Mødre ser ikke barns overvekt.

[Lemming]

Tenk om alle hadde vært så heldige å ha foreldre som deg...

←

Signerer denne!

Jeg har alltid hatt lett for å legge på meg, men har i grunnen aldri vært spesielt overvektig. Jeg har heller aldri vært spesielt aktiv av meg. I løpet av skoleåret var det ikke noe problem, fordi jeg var i aktivitet gjennom skolen. Men for eksempel i sommerferiene, da la jeg på meg ganske mye. Da var det selvsagt en økning i is- og godterispising. Etter sommerferien "glemte" mamma å kjøpe endel varer med mye sukker i. Nugatti, saft, andre søte pålegg, og lignende. Det tok ikke mange ukene før jeg var tilbake til "normalen", og jeg skjønte aldri at jeg "ble slanket". Først nå nylig, fikk jeg vite om dette. I nesten 13 år ble jeg "snikslanket" på denne måten uten å ane noen ting!

Det synes jeg egentlig var en lur måte å håndtere dette på. De sa aldri noen ting til meg om at jeg var overvektig da jeg var liten. Senere, når jeg ble litt eldre og begynte å ha styring med mine egne penger var det en periode jeg ble ganske lubben. Jeg visste dette utmerket godt selv, og da mamma helt forsiktig hintet om at jeg kanskje burde spise mindre søtsaker ble jeg utrolig såret. Selv om jeg visste utmerket godt at hun hadde rett. Men jeg følte liksom at i mitt eget hjem skulle jeg slippe å møte denne "holdningen", hvis dere skjønner. Jeg hadde jo venner plenty likevel, og ble aldri mobbet, og fikk heller aldri noen kommentarer ang dette, så det føltes litt som et slag i trynet da hun av alle tok det opp. (dramatisk i klassisk tenåringstil) Og det var bare èn gang. Kan tenke meg det må være utrolig trist for et lite barn måtte "høre om det" hjemme. Og da mener jeg selvsagt ikke som i Gjest sitt innlegg, hvor datteren ser det selv, og får kommentarer på skolen, og at de derfor prater om det hjemme. Men snarere mammaer som etter å ha hatt barnet på kontroll hos helsesøster, og funnet ut at det er litt overvektig setter seg ned og sier "nå skal vi kutte ned på søtsaker du..!"

[Gjest Donna]

Jeg tror noe av det viktigste er at barna våre får mer mosjon. Det er ikke bare maten som gjør at unger er fetere nå enn før - enda verre er at ungene blir kjørt alle steder - de bruker knapt bena lenger.

Man bør aldri fortelle barnet at han eller hun er blitt tykk. Det går an å bedre situasjonen ved å innføre mer og mer sunn mat hjemme - og ikke minst la barnet bevege seg mer. Gymtimer på skolen er ikke nok.

[nallemaja]

Det jeg hadde synes var interessant, er om disse "blinde" mødrene selv er overvektige...? Det sier artikkelen ingenting om. Jeg har erfart at overvektige foreldre er mindre villige til å innse at barna er overvektige enn det normalvektige foreldre er. Sikkert flere forskjellige grunner til det, men skyldfølelse er sannsynligvis en av dem.

←

Jeg er da altså en av disse overvektige mødrene, og litt overvektig har jeg vært siden barneskolealder, og litt mer overvektig i voksen alder. Det ligger dessverre i genene i min familie, og kvinnene i familien min må være veldig nøye på kosthold for å HOLDE vekten, og trene ekstremt mye for å klare å slanke oss. Jeg klarer ikke ekstremt mye trening pga sykdom, så jeg er da overvektig, men spiser sunt, trener 3 ganger i uka osv. Jeg blir veldig lei meg på min datters vegne når jeg ser at hun i en alder av 3 år er litt overvektig. Hun spiser veldig sunt, og er forferdelig aktiv, og spiser kun godteri og usunn mat på lørdager. Det er da ikke så veldig mye mer jeg kan gjøre. Jeg får bare fortsette å gi henne sunne vaner mht mat og mosjon, så får vi håpe det går seg til og at hun blir interessert i idrett når hun vokser opp.

Å si at overvektige foreldre er mindre villige til å innse at barna er overvektige enn det normalvektige foreldre er syns jeg er en slem ting å si. Det er vel ingen andre enn de som sliter med overvekt som vet hvor grusomt dette er. Det er forferdelig å være overvektig, og særlig som barn. Overvektige foreldre vet hvor vondt dette føles og ønsker absolutt ikke dette for barna sine. Men hva kan man gjøre hvis overvekten er genetisk.-sette små barn på lavkaloridietter og ikke unne dem vanlig hverdagsmat som andre barn spiser (altså sunne normale måltider)? sette dem på hardtrening? Du må ikke bare se overvekten på barnet, men huske at det er et lite menneske inne. Når barna er små er de stort sett fornøyde med seg selv og kroppen sin. Det er viktig å støtte denne følelsen, ikke fokusere på kropp og vekt og dermed gjøre barnet annerledes enn andre barn. Det skal ikke mye til før ungene skjønner at det er noe med dem som ikke foreldrene da er fornøyd med, og hva gjør dette med barnets selvtillit? Og barn med dårlig selvtillit blir usikre, vil kanskje unngå å legges merke til og blir mindre aktive. og dermed MER overvektige.

Hvis ungene har et sunt og normalt kosthold og er normalt aktive bør man la de være fornøyd med seg selv og bare oppfordre til lystbetont aktivitet.

[Gjest Liten Tapir]

Jeg er da altså en av disse overvektige mødrene, og litt overvektig har jeg vært siden barneskolealder, og litt mer overvektig i voksen alder. Det ligger dessverre i genene i min familie, og kvinnene i familien min må være veldig nøye på kosthold for å HOLDE vekten, og trene ekstremt mye for å klare å slanke oss. Jeg klarer ikke ekstremt mye trening pga sykdom, så jeg er da overvektig, men spiser sunt, trener 3 ganger i uka osv. Jeg blir veldig lei meg på min datters vegne når jeg ser at hun i en alder av 3 år er litt overvektig. Hun spiser veldig sunt, og er forferdelig aktiv, og spiser kun godteri og usunn mat på lørdager. Det er da ikke så veldig mye mer jeg kan gjøre. Jeg får bare fortsette å gi henne sunne vaner mht mat og mosjon, så får vi håpe det går seg til og at hun blir interessert i idrett når hun vokser opp.

Å si at overvektige foreldre er mindre villige til å innse at barna er overvektige enn det normalvektige foreldre er syns jeg er en slem ting å si. Det er vel ingen andre enn de som sliter med overvekt som vet hvor grusomt dette er. Det er forferdelig å være overvektig, og særlig som barn. Overvektige foreldre vet hvor vondt dette føles og ønsker absolutt ikke dette for barna sine. Men hva kan man gjøre hvis overvekten er genetisk.-sette små barn på lavkaloridietter og ikke unne dem vanlig hverdagsmat som andre barn spiser (altså sunne normale måltider)? sette dem på hardtrening? Du må ikke bare se overvekten på barnet, men huske at det er et lite menneske inne. Når barna er små er de stort sett fornøyde med seg selv og kroppen sin. Det er viktig å støtte denne følelsen, ikke fokusere på kropp og vekt og dermed gjøre barnet annerledes enn andre barn. Det skal ikke mye til før ungene skjønner at det er noe med dem som ikke foreldrene da er fornøyd med, og hva gjør dette med barnets selvtillit? Og barn med dårlig selvtillit blir usikre, vil kanskje unngå å legges merke til og blir mindre aktive. og dermed MER overvektige.

Hvis ungene har et sunt og normalt kosthold og er normalt aktive bør man la de være fornøyd med seg selv og bare oppfordre til lystbetont aktivitet.

←

[Gjest Gjest]

Da jenta mi var liten, altså fra 2 klasse og mindre var hun tynn,jeg hadde prob med å finne klær,som 2 klassing veide hun 21 kg.

3 år senere kan man nesten doble denne vekten.

Jeg ser dette.

Og jenta mi ser det,vi snakker om å spise fornuftig og ikke småspise.

Hun får av og til kommentarer på skolen som sårer.

Jeg kan ikke trylle,jenta mi synes dette er vanskelig selv også.

Min jobb er å gi henne et godt selvbilde,lære henne å gå med nesa i sky,ta igjen og være stolt av den hun er.

Ingen skal komme å si til henne at hun ikke er mer verdt eller få henne til å føle seg som annenrangs pga vekta.

Og dette har jeg på god vei klart.

Hun var 3 kg da hun ble født.

8 kg da hun var 1 år og vektutviklingen var helt normal i noen år også etter et sykehusopphold i 2 klasse eksploderte vekten.

Men uansett kg og gram så er hun min datter.

Hvilke signaler gir jeg hvis jeg sier at nå skal vi slanke deg??

At hun ikke er bra nok.

At hun skal skjems.

At de andre i klassen og uti gata har rett.

Og at de modellene hun ser på tv og i blader er de som egentlig betyr noe??

Nei vi mødre er ikke så blinde som dere tror.

Vi jobber mye i kulissene i hjemmet, men de som ser kraftige  barn ser kun det.

←

Det var meg som skrev dette innlegget og jeg har en ting å tilføye,jeg er selv stor,sikkert 20 kg overvekt,søstrene mine er kraftige,flere av demmes barn er kraftige,men alle guttene i familien er slanke og tynne.

Jeg har 2 gutter også,de er så faste i fisken,og jeg har gitt alle det samme kostholdet.

jeg er ingen aktiv person,men jeg tror også at man i visse tillfeller må ta høyde for at endel overvekt kan være tildels arvelig/genetisk.

Ikke som noen unnskyldning,men som en forklaring.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det ingen "overvektige" som faktisk kan si at man er det fordi man har dårlig livvstil?? Alle sier jo at det er genetisk.. lavt stoffskifte..sykdom etc...

Spiser sunnt og trener 3 x i uka...

Jeg er selv 10-15 kilo overvektig. Søstrene mine er slanke. Sønnen min på 12 er slank men han har farens benbygning. Jeg har kun meg selv å skylde på. I perioder hvor jeg er mer aktiv enn jeg er nå og er mer påpasselig på hva jeg putter i munnen veier jeg 5-6 kilo mindre.

Noe skyld må man da ta på seg selv når det gjelder overvekt.

[Freyja]

Jeg blir så lei meg når jeg hører om barn som blir mobbet pga vekten!

Jeg har/har hatt alvorlig spiseforstyrrelse tett på i familien, og den smerten unner jeg ingen. Som jeg skrev tidligere, er det viktig å skille mellom valpefett og overvekt. Min søster var litt lubben som barn, fikk anoreksia - og vi holdt på å miste henne. Hun ble mobbet på skolen. Nå er hun den flotteste dama jeg vet om. (Og det er ikke noe jeg sier i sympati, fordi jeg er så glad i henne. Hun er flott. Hun ble stoppet på gaten av en kjent maler for noen år tilbake, som syntes hun var så vakker at han MÅTTE få male henne. *skryte* ) Hun trener veldig mye, så har en fast kropp - med polstring over musklene. Mao en ekte kvinne, med flotte former.

Det jeg mener å si, er at det er så ensidig fokus på at tynt er penest! Det er vel viktigere å være sunn?!?! Hvis man har noen kilo for mye, men spiser sunt og holder seg aktiv, da er man sunnere enn en uten noe ekstra som spiser junk food og sitter på r... hele tiden. Det samme gjelder for barn.

Det blir farlig når barnet aldri rører seg og spiser usunt. Men om barnet har noen kilo ekstra, men er sunt - så er vel det bedre enn en tynn unge som bare spiser snop?

Og det er ikke slik at noen kilo ekstra betyr at man er stygg heller. Mange flotte kvinner og menn som har noen kilo ekstra. Og mange vakre barn også.

MEN: Det blir noe helt annet når overvekten blir farlig! Det må tas på alvor. Og hvis det viser seg at foreldre ikke ser et barns FARLIGE overvekt, da er det et problem.

[Gjest gjest1]

Jeg blir så lei meg når jeg hører om barn som blir mobbet pga vekten!

Jeg har/har hatt alvorlig spiseforstyrrelse tett på i familien, og den smerten unner jeg ingen. Som jeg skrev tidligere, er det viktig å skille mellom valpefett og overvekt. Min søster var litt lubben som barn, fikk anoreksia - og vi holdt på å miste henne. Hun ble mobbet på skolen. Nå er hun den flotteste dama jeg vet om. (Og det er ikke noe jeg sier i sympati, fordi jeg er så glad i henne. Hun er flott. Hun ble stoppet på gaten av en kjent maler for noen år tilbake, som syntes hun var så vakker at han MÅTTE få male henne. *skryte* ) Hun trener veldig mye, så har en fast kropp - med polstring over musklene. Mao en ekte kvinne, med flotte former.

Det jeg mener å si, er at det er så ensidig fokus på at tynt er penest! Det er vel viktigere å være sunn?!?! Hvis man har noen kilo for mye, men spiser sunt og holder seg aktiv, da er man sunnere enn en uten noe ekstra som spiser junk food og sitter på r... hele tiden. Det samme gjelder for barn.

Det blir farlig når barnet aldri rører seg og spiser usunt. Men om barnet har noen kilo ekstra, men er sunt - så er vel det bedre enn en tynn unge som bare spiser snop?

Og det er ikke slik at noen kilo ekstra betyr at man er stygg heller. Mange flotte kvinner og menn som har noen kilo ekstra. Og mange vakre barn også.

MEN: Det blir noe helt annet når overvekten blir farlig! Det må tas på alvor. Og hvis det viser seg at foreldre ikke ser et barns FARLIGE overvekt, da er det et problem.

←

Enig.

Selv sa min mamma at jeg var tjukk, selv om jeg ikke var det i det hele tatt...

[Gjest Liten Tapir]

Hvorfor er det ingen "overvektige" som faktisk kan si at man er det fordi man har dårlig  livvstil?? Alle  sier  jo at  det er  genetisk.. lavt stoffskifte..sykdom etc...

Spiser sunnt og trener 3  x  i  uka...

Noe skyld må  man da ta på seg selv når det gjelder overvekt.

←

Hvorfor andre overvektige ikke "innrømmer" at de er det pga dårlig livsstil, vet ikke jeg. Selv er jeg blitt oppdratt til ikke å lyve, og prøver derfor å holde meg til sannheten; nemlig at jeg er overvektig pga gener og sykdom.

Kanskje det kan være så enkelt som at folks fordommer mot overvektige ikke alltid stemmer?

[Gjest Gjest]

Hvorfor andre overvektige ikke "innrømmer" at de er det pga dårlig livsstil, vet ikke jeg. Selv er jeg blitt oppdratt til ikke å lyve, og prøver derfor å holde meg til sannheten; nemlig at jeg er overvektig pga gener og sykdom.

Kanskje det kan være så enkelt som at folks fordommer mot overvektige ikke alltid stemmer?

←

Ikke alltid nei

men de færreste av oss er vel født tjukke?

Og at gener kan spille en rolle er nå en ting , men miljø og livsstil er det faktoren som har mest å si. Jeg deler da de samme genene som mine søstre så selv om jeg altid har hørt at jeg har "kraftig benbygning" kan det ikke forklare helt hvorfor jeg veier 15 kilo mer enn dem.

Det er vel bare å innse at har man "dårlige " gener så må man være extra påpasselig på hva man putter i munnen. Bittert , men sånn er det.

Og mye av det som er definert som sunn norsk mat er faktisk veldig kaloririkt.

[Gjest Gjest]

Jeg har en gutt jeg tror er overvektig. Han må jeg nå begynne å stoppe matinntaket på. Han er nå 5 år. Han har alltid hatt enorm appetitt. Får han velge selv spiser han like mye som meg til middag. Vil alltid ha mer. Hjemme får han sunn mat. Spiser ikke utenom måltider. Godteri på lørdager.

←

Du må da la ungen spise seg mett, ikke sulte ham. Da får han anstrengt forhold til mat. Du kan jo knipe på mat som har mye fett og sukker, og dynge på med grønnsaker og frukt.

[ellapille]

Da min sønn ble født veide han 2240 gram.

Da min sønn var 16 mnd veide han 16 kg.

dette var for mye og dette hemmet han.

Han kunne ikke gå før han var halvannet år gammel og i dette tillfellet hadde vekta mye å si, fordi han klarte ikke å bevege seg.

Så han måtte kontrolleres i matveien.

Da han var 2 og 3 år spiste han like mye som en voksen mann.

Han ville alltid ha mer,kjente ikke på seg at han var mett.

Noen ganger kastet han opp fordi magesekken ble sprengt.

Når maten var rydda vekk så satt han under bordet å spiste smulene.ha ha

Så her måtte vi gjøre noe.

Frem til han var 6 år,fikk han 2 brødskiver til hvert måltid og fikk drikke så mye han ville.

Idag er han 18 år,nesten 180 cm høy og 67 kg.

Han eter som en hest,spiser alt av mat,både fisk,grønt og frukt.

Han har en enorm forbrenning og jeg er overbevist om at hadde jeg ikke tatt tak i dette da han var liten så ville det med stor sannsynelighet sett annerledes ut idag.

[nallemaja]

Hvorfor er det ingen "overvektige" som faktisk kan si at man er det fordi man har dårlig  livvstil?? Alle  sier  jo at  det er  genetisk.. lavt stoffskifte..sykdom etc...

Spiser sunnt og trener 3  x  i  uka...

Jeg er selv 10-15 kilo overvektig. Søstrene mine er slanke. Sønnen min på 12 er slank men  han har  farens  benbygning. Jeg har kun meg selv å skylde på. I perioder hvor  jeg er mer aktiv enn jeg er  nå og er mer påpasselig  på hva  jeg putter i munnen veier  jeg 5-6 kilo mindre.

Noe skyld må  man da ta på seg selv når det gjelder overvekt.

←

Jeg blir skikkelig irritert over folk som deg! Det er faktisk et stort problem for meg at folk uttaler seg slik som du gjør. Hver gang jeg hører/leser slike uttalelser(spesielt de som er rettet til meg) vrenger det seg inni meg, og det gjør noe med selvtillitten min. Jeg er overvektig, og det ER genetisk(og da mener jeg arvelige GENER ikke arvelige VANER). Siden jeg ble voksen har jeg hatt et veldig bevisst forhold til hva jeg putter i meg av mat og drikke. Jeg holder meg unna mettet fett, bruker veldig lite av annet fett, spiser ALDRI sukker, drikker ikke brus mer enn 2 glass pepsi max hver lørdag. Har faste måltider og spiser ikke mer enn jeg trenger for å ikke være sulten. jeg bruker bare grove kornprodukter med mye fiber, holder meg unna raske karbohydrater osv. OG jeg trener 3 ganger i uka+husarbeid, lek og sex. Samme hva jeg gjør så går kiloene så og si ikke av. Jeg har betalt tusenvis av kroner til veiledning, der jeg skreiv opp alt jeg spiste i 2 måneder og fikk tilbakemeldingen at det var ingenting i kostholdet mitt jeg kunne forandre for å bli slankere. Så det er treningen det står på, og jeg trener det jeg klarer, men pga kroniske plager,som jeg ikke gidder å komme inn på her, kan jeg ikke trene hardt i helsestudio eller jogge og gå raske turer. men jeg svømmer og sykler og gjør treningsøvelser hjemme. Så jeg mener faktisk at JEG ikke er skylden for min overvekt, men at JEG er skylden for at jeg ikke blir MER overvektig...

[Gjest Gjest]

Det jeg ble overrasket over i artikkelen det vle linket til, var at hele 21% av barna er overvektige Når så mange barn er tjukke, blir det nesten normalt å være tjukk, det er kanskje derfor mange ikke griper fatt i problemet?

Og så gjør man jo barnet en bjørnetjeneste ved ikke å gripe fatt i problemet. barnet blir jo da også overvektig som voksen med de farene for livsstilssykdommer osv. Man skal ikke fortelle ungen at h*n er tjukk, nei. Men man må jobbe i kulissene med å sende ungen på aktiviteter. og ikke minst er det nødvendig å endre matvaner hos seg selv og hva slags mat man serverer hjemme. Hvorfor må feks kos alltid kobles til mat (feks lørdagsgodt)? Dette er grunnleggende holdninger som må endres.

[Gjest Bodillen]

Jeg er da altså en av disse overvektige mødrene, og litt overvektig har jeg vært siden barneskolealder, og litt mer overvektig i voksen alder. Det ligger dessverre i genene i min familie, og kvinnene i familien min må være veldig nøye på kosthold for å HOLDE vekten, og trene ekstremt mye for å klare å slanke oss. Jeg klarer ikke ekstremt mye trening pga sykdom, så jeg er da overvektig, men spiser sunt, trener 3 ganger i uka osv. Jeg blir veldig lei meg på min datters vegne når jeg ser at hun i en alder av 3 år er litt overvektig. Hun spiser veldig sunt, og er forferdelig aktiv, og spiser kun godteri og usunn mat på lørdager. Det er da ikke så veldig mye mer jeg kan gjøre. Jeg får bare fortsette å gi henne sunne vaner mht mat og mosjon, så får vi håpe det går seg til og at hun blir interessert i idrett når hun vokser opp.

Å si at overvektige foreldre er mindre villige til å innse at barna er overvektige enn det normalvektige foreldre er syns jeg er en slem ting å si. Det er vel ingen andre enn de som sliter med overvekt som vet hvor grusomt dette er. Det er forferdelig å være overvektig, og særlig som barn. Overvektige foreldre vet hvor vondt dette føles og ønsker absolutt ikke dette for barna sine. Men hva kan man gjøre hvis overvekten er genetisk.-sette små barn på lavkaloridietter og ikke unne dem vanlig hverdagsmat som andre barn spiser (altså sunne normale måltider)? sette dem på hardtrening? Du må ikke bare se overvekten på barnet, men huske at det er et lite menneske inne. Når barna er små er de stort sett fornøyde med seg selv og kroppen sin. Det er viktig å støtte denne følelsen, ikke fokusere på kropp og vekt og dermed gjøre barnet annerledes enn andre barn. Det skal ikke mye til før ungene skjønner at det er noe med dem som ikke foreldrene da er fornøyd med, og hva gjør dette med barnets selvtillit? Og barn med dårlig selvtillit blir usikre, vil kanskje unngå å legges merke til og blir mindre aktive. og dermed MER overvektige.

Hvis ungene har et sunt og normalt kosthold og er normalt aktive bør man la de være fornøyd med seg selv og bare oppfordre til lystbetont aktivitet.

←

Beklager hvis du oppfattet innlegget mitt som generaliserende - det var slett ikke ment sånn. Jeg mente bare det ville vært interessant å vite noe om disse foreldrenes vekt på bakgrunn av det jeg selv har erfart når det gjelder overvektige barn/foreldre jeg kjenner, om det faktisk er sånn eller om det er tilfeldig.

Endret 24. mars 2006 av Bodillen

[lil]

Du må da la ungen spise seg mett, ikke sulte ham. Da får han anstrengt forhold til mat. Du kan jo knipe på mat som har mye fett og sukker, og dynge på med grønnsaker og frukt.

←

Enig i dette. En 5-åring må jo få spise til han er mett, så får du heller passe på HVA han spiser.

Vil bare kommentere en ting, vet ikke hvor relevant det er, men forskningen var australsk. Kanskje ikke helt de samme forholdene som her..?

Kjenner ikke så mye til hvordan ting (matkultur osv.) er i Australia, men dersom undersøkelsen hadde vært amerikansk (tenker på burger og frittes XXL) , ville jeg ikke gitt 5 øre for den.