Søskenkjærlighet?

[Silje M.]

Håper at jeg kan få noen ærlige refleksjoner her ang søsken. Jeg har en søster som jeg er veldig glad i, og det er bare oss to. Vi har det stort sett utrolig trivelig og artig sammen, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri i verden ville hatt noe med henne å gjøre om vi ikke var søsken. Hun har noen sider som jeg virkelig forakter. Hun lyver, svindler, stjeler, og er fryktelig upålitelig. Verdier og holdninger er ikke eksisterende, i så fall bare en fasade. Hun er aldri direkte slem eller ufin, hun bare er ikke bevisst på hvilke konsekvenser handlingene hennes har. Spesielt når det gjelder familie. Har tenkt flere ganger på at jeg vil utelukke henne fra livet mitt, men klarer det ikke siden jeg er så glad i henne. Er det flere som har det sånn, og eventuelt har noen tanker rundt dette? Er det dette som er søskenkjærlighet? At man bare må tåle at man er fryktelig forskjellige? 

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Det er forståelig at man blir irritert på noen nært seg som gjør dårlige valg uten å tenke over hvilke følger det har. Sikkert fordi du ikke kunne stått inne for å gjøre dette selv og du kjenner deg ikke igjen i det. Er det en grunn til at hun gjør dette? Det rettferdiggjør ikke handlingene, men det kan gi et innblikk i hvorfor hun gjør det og bidra til at du forstår henne (selvom du ikke kunne gjort det selv). En ting jeg også lurer på, er om hun har gjort dette direkte mot deg? Eller tenker du at dere er så langt fra hverandre pga verdier osv? Det går an å ha avstand, men fremdeles en relasjon. Men dette er jo noe du må vurdere

Anonymkode: 3761f...5f3

[AnonymBruker]

Jeg har en søster og en bror. Søsteren min er veldig snill og jeg er glad i henne og vi har det som regel fint sammen selv om vi er veldig ulike av personlighet. Vi hadde nok aldri blitt venner dersom vi ikke var søsken.

Samme gjelder broren min. Men han er ikke like snill som min søster. Han er veldig egosentrisk og setter alltid seg og sitt foran alt. Jeg har ingen spesielt gode minner fra han i barndom eller som voksen. Han bare var der og var en sur og irritert storebror. Jeg er glad i han også. Men om jeg aldri hadde sett han igjen hadde det ikke påvirket livet mitt noe særlig. 

 

Anonymkode: 027d9...28d

[AnonymBruker]

Silje M. skrev (55 minutter siden):

Håper at jeg kan få noen ærlige refleksjoner her ang søsken. Jeg har en søster som jeg er veldig glad i, og det er bare oss to. Vi har det stort sett utrolig trivelig og artig sammen, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri i verden ville hatt noe med henne å gjøre om vi ikke var søsken. Hun har noen sider som jeg virkelig forakter. Hun lyver, svindler, stjeler, og er fryktelig upålitelig. Verdier og holdninger er ikke eksisterende, i så fall bare en fasade. Hun er aldri direkte slem eller ufin, hun bare er ikke bevisst på hvilke konsekvenser handlingene hennes har. Spesielt når det gjelder familie. Har tenkt flere ganger på at jeg vil utelukke henne fra livet mitt, men klarer det ikke siden jeg er så glad i henne. Er det flere som har det sånn, og eventuelt har noen tanker rundt dette? Er det dette som er søskenkjærlighet? At man bare må tåle at man er fryktelig forskjellige? 

Kan hun være så ulik deg, da, når dere er vokst opp i samme hjem og har de samme genene? 
Hvordan ville dette innlegget blitt skrevet om din søster hadde skrevet om deg?

Anonymkode: 87d3d...4c6

[AnonymBruker]

Jeg og min søster er også veldig ulike. Er glad i henne fordi hun er min søster. Men hadde hun ikke vært det, hadde hun ikke vært en del av mitt liv. 

Anonymkode: cbf9a...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kan hun være så ulik deg, da, når dere er vokst opp i samme hjem og har de samme genene? 
Hvordan ville dette innlegget blitt skrevet om din søster hadde skrevet om deg?

Anonymkode: 87d3d...4c6

Ja, man kan være svært ulike selvom man har samme gener og vokser opp i samme hjem. Har du møtt noen søsken som er identisk i atferd/oppførsel? Ingen har samme rolle innenfor en familie. Det er gjort studier på dette i psykologien. Uansett er vi jo selvstendige individer med svært ulike erfaringer/opplevelser, i tillegg til en egen personlighet, som bidrar til vår utvikling.

Anonymkode: 3761f...5f3

[Silje M.]

Takk for fine og ærlige svar. Det er ganske stor aldersforskjell mellom oss, det har nok gjort at vi har fått noe ulik oppdragelse. Likevel så tror jeg ikke at dette har vært avgjørende for selve relasjonen oss i mellom. I vårt tilfelle burde det ha bidratt til et sterkere bånd i voksen alder siden vi har vokst opp med omsorgssvikt. Jeg har jo også blitt mer bevisst på at svært mange ikke ville hatt kontakt med søsken om de ikke var, nettopp, søsken. Det er jo et paradoks når fryktelig mange får flere barn med argumentet at da "har de hverandre"....

[AnonymBruker]

Silje M. skrev (På 6.7.2025 den 0.53):

Håper at jeg kan få noen ærlige refleksjoner her ang søsken. Jeg har en søster som jeg er veldig glad i, og det er bare oss to. Vi har det stort sett utrolig trivelig og artig sammen, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri i verden ville hatt noe med henne å gjøre om vi ikke var søsken. Hun har noen sider som jeg virkelig forakter. Hun lyver, svindler, stjeler, og er fryktelig upålitelig. Verdier og holdninger er ikke eksisterende, i så fall bare en fasade. Hun er aldri direkte slem eller ufin, hun bare er ikke bevisst på hvilke konsekvenser handlingene hennes har. Spesielt når det gjelder familie. Har tenkt flere ganger på at jeg vil utelukke henne fra livet mitt, men klarer det ikke siden jeg er så glad i henne. Er det flere som har det sånn, og eventuelt har noen tanker rundt dette? Er det dette som er søskenkjærlighet? At man bare må tåle at man er fryktelig forskjellige? 

Har med andre ord egenskaper som er  velegnet som politiker !

Anonymkode: a5705...2b2

[Silje M.]

Haha, til deg som skrev likheten som politiker. Det var ganske så treffende. Hun er som en politiker i livet. Alle liker henne fordi hun er så omgjengelig, imøtekommende, forståelsesfull, lyttende, og trivelig blant folk. Det tar lang tid før folk oppdager at hun ikke er til å stole på. Selv da slipper hun unna fordi hun navigerer seg gjennom kritikken ved å være glatt som et såpestykke eller går rett i forsvar så de ikke orker/tør ta opp kampen. Det nytter ikke. Jeg har selv gitt opp og jatter stort sett med. Ellers så tar jeg bare det som er bra med henne og lært meg å verdsette det som faktisk er fint. Jeg tror ikke hun mener ting vondt, hun bare bruker en overlevelsesstrategi for å bli likt og unngå ubehag. Hva ville dere gjort i min situasjon? Er jeg for tålmodig, raus, dum, klok, eller resignert? 

[AnonymBruker]

Silje M. skrev (På 6.7.2025 den 0.53):

Hun lyver, svindler, stjeler, og er fryktelig upålitelig. 

Et sånt menneske vil jeg ikke ha tett på meg på noen som helst måte.  

Anonymkode: ac618...0bb