbsøking, samliv, og mye annet har gått ad undas.

Det som plager meg aller mest er at foreldrene mine nekter å si unnskyld for at utredningen ble gjort.
Eller rettere sagt, faren min har sagt unnskyld. Moren min mer eller mindre nekter. At hun gjorde det for å hjelpe tror jeg ikke på.
Ikke når hun f.eks. prøver å gi meg dårlig samvittighet for å ikke dukke opp i familiære settinger. Jeg ikke ha en så maktsyk person i livet mitt.
For min del må jeg snart stille henne et ultimatum: Enten må hun innrømme at det aldri skulle blitt gjort, eller så blir jeg nødt til å bryte all kontakt. Til og med psykologen min mener jeg kunne hatt det MYE bedre med meg selv dersom utredningen ikke ble satt i gang.

Jeg sitter og er helt fortvilet og aner ikke hvordan jeg skal gå fram for å si at jeg ikke finner meg i at jeg har en sånn forelder.
2025 er året jeg har sagt til meg selv at jeg må kvitte meg med alle giftige mennesker. Selv om det er familie. Hvordan i all verden skal jeg gå fram? Trenger noen tips.

Anonymkode: e900d...dc8

Jeg mener innlegget ditt skulle vært obligatorisk foreldreundervisning på helsestasjon.

Vi har dessverre skapt ett samfunn hvor barn er i høyrisiko for å bli feildiagnostisert, og slik jeg har forstått det har faktisk medisinstudiet ett eget emne nå som handler litt om dette, dvs forsøk på å begrense utredning og diagnostisering spesielt blant unge.

Jeg er foreldre selv og ser dette fra foreldreperspektivet.
 

Hvis du var ett barn som av ulike årsaker ikke «passet inn» enten være seg at du ikke evnet å følge rammene ved undervisning på skolen, du kanskje har noe traume eller annet belastende fra barndommen  (trenger ikke være traume en gang men helt normale ting som trenger emosjonell og kognitiv prosessering, f.eks skilsmisse, sykdom/dødsfall i familie osv) - så er «systemet» rigget slik at foreldre «sluses» inn i en diagniselignende retning. Jeg anbefaler på det sterkeste at du leser forskning til Marianne Tveitnes: 

«Sakkyndighet med mål og mening». Kort fortalt viser hun til at PPT tjenesten er særdeles godt «gift» med psykiatri/spesialisthelsetjenesten og når det er fordeler med å ha en diagnose som barn (bedre oppfølging på skolen, mer forståelse, mer tilpasning osv) - så er det ikke merkelig foreldre føler det er 100 % riktig av dem å gå ned «den veien» som ga deg som barn dine «rettigheter» i ett ganske marginalisert og snevert skolesystem.

Jeg tror du er en av mange barn, og du  historie er bare ett lite symptom på ett større problem. 
 

Det betyr med andre ord at dine foreldre har mest sannsynlig gjort det de mente var riktig for deg på tidspunktet ut ifra forutsetninger de hadde. At du forteller dem at dette var traumatisk for deg og til og med så livsdefinerende at det enda preger din evne til å mestre livet, tror jeg muligens er for stor byrde for dine foreldre å bære, til at de klarer å akseptere denne sannheten per dags dato. (Du er fortsatt ganske ung) Det betyr at hvis du klarer å «stable deg på beina» og de kan «puste lettet ut» (det gikk jo tross alt bra med deg) - så kanskje kommer den beklagelsen eller selvrefleksjonen slik at de kan forstå hvordan dette har vært for deg. Men akkurat nå vil de mest sannsynlig tolke din versjon som ett angrep på hele deres identitet som foreldre; at de har feilet/er en stor fiasko, og de vil mest sannsynligvis frykte at du kan «bruke» dette som en unnskyldning for å ikke lykkes i livet, uten at de tenker disse tankene like klart selv. 

 

Jeg tror det beste du kan gjøre på nåværende tidspunkt er å akseptere at du og dine foreldre dessverre har vært en del av et ødelagt system. De har nok mest sannsynlig gjort alt dette i god tro, og det sitter så langt inne for dem å akseptere at dette var feil for deg; det krever at de ikke bare skal reforhandle sin tillit til hele det norske helsevesen og skolesystem men de må også redefinere sin rolle som foreldre. Det er mye å kreve av dem, med tanke på at du nettopp har blitt en «ung voksen».

Så mitt råd er at du er medlidende med dem og viser dem kanskje større forståelse og aksept enn det «systemet» viste deg. Også lengre frem i tid kan dette kanskje være noe dere klarer å diskutere på en slik måte at foreldrene dine ser en annen helhet og ett annet perspektiv enn hva de er i stand til nå.

Her er link til Marianne Tveitnes sin forskning, hun viser hvordan PPT bruker «diagnoselignende begrep» at de har størst tillit til sine egne kartleggingsverktøy og ferdigheter og vier foreldre og barn minst påvirkning når de går inn i slike saker som for eksempel din… dette visste nok ikke dine foreldre (eller mange andre for den saks skyld) -  når de ga skole og helsevesenet sin tillit i oppfølging av sitt barn. 

https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2499868
 

 

[Raven.Writingdesk]

Åja; og må legge til: TS; du bør se dokumentaren på NRK; «uten synlige tegn». Den tar også for seg denne «ukulturen» vi har skapt i dagens samfunn. 

[AnonymBruker]

Sinne du føler mot dine foreldre er berettiget❤️

Du har rett på dine følelser og opplevelser.

Du kan si ifra på en saklig måte hva du føler og hva du ønsker fra dem i fremtiden. 

Men du kan ikke forvente å få unnskyldninger eller at de endrer atferd.

Foreldrene dine føler nok de har gjort alt de kunne for å hjelpe deg. Og nå som diagnosen falt fra, kan der hende de føler seg mislykket. 

Ta den avstanden du trenger. Dersom du kutter ut helt, bør du få støtte fra psykolog eller noen nær deg i prosessen. Vær forberedt på at kontakten med faren din blir vanskelig om du kutter ut moren din. 

Anonymkode: 5e84e...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det er vel ikke moren din som satte diagnosen? Hvorfor retter du sinnet ditt mot henne? Jeg ville også bedt om utredning for barna mine, dersom jeg så at de strevde med ting. At diagnosen som ble satt viste seg å være feil, må jo være helsevesenet e.l. sin feil?

Anonymkode: c6dc6...6ec

Fordi hun satte i gang hele prosessen. Dette er det flere av vennene mine som har rynket veldig på nesa av i etterkant. Hun skulle aldri ha gjort det. Hadde jeg hatt barn (noe jeg ikke vil ha) hadde jeg gjort absolutt alt annet enn diagnostisering. Å utrede kan slå feil vei, og da kanskje gjøre at barnet føler at det er problemet.

Anonymkode: e900d...dc8

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 time siden):

Jeg mener innlegget ditt skulle vært obligatorisk foreldreundervisning på helsestasjon.

Vi har dessverre skapt ett samfunn hvor barn er i høyrisiko for å bli feildiagnostisert, og slik jeg har forstått det har faktisk medisinstudiet ett eget emne nå som handler litt om dette, dvs forsøk på å begrense utredning og diagnostisering spesielt blant unge.

Jeg er foreldre selv og ser dette fra foreldreperspektivet.
 

Hvis du var ett barn som av ulike årsaker ikke «passet inn» enten være seg at du ikke evnet å følge rammene ved undervisning på skolen, du kanskje har noe traume eller annet belastende fra barndommen  (trenger ikke være traume en gang men helt normale ting som trenger emosjonell og kognitiv prosessering, f.eks skilsmisse, sykdom/dødsfall i familie osv) - så er «systemet» rigget slik at foreldre «sluses» inn i en diagniselignende retning. Jeg anbefaler på det sterkeste at du leser forskning til Marianne Tveitnes: 

«Sakkyndighet med mål og mening». Kort fortalt viser hun til at PPT tjenesten er særdeles godt «gift» med psykiatri/spesialisthelsetjenesten og når det er fordeler med å ha en diagnose som barn (bedre oppfølging på skolen, mer forståelse, mer tilpasning osv) - så er det ikke merkelig foreldre føler det er 100 % riktig av dem å gå ned «den veien» som ga deg som barn dine «rettigheter» i ett ganske marginalisert og snevert skolesystem.

Jeg tror du er en av mange barn, og du  historie er bare ett lite symptom på ett større problem. 
 

Det betyr med andre ord at dine foreldre har mest sannsynlig gjort det de mente var riktig for deg på tidspunktet ut ifra forutsetninger de hadde. At du forteller dem at dette var traumatisk for deg og til og med så livsdefinerende at det enda preger din evne til å mestre livet, tror jeg muligens er for stor byrde for dine foreldre å bære, til at de klarer å akseptere denne sannheten per dags dato. (Du er fortsatt ganske ung) Det betyr at hvis du klarer å «stable deg på beina» og de kan «puste lettet ut» (det gikk jo tross alt bra med deg) - så kanskje kommer den beklagelsen eller selvrefleksjonen slik at de kan forstå hvordan dette har vært for deg. Men akkurat nå vil de mest sannsynlig tolke din versjon som ett angrep på hele deres identitet som foreldre; at de har feilet/er en stor fiasko, og de vil mest sannsynligvis frykte at du kan «bruke» dette som en unnskyldning for å ikke lykkes i livet, uten at de tenker disse tankene like klart selv. 

 

Jeg tror det beste du kan gjøre på nåværende tidspunkt er å akseptere at du og dine foreldre dessverre har vært en del av et ødelagt system. De har nok mest sannsynlig gjort alt dette i god tro, og det sitter så langt inne for dem å akseptere at dette var feil for deg; det krever at de ikke bare skal reforhandle sin tillit til hele det norske helsevesen og skolesystem men de må også redefinere sin rolle som foreldre. Det er mye å kreve av dem, med tanke på at du nettopp har blitt en «ung voksen».

Så mitt råd er at du er medlidende med dem og viser dem kanskje større forståelse og aksept enn det «systemet» viste deg. Også lengre frem i tid kan dette kanskje være noe dere klarer å diskutere på en slik måte at foreldrene dine ser en annen helhet og ett annet perspektiv enn hva de er i stand til nå.

Her er link til Marianne Tveitnes sin forskning, hun viser hvordan PPT bruker «diagnoselignende begrep» at de har størst tillit til sine egne kartleggingsverktøy og ferdigheter og vier foreldre og barn minst påvirkning når de går inn i slike saker som for eksempel din… dette visste nok ikke dine foreldre (eller mange andre for den saks skyld) -  når de ga skole og helsevesenet sin tillit i oppfølging av sitt barn. 

https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2499868
 

 

At de gjorde det i god tro har jeg vanskeligheter for å tro på. Det viste seg at da jeg fortalte at jeg ble avdiagnostisert til faren min så sa han at han hadde vært imot konklusjonen siden mer eller mindre dag én. Den støtten ga han meg ikke på det tidspunktet. Da jeg kontronterte han med det reagerte han med sinne og begynte å oppføre seg utrolig barnslig. Når det er sagt har jeg hatt et småanstrengt forhold til han lenge lenge før også. Så anstrengt at jeg har fjernet etternavnet hans fra det fulle navnet mitt.

Anonymkode: e900d...dc8

[Mymlen]

Det kan være riktig for mange å kutte ut mennesker fra livet sitt. 

Du må grundig tenke gjennom om du kutter dem ut for å straffe dem, eller for å beskytte deg selv. Det er en vesentlig forskjellig 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Fordi hun satte i gang hele prosessen. Dette er det flere av vennene mine som har rynket veldig på nesa av i etterkant. Hun skulle aldri ha gjort det. Hadde jeg hatt barn (noe jeg ikke vil ha) hadde jeg gjort absolutt alt annet enn diagnostisering. Å utrede kan slå feil vei, og da kanskje gjøre at barnet føler at det er problemet.

Anonymkode: e900d...dc8

Det er vel omsorgssvikt å ikke utrede, hvis det er snakk om nødvendig helsehjelp. Og det er ikke bare å be om utredning. Det er en lang og krevende prosess, med henvisning, intervjuer, tester osv. Og da i samarbeid med skole og ev. andre. Hvis fagpersoner har gjort feil, så er jo det veldig synd. Og du kan kanskje søke pasientskadeerstatning. Men foreldrene dine gjorde det mest sannsynlig i beste mening, fordi de ville hjelpe deg. Det kan jo være andre grunner til at du ønsker å kutte kontakten. Men det du skriver høres ikke ut som noe man kutter kontakten for. Det virker som om du retter bitterheten mot feil person, for å være ærlig. 

Anonymkode: 28d50...88d