Å ta alt bokstavelig

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå er jeg helt enig i at det ikke var hysterisk morsomt. Og jeg, jeg var femten år. Men hun kjente meg godt.Og hun skjønner ikke ironi.Og det var veldig tydelig ironi i stemmen min. Og hun er en sånn enkel sjel som har blitt nevnt tidligere her. Men herregud, det var ikke så morsomt. Bare et eksempel jeg kom på. Det skal sies at de fem andre som satt på samme  rekke lo da. Samme hvor teit sagt det var. Jeg kjeda meg noe grusomt. 

←

Ja, det forstår jeg godt!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har en samboer som har skikkelig sær humor; han "lyver" om bittesmå, rare ting og legger dem fram som påstander (a la "Du vet at statsformen der og der er ..." osv). Aldri noe sårende eller farlig, altså, men likevel lett å gå i fella. Mange skjønner ikke denne formen for humor, og i noen få tilfelle har han opplevd at kolleger har tolket det som en måte å være kjip på. Noen kan jo tro at det er en del av en kjip strategi, at han "mobber" e.l - hvis man ikke skjønner humoren blir man usikker, og det er en dårlig følelse.

Om man veldig ofte gjennom livet får høre at man tar ting så bokstavelig, er det etter min mening at dette er et negativt karaktertrekk hos en selv. Men om det skjer i noen få sammenhenger/ovenfor noen få mennesker, så tror jeg det er ganske normalt, og det er vel nesten mer negativt å ikke ta noen ting bokstavelig.

←

Min ex var litt som din samboer høres ut som med tullepåstandene sine...jeg likte det ikke noe særlig da, men forsto jo at han tullet.

[Gjest Gjest]

Asperger?

←

Både stavefeilen og årsaken til at jeg nevnte det dere lurer på? Jeg kan innrømme at jeg ikke har førstehånds kjennskap til diagnosen (men har jobbet med folk som har det, uten at jeg har hatt noe spesielt innblikk i diagnosen). Men altså; mange med Asperger har problemer med å skjønne dobbeltbetydninger, eller å tolke seg fram til ting eller hvordan man skal gjøre ting uten å få det bokstavelig forklart. Utover det er det jeg nevnte i parentesen ikke akkurat noe en skal bruke for å tro at folk er sånn eller slik - som nevnt er jeg ikke noen ekspert (ikke at noen tror det heller antar jeg) - og selv om man har en diagnose betyr det jo ikke at man ikke kan lære seg til å fungere vel så bra som andre.

Stadiet hvor man kan sette "merkelapp" på folk (naiv, elendig ordforråd eller dårlig allmennkunnskap? Dårlig språkforståelse og manglende forståelse for språkspill eller sosial omgang) gjelder uansett de som er ekstreme, som i alle sammenhenger stusser over ting som er selvsagte for andre osv.

Å tro at en ny kollega eller noen man faktisk ikke finner tonen med, må være dumme eller naive, vitner vel like ofte om at en selv ikke klarer å tilpasse seg andre sosiale former enn den man har innarbeidet... Jeg forventer i hvert fall ikke at nye folk skal skjønne min/vår interne humor med en gang... kanskje noen rett og slett ikke synes jeg er morsom på sikt heller.