Å være singel

[Anglofil]

Det er ikke meningen å være krass her, for jeg vet flere av dere nettopp har funnet dere kjærester over nettet - noe som er kjempeflott! Jeg trenger bare å få en slags bekreftelse først før jeg faktisk begynner å søke på nett.

Mvh Yvonne

[Anglofil]

Ja, skjønner hva du mener. Jeg har heller ikke noe ønske om å være sammen med noen bare for å være sammen med noen. Det blir feil, ihvertfall for mitt vedkommende.

Mvh Yvonne

[Gjest Jalileh]

Jeg trenger bare å få en slags bekreftelse først før jeg faktisk begynner å søke på nett.

Mvh Yvonne

←

Som en IRL mener du?

[Anglofil]

I det virkelige liv, ja. Altså utenom nettet.

Mvh Yvonne

Endret 22. mars 2006 av yvonne

[Gjest Jalileh]

Ja, ok. Forstår deg godt egentlig.

Selv har jeg møtt folk via nett som jeg fortsatt har kontakt med, men som du sier...du vil ha en bekreftelse IRL først. Og det er jo forståelig.

[Anglofil]

Ja, det er noe med det. Nettdating er sikkert fint, men jeg føler ikke det blir det samme. Dessuten ser jeg det på som en utfordring til meg selv også, fordi det forplikter litt at jeg faktisk tar litt initiativ selv, noe jeg frykter. Klarer jeg det, så har jeg vunnet enorm seier hos meg selv.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg trives bare bedre og bedre som singel. Jeg har hatt en venn en tid, og vi møtes iblant, men jeg vil ikke gi slipp på selvstendigheten jeg igjen er begynt å kjenne etter mange år som "en halv"...

Noen dager er mer slitsomme og jeg er utakknemlig og føler at jeg er den eneste som sitter her og er alene (selv om venner og venninner har ringt meg) og selv om jeg kan ta telefonen og avtale et besøk eller noe... (men da er jeg deppa og har nok med meg selv, egentlig, og jeg var deppa også da jeg var i parforhold. Det var depresjon i tosomhet og den er verre enn depresjon i ensomhet...)

Jeg har min egen leilighet, min egen nøkkel til en dør jeg kan låse når jeg vil være i fred. Økonomien er ikke så bra, men jeg fortviler ikke over det.

Det er ingen som kjefter på meg eller som behandler meg som luft mer.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg er singel og for at jeg våget gå ut av forholdet jeg var i. Jeg kjenner på meg at jeg ikke våger la menn slippe innpå meg så lett, fordi jeg er redd for å miste styringen og kontrollen over mitt eget liv og egne valg. Jeg vil heller stå på egne ben og være fri, enn å føle meg overvåket og dominert av en mann.

[Gjest gotthard]

jeg blir alltid nedt om og ta kurs og greier jeg da, gå på nett eller begynn på kurs sier de.

vel, på nett har jeg tydeligvis ikke de skrivegaver mann trenger for og oppnå noe serlig og jeg kan det jeg har innteresse for så kurs er egentlig uaktuelt + at jeg bor aleine med ungen og er i full jobb samtidig som jeg pusser opp huset, så tia strekker vel egentlig heller ikke til.

men, du får bare stå på, du er 20 år og har utrolig mange frosker der ute som venter på og få et kyss av akurat deg:-)

[Gjest Gjest]

Du er nok ikke alene om dette Yvonne, jeg runder selv 20 snart og har forsåvidt et helt rent rulleblad når det kommer til kjærlighet.

Akkurat nå passer vel det å være singel meg helt greit, ikke at jeg vet hvordan det er å ikke være singel, men.. jaja.

Er heller ikke noen festløve, aldri helt greid å følge med det toget som flesteparten gjorde når øl, røyk og roting var det store i verden. ( Noe som ser ut til å vare helt til man runder 25+? O_o )

Nei, jeg vil heller møte en jente som jeg deler interesser med, har litt oppe i topplokket, helst tenker litt på sine medmennesker enn bare seg selv , joa, denne listen kunne blitt veldig lang.

Men, selv om ting ikke ser veldig lyst ut akkurat nå, ligger jeg ganske likt med de som faller inn i min kategori , der alderen for første kyss er rundt 23 år

All lykke videre Yvonne, leter man lenge nok finner man det man leter etter. Håper da det funker slik ;>

[Gjest Gjest]

Er det ikke på dette området i livet som på alle andre egentlig? Hvis du vil nå et mål - så må du jobbe for å komme dit! Hva ønsker du i en kjæreste - og hva har du tenkt å gjøre for å skaffe deg det? Sett opp mål og tren på det til du "vinner"

Hvis du er uvant med flørting f.eks, så kan du jo trene litt på det på nett -helt anonymt og ufarlig!

[Anglofil]

Å joda, jeg har mine mål - så absolutt. Det er ikke slik at jeg bare sitter og ser bekreftelsen på at man nettopp ikke har det. Jeg er ikke unik på dette området, mange som sikkert føler det slik som meg. på. Jeg tok til og med motet til meg en gang og sa til ham jeg var forelska i at jeg likte ham. Jeg ble selvsagt avvist. Jeg føler jeg har kommet inn i en vond sirkel, fordi jeg vil så gjerne, men føler at jeg ikke har noen sjanse. Det er vanskelig å tro at man har en sjanse når alt man har fått før er nemlig. Så jeg må jobbe med meg selv hver dag - helt klart. Hva jeg må gjøre er noe av det jeg strever med å finne ut av.

Mvh Yvonne

[Gjest gotthard]

om du finner det ut så send en melding til meg a, sku likt og vist det selv til tider:-)

[Anglofil]

Hehe, det lover jeg.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Hei Yvonne

Ikke gi opp, Yvonne. Mannen med stor M kommer til slutt. JA, når du minst venter det faktisk, he he.

Jeg er en normalt søt jente som er veldig utadvent og sosial, men som kunne bli fryktelig sjenert ovenfor gutter da jeg var på din alder. Jeg var faktisk 24 år da jeg fikk min første kjæreste. Etter det forholdet (som varte i ca 10 mnd) var jeg stort sett singel, avbrutt av et par andre kortere forhold. Mannen jeg er gift med traff jeg ikke før jeg var 31. Da hadde jeg gitt opp for lenge siden og begynt å virkelig trives med å være alene.

Jeg har alltid hatt mange venner, og har vært populær, men veldig kresen og litt sjenert. Jeg har aldri vært villig til å bare bli sammen med noen for å ha kjæreste. Dermed har det også tatt litt tid. Jeg har hatt et par kjærlighetssorger også på min vei, og dem har det vært tungt å komme over. Men nå er jeg gift og lykkelig, og vi prøver å bli foreldre. Det hadde jeg ikke trodd skulle skje meg da jeg var på din alder.

[Anglofil]

Jeg får vel gratulere med at det gikk bra til slutt. Det gir meg ihvertfall håp og det er da ihvertfall noe. Kjenner meg igjen i det du skriver, ingen vits i å ha kjæreste for å ha kjæreste.

Mvh Yvonne

Endret 31. mars 2006 av yvonne

[Diktern]

Veit ikke om jeg har så mange gode råd å komme med, jeg, men husk at for at andre skal like deg, må du først like deg sjøl! Gjør du det?

[Anglofil]

For meg er det feil å gi et bastant svar fordi jeg vil alltid slite med fortiden min. Jeg ble mobbet gjennom hele barndommen og ble på mange måter ødelagt pga det. Men samtidig føler jeg også at jeg har sluttet fred med meg selv, i den forstand at jeg har akseptert meg selv. Jeg vil nok aldri kunne være 100 % tilfreds med meg selv, ihvertfall ikke enda, jeg føler at jeg trenger en slags bekreftelse fra andre om jeg er flott slik jeg er, kanskje da vil siste bit av trygget falle på plass. Om jeg føler meg harmonisk? Ja, det gjør jeg faktisk, fordi jeg har vokst på mine tidligere erfaringer og latt det vonde blitt til noe godt. Om jeg ville levd et annet liv? Antagelig ikke, for mobbingen og sårbarheten jeg har bært med meg hele livet har lært meg enormt mye. Det har lært å takle de vonde situasjonene i etterkant. Jeg er følsom, det har jeg alltid vært, men det trenger nødvendigvis ikke å være en dum egenskap. Det jeg ihvertfall kan si, som jeg er mest stolt av, er at jeg tør å stå opp for meg selv. Jeg kom meg gjennom vgs, selvom det på mange måter var en lidelse. Men lidelse lærer meg å sette pris med gode. Det flotte stundene. Om enn så uerfaren jeg er så er jeg ikke bitter. Jeg har helt klart et stort savn for noen som kan være hos meg når jeg har det vondt eller en å gi meg mitt ordentlige store varme kyss. Men det gjør meg ikke mindre glad i livet. Jeg har lært meg til å elske de små momentene som for mange kalles banale. Hvis ikke så vil jeg antagelig bli bitter. Ingenting kan måles mot den jeg er glad i ser på meg eller smiler til meg. Det å sitte trøkket sammen på et utested, ved siden av den jeg liker, fordi det er så lite plass. Hva er vel bedre enn det? Er jeg lykkelig? Etter å ha skrevet dette vil jeg si at jeg er det. Jeg er ikke perfekt. Jeg er ikke en person som guttene snur seg etter på gata. Jeg er realistisk, det er et faktum. Og jeg må innrømme at det har gått opp for meg, bare i løpet av dette innlegget, at jeg har så mye annet å være glad for og at jeg må lære meg å sette pris på mine gode egenskaper. Jeg er kanskje sjenert og reservert, men jeg kan være åpen og jeg har fått høre jeg er en god venn og en god lytter. Det er kanskje håp for meg allikevel, for så mye kan komme ut av et vennskap. Og selvom det ikke kommer noe ut av vennskapet enn det å bare venner, så har jeg fått så uendelig mye uansett.

Jøss, det ble et langt svar, men det ga ihvertfall meg selv noe å tenkte på.

Mvh Yvonne

Endret 6. april 2006 av yvonne

[Diktern]

Ja, det er ikke lett...

Akkurat det med mobbing veit jeg åssen er, blei sjøl mobba gjennom heile barne- og ungdomsskolen. Heldigvis blei vgs ei fin oppleving. Greia er jo at mobbing og trakassering ødelegger vanvittig mye for folk, og jeg veit ikke om det er mulig å komme fullstendig over det. En vil nok alltid oppleve en viss usikkerhet i sosiale sammenhengar, i hvertfall er det slik for meg, men jeg trur en rett og slett er nødt til å snu det til noe positivt. Jeg har, paradoksalt nok kanskje, blitt mindre opptatt av hva folk tenker om meg, mindre naiv osv. Det er ikke bare negativt å bruke lang tid på å bli trygg på folk, jeg mener det faktisk kan være noe positivt, sida du da ikke risikerer å kaste deg inn i noe som du vil angre på siden. Bruk tid på å bli kjent med personen hvis du skulle finne noen du likte. Det lønner seg i det lange løp, trur jeg. Forhold inngått fordi den ene parten føler seg ensom, kommer det aldri noe godt ut av.

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok blitt overlykkelig om en jente av ditt kaliber viste interesse i meg Yvonne.

Det finnes nok en der ute for deg, men kan godt hende du leter på alle de feil plassene.

[Anglofil]

Ja, det er ikke lett...

Akkurat det med mobbing veit jeg åssen er, blei sjøl mobba gjennom heile barne- og ungdomsskolen. Heldigvis blei vgs ei fin oppleving. Greia er jo at mobbing og trakassering ødelegger vanvittig mye for folk, og jeg veit ikke om det er mulig å komme fullstendig over det. En vil nok alltid oppleve en viss usikkerhet i sosiale sammenhengar, i hvertfall er det slik for meg, men jeg trur en rett og slett er nødt til å snu det til noe positivt. Jeg har, paradoksalt nok kanskje, blitt mindre opptatt av hva folk tenker om meg, mindre naiv osv. Det er ikke bare negativt å bruke lang tid på å bli trygg på folk, jeg mener det faktisk kan være noe positivt, sida du da ikke risikerer å kaste deg inn i noe som du vil angre på siden. Bruk tid på å bli kjent med personen hvis du skulle finne noen du likte. Det lønner seg i det lange løp, trur jeg. Forhold inngått fordi den ene parten føler seg ensom, kommer det aldri noe godt ut av.

←

Ja, sant det. Jeg kommer nok aldri til å være den som rusher, er altfor sjenert til det. Jeg vil finne meg noen jeg er trygg på og som gjør meg trygg. Klart å det å inngå et forhold på grunnlag av ensomhet ser jeg ikke er idéelt. Men det at jeg har vært ensom ser jeg ikke på som noe negativt, egentlig liker jeg meg bedre alene. Det er når jeg er ufrivillig ensom, i den forstand at jeg blir holdt utenfor at det gjør vondt. Så helt enig med deg, for at jeg skal inngå noe som helst kommer trygghet til å være noe av det viktigste for meg, kunne stole på personen, forutenom forelskelsen osv.

Mvh Yvonne