Besteforeldre lite interessert i barnebarn

[Lukris]

Her kommer et altfor langt innlegg som jeg har kortet ned (hvertfall prøvd) ved å putte ekstra informasjon i første kommentar under.

 

Jeg og min mann (begge i midten av 30-årene) har 2 barn, 1,5 år og 3 år. Mannens foreldre bor i flyavstand og er begge i full jobb. Mine er noen minutters bilkjøring unna, og jeg har alltid vært svært tett med dem.

Mine foreldre er jevngamle, pensjonert for hhv 1 og 5 år siden. De har god økonomi, er friske og nyter pensjonisttilværelsen. Før siste besteforelder ble pensjonert var det veldig mye snakk om hvordan de gledet seg til å bruke tid med barnebarn.

 

Vi var mye sammen med mine foreldre inntil eldstemann var litt over 1 år. I første mammaperm gikk jeg og min far mange turer med baby i vogn, det var mye besøk begge veier på alles initiativ og det vanket telefoner fra dem med spm om å møtes hvis det gikk mer enn 1 uke. Ca 6 mndr før barn nr 2 kom endret seg. De spurte ikke lenger om å komme på besøk, inviterte oss til dem kanskje 2-3 ganger på ett år, og jeg og min far har ikke vært på noen trilleturer ila min perm med nr 2. Vi har knapt bedt om barnepass før barn nr 2 ble født, kanskje 10 ganger på litt over 1,5 år. Da i form av et par timer på dagtid eller en kveld her og der pga jobb. Aldri for f.eks kjærestetid, det har vi ikke hatt i det heletatt utenfor huset siden 2023.

 

Før siste baby kom visste jeg at jeg i forbindelse med jobb på et tidspunkt ble nødt til å dagpendle i ett år. I åpen dialog med mine foreldre sa de at de gledet seg til å stille opp i denne perioden, at dette var noe de selvfølgelig skulle stille opp på. Derfor ble pendlejobben planlagt å starte nokså tett etter endt foreldreperm, da minstemann var ca 16 måneder. Det er 2 måneder siden. De har så langt for det meste hjulpet oss med et par timer pass av yngstemann fra 12-tiden på dagen til mannen er hjemme i 15-tiden, ca 2 ganger per uke i løpet av 6 uker hvor vi har trengt hjelp. I tillegg fra kl 6 på morgenen til 7.30 5 ganger i løpet av den samme perioden. En helg har de passet begge barn i 8 timer både lørdag og søndag pga jobb. Alle gangene er de begge tilstede.

 

Vi ønsker ikke være så avhengige av hjelp, men valgte likevel gjøre det sånn nettopp fordi mine foreldre var så positive. Vi føler vi ellers har strukket oss langt for å slippe og bruke besteforeldre der det går, ved å komme for sent/dra tidlig fra jobb, ta ut alt vi har rett på av ferie uten noe overlapp til faktisk familietid i løpet av det neste året og å legge inn ulønnet permisjon det alt annet har vært umulig.

 

Nå kommer det hele tiden små stikk om hvor slitsomme eller høylytte ungene er, uten at jeg klarer bli klok på om de gjør dette bevisst. Jeg har ikke inntrykk av at mine barn på noen måte er ekstreme for alderen. Det sagt så er jeg som mor absolutt inneforstått med at det tar på å være lenge/ofte med så små barn, spesielt når de ikke er ens egne og besteforeldrene tross alt har passert 70 år.

 

I sommer har de planlagt båttur i relativt nærområde i 4 uker fra starten av juli. Vi hadde allerede søkt ferie for å dekke denne perioden med barn hjemme, og har ikke spurt om pass. Allikevel presiserer de gang på gang at de kommer til å være utilgjengelige, at vi ikke kan forvente noe hjelp fra dem. I skrivende stund er de en 30 min biltur fra oss, 2 uker inn i ferien sin. Jeg sitter hjemme med 2 små mens mannen jobber, og snart bytter vi hvem som går hjemme i «ferie». 

Det er helt forståelig at de ønsker å nyte pensjonisttilværelsen, og det har helt klart vært mye plikter for dem med oss de siste 6 ukene. Samtidig syns jeg også det  sårt at de ønsker bruke absolutt all tid alle 4 ferieukene uten oss, at de ikke en gang ønsker å ha besøk på en dagstur for at barna kan oppleve båtsommer med sine besteforeldre. 
 

Jeg kjenner overhodet ikke igjen mine foreldre fra sånn de var da eldstemann var baby, eller fra hvordan de har oppdratt meg og min bror mtp. familieverdier. Jeg har snakket mye med min bror om dette, han også er såret og sjokkert over deres prioriteringer og måte å snakke om ungene på. 
 

Jeg har forsøkt å ta dette opp med dem, for hvertfall å få et inntrykk av deres tanker, men har så langt ikke lyktes. Jeg er livredd for å fremstå utakknemlig. I tillegg er vi jo fullstendig avhengige av hjelpen deres i minimum 10 måneder til.

 

Jeg ønsker deres tanker/innspill på hva som kan bedre situasjonen de neste 10 månedene og evt forslag for å få åpnet kommunikasjonen med mine foreldre så vi kan forstå hverandre bedre og forhåpentligvis komme ut på andre siden av dette året med besteforeldre som fortsatt er interessert i å tilbringe tid med barnebarna sine.

[Lukris]

Det har vært mye fokus på at barna kan ødelegge ting hjemme hos dem, de har blant annet ved flere anledninger sagt at de ikke ønsker at barna skal ta på veggene deres, da det kan etterlate fingermerker. Derfor har det blitt til at de stortsett kommer til oss når vi er sammen uten at det er snakk om at de skal passe barn.

 

Broren min har et barn som er like gammelt som min eldste. De bor i flyavstand. Mine foreldre har vært lite på besøk der min bror bor, maks 1 gang/år og jeg vet min bror synes dette er trist. En gang de var på besøk hos min bror hadde de 2 dager avsatt uten flyreise. Da planla de å dra på dagstur til et annet sted i nærheten hele den ene av de to dagene. Min bror hadde, som meg, forventet at de ønsket å være mer involvert enn de er. 

Jeg har i tillegg merket at mine foreldre har en tendens til å sette våre barn opp mot hverandre. De kan f.eks si at min eldste er mye mer bråkete/vanskelig enn min brors barn. Jeg har tenkt at det vet de tross alt ikke noe om, for de er aldri lenge nok sammen med min brors sønn til å vite noe om det. Og uansett syns jeg det er en fullstendig merkelig og unødvendig kommentar.

 

Utad til venner snakker de fortsatt som om barnebarna er livet deres og skryter av hvor mye de stiller opp for oss, og min bror. De gjør jo det akkurat nå, men det virker ikke lystbetont som gjør hele situasjonen ubehagelig og merkelig. Dessuten snakket de også sånn i perioden fra da eldste rundet året til nr 2 ble 16 mndr, en fase da vi stortsett klarte alt helt selv. Da tilbudte de seg aldri å ta med barna på noe eller spurte om det var noe vi trengte hjelp med. Derimot spurte vi ved et par anledninger om de hadde mulighet til å ta med barna utenfor huset for lek i solen en time eller to på ettermiddagen slik at vi fikk ryddet og vasket. De endte opp med å vaske huset, da de heller ville det.

De andre besteforeldrene, både til mine og min brors barn, har hatt med sine barnebarn på kjøpesenter, mating av ender, oppdagelsesferd ute og tatt morgenstunden for at «de utslitte småbarnsforeldrene skal få sove en full natt» osv. når man er på besøk. Det er ikke det at jeg krever dette av mine foreldre, spesielt når de bor så nærme og dermed er mye tettere på enn min manns foreldre. Og jeg forventer det spesielt ikke akkurat nå. Men de får det til å fremstå som om det er dette de gjør, når de egentlig har vært tilstedeværende besteforeldre på et minimum inntil mitt pendlerår krevde mer av dem.

Vi kommer ikke til å være avhengige av mine foreldre fra våren 2026, men jeg syns jo det er veldig trist om de da går tilbake til å dukke opp til en middag hvis vi inviterer, julaften annethvert år og ellers stortsett gå rundt og fortelle alle hvor mye de er med barnebarna sine når de egentlig er 4 uker på sommerferie hvor de presiserer at vi ikke kan forvente at de har tid til å være sammen med oss en dag eller to.

 

Vi har ikke annen nær familie her vi bor. Økonomien vår er for tiden presset, men vi har likevel sett etter dagmamma som kanskje kunne tatt noen av oppdragene for å avlaste mine foreldre litt utover høsten og vinteren. Det har vi ikke funnet. Det er ikke naturlig å spørre venner om hjelp heller, da alle har barn i samme alder. Da er det ikke bare å ta på seg barnehagelevering/henting i en annen barnehage og noen timers passing av to ekstra barn på 1 og 3 år i tillegg.

 

*redigert for skrivefeil

Endret 10. juli av Lukris

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd, men en venninne av meg er gift med en som jobber offshore og er alene med ungene 2 uker av gangen. De gangene hun har trengt barnevakt har foreldrene hennes sagt ja, men klager veldig mye på ungene i etterkant. Min venninne kvier seg for å spørre dem siden det alltid blir dårlig stemning. Barna hennes er 2 og 4. Men utad er foreldrene hennes «verdens beste besteforeldre» som gjerne passer barna hele tiden og elsker å være sammen med dem. 

Jeg tror kanskje foreldrene dine (og til min venninne) så for seg at det kom til å bli mye lettere enn det faktisk er. De er ikke unge lengre, men ønsker nok å takle det like bra som de gjorde da de selv hadde barn. 

Kanskje det er lurt å se etter dagmamma. Men da blir de kanskje fornærmet fordi dere velger å få hjelp av en fremmed? 

Anonymkode: b97e4...18f

[AnonymBruker]

Det virker som om de angrer på at de sa ja til å passe barna. Kanskje de glemte at det er krevende med barn. Men når du har denne pendlerjobben er det dumt å angre. Men det var ikke så mye pass, så det burde ikke være noe et problem. Er ikke det typisk den generasjonen da? 

Anonymkode: 91589...7e4

[AnonymBruker]

De er vel egoistiske slik som en del andre og ikke er så veldig interessert i familien sin rett og slett. Men opptatt av at det skal se bra ut utad. 

Anonymkode: 40e67...f19

[Brunello]

Det skjer veldig mye med mennesker fra de er 60 og etter hvert som de ble eldre. Aldringsprosessen man ikke merket tidligere aksellerer enormt for veldig mange når de er rundt 70 år. Husk at det ikke er mer enn 50 år siden gjennomsnittlig levealder for menn var 71 år og kvinner rundt 74.

[Lukris]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg har ingen råd, men en venninne av meg er gift med en som jobber offshore og er alene med ungene 2 uker av gangen. De gangene hun har trengt barnevakt har foreldrene hennes sagt ja, men klager veldig mye på ungene i etterkant. Min venninne kvier seg for å spørre dem siden det alltid blir dårlig stemning. Barna hennes er 2 og 4. Men utad er foreldrene hennes «verdens beste besteforeldre» som gjerne passer barna hele tiden og elsker å være sammen med dem. 

Jeg tror kanskje foreldrene dine (og til min venninne) så for seg at det kom til å bli mye lettere enn det faktisk er. De er ikke unge lengre, men ønsker nok å takle det like bra som de gjorde da de selv hadde barn. 

Kanskje det er lurt å se etter dagmamma. Men da blir de kanskje fornærmet fordi dere velger å få hjelp av en fremmed? 

Anonymkode: b97e4...18f

Ja, det har jeg også tenkt. De stiller opp fordi de ønsker det, men så koster det mer enn de så for seg. Viktigste er at det ikke går utover relasjonen når «helvetesåret» er over. Skal lete videre etter dagmamma, så får jeg heller se om jeg får pakket inn den beskjeden litt dersom vi finner noen.

[AnonymBruker]

Hva med å finne en tenåring som kan hjelpe til innimellom?

Anonymkode: c9f51...c47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med å finne en tenåring som kan hjelpe til innimellom?

Anonymkode: c9f51...c47

Eller en student?

Anonymkode: c9f51...c47

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, men opplever at de er tydelige på hvorfor de ikke vil passe.

Du skriver at de flere ganger sier I fra at barna har negativ atferd, atferd som du opplever som naturlig for alderen. 

Husk at selv om du opplever det som aldersadekvat og normal oppførsel, så betyr ikke det at andre opplever det slik. 

Det virker som det er på tide med en gjennomgang av hva alle voksne involvert, ser på som akseptabel oppførsel, og passe på at barna etterlever dette når besteforeldrene er der,om dere ønsker barnevakt og/ eller å holde god kontakt dere i mellom. 

Viktig at dere og besteforeldrene er samstemte og tydelige på forventninger og krav, for å skape trygge barn, som ikke konstant vil teste grenser. 

Anonymkode: d9edd...9fd

[AnonymBruker]

Foreldrene dine stiller veldig mye opp for dere. 

Så sett heller pris på det å la dem også få nyte pensjonisttilværelsen.

Anonymkode: d5a4c...c69

[AnonymBruker]

Min mor (veldig sprek 74-åring) passer av og til oldebarn (1 og 3 år) og barnebarn (3 og 6 år). 

Mye har rett og slett forandret seg, både med barneutstyr og med henne selv siden sist det var småbarn i familien (mine barn der yngste nå er 15 år). 

Hun er kjempeflink med barn men syns det har blitt litt skummelt å passe småbarn alene, så med mindre det er snakk om en time, så er alltid faren min med. De som er 3 år løper jo rett og slett fra henne om de er ute og de bestemmer seg for det 😅

Hun vil også passe hjemme hos foreldrene, der husene er tilpasset småbarn med trappegrinder og andre barnesikringer, men hun forstår seg ikke på for eksempel tv'n eller komfyren, bleiene er blitt så moderne, lekene avanserte, barnevognen helt umulig og så videre. 

Hun syns rett og slett småunger er for stort ansvar alene, og hun bruker lang tid på å forstå utstyret.

(Mine barn fikk den andre versjonen, de ble hentet i barnehagen og tatt med på båttur og alt mulig sånn)

Anonymkode: caaa3...e13

[nordlending]

Har du spurt faren din om å være med på trilleturer i den siste permisjonen? Hvis du spurte med første, men ikke med andre, kan han kanskje ha tenkt at du ikke ville? 

At de trenger tid for seg selv nå i sommer ville jeg ikke tenkt på. De er sikkert slitne. Jeg kjenner flere foreldrepar som har hatt barnepass maks 2 ganger i året, så synes det høres ut som dere får mye hjelp. 

[AnonymBruker]

De er jo veldig interesserte og har hjulpet dere masse! Dere må belage dere på å klare dere selv, dere kan ikke ha to pensjonister som faste barnevakter, dagmammaer, au pairer og samtidig sosial omgang og nær familie, vanlige besteforeldre skal de være for barna i tillegg. Det er veldig mye du forventer. 
At de ikke vil «la barna oppleve båtlivet, ikke så mye som en dagstur»: altså, du er helt blind. 1 og 3 år i båt? Og at dere stakkars småbarnsforeldre skal få sove ut, få pass mens dere vasker huset (og de vasker huset!). Nå passer de jo barna utrolig mye! Fra 12-15, fra 06-07.30 (! De er pensjonister!), 8 timer en helg… 

Og du forventer mer, og klager over at de ikke bruker ferien sin på dette også, og at de ikke prioriterer dere! Du er utrolig kravstor og utakknemlig. 
 

Anonymkode: 90b68...4b2

[Lukris]

nordlending skrev (5 timer siden):

Har du spurt faren din om å være med på trilleturer i den siste permisjonen? Hvis du spurte med første, men ikke med andre, kan han kanskje ha tenkt at du ikke ville? 

At de trenger tid for seg selv nå i sommer ville jeg ikke tenkt på. De er sikkert slitne. Jeg kjenner flere foreldrepar som har hatt barnepass maks 2 ganger i året, så synes det høres ut som dere får mye hjelp. 

I første permisjon tok vi begge initiativ til trilleturer. De gangene jeg spurte med nr 2 passet det aldri når jeg foreslo og han kom aldri tilbake med annet tidspunkt. Han tok aldri initiativ. Det skulle jo være en koselig ting, og jeg følte de begge hadde distansert seg en del mer i et års tid allerede da, så jeg presset ikke på. 

Jeg lurer nok mest på hvorfor de trakk seg unna i perioden fra nr 1 var 1 år til perm med nr 2 var over, at de ønsket bruke mye mindre tid sammen med oss som familie på tross av at vi alltid har vært veldig tette og at vi ikke var veldig kravstore i den perioden (at andre er uenige i det får være en annen sak).

At det er mye akkurat nå er jeg jo enig i, samtidig ble det sånn fordi de var innstilt på å hjelpe mye mer til, og vi kan ikke endre på det nå. Jeg er bekymret for at det kan endre relasjonen også når vi ikke lenger er avhengige av hjelp.

[AnonymBruker]

Dere får utrolig mye hjelp, og du er misfornøyd, det er helt utrolig! 

Anonymkode: 5fa5f...de3

[Emmajunga]

De har nok glemt hvordan det er å ha de minste barna ja, og er ferdig med et barnesikkert og barnetilpasset hus for lenge siden. Dere er i gang med de tøffeste årene nå og må nok erkjenne at dette også er tøft for foreldrene dine. Mye skjer når barna nærmer seg 4 og kan «snakkes» mer til, så dette tror jeg ikke handler om uoppdragne barn altså. Bare normale barn og godt voksne voksne som tåler litt mindre slikt da de er helt ute av å måtte tilpasse hvert minutt av passetiden til to småttiser, attpåtil. 
 

Jeg skjønner godt at du kanskje ikke ser dette helt like godt, du er midt i småbarnsbobla. Du er jo midt i det og vant til en slik hverdag, og har et hjem tilpasset det (antar jeg). Men jeg skal love deg at jeg som nå har barn på 6 og 7 hadde vært fullstendig utkjørt etter noen timer med to småttiser. Det er liksom en egen boble det der. Så la de få ferie. De er ferdige med den bobla, men har allikevel stilt opp mye! 
 

Jeg tipper det blir veldig mye bedre om noen år, men skjønner jo at det er nå dere virkelig trenger… en student hadde nok gledelig hjulpet til noen timer i uka. Dere har ikke tilfeldigvis barnehagelærerutdanning i nærheten? Der ville jeg hengt opp en lapp  

[AnonymBruker]

Lukris skrev (30 minutter siden):

I første permisjon tok vi begge initiativ til trilleturer. De gangene jeg spurte med nr 2 passet det aldri når jeg foreslo og han kom aldri tilbake med annet tidspunkt. Han tok aldri initiativ. Det skulle jo være en koselig ting, og jeg følte de begge hadde distansert seg en del mer i et års tid allerede da, så jeg presset ikke på. 

Jeg lurer nok mest på hvorfor de trakk seg unna i perioden fra nr 1 var 1 år til perm med nr 2 var over, at de ønsket bruke mye mindre tid sammen med oss som familie på tross av at vi alltid har vært veldig tette og at vi ikke var veldig kravstore i den perioden (at andre er uenige i det får være en annen sak).

At det er mye akkurat nå er jeg jo enig i, samtidig ble det sånn fordi de var innstilt på å hjelpe mye mer til, og vi kan ikke endre på det nå. Jeg er bekymret for at det kan endre relasjonen også når vi ikke lenger er avhengige av hjelp.

Kanskje de rett og slett var litt "mettet" på baby og småbarnsliv når du fikk nr 2 etter å ha vært over snittet engasjert med nr 1? Mulig de innså etter hvert at de ikke har kapasitet til å være så involverte, men at det er vanskelig å si det rett ut? Derav tilbaketrekningen. Bare noen tanker.. 

Nå har besteforeldre lovet å hjelpe til fremover og dere har basert dere på dette, så da må dere bare gjøre det beste ut av situasjonen. Mulig det kan være greit å snakke åpent om det med dem om forventninger i fremtiden ut i fra erfaringene så langt (uten å anklage)? 

Anonymkode: 4194a...149

[AnonymBruker]

Jeg syns dere får mye hjelp. Det ER slitsomt å passe så små barn. Det hjelper mye når de blir 4 - 5 år, og roer seg ned litt.

Jeg syns ikke dere skal legge opp livet etter masse barnevakt. Det er deres barn, så ansvaret er ingen andres. Å forvente både hjelp i hverdagen og barnevakt for kjærestetid kan bli for mye for mange. Å passe to barn under tre år, især i sitt eget hjem, er tøft for folk over 60. Nesten lettere å passe i barnas hjem, der alt er tilrettelagt for barn.

Da vi hadde barn, prioriterte vi å være mye sammen tre generasjoner. Middager hos hverandre, ferieturer, masse helger på hytta, besteforeldre med på fotballkamper osv. Det blir nære og gode bånd mellom generasjonene uten at de eldste er barnevakter.

Anonymkode: 0d017...338

[AnonymBruker]

Gratulerer ts, du er det mest utakknemlige og selvsentrerte menneske jeg har lest innlegg fra her inne siste år. 

Tenk å bli beskyldt for å være "lite interessert i barnebarn" med alt det de har gjort for dere. Og nå er de så "frekke" at de vil unne seg fire ukers ferie uten det helvetes maset det jo er med en 1.5 og en treåring.

Anonymkode: 62c8a...2dc