Dødsangsten har tatt overhånd i en sliten hjerne

[AnonymBruker]

Kort bakgrunnshistorie:
For over et halvt år siden opplevde jeg å bli skadet etter en ulykke (kke bilulykke). Jeg var aldri i livsfare på noen måte, men fikk en hjernerystelse som bare varte og varte og varte. Jeg var selvfølgelig matt og lei av hele greien, men var overrasket over hvor godt jeg holdt meg gående psykisk mtp at jeg nesten ikke kunne se på TV, lese, trene, bruke hodet eller være særlig sosial. Jeg måtte stort sett sitte med svakt lys eller avslått lys hjemme. Jeg hadde noen psykiske knekker hvor jeg tenkte at dette aldri går over, men utenom det gikk det relativt ok. Jeg jobbet kraftig redusert. Så, i midten av mai skjer det en endring. Mange av symptomene forsvinner og jeg klarer å gjøre mer. Jeg kan se på TV, jeg får ikke vondt i hodet av å bruke hodet, jeg klarer mer lys og inntrykk. Men på direkten blir jeg også mye mer sliten. Etter hvert slutter hodet å fungere igjen i den forstand at jeg ikke kan ta beslutninger, problemløsning stopper opp og jeg klarer ikke mer enn jeg absolutt må. Det handler ikke om jeg får vondt i hodet om jeg gjør dette, men det at hodet faktisk ikke fungerer. Jeg er utslitt rett og slett. Jeg tar det som et tegn på at nå skal kroppen bearbeide denne hjernerystelsen og bli kvitt den for godt. Så kommer dpdr-en (ta det på google om du ikke vet hva det er). Trolig kommer den fordi hjernen og kroppen er utslitt etter månedsvis med å bare fungere. Det tok nok mer på enn jeg trodde. Men med den kommer en fæl dødsangst og katastrofetanker. Og det er her problemet kommer.

Problemet:

Jeg har blitt ufattelig opphengt i at jeg skal dø. Det er ikke det at jeg ikke har vært klar over det før, men nå føles det som om det overskygger hele livet mitt. Det handler mer om at jeg kan dø når som helst og jeg har ingen kontroll. Jeg kan dø i en brann om natta, en takstein kan falle i hodet på meg, hjertet kan stoppe, jeg kan få et slag, jeg kan havne i et terrorangrep, jeg kan bli drept av noen i en psykose, jeg kan besvime bak rattet (har aldri besvimt i mitt liv) eller noen som besvimer bak rattet eller kjører ruset kan krasje i meg, osv. Jeg forstår at sjansen er liten, men det skjer jo noe stadig vekk. Folk dør i ulykker eller av illebefinnende med jevne mellomrom. Og alle disse menneskene er jo like ekte som meg og det skjedde jo med dem, så hvorfor skal det ikke skje med meg? Jeg vet at det ikke skjer med de fleste, men det skjer med noen... Jeg tenker mye på Alexander Dale Oen. Han var frisk, ung og topptrent. Likevel stanset hjertet hans. Hver gang jeg leser om en ulykke hvor noen har dødd, kjenner jeg at kroppen fysisk reagerer. 

På grunn av dette har jeg problemer med å leve livet mitt. Ikke i den forstand at jeg ikke gjør noe, men at jeg kjenner meg tynget av tankene. Jeg kan tenke på hva jeg vil ha til middag om to dager og da blir tanken "du kan like så godt være død innen da". Eller kanskje gleder jeg meg til å komme meg hjem fra jobb og slappe av og hjernen sier "hvis du overlever turen hjem da - det er det ingen garanti for". Eller når jeg sovner om kvelden kan jeg tenke "det er ikke sikkert jeg våkner igjen".  Jeg kan vurdere om jeg bør vente 10 sekunder før jeg går ut døren fordi kanskje er det de 10 sekundene som gjør at jeg ikke blir påkjørt av en buss. Eller er det akkurat de 10 sekundene jeg venter som gjør at jeg blir påkjørt av en buss? Jeg klarer ikke lenger å bare gå ut i fra at jeg lever om 2 timer, 2 måneder eller 20 år. Jeg klarer ikke en gang å se på krimserier eller lese krimbøker lenger (som jeg egentlig liker godt) fordi jeg bare tenker på at jeg kan forsvinne *nå*, *nå* eller *nå*. Jeg våkner som regel engstelig med disse tankene i hodet.

At jeg skal dø en dag, det skjønner jeg og aksepterer. Døden gir livet mening i den forstand at ellers hadde vi ikke hatt noe driv. Men jeg er så redd for at jeg skal dø ung og plutselig. Det skal også nevnes at jeg er utrolig redd for å være ingenting. Et øyeblikk er jeg og det neste er jeg bare borte. Og det er noe overveldende å skulle bli ingenting for resten av evigheten (men jeg vil jo ikke leve for alltid heller). Jeg prøver å tenke at det er som før jeg var født, men det hjelper liksom ikke. Det gir meg bare stor eksistensiell angst knyttet til det faktum at jeg eksisterer og at jeg like godt ikke kunne eksistert om ikke akkurat den eggcellen hadde blitt truffet av akkurat den sædcellen gjennom alle generasjonene før meg. Og ikke bare det, men at jeg faktisk er en mulighet i det hele tatt. 

Jeg nevnte så vidt til en psykolog at jeg hadde dødsangst, men fikk bare til svar at det har alle. Her tar jeg selvkritikk for å ha ikke forklart meg bedre, men ble ingen åpning for det. (Det skal sies at psykologen likevel har vært til hjelp og jeg synes egentlig h*n var flink.

Jeg prøver å bare akseptere tankene, la de flyte forbi, men samtidig: de er jo sanne! Det er ikke noe jeg kan gjøre med hva som hender, men fryktsenteret i hjernen er så himla overarbeidet og dette er resultatet. I tillegg er jeg så systematisk sliten i hele kroppen etter det siste halvåret. Jeg klarer ikke å forholde meg rasjonelt til dette. Dpdr-en hjelper ikke akkurat heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trengte bare å lufte tankene mine litt, men tar gjerne i mot tips eller andres erfaringer. 

Anonymkode: ce340...b4f

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: ce340...b4f

[AnonymBruker]

Du bør si til psykologen at disse tankene har regelrett tatt over livet ditt. 

Anonymkode: 1f8c8...a38

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, jeg kan også få oppheng på sånne katastrofetanker. Jeg er i hovedsak redd for smerter, så redd for ulykker, at jeg skal falle, at jeg blir påkjørt, brekke et bein osv. Kan stå i dusjen og plutselig tenke at jeg kommer sikkert til å gli på det våte gulvet og slå meg. Det som hjelper meg er å til en viss grad akseptere at sånn er jeg, jeg vil alltid være et engstelig vesen. Men også og tenke at akkurat nå, i dette øyeblikket så har jeg det bra, og ingenting utenom det vanlige har skjedd.

Men det er ingen kjapp løsning på dette. Jeg øver meg hver dag, og du må finne hva som hjelper deg. For min del begynte det med den velkjente ideen; hva skulle du ønske at en god venn sa til deg om du fortalte dette? Og så prøver jeg å være min egen gode venn.

Anonymkode: 7e811...998

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom dette selv. Fikk store problemer på grunn av angsten og skjønte ikke at alle andre ikke var helt lammet av frykten de også. Etter lang tid gikk det "over". Jeg lærte meg å takle tanken på døden og leve med det. Jeg kan fortsatt få sug i magen dersom jeg virker åpner opp tankeporten, men det er lettere å stenge døra for det nå. Du må rett og slett bare finne en måte å akseptere at døden en dag kommer for oss alle. Det er det eneste vi vet sikkert her i livet. Og ingen av oss vet når. Det beste vi derfor kan gjøre for oss selv er å gjøre det beste ut av hver eneste dag. På en måte er det egentlig en styrke. Vi vet å ikke kaste bort noe av det dyrebare livet vårt!

PS. Oddsen for at det skal skje deg noe som ung er dessuten svært lav. Det som skjedde med Oen er kjempesjelden. Han var dessuten en toppatlet som pushet kroppen til det ytterste. 

Anonymkode: 6bc6f...880

[AnonymBruker]

En tilnærming kan være:

Tenk om jeg dør. Svar deg selv: « Ja. Jeg kan kanskje dø. Da dør jeg, da»

Anerkjenn.

Dette fikk kjæresten beskjed om av psykologer da han strevde med tvangstanker og ville sjekke huset flere ganger etter leggetid fordi han var redd det skulle brenne. Slike tanker skulle visstnok møtes med frykten for det man er redd for.

Høres rart ut, men det fungerte faktisk.

Anonymkode: 1064c...93d

[AnonymBruker]

Jeg syns du forklarer tankene dine godt her, og jeg hadde kanskje vurdert å ta med dette innlegget som et brev, til psykologen. Det er viktig at du får frem at du ikke bare har normal dødsangst, men at det nærmest hindrer deg i å leve livet ditt. Alternativt ta det med til legen din, så kanskje hn kan henvise deg til en spesialist, dersom du tenker at din nåværende psykolog ikke helt treffer deg på tankene dine. 

Jeg håper du får hjelp med disse tankene, slik at du kan få tilbake livskvaliteten din. ❤️

Anonymkode: 5b422...efe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg syns du forklarer tankene dine godt her, og jeg hadde kanskje vurdert å ta med dette innlegget som et brev, til psykologen. Det er viktig at du får frem at du ikke bare har normal dødsangst, men at det nærmest hindrer deg i å leve livet ditt. Alternativt ta det med til legen din, så kanskje hn kan henvise deg til en spesialist, dersom du tenker at din nåværende psykolog ikke helt treffer deg på tankene dine. 

Jeg håper du får hjelp med disse tankene, slik at du kan få tilbake livskvaliteten din. ❤️

Anonymkode: 5b422...efe

Jeg synes også det er en god ide å skrive ut innlegget og ta med så psykologen kan lese. 

Vet ikke om det er til noen trøst, men når du får det bedre psykisk vil disse tankene gå tilbake av seg selv. Det er et symptom og ikke så mye mer enn det. ❤️ Sier det fordi det kan være kjekt for deg å vite at du ikke behøver å gjøre noen stor jobb eller bruke mye tid på å lete etter løsning på "problemet" eller et svar som ikke finnes.

Anonymkode: bf316...701

[saltpepper]

.

Endret 2. juli 2025 av saltpepper
.

[Irak]

Jeg pleier å tenke at om jeg dør så dør jeg. Det er utenfor min kontroll.

Å være redd for å leve, er verre enn å være redd for å dø synes jeg. 

Det gir et litt annet perspektiv på det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En tilnærming kan være:

Tenk om jeg dør. Svar deg selv: « Ja. Jeg kan kanskje dø. Da dør jeg, da»

Anerkjenn.

Dette fikk kjæresten beskjed om av psykologer da han strevde med tvangstanker og ville sjekke huset flere ganger etter leggetid fordi han var redd det skulle brenne. Slike tanker skulle visstnok møtes med frykten for det man er redd for.

Høres rart ut, men det fungerte faktisk.

Anonymkode: 1064c...93d

Jeg prøver å tenke slik. Det er slik jeg har tenkt før, men nå er det som om det ikke er nok. Jeg tror det handler om den ulykken som gjorde at jeg bare virkelig følte på hvor brått noe kan skje. Det hjelper jo ikke at jeg sliter med dpdr og er overveldet med at noe eksisterer, at vi bare flyter rundt på en stor blå kule i midten av en univers som oppsto i ingenting og som utvider seg videre ut i ingenting. 

Anonymkode: ce340...b4f

[AnonymBruker]

Irak skrev (2 minutter siden):

Jeg pleier å tenke at om jeg dør så dør jeg. Det er utenfor min kontroll.

Å være redd for å leve, er verre enn å være redd for å dø synes jeg. 

Det gir et litt annet perspektiv på det. 

Prøver å tenke slik på det. Det er alltid den tanken jeg har når jeg går på et fly fordi da er det virkelig utenfor min kontroll. Jeg klarer jo å leve. Jeg sitter ikke krøllet sammen som en ball i leiligheten min. Problemet er mer at det henger over meg. Jeg tror frykten min er mer knyttet til at jeg et øyeblikk er her, og i det neste vil jeg være ingenting, at alt bare kan gå i svart på et millisekund.Og hva da? Ingenting i resten av evigheten. Det bør jo egentlig ikke være et problem for da vil det være ingenting til å oppfatte ingentingheten, men allikevel gir det meg så mye ubehag. For hvis jeg kan forsvinne på et millisekund, hva er jeg egentlig da? En illusjon av et jeg?

Anonymkode: ce340...b4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Prøver å tenke slik på det. Det er alltid den tanken jeg har når jeg går på et fly fordi da er det virkelig utenfor min kontroll. Jeg klarer jo å leve. Jeg sitter ikke krøllet sammen som en ball i leiligheten min. Problemet er mer at det henger over meg. Jeg tror frykten min er mer knyttet til at jeg et øyeblikk er her, og i det neste vil jeg være ingenting, at alt bare kan gå i svart på et millisekund.Og hva da? Ingenting i resten av evigheten. Det bør jo egentlig ikke være et problem for da vil det være ingenting til å oppfatte ingentingheten, men allikevel gir det meg så mye ubehag. For hvis jeg kan forsvinne på et millisekund, hva er jeg egentlig da? En illusjon av et jeg?

Anonymkode: ce340...b4f

Jeg vil bare legge til at jeg synes det er like sykt at vi bare plutselig åpner øynene en dag og er her.

Anonymkode: ce340...b4f

[Irak]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Prøver å tenke slik på det. Det er alltid den tanken jeg har når jeg går på et fly fordi da er det virkelig utenfor min kontroll. Jeg klarer jo å leve. Jeg sitter ikke krøllet sammen som en ball i leiligheten min. Problemet er mer at det henger over meg. Jeg tror frykten min er mer knyttet til at jeg et øyeblikk er her, og i det neste vil jeg være ingenting, at alt bare kan gå i svart på et millisekund.Og hva da? Ingenting i resten av evigheten. Det bør jo egentlig ikke være et problem for da vil det være ingenting til å oppfatte ingentingheten, men allikevel gir det meg så mye ubehag. For hvis jeg kan forsvinne på et millisekund, hva er jeg egentlig da? En illusjon av et jeg?

Anonymkode: ce340...b4f

Å klare å leve og eksistere, er ikke det samme som å leve leve. 

Å leve ser jeg på som å ikke være redd for å gripe de mulighetene livet kan tilby. Vet ikke om det er slik for deg, men slik tenker jeg om det. 

Å klare og gi slipp tror jeg er viktig. Først da kan man oppleve en fred og ro i både hjertet og sinnet. De gangene jeg har kjent på uro så mediterer jeg med å synge. Det er veldig bra for nervesystemet. Det er nok litt det man kan oppleve om man er engstelig, at man har nervene på utsiden av kroppen og at man kan føle at man står på utsiden av seg selv. Det har jeg opplevd, og de gangene har jeg følt meg veldig virkelighetsfjern. Distansert fra alt.

Å leve her og nå, og øve seg på det er viktig. 

Jeg tror på at man kan være et lys i verden, og lys forsvinner ikke i intet. Det er kroppen som går ut på dato 😂 Ikke sjelen. Den går videre. Det tror jeg på. 

En illusjon er du ikke, for da hadde det vært som om du aldri hadde eksistert, og det gjør du jo.

Virker som du ikke er helt i kontakt med deg selv, og at du er litt i opprør. Usikker. Det har jeg også vært. Å finne roen i seg selv er nydelig, men det kan kreve ganske mye av deg selv. 

Så tror jeg det har litt og si hva man tror på. Jeg tror på Gud, og jeg tenker at jeg er her på jorden den tiden jeg er her, og når jeg er ferdig så kaller han meg til seg. Da skal jeg hjem. 

Å lytte til Bjørn Eidsvåg og Josh Groban sine sanger i mørke stunder har hjulpet meg enormt mye. Spesielt denne sangen her 👇

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg prøver å tenke slik. Det er slik jeg har tenkt før, men nå er det som om det ikke er nok. Jeg tror det handler om den ulykken som gjorde at jeg bare virkelig følte på hvor brått noe kan skje. Det hjelper jo ikke at jeg sliter med dpdr og er overveldet med at noe eksisterer, at vi bare flyter rundt på en stor blå kule i midten av en univers som oppsto i ingenting og som utvider seg videre ut i ingenting. 

Anonymkode: ce340...b4f

 Dødsangst og DPDR er begge symptomer på psykisk sykdom. Det er ikke så mye mer komplisert enn det. Når du blir bedre av psykisk sykdom vil DPDR og dødsangst gå tilbake til det normale nivået. Grubling på hvorfor, hvordan, spørsmål rundt eksistens og død osv. er tanker som bare sliter deg ut og forsterker angstfølelsene. Det finnes ikke noe fasit eller svar du kan finne gjennom å tenke veldig mye på det. Grubling er en hengemyr man kan bli sittende fast i når man har psykisk sykdom og det bør egentlig unngås hvis man kan greie det. Følg rådene du får av psykologen og ikke minst, vær ærlig om hvordan du har det, så skal du se at ting blir bedre etter hvert.

Anonymkode: bf316...701